HR-1997-566-S

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1997-12-02
Publisert:	HR-1997-00566s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1997-00566S , jnr 587/1997
Parter:
Forfatter:	Holmøy, Lund, Matningsdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, Psykisk helsevernloven (1961) §5, Straffeprosessloven (1981) §171, §343, §385, §388

Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om varetektsfengsling.

A, født xx.xx.1964, ble 26 mars 1997 pågrepet mistenkt for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd.

Statsadvokatene i Oslo tok 10 oktober 1997 ut tiltalebeslutning mot A etter straffeloven §233 første ledd.

I kjennelse avsagt av Oslo forhørsrett 29 mars 1997 ble A varetektsfengslet i tolv uker. Fengslingsfristen er senere forlenget flere ganger.

Oslo forhørsrett avsa 7 november 1997 kjennelse med slik slutning:

"A, født xx.xx.1964, løslates."

Politiet påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 14 november 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

"A, født xx.xx.1964, kan holdes varetektsfengslet hvis ikke annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke lenger enn til 5 desember 1997."

Lagmannsretten bygget på gjentakelsesfare som fengslingsgrunnlag, jf straffeprosessloven §171 første ledd nr 3.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling.

A gjør gjeldende at lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at siktedes situasjon er forverret. Det foreligger ikke økt fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger. Lagmannsrettens vurdering bygger på at siktede er tilbakeført til Dikemark sykehus etter råd fra fengselslegen. Tilbakeføringen skyldtes imidlertid et ønske fra siktede selv. Under tidligere opphold på Dikemark sykehus opplevde han rask bedring, noe som også førte til at sykehuset besluttet å utskrive ham som for frisk til fortsatt opphold.

Det faktum at siktede er tilbakeført til Dikemark sykehus, kan således ikke være tilstrekkelig dokumentasjon for å utlede en gjentakelsesfare som tilfredsstiller vilkårene for fortsatt fengsling.

I kjæremålet er det også anført at siktede umiddelbart etter fengslingsmøtet i forhørsretten ble transportert til Dikemark sykehus der han ble tvangsinnlagt. Dette må innebære at opplysninger om tvangsinnleggelsen ble holdt tilbake for forhørsretten. Ettersom tvangsinnleggelse var ordnet på forhånd, foreligger de facto ingen økt fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger i en slik grad at fortsatt fengsling må antas påkrevd.

Kjærende part har lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt:

A, født xx.xx.1964, løslates.

Subsidiært:

A, født xx.xx.1964, løslates mot meldeplikt etter nærmere avtale med Oslo politikammer."

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke kommentert dette.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.

Utvalget oppfatter kjæremålet slik at det retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner - ved at den økte gjentakelsesfaren som retten konstaterer ikke er nærmere begrunnet.

Det fremgår av kjennelsen at siktede "er nå igjen tilbakeført til sykehuset etter råd fra fengselslegen. Dette synes å bety at siktedes psykiske situasjon er forverret, slik at det er økt fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger". Utvalget peker på at siktede etter det opplyste er overført til Dikemark sykehus etter eget ønske og tvangsinnlagt der etter lov om psykisk helsevern §5 fordi han ble antatt å lide overlast i fengselet der hans psykiske lidelse hadde forverret seg.

På denne bakgrunn finner utvalget at lagmannsretten burde ha gjort nærmere rede for de forhold som etter rettens oppfatning har ført til økt gjentakelsesfare og hvorfor fortsatt bruk av varetekt anses påkrevd for å hindre gjentakelse.

Kjæremålsutvalget finner etter dette at kjennelsen må oppheves, jf straffeprosessloven §385 tredje ledd, jf §343 annet ledd nr 8.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.