HR-1997-7-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-09 |
| Publisert: | HR-1997-00007s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00007S , jnr 519/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §321, Straffeloven (1902) §286, §288, Skattebetalingsloven (1952) §51, Merverdiavgiftsloven (1969) §72 |
Den 6 november 1996 avsa Eidsivating lagmannsrett beslutning om å nekte fremmet anke fra A over Nedre Romerike herredsretts dom av 2 mai 1996. Beslutningen har fått den uheldige form at anken "forkastes", men det fremgår klart at den er truffet i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd jf femte ledd. Anken gjaldt prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært rettsanvendelsen og atter subsidiært straffutmålingen. Han ble dømt for overtredelse av straffeloven §286 2. straffalternativ jf §288, merverdiavgiftsloven §72 nr 1 og nr 3 og skattebetalingsloven §51 til en straff av fengsel i 120 dager samt saksomkostninger med kr 5000.
A har i rett tid påkjært beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at det foreligger feil saksbehandling. Det er uakseptabelt å avgjøre en anke med så vidt mange kompliserte og nyanserte spørsmål av faktisk og rettslig art uten antydning til noen begrunnelse. Det måtte i praksis være umulig for tre lagdommere bare ut fra saksdokumentene å kunne ta stilling til muligheten for at anken kunne føre frem. Saken hadde vært behandlet i herredsretten to ganger. Siste hovedforhandling strakte seg over en full uke og bidro til et vesentlig annet resultat enn tre år tidligere.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Eidsivating lagmannsretts beslutning av 6.11.96 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling."
A har deretter inngitt tre prosesskrifter til kjæremålsutvalget. Han har blant annet tatt opp bevismessige spørsmål i saken og fremhevet at domstolene på eget initiativ og uten lovlig aksept gjennom en altfor summarisk saksbehandling skal ha funnet sin måte å begrense arbeidsbelastningen og å redusere køer og saksbehandlingstid. Man har ikke da fått den betydelige kursendring eller omleggelse som hensikten var med toinstansreformen.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at lagmannsrettens beslutning bare kan påkjæres på grunnlag av feil i saksbehandlingen, jf straffeprosessloven §321 sjette ledd.
En avgjørelse etter straffeprosessloven §321 annet ledd skal etter femte ledd treffes ved beslutning. Det er intet krav om at en beslutning skal være begrunnet. Det foreligger således ingen saksbehandlingsfeil på dette punkt, jf Rt-1996-121.
Det er ingen holdepunkter for å anta at lagmannsretten ikke har vurdert anken på forsvarlig måte. I den forbindelse bemerkes at saken ble avgjort av lagmannsretten langt innpå et halvt år etter at anken ble tatt ut. I denne perioden mottok retten flere omfangsrike prosesskrifter fra forsvareren til nærmere belysning av det spørsmål som den skulle ta stilling til. Den omstendighet at et stort antall anker blir nektet fremmet både av Eidsivating lagmannsrett og av landets øvrige lagmannsretter, innebærer heller ikke at det er grunn til å stille spørsmål ved lagmannsrettens saksbehandling i den foreliggende sak.
Mens saken sto for lagmannsretten, tok forsvareren både overfor politiet og overfor retten opp spørsmål om ytterligere etterforskning. For Høyesteretts kjæremålsutvalg er gjort gjeldende at det også må være en feil ved lagmannsrettens saksbehandling at retten ikke fulgte henvendelsen opp i forhold til politiet. Utvalget nøyer seg her med å bemerke at kjæremålet heller ikke på dette punkt kan føre frem.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.