Instans: Norges Høyesterett
Dato: 2008-11-25
Publisert: HR-2008-02041-A - Rt-2008-1618
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen ved domfellelse for forsettlig drap. Hovedspørsmålet er om rettens nektelse av å oppnevne en sakkyndig som tiltalte ønsket, var et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjons regel om å behandle partene i en straffesak likt, jf. artikkel 6 nr. 3
Saksgang: HR-2008-02041-A, (sak nr. 2008/1123), straffesak, anke over dom
Parter: I. A (advokat Arild Dyngeland) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Terje Nybøe) II. Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Terje Nybøe) mot A (advokat Arild Dyngeland)
Forfatter: Tjomsland
Lovhenvisninger: straffeloven § 233, affeloven § 233, straffeprosessloven § 294


                                   NORGES HØYESTERETT



        Den 25. november 2008 avsa Høyesterett dom i

        HR-2008-02041-A, (sak nr. 2008/1123), straffesak, anke over dom,


        I.
        A                                        (advokat Arild Dyngeland)

        mot


        Den offentlige påtalemyndighet           (statsadvokat Terje Nybøe)

        II.
        Den offentlige påtalemyndighet           (statsadvokat Terje Nybøe)


        mot

        A                                        (advokat Arild Dyngeland)









                                        
         G I V N I N G :



(1)     Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen ved

        domfellelse for forsettlig drap. Hovedspørsmålet er om rettens nektelse av å oppnevne en
        sakkyndig som tiltalte ønsket, var et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjons
        regel om å behandle partene i en straffesak likt, jf. artikkel 6 nr. 3 (d).

(2)     Statsadvokatene i Hordaland satte 4. september 2007 A under tiltale for overtredelse av
        straffeloven § 233 første ledd. Grunnlaget i tiltal ebeslutningen lød slik:

              ”Natt til søndag 3. desember 2006, formentlig i --- vegen -- i X, kvalte han B, trolig ved å
              presse hendene mot hennes hals.”


(3)     Bergen tingrett avsa 21. desember 2007 dom med slik domsslutning for straffekravet:                                                        2


                ”A, født 20.06.1979, dømmes for overtredelse av str affeloven § 233, 1. ledd til en straff
                av fengsel i 12 – tolv – år. Ved soning fragår 378 – trehundreogsyttiåtte – dager for
                utholdt varetektsfengsling.”

(4)      A anket til Gulating lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet,
         dessuten over at det forelå saksbehandlingsfeil – mangelfulle domsgrunner. Gulating

         lagmannsrett avsa 16. juni 2008 dom med slik domsslutning vedrørende straffekravet:

                ”A f. 20. juni 1979 dømmes for overtredelse av straffeloven § 233 første ledd til en straff
                av fengsel i 10 – ti – år. Ved soning av straffen tilkommer han fradrag for utholdt
                varetekt med 556 – femhundreogfemtiseks – dager.”

(5)      A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehan dlingen. Det er anført at avgjørelsen i
         lagmannsretten er beheftet med flere feil. Ankeutvalget har samtykket i at anken fremmes
         for to av dem. For det første hevdes at rettens nektelse av å oppnevne en bestemt person

         som sakkyndig strider mot plikten til å likebehandle partene etter Den europeiske
         menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 (d). For det annet hevdes at
         retten ikke har sørget for at saken ble fullstendig opplyst, jf. straffeprosessloven § 294.

(6)      Også påtalemyndigheten har anket. Anken gjelder straffutmålingen.


(7)      Om saksforholdet bemerkes:

(8)      B ble funnet død bak en trafokiosk i X 21. dese mber 2006. Liket var delvis skjult under
         noen tynne treplater. Etter foreløpig rettsmedisins k undersøkelse og obduksjon ble det i

         rapporten uttalt at det syntes rimelig å anta at dø dsårsaken var kvelning, men at nærmere
         konklusjon måtte avvente kjemiske analyser. Slike analyser ble foretatt av
         Folkehelseinstituttet og rapportert 19. februar 2007. Analysen viste at avdøde hadde
         inntatt heroin, idet morfin ble påvist i blodet.


(9)      Politiet oppnevnte 9. mars 2007 to rettstoksikologer fra Folkehelseinstituttet for å
         undersøke hva som nærmere kunne utledes av prøvene med hensyn til påvirkningsgraden
         av heroinen. I en kommentar 23. mars 2007 til de oppnevnte rettstoksikologene,
         fremhevet forsvarer at det ut fra etterforskningen ikke var grunnlag for å konkludere med
         at B var drept. Han påpekte at et sentralt spørsmål var om dødsfallet kunne skyldes en

         overdose. På grunn av det lange tidsintervall fra døden inntraff til prøvene ble tatt, kunne
         ikke rettstoksikologene fastslå morfinkonsentrasjonen på dødstidspunktet, men foretok
         vurderinger ut fra konsentrasjonen målt i øyevæske og blod. I et senere svar 10. oktober
         2007 til forsvarer om overdose kunne utelukkes som dødsårsak, uttalte de at spørsmålet
         krevde en helhetsvurdering, og kunne bedre besvares av de rettsmedisinske sakkyndige.


(10)     På bakgrunn av sakens behandling i tingretten fant forsvareren at det var nødvendig med
         ytterligere sakkyndighet før saken ble behandlet i lagmannsretten. Han kontaktet først to
         norske professorer, som ikke kunne påta seg sakkyndigoppdraget i saken, men den ene
         henviste til professor i rettsmedisin ved København s Universitet, dr.med. Hans Petter

         Hougen, som er ”statsobducent for Øst-Danmark”, det vil si faglig ansvarlig for alle
         rettspatologiske og kliniske rettsmedisinske ytelser i Danmark øst for Storebelt.

(11)     I brev 10. april 2008 til professor Hougen uttalte forsvarer:                                                         3


                ”Fra forsvarets side så vil det fremheves at det her foreligger to alternativt mulige
                dødsårsaker, kvelning og overdose. En kan heller ik ke se at den rettsmedisinske
                sakkyndige har grunnlag i sine funn for å utelukke overdose som dødsårsak.


                Dette kom særlig på spissen i retten i første insta ns i det den sakkyndige her
                konkluderte med større sikkerhet enn det som fremko mmer i obduksjonsrapporten,
                uten at undertegnede kunne se at han hadde dekning for dette i sine funn i saken.”

(12)      Også i brev 16. april 2008, der nødvendige dokumenter ble oversendt professor Hougen,
          understreket forsvarer momenter for at en overdose ikke kunne utelukkes som dødsårsak.


(13)      Professor Hougens uttalelse forelå 28. april 2008. Den konkluderer slik:

                ”Jeg mener ikke, at dødsårsagen er sikkert oplyst. Kvælning ved kværkning eller
                omsnøring kan ikke helt udelukkes, men de objektive fund der kan understøtte denne
                diagnose synes at være overordentlig sparsomme, og jeg mener ikke, at
                heroinforgiftning kan afvises som dødsårsag.”


(14)      Den 7. mai oversendte forsvarer professor Hougens uttalelse til Gulating lagmannsrett og
          anmodet om at han ble oppnevnt som rettens sakkyndige. Påtalemyndigheten motsatte seg
          dette. Lagmannsretten avslo anmodningen 14. mai 2008. Fra brevet siteres:


                ”Forberedende dommer finner at den valgte fremgangsmåte er uegnet for oppnevnelse
                av rettsmedisinsk sakkyndighet. Fremgangsmåten synes mer naturlig ved fremskaffelse
                av et sakkyndig vitne, slik professor Hougen også er oppført i forsvarers
                tilleggbevisoppgave 9. mai 2008.

                Dersom professor Hougen føres som sakkyndig vitne, bør han av hensyn til vitneprovets
                bevisverdi søkes ført samtidig med de øvrige sakkyn dige. Forsvarer bør i så fall også
                besørge vitnets rettsmedisinske uttalelse oversendt til de øvrige sakkyndige, og til Den
                rettsmedisinske kommisjon i god tid før ankeforhand lingen.

                Etter omstendighetene kan det være aktuelt at kostnadene ved å føre det sakkyndige
                vitnet dekkes av det offentlige, jf. lov 1916-07-21-2-§ 10 annet ledd.”


(15)      Rettslige vurderinger

(16)      Ut fra straffeprosessloven er det min oppfatning at lagmannsrettens nektelse er fornuftig
          og rimelig. Forsvarer hadde åpenbart beveget seg utenfor straffeprosesslovens rammer,

          jf. lovens §§ 138, 141 og 143. Hans henvendelse til professor Hougen hadde skjedd uten
          at retten eller påtalemyndigheten hadde fått seg forelagt mandatet og heller ikke
          personvalget. Forsvarers brev til den sakkyndige tilrettela ikke for en objektiv, upartisk
          sakkyndig vurdering. Begjæringen om oppnevnelse som sakkyndig ble først fremsatt etter

          at forsvarer hadde mottatt professor Hougens uttalelse.

(17)      Samtidig tilrettela lagmannsretten i brevets to siste avsnitt for at professor Hougen som
          sakkyndig vitne skulle få samme reelle posisjon som de øvrige sakkyndige. I

          utgangspunktet likestiller straffeprosessloven i stor grad de to gruppene av sakkyndige,
          jf. straffeprosessloven §§ 144 og 149. Forskjellen er at bare de rettsoppnevnte sakkyndige
          har adgang til å stille spørsmål til parter og vitn er. Hvor stringent dette etterleves i
          praksis, kan nok variere. Under enhver omstendighet fremgår intet av rettsboken om at

          noen av de sakkyndige i vår sak stilte spørsmål. Jeg bemerker også at samtlige
          sakkyndige avga forklaring til retten samme dag. De var til stede samtidig og fikk stille                                                          4


          spørsmål til hverandre og uttale seg om det de øvri ge hadde uttalt. Det er opplyst at staten

          har dekket kostnadene også for professor Hougen.

(18)      Spørsmålet er så om noen ytterligere krav kan oppstilles ut fra EMK artikkel 6 om
          rettferdig rettergang, bestemmelsen i nr. 3 (d) om at partene skal være likestilt, ofte
          referert til som ”equality of arms”.


(19)      Artikkel 6 nr. 3 (d) lyder i norsk oversettelse:

                ”Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:
                ....
                d.        å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mo t ham, og få innkalt og avhørt
                          vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham;”

(20)      Det er på det rene at ”vitner” her også omfatter sakkyndige. Den ledende avgjørelse i

          forhold til sakkyndige er Den europeiske menneskerettsdomstols (EMDs) dom 6. mai
          1985 i sak Bönisch mot Østerrike.

(21)      Saken gjaldt innehaveren av et firma som røkte kjøtt. Han ble tiltalt for overtredelse av

          helselovgivningen. Den rettsoppnevnte sakkyndige var direktør for det institutt som hadde
          skrevet rapport om firmaets virksomhet. Rapporten førte til at tiltale ble reist. EMD
          uttaler i avsnitt 32 at det var lett å forstå at særlig tiltalte var i tvil om direktørens
          nøytralitet som sakkyndig. Det var likevel ikke i s trid med konvensjonen at direktøren ble

          avhørt, men det prinsipp om ”equalityof arms” som ligger i kravet til rettferdig
          rettergang, krever lik behandling av direktøren og forsvarets vitner. Domstolen uttaler i
          avsnitt 33 om direktørens rolle under rettsforhandl ingene:

                ”In his capacity of ’expert’, he could attend throughout the hearings, put questions to
                the accused and to witnesses with the leave of the court and comment on their evidence
                at the appropriate moment.

                The lack of equal treatment was particularly striking in the first proceedings, by reason
                of the difference between the respective positions of the court expert and the ’expert
                witness’ of the defence. As a mere witness, Mr. Prändl was not allowed to appear before
                the Regional Court until being called to give evidence; when giving his evidence, he was
                examined by both the judge and the expert; thereafter he was relegated to the public
                gallery. The Director of the Institute, on the other hand, exercised the powers available
                to him under Austrian law. Indeed, he directly examined Mr. Prändl and the accused.”


(22)      Jeg anser dette for å ligge langt fra det utgangspunkt jeg tidligere har referert fra norsk
          rett. Så vel våre rettsregler for private sakkyndige som lagmannsrettens tilretteleggelse
          ved at professor Hougen ble hørt samtidig som og på linje med de andre sakkyndige,
          medførte at likebehandling – equality of arms – ble oppnådd.


(23)      Forsvarer har i sin anke gjort gjeldende at aktor i sin prosedyre kunne argumentere med at
          professor Hougen var en ”privat sakkyndig”, og at hans utsagn av denne grunn måtte
          tillegges liten vekt. Hva som ble uttalt av aktor i prosedyren, foreligger det ikke noen

          dokumentasjon for. Lagretten hadde imidlertid hørt de sakkyndiges forklaringer, herunder
          deres eventuelle kommentarer til de øvrige sakkyndi ges forklaringer og spørsmål til disse.
          Jeg legger til grunn at de sakkyndige og deres uttalelser var gjenstand for atskillig omtale
          fra begge sider i deres prosedyrer før skyldspørsmå let ble avgjort. Forsvareren har således
          fått imøtegå det som måtte være uttalt av aktor og komme med sine innvendinger, som

          særlig gjaldt den ene av rettsmedisinerne.                                                        5



(24)     Etter dette er min konklusjon at professor Hougen ble behandlet på linje med de andre
         sakkyndige under rettsforhandlingene, og at likebehandlingsprinsippet i EMK artikkel 6

         ikke ble brutt ved at professor Hougen ikke ble rettsoppnevnt som sakkyndig.

(25)     Tiltaltes saksbehandlingsanke retter seg også mot domstolens plikt til å sørge for sakens
         opplysning, straffeprosessloven § 294.

(26)     Tiltaltes første ankepunkt knytter seg til avh øret av den rettsmedisinske kommisjons

         leder, professor Olav Anton Haugen, som var til stede for å kommentere de sakkyndiges
         uttalelser. Ifølge forsvarer viste det seg under pr osedyren for lagmannsretten at partene
         hadde oppfattet professor Olav Anton Haugen helt forskjellig med hensyn til muligheten
         for at dødsårsaken var en overdose og ikke kvelning. Forsvarer prosederte på at Olav
         Anton Haugen hadde støttet professor Hans Petter Ho ugen, mens aktor mente han hadde
         støttet den sakkyndige obdusenten, Peer Lilleng. På stand sto altså mot påstand når det

         gjaldt Olav Anton Haugens syn på dette helt avgjøre nde punkt i saken. Forsvarer opplyser
         at lagmannen i sin rettsbelæring, som ikke ble begjært protokollert, nøyde seg med å vise
         til partenes prosedyrer. Etter forsvarers syn pliktet retten å sørge for at denne uenigheten
         fikk sin løsning. Det hadde vært meget enkelt å få professor Olav Anton Haugen avhørt
         på ny for å avklare sitt syn, noe retten måtte ha plikt til, jf. Rt. 2008 side 605.


(27)     Jeg kan ikke slutte meg til dette. Det er nokså alminnelig at partene i sine prosedyrer
         trekker forskjellige konklusjoner av bevisføringen. Det skal noe spesielt til før retten
         ex officio på et slikt grunnlag plikter å åpne forhandlingene på nytt for videre bevisføring.
         Saken i Rt. 2008 side 605 gjaldt spørsmålet om en r ekonstruksjon for eventuelt å vise at
         den påståtte handlingen som var grunnlag for tiltalen, var fysisk umulig å utføre, og lå

         helt annerledes an. Jeg peker også på at forsvarer ikke begjærte nytt avhør av professor
         Olav Anton Haugen. I Rt. 2008 side 605 hadde forsvarer allerede under saksforberedelsen
         for lagmannsretten bedt om at en rekonstruksjon ble foretatt.

(28)     Tiltaltes andre ankepunkt i forhold til straffeprosessloven § 294 dreier seg om uenigheten

         mellom de to sakkyndige, som gjaldt om noen punktblødninger i avdødes ansikt ofte
         kunne vise seg ved overdosedødsfall. Når dette spør smålet, som var et faktisk spørsmål
         og som hadde en fasit, viste seg å bli helt sentralt, måtte retten søke å få det ytterligere
         belyst. Heller ikke dette kan vinne frem. Et stort antall medisinsk sakkyndige var blitt
         avhørt. Det måtte i dette tilfellet ligge i partene s hånd å påvise eventuelle forhold som de
         krevde ytterligere belyst.


(29)     Etter dette må domfeltes anke forkastes.

(30)     Påtalemyndigheten har anket over straffutmålingen. Som straffskjerpende omstendigheter
         er vist til at domfelte i noen tid må ha holdt grepet som medførte døden, og at liket ble

         fjernet fra bopel og skjult. Utviklingen i retning av skjerpet straff for drap bør fortsette.
         Det er nedlagt påstand om at straffen settes til 12 år.

(31)     Lagmannsretten har lagt til grunn at fornærmede ble kvalt av tiltalte, og at han deretter
         skjulte liket. Motivet er ikke kjent, men det ble lagt til grunn at drapet hadde et
         impulsartet preg. Tiltalte er tidligere straffet, men for forhold som lagmannsretten ikke

         har tillagt nevneverdig vekt.                                                     6


(32)     Ved straffutmålingen tar jeg utgangspunkt i nyere praksis, som har ledet til en viss
         nivåhevning i straffen for drap. I Rt. 2004 side 787 ble straffen for ett drap satt til fengsel
         i 11 år. I Rt. 2007 side 1253, der straffen for to drap begått med sekunders mellomrom,

         ble straffen satt til fengsel i 15 år. Det ble uttalt at hadde gjerningsmannen tatt livet av
         bare en av de omkomne, ville utgangspunktet vært omkring 10 års fengsel.

(33)     Jeg finner, ut fra de momenter jeg har gjengitt fra lagmannsrettens dom, at straffen i dette
         tilfellet bør settes til fengsel i 11 år. Ut fra ak tors opplysninger er varetektsfradraget nå
         718 dager.


(34)     Jeg stemmer for denne

                                                  D O M :

         1.     Domfeltes anke forkastes.


         2.     I lagmannsrettens dom gjøres den endring at stra ffen settes til fengsel i 11 – elleve
                – år. Fradrag for utholdt varetektsfengsel er 718 – sjuhundreogatten – dager.




(35)     Dommer Tønder:                       Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
                                              førstvoterende.

(36)     Dommer   Skoghøy:                    Likeså.


(37)     Dommer Tjomsland:                    Likeså.

(38)     Dommer Gjølstad:                     Likeså.



(39)     Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne


                                                  D O M :

         1.     Domfeltes anke forkastes.


         2.     I lagmannsrettens dom gjøres den endring at stra ffen settes til fengsel i 11 – elleve
                – år. Fradrag for utholdt varetektsfengsel er 718 – sjuhundreogatten – dager.




         Riktig utskrift bekreftes: