HR-2011-1060-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-05-25 |
| Publisert: | HR-2011-01060-A - Rt-2011-774 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder utmåling av straff for drap begått av en gutt på 17 år og 9 måneder i rusutløst psykotisk tilstand. |
| Saksgang: | HR-2011-01060-A, (sak nr. 2011/358), straffesak, anke over dom |
| Parter: | I. Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Anne Margrete Katteland) mot A (advokat Mette Yvonne Larsen) II. A (advokat Mette Yvonne Larsen) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Anne Margrete Katteland) |
| Forfatter: | Indreberg, Noer, Webster, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 233, straffeloven § 44, helsepersonelloven § 4, straffelov § 233, straffeloven § 55, straffeloven § 56 |
NORGES HØYESTERETT
Den 25. mai 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-01060-A, (sak nr. 2011/358), straffesak, anke over dom,
I.
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Anne Margrete
Katteland)
mot
A (advokat Mette Yvonne Larsen)
II.
A (advokat Mette Yvonne Larsen)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Anne Margrete
Katteland)
G I V N I N G :
(1) Dommer Indreberg: Saken gjelder utmåling av straff for drap begått av en gutt på 17 år
og 9 måneder i rusutløst psykotisk tilstand.
(2) Oslo statsadvokatembeter satte 9. juni 2010 A under tiltale ved Ringerike tingrett for
overtredelse av
”Straffeloven § 233 første og annet ledd
for å ha forvoldt en annens død og det foreligger s ærdeles skjerpende omstendigheter 2
Grunnlag
Søndag 29. november 2009 ca. kl. 01.15, i X i Y, st akk og skar han sin far B over
30 ganger med kniv i ansiktet, halsen og hodet slik at bl.a. den store halssamleåren ble
overskåret. Faren døde etter kort tid av luftemboli samt ytre og indre forblødninger.”
(3) Ringerike tingrett avsa dom 2. juli 2010. A ble dømt for overtredelse av straffeloven
§ 233 første og annet ledd til en straff av fengsel i 10 år, og til inndragning av kniven som
var brukt.
(4) A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under
skyldspørsmålet. Lagmannsretten avsa 23. desember 2 010 dom med slik domsslutning:
”A, født 28. februar 1992, dømmes for overtredelse av straffeloven § 233 første og annet
ledd til fengsel i 7 – sju – år. Varetektsfradraget utgjør 247 – tohundreogførtisju –
dager.”
(5) Det var dissens om straffespørsmålet. Et mindre tall på tre dommere – lagrettens ordfører
og to lagrettemedlemmer – kom til at drapet ikke var begått under særdeles skjerpende
omstendigheter. Ved utmålingen av straffen stemte et annet mindretall – de tre
fagdommerne – for at straffen skulle settes til fengsel i 9 år.
(6) Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett og gjort gjeldende at straffen er for mild. Det
er nedlagt påstand om en straff av fengsel i 10 år. A har motanket over saksbehandlingen
og straffutmålingen. Når det gjelder straffutmålingen, har A gjort gjeldende at det ikke
foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, og at straffen bør settes ned eller gjøres
delvis betinget.
(7) Ved beslutning 29. mars 2011 har Høyesteretts a nkeutvalg tillatt anken og motanken over
straffutmålingen fremmet. Motanken for øvrig er nek tet fremmet.
(8) Jeg er kommet til at anken må forkastes, men at motanken delvis må tas til følge.
(9) Jeg ser først på spørsmålet om det foreligger s ærdeles skjerpende omstendigheter,
jf. straffeloven § 233 annet ledd annet punktum. Ved avgjørelsen skal det anlegges en
relativt bred vurdering der selve drapshandlingen står sentralt, men der også bakgrunnen
for handlingen, domfeltes subjektive forhold og omstendighetene omkring drapet kan
tillegges vekt, jf. Rt. 1989 side 1330 og Rt. 1992 side 1094. Ved den konkrete
vurderingen må det has for øye at drapshandlinger e tter sin art er meget alvorlige og ofte
gruoppvekkende. For at det skal foreligge særdeles skjerpende omstendigheter, må det
dermed komme til en god del mer, jf. Rt. 2003 side 893 avsnitt 13.
(10) Selve drapshandlingen i vår sak beskrives slik i lagmannsrettens dom:
”Tiltalte hadde sent på kvelden gjemt seg på farens soverom i annen etasje i leiligheten.
Han hadde på forhånd utstyrt seg med en kniv, som han hadde stukket ned i
bukselinningen bak på ryggen. Dette for å forsvare seg mot demoner og onde ånder.
Da faren fant ham på soverommet ble det krangel og munnbruk. Mens begge var i
annen etasje, ringte faren til moren og beklaget seg. Moren snakket både med faren og
med tiltalte på telefonen. Under samtalen dyttet tiltalte til faren og faren oppdaget også
at tiltalte hadde kniv. 3
Det oppsto deretter et basketak ned trappa til førs te etasje, og dette fortsatte i gangen
nede. På et tidspunkt fikk faren fatt i kniven. Faren havnet etter hvert på gulvet med
tiltalte over seg. Faren klemte sine ben rundt tiltalte og holdt ham fast. Tiltalte slo
kniven ut av grepet til faren. Han rispet faren i ø yelokket med kniven. På et senere trinn
av hendelsesforløpet stakk og skar han faren gjenta tte ganger i hodet, ansiktet og halsen
slik at faren døde.
Etter at faren var død, stakk tiltalte en kulepenn inn i avdødes venstre øye, slik at bare
en liten del av pennen var synlig på utsiden. Deretter ringte han til politiet.
Fra telefonsamtalen mellom foreldrene til tiltalte ringte politiet gikk det om lag en halv
time. ”
(11) Skadene på faren er nærmere beskrevet i rapporten fra den rettsmedisinske undersøkelsen
av avdøde. Her heter det, under sammenfatning og ko nklusjon:
”1. Av tegn til vold er det påvist tallrike stikk/skjæreskader i ansikt, hals og hode.
Den store ytre halssamleåren på høyre side er overs kåret og det er
stikk/skjæreskade i tungebasis og strupelokk. I hjertet finnes det rikelig med
luftbobler i høyre forkammer og hjertekammer. Det e r nedpustet blod i
luftveiene.
Det er dype skader i høyre øyenhule med knusning av øyehulens tak og
spalteformede blødninger i hjernens høyre pannelapp , vel forenlig med
blødninger forårsaket av stikkskade.
Gjennom venstre øye står en kulepenn som trenger la ngt inn i hjernens
venstre tinninglapp og her er det en reaksjonsløs s årkanal uten blødning.
Fravær av blødning kan tale for at kulepennen er fø rt inn i øyenhulen etter
døden.
Det er en liten, helt fersk knusningsskade på undersiden av hjernens høyre
tinninglapp (…).
Endelig er det stikk/skjæreskader i hendene, forenlig med såkalte
avvergeskader.
2. …
3. …
4. Døden antas å skyldes luftproppsvandring (luftem boli) i høyre side av hjertet.
Luft har kommet inn i blodbanen gjennom samleåreskaden i såret på halsen.
Ytre og indre forblødning fra sårskadene antas å ha bidratt til dødsfallet.”
(12) I sin muntlige redegjørelse for lagmannsretten opplyste den rettsmedisinsk sakkyndige at
det var mellom 30 og 58 stikk og kutt, avhengig av hvordan man regner. Hun forklarte
videre at såret i halsen var så dypt at det gikk helt inn til nakkevirvlene.
(13) Selve drapshandlingen var, som det fremgår, svært brutal. Mens faren fortsatt var i live,
ble han stukket og skåret med kniv, blant annet i munnvikene og i det høyre øyet. Han må
ha hatt store smerter og følt stor frykt før døden inntraff. Kulepennen som ble stukket inn
i øyet, forsterker inntrykket av et gruoppvekkende drap.
(14) Jeg er likevel kommet til at det i dette tilfelle ikke foreligger særdeles skjerpende
omstendigheter. 4
(15) A var klinisk sett psykotisk da han begikk drapet. Tilstanden var utløst av hasj, som A
hadde brukt jevnlig og etter hvert svært hyppig i ca. to år. Tilstanden gikk over av seg
selv etter ca. to og en halv uke. Den som på handlingstiden er psykotisk, straffes ikke,
jf. straffeloven § 44. En rusutløst psykose som går over etter at virkningen av rusmiddelet
– den toksiske virkning – er opphørt, omfattes imid lertid ikke av straffrihetsregelen i § 44,
se nærmere om dette Rt. 2008 side 549. Etter mitt syn kan det likevel ikke være utelukket
å legge vekt på gjerningspersonens mentale tilstand ved vurderingen av om handlingen er
begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Om tilstanden skal ha noen vekt, og i
tilfelle hvilken, må bero på de konkrete omstendighetene.
(16) De konkrete omstendighetene i denne saken er grundigst beskrevet i tingrettens dom. Her
fremgår det at A høsten 2009 hadde bestemt seg for å slutte med hasj, og hadde trappet
ned hasjbruken da han begikk drapet. Til moren hadde han ca. Øn uke før drapet gitt
uttrykk for at han ikke trodde han ville klare å slutte. Tingretten beskriver det som hendte
i dagene forut for drapet slik:
”Tiltalte har forklart at mandagen før drapet – 23. november – var første gang han
merket at noe var unormalt. Denne dagen trodde han at han kunne lese tanker og at
han kunne styre været. Han trodde at sjefen på jobben var Gud. Den påfølgende
onsdagen røkte han hasj for å dempe tankene. Dette var siste gangen han røkte hasj før
drapet. Tiltalte har forklart at han i dagene forut for drapet følte seg forfulgt. Han
trodde noen skulle ta kjæresten hans. Det var ”svarte øyne” som fulgte etter ham. De
svarte øynene gikk fra person til person.
Fredagen før drapet tok tiltalte og hans foreldre kontakt med helsevesenet. Tiltalte og
faren oppsøkte ˘ psykiatriske senter, akuttvakta, m en de ble henvist til legevakta. Her
fikk han foreskrevet innsovningstabletten Imovane.
Tiltalte har forklart at han fredag før drapet trod de at alle i Y ville ta ham, og at faren
var den eneste han hadde igjen. Det hele var et mareritt og han turte ikke sove. Han har
forklart at han tok Imovane og sov fem timer natt til lørdag.”
(17) På lørdag 28. november var A hos sin far. Fare n og moren bodde ikke sammen, men
hadde nær kontakt i disse dagene. På grunn av As tilstand tok hans mor igjen kontakt med
legevakta, og fikk utskrevet Truxal – et antipsykotisk middel. Hun leverte tablettene til
sønnen. Ved 22.30-tiden ringte faren til moren og o pplyste at sønnen ikke ville ta
tablettene. Han ringte igjen kort tid før drapet og opplyste at sønnen var blitt aggressiv og
voldelig. Etter denne telefonsamtalen ringte moren til politiet. Hun fikk beskjed om å
kontakte legevakta. Da det var vanskelig å komme igjennom, ringte hun igjen til politiet,
som sendte en patrulje. Da patruljen ankom, var drapet allerede skjedd.
(18) A forklarte at han hadde tatt med seg en kniv fra kjøkkenet til annen etasje fordi han var
redd for at faren var blitt ”en av dem”. Da drapet fant sted, hadde ”de onde øynene […]
tatt over pappa”, og han trodde ikke lenger at dette var faren.
(19) De brutale drapshandlingene må altså forstås i lys av As mentale tilstand. A hadde aldri
tidligere opplevd noe lignende, og han og familien hadde søkt helsehjelp. Jeg nevner i den
forbindelse at Helsetilsynet i Z i etterkant av drapet opprettet tilsynssak med ˘ legevakt,
og konkluderte med at helsehjelpen ikke var optimal, idet A burde vært tilbudt ny
konsultasjon lørdag 28. november. Avviket fra god p raksis var likevel ikke så markant at
det fremsto som faglig uforsvarlig, og det forelå ikke brudd på helsepersonelloven § 4. 5
(20) Det er mye som kan tyde på at A var spesielt sårbar for å få en psykose. Helsetilsynet
skriver i sin rapport:
”I henhold til Norsk elektronisk legehåndbok (NEL) er det velkjent at både akutt rusing
med hasj og lengre tids bruk kan utløse psykotiske reaksjoner hos predisponerte
individer.
I dette tilfellet hadde pasienten en tante med alvorlig psykisk lidelse. Pasienten er i
slutten av tenårene, en periode hvor psykiatrisk sykdom lettere kan inntre. Risikoen for
psykose kan således være økt for denne pasienten.”
(21) Det spiller også inn at psykosen inntraff da A forsøkte å slutte med hasj. Jeg nevner for
ordens skyld at da drapet ble begått, hadde han en mengde hasj i kroppen som tilsvarer en
påvirkningsgrad på under 0,5 promille alkohol i blodet.
(22) Etter mitt syn innebærer disse forholdene at det ikke foreligger særdeles skjerpende
omstendigheter i denne saken.
(23) Ved straffutmålingen må det tas utgangspunkt i at drap straffes strengt. Det har skjedd en
skjerping av straffenivået de senere år, og lovgiver har signalisert at straffen skal skjerpes
ytterligere. For å oppnå dette er minstestraffen økt fra fengsel i 6 til fengsel i 8 år – først
ved vedtakelsen av den nye straffeloven i 2005 og så ved vedtakelsen av en tilsvarende
endring i någjeldende straffelov § 233 ved lov 25. juni 2010. Den økte minstestraffen var
ikke trådt i kraft da drapet i vår sak ble begått, men Høyesterett har lagt til grunn at det
skal skje en gradvis straffskjerpelse inntil straffeloven 2005 trer i kraft, og at den gradvise
skjerpingen må skje raskere som følge av lovendringen i 2010, se Rt. 2010 side 1340
avsnitt 14. Jeg antar derfor at drapshandlingen i vår sak, bedømt isolert og begått av en
voksen person, i alle fall ville kvalifisert til fengsel i 15 år.
(24) Domfelte var imidlertid ikke voksen, men 17 år og 9 måneder da drapet ble begått. I
henhold til straffeloven § 55 er lengstestraffen aldri høyere enn 15 år, og minstestraffen
gjelder ikke der en straffbar handling er forøvd fø r fylte 18 år. I straffeloven 2005 § 33 er
det videre fastsatt at fengselsstraff i slike tilfeller bare kan idømmes når det er særlig
påkrevd. Dette bør legges til grunn selv om ikke lo ven er trådt i kraft.
(25) I en så alvorlig sak som den foreliggende, er fengsel likevel ikke til å unngå. Men
varigheten må fastsettes i lys av prinsippet i straffeloven 2005 § 33. Jeg viser også til
Rt. 2010 side 1313 avsnitt 15, hvor førstvoterende, etter å ha gjennomgått FNs
barnekomitØs generelle kommentar nr. 10 fra 2007, blant annet uttaler:
”Der domfelte var under 18 år på gjerningstiden forskyves altså tyngdepunktet i
avveiningen mellom de individualpreventive og de allmennpreventive hensyn: Det som i
det lange løp alt i alt best tjener barnets interes ser trer i forgrunnen, …”
(26) Saken gjaldt bruk av samfunnsstraff, men det samme må langt på vei gjelde der det er
spørsmål om å fastsette varigheten av en ubetinget fengselsstraff. Jeg nevner også at
barnekomiteen i avsnitt 10 i den nevnte kommentaren blant annet peker på at barn i
konflikt med loven er mindre å bebreide enn voksne:
”Children differ from adults in their physical and psychological development, and their
emotional and educational needs. Such differences constitute the basis for the lesser
culpability of children in conflict with the law.” 6
(27) As alder tilsier altså alene at straffen settes betydelig lavere enn fengsel i 15 år.
(28) I tillegg finner jeg at det også ved utmålingen av straffen må kunne legges vesentlig vekt
på de øvrige omstendighetene rundt drapet, og viser til det som er sagt under vurderingen
av om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. As alder må i noen grad også
spille inn når det gjelder hvor mye han er å bebreide for å ha ruset seg.
(29) Det er også et moment at offeret var As egen far. A er altså selv rammet meget hardt av
forbrytelsen. Etter straffeloven 2005 § 78 bokstav g skal det at man selv rammes hardt,
vektlegges i formildende retning.
(30) Aktor har påpekt at det er viktig å sende et signal – særlig til ungdom – om faren ved å
røyke hasj. Det mener jeg denne saken gjør, uavheng ig av om det skjer en endring av
fengselsstraffens lengde.
(31) Jeg har funnet straffutmålingen i denne saken vanskelig, men er blitt stående ved at
lagmannsrettens straffutmåling bør opprettholdes.
(32) Jeg stemmer for denne
D O M :
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at forhold et henføres under straffeloven § 233
første ledd. For øvrig forkastes ankene.
(33) Dommer Noer: Jeg har kommet til samme resultat som førstvoterende med hensyn til
straffutmålingen, men et annet resultat når det gjelder den konkrete lovanvendelsen. Etter
min mening må drapet anses begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Selve
drapshandlingen var usedvanlig brutal, jf. referatet fra obduksjonsrapporten som er
gjengitt av førstvoterende. Selv om andre momenter trekkes inn ved vurderingen, er det
likevel drapshandlingens karakter som må tillegges størst vekt, og som her må bli
utslagsgivende. Jeg viser til Rt. 1990 side 4, som gjaldt en fars drap på sin sønn foretatt i
en tilstand av nedsatt bevissthet, og som langt på vei er parallell med vår sak. De
momenter som førstvoterende trekker inn ved vurderi ngen av om det foreligger særdeles
skjerpende omstendigheter, mener jeg må hensyntas ved straffutmålingen.
(34) På tross av ulikt syn på om straffeloven § 233 andre ledd får anvendelse, har jeg kommet
til samme resultat som førstvoterende ved fastsette lsen av straffen. Det skyldes for det
første tiltaltes alder. Det førstvoterende har sagt om betydningen av at tiltalte var under
18 år da han drepte faren, er også dekkende for mitt syn. Men i tillegg må det tillegges
vekt at drapet utelukkende var forårsaket av tiltaltes psykotiske tilstand. Gutten hadde på
dette tidspunkt ikke noe motsetningsforhold til faren. Det var hans vrangforestillinger,
utløst av psykosen, som forårsaket ugjerningen. For di psykosen var en følge av
rusmisbruk, skal han straffes for handlingen. Men skyldgraden er likevel en helt annen
enn om drapet hadde blitt begått av en person som var ved sine ”fulle fem”.
(35) Tiltalte hadde ikke tidligere vært psykotisk, og hadde ingen grunn til å regne med at noe
slikt kunne skje, jf. til sammenlikning Rt. 2007 side 187 avsnitt 30. Jeg viser også til at 7
retten etter straffeloven § 56 bokstav d kan ”sette ned straffen under det lavmål som er
bestemt for handlingen, og til en mildere straffart … når lovbryteren handlet under
bevisstløshet som var en følge av selvforskyldt rus , og særdeles formildende
omstendigheter taler for at straffen settes ned”. Når psykose som følge av selvforskyldt
rus likestilles med bevisstløshet etter straffelove n § 45, må det samme gjelde for § 56
bokstav d. Selv om det her ikke er grunnlag for å gå under minstestraffen, må det kunne
legges vekt på psykosen i formildende retning. Etter mitt syn er det da klart at en straff på
fengsel i syv år i alle fall ikke er for mild, når tiltaltes alder og de tragiske
omstendighetene tas i betraktning.
(36) Dommer Webster: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Indreberg.
(37) Dommer Øie: Likeså.
(38) Dommer Matningsdal: Likeså.
(39) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at forhold et henføres under straffeloven § 233
første ledd. For øvrig forkastes ankene.
Riktig utskrift bekreftes: