HR-1997-53-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-29 |
| Publisert: | HR-1997-00053s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00053S , jnr 49/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §317, Straffeprosessloven (1981) §171, §174, §184, §187, §388, Straffeprosessloven (1981) |
A, født xx.xx.1951, er av politimesteren i Rogaland 12 januar 1997 siktet for overtredelse av straffeloven §317 første ledd m v. Han er videre av statsadvokatene i Rogaland 27 august 1996 og 25 oktober 1996 tiltalt for bl a narkotikaforbrytelser og heleri.
Ved Sandnes forhørsretts kjennelse 13 januar 1997 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 3 varetektsfengslet til berammet hovedforhandling 6 februar 1997. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse 21 januar 1997 ble siktedes kjæremål over forhørsrettens kjennelse forkastet.
Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. Det er særlig anført:
Det skal etter teori og rettspraksis foreligge sterk grad av sannsynlighet for at siktede på nytt vil begå et straffbart forhold om han blir løslatt. Den hyppighet han har vist gjennom et helt år gir ikke grunnlag for å hevde det. Etter loven kreves det en konkretisering, jf kjennelse i Rt-1996-93. Dette er ikke gjort av forhørsretten eller lagmannsretten. Videre skal tilbakefallsfaren være større hos denne siktede enn hos en normalsiktet, jf Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven side 488. Forhørsretten har lagt vekt på hvilke personer siktede omgås. Dette er i seg selv ikke tilstrekkelig til å sannsynliggjøre fengsling. Det er vanskelig å se ut fra lagmannsrettens knappe premisser om retten "har lagt til grunn, på riktig måte at vilkårene etter straffeprosessloven §171 nr 3 anses oppfylt."
Det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke synes å ha vurdert om fengsling vil være et uforholdsmesig inngrep, særlig sett i forhold til de gitte opplysninger om siktedes mors sykdom og siktedes egne helseproblemer.
Lagmannsretten har videre forutsatt at spørsmålet om fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep kun skal vurderes frem til berammet hovedforhandling. Dette er uriktig lovforståelse da dette må vurderes i forhold til at siktede kan bli sittende fengslet etter straffeprosessloven §187.
Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves og at siktede løslates.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning. Begge disse forhold kan utvalget prøve, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3.
Lagmannsretten har i sin kjennelse bemerket at det etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 kreves en kvalifisert gjentakelsesfare og har sluttet seg til den nærmere begrunnelse som forhørsretten ga. Forhørsretten har i sin kjennelse på dette punkt vist til siktedes tidligere straffedommer og til de forhold som nå er omhandlet i siktelsen og i tiltalebeslutningen og tilleggstiltalebeslutningen fra henholdsvis august og oktober 1996. I tillegg er det vist til den omstendighet at siktede åpenbart er rusmiddelmisbruker og har omgang med et kriminelt belastet miljø. Utvalget finner at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til at tolkningen av §171 nr 3 kan prøves. Det kan ikke ses at lagmannsretten har tolket denne bestemmelsen uriktig. Den konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Lagmannsretten har gjengitt siktedes anførsler om at morens og hans egen sykdom medfører at fengslingen vil være et uforholdsmessig inngrep overfor ham. Lagmannsrettens kjennelse viser at disse forhold er vurdert og det foreligger heller ingen saksbehandlingsfeil på dette punkt.
Lagmannsretten har vurdert spørsmålet om uforholdsmessig inngrep, jf straffeprosessloven §184 og §174, i forhold til utløpet av fengslingsfristen den 6 februar 1997. Det er ikke uriktig at retten i denne forbindelse ikke har tatt i betraktning de muligheter for fortsatt fengsling som er til stede etter straffeprosessloven §187.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.