Instans: Norges Høyesterett
Dato: 2011-09-20
Publisert: HR-2011-01743-A - Rt-2011-1180
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder hvorvidt ankende part i forhold til sine søsken kan kreve å få overta ansvaret som leder av en siidaandel, samt rein og reinmerke tilhørende dødsboet etter foreldrene.
Saksgang: HR-2011-01743-A, (sak nr. 2011/51), sivil sak, anke over dom
Parter: Anny Vigdis Sara (advokat Per A. Amundsen – til prøve) mot Kari Solveig Sara Berit Alette Sara Andresen Kirsten Ragnhild Sara Petter Nilsen Sara Marie Ingeborg Turi Thor Henrik Sara (advokat Bjørn Tore Steffensen – til prøve)
Forfatter: Matheson, Bull, Endresen
Lovhenvisninger: reindrift § 4, reindriftsloven § 15, skifteloven § 61, rettshjelploven § 18


                                   NORGES HØYESTERETT



        Den 20. september 2011 avsa Høyesterett dom i

        HR-2011-01743-A, (sak nr. 2011/51), sivil sak, anke over dom,


        Anny Vigdis Sara                          (advokat Per A. Amundsen – til prøve)

        mot

        Kari Solveig Sara
        Berit Alette Sara Andresen
        Kirsten Ragnhild Sara

        Petter Nilsen Sara
        Marie Ingeborg Turi
        Thor Henrik Sara                          (advokat Bjørn Tore Steffensen – til prøve)












                                         
         G I V N I N G :



(1)     Dommer Matheson: Saken gjelder hvorvidt ankende part i forhold til sine søsken kan
        kreve å få overta ansvaret som leder av en siidaandel, samt rein og reinmerke tilhørende
        dødsboet etter foreldrene.

(2)     Ankende part, Anny Vigdis Sara, er datter av Marit Alette Sara og Nils Persen Sara. Hun

        er født i 1954, og er det sjette barnet i en søsken flokk på ni.

(3)     Marit Alette Sara og Nils Persen Sara var reindriftsutøvere i distrikt 14 SpierttanjÆrga i
        Finnmark, og registrert som innehavere av såkalt driftsenhet etter den tidligere lov 9. juni
        1978 nr. 49 om reindrift § 4 annet ledd. Nils Persen Sara døde i 2001. Marit Alette Sara
        overtok da boet – og dermed også driftsenheten – i uskifte.                                                         2


(4)      Marit Alette Sara døde i 2006. Det ble åpnet of fentlig skifte i boet i 2008. Som jeg senere
         skal komme tilbake til, var 1978-lovens ordning med driftsenheter i reindriftsnæringen på

         dette tidspunktet blitt endret til en ordning med såkalte siidaandeler etter nyreindriftslov
         av 15. juni 2007 nr. 40 § 10, jf. § 11. Det er enighet om at det er ordningen etter 2007-
         loven – i kraft fra 1. juli 2007 – som gjelder for nærværende sak.

(5)      Under skiftebehandlingen fremsatte noen av loddeierne tilbud om å overta siidaandelen

         og reinflokken mot betaling. Anny Vigdis Sara gjorde imidlertid krav på å få utlagt
         andelen til seg. Også Per Alf Nilsen Sara – som er den yngste blant søsknene – gjorde
         krav på andelen, men aksepterte å stå tilbake for Anny Vigdis’ eventuelle bedre rett.


(6)      Tingretten satte 3. november 2008 felles frist for begge til å fremme sine krav i søksmåls
         former. Indre Finnmark tingrett avsa senere, den 17. desember 2009, dom med slik
         domsslutning i søksmålet fra Anny Vigdis Sara:

                ”Kari Solveig Sara, Berit Alette Sara Andresen, Kirsten Ragnhild Sara, Petter Nilsen
                Sara, Marie Ingeborg Turi og Thor Henrik Sara frifinnes mot at reinsdyrene etter
                Marit Alette Sara deles likt mellom arvingene.”

(7)      Sakskostnader ble ikke tilkjent ankemotpartene.


(8)      Ankemotpartene ble også frifunnet og tilkjent sakskostnader i søksmålet Per Alf Nilsen
         Sara hadde anlagt mot dem.

(9)      Avgjørelsen ble anket til Hålogaland lagmannsre tt som 21. oktober 2010 avsa dom med

         slik domsslutning for så vidt gjaldt anken fra Anny Vigdis Sara:

                ”3.      Anny Vigdis Saras anke forkastes.

                 4.      Anny Vigdis Sara betaler til ankemotpartene 76.165 –
                         syttisekstusenetthundreogsekstifem – kroner i saksomkostninger for
                         lagmannsrett og tingrett innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.”

(10)     Også Per Alf Nilsen Saras anke ble forkastet og sakskostnader tilkjent ankemotpartene.


(11)     Anny Vigdis Sara har anket den delen av lagmannsrettens dom som gjelder hennes krav,
         til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevi sbedømmelse, rettsanvendelse og
         saksbehandling. Høyesteretts ankeutvalg tillot ved beslutning 4. mars 2011 anken over
         rettsanvendelsen fremmet. For øvrig ble anken ikke tillatt fremmet. For Per Alf Nilsen

         Sara er avgjørelsen rettskraftig.

(12)     Det ble for tingretten innhentet sakkyndig utredning om tradisjoner for generasjonsskifte i
         samisk reindrift. Det er for Høyesterett foretatt b evisopptak av et vitne for å belyse
         spørsmålet ytterligere. Saken står for øvrig i en n oe annen stilling for Høyesterett enn for

         lagmannsretten idet enkelte av Anny Vigdis Saras anførsler er blitt justert.

(13)     Den ankende part, Anny Vigdis Sara, har i det vesentlige anført:

(14)     Anny Vigdis Sara har rett til å overta som siidaandelsleder etter reindriftsloven § 15

         fjerde ledd. Bestemmelsen gir en bestemt krets av personer slik rett. Anny Vigdis Sara er
         den eneste av søsknene som fortsatt krever å få ove rta ledervervet etter foreldrene. Hun er
         derfor den som må få lederansvaret overført til seg . Hun er i forhold til ankemotpartene                                                         3


         dessuten den eneste som oppfyller de kvalifikasjonskrav loven oppstiller for å kunne være

         leder.

(15)     For det tilfellet at flere av søsknene likevel skulle ha rett til å overta andelen, følger det av
         samisk sedvane at Anny Vigdis Sara – som flyttet hjem til foreldrene i 1989 og siden har
         bistått dem i reindriften og under alderdommen – er den som har best prioritet.


(16)     Skifteloven § 61 kommer uansett ikke til anvendelse ettersom ansvar som leder av
         siidaandel ikke er en ”eiendel” i lovens forstand. Bestemmelsen kan heller ikke anvendes
         da den gir en loddeier rett til å kreve eiendelen solgt; en rett som ville komme i konflikt

         med den rett de øvrige har til å overta siidaandele n etter reindriftsloven § 15 fjerde ledd.
         Reindriftslovens regel på dette punktet må derfor ha rang av lex specialis i forhold til
         skifteloven § 61.

(17)     For det tilfellet at skifteloven likevel skulle komme til anvendelse, innebærer Anny

         Vigdis Saras situasjon at hun har krav på å få siidaandelen og reinflokken utlagt til seg
         etter bestemmelsen i § 61 annet ledd, og i tilknytning til reinflokken også morens
         reinmerke.


(18)     Anny Vigdis Sara har nedlagt slik påstand:

                ”1.      Anny Vigdis Sara får overta lederansvaret for siidaandelen etter sin avdøde
                         mor Marit Alette Sara, subsidiært etter takst.

                 2.      Under skiftet av Marit Alette Saras dødsbo, får Anny Vigdis Sara utlagt på
                         seg, Marit Alette Saras reinflokk og reinmerke til skiftetakst.

                 3.      Petter Nilsen Sara, Kirsten Ragnhild Sara, Berit Alette Sara Andresen, Thor
                         Henrik Sara, Kari Solveig Sara og Marie Ingeborg Turi – dømmes en for alle,
                         alle for en – å betale Anny Vigdis Saras sine saksomkostninger for Indre
                         Finnmark tingrett og Hålogaland lagmannsrett og saksomkostninger til
                         offentlige for Norges Høyesterett.”

(19)     Ankemotpartene, Kari Solveig Sara mfl., har i det vesentlige anført:


(20)     Reindriftsloven § 15 fjerde ledd danner ikke noe selvstendig grunnlag for å avgjøre hvem
         som har best rett til å overta ansvaret som leder for siidaandelen. Lovgivers mening har
         bare vært å angi kretsen av personer som kan være berettiget til å overta, ikke prioriteten

         mellom dem.

(21)     Bestemmelsen kan heller ikke forstås slik at den som krever å få overta andelen må gis
         rett til det så lenge noen andre ikke har fremsatt tilsvarende krav.


(22)     Det er dessuten ikke riktig at Anny Vigdis Sara – i motsetning til sine søsken – er den
         eneste som oppfyller lovens kvalifikasjonskrav for å kunne overta ansvaret som leder.

(23)     Det foreligger ingen sedvane for generasjonsskifte i samisk reindrift som har slik klarhet

         og fasthet at den må gå foran skiftelovens regler. Anny Vigdis Sara er uansett ikke i en
         situasjon som gjør at hun kan påberope seg noen sli k sedvane.

(24)     Ansvaret som leder av siidaandel er en eiendel som på et skifte reguleres av

         bestemmelsene i skifteloven § 61. Naturalutleggsregelen i § 61 annet ledd er en snever                                                         4


         unntaksregel. Anny Vigdis Sara kan, i sin situasjon, ikke vise til slike gode grunner som
         bestemmelsen krever for å få lederansvaret utlagt til seg.


(25)     Fraværet av gode grunner gjør at hun heller ik ke kan kreve naturalutlegg for reinflokken
         og reinmerket.

(26)     Kari Solveig Sara mfl. har nedlagt slik påstand:


                ”1.      Anken forkastes.

                 2.      Anny Vigdis Sara dømmes til å betale Thor Henri k Sara, Kari Solveig Sara,
                         Berit Alette Sara Andresen, Kirsten Ragnhild Sara, Petter Nilsen Sara og
                         Marie Ingeborg Turis saksomkostninger for Indre Finnmark tingrett og
                         Hålogland lagmannsrett og saksomkostninger for det offentlige for Norges
                         Høyesterett.”

(27)     Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.


(28)     Jeg ser først på enkelte grunntrekk ved ordnin gen med siidaer og siidaandeler i
         reindriftsnæringen.

(29)     Som allerede nevnt, avløser siidaandelene ette r 2007-loven § 10 de tidligere
         driftsenhetene etter 1978-loven § 4. I den sistnevnte bestemmelsen het det at ”(f)or å

         begynne som selvstendig næringsdrivende i reindrift i reinbeiteområde kreves det
         samtykke fra områdestyret gjennom registrering av driftsenhet”. Samtykkekravet innebar
         at reindriftsnæringen bygget på en konsesjonsordning. Loven definerte en driftsenhet som
         ”en reinhjord som eies og drives av Øn ansvarlig leder, eller av ektefellene i fellesskap når

         de begge eier rein i eget merke i hjorden”. Kravet om ansvarlig leder var nødvendig for at
         det ikke skulle være tvil om hvem som var den ansvarlige for overholdelse av lovens
         ulike krav.

(30)     Ordningen med driftsenheter hadde imidlertid flere svakheter. Betegnelsen hadde

         dessuten en negativ klang hos mange reindriftssamer, jf. Ot.prp. nr. 25 (2006–2007)
         side 25. Gjennom 2007-loven ville man i større grad overlate til næringen selv – i praksis
         den såkalte siidaen – å regulere tilgangen på nye reindriftsutøvere fr emfor at det
         offentlige skulle forestå dette gjennom en konsesjonsordning. I NOU 2001: 35 Forslag til
         endringer i reindriftsloven side 91–92 heter det at betegnelsen siida etter reindriftssamisk

         forståelse forutsetter at det eksisterer en reinflokk, at reinflokken holdes samlet og det
         foregår aktiv gjeting/vokting, og at det i alminnelighet deltar en eller flere
         reindriftsfamilier med sine rein i fellesskapet. En siida er etter dette først og fremst et
         arbeidsfellesskap. Men den er også et sentralt grunnlag for tradisjonell bruk av
         reinbeiteområdene. I 2007-loven § 51 er en siida etter dette definert som en gruppe av

         reineiere som utøver reindrift i fellesskap på best emte arealer.

(31)     Loven innfører også begrepet siidaandel og definerer dette som en familiegruppe eller
         enkeltperson som er del av en siida, og som driver reindrift under ledelse av en person

         eller av ektefeller eller samboere i fellesskap, jf. § 10 første ledd. Ordningen med
         siidaandeler innenfor siidaen har sammenheng med at lovgiver fant det nødvendig
         ”fortsatt å ha en enhet med en ansvarlig leder for på en klar måte å kunne forankre
         driftsansvar i forhold til andre reineiere, myndigheter og øvrige samfunnsinteresser”,
         jf. Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) side 38.                                                         5



(32)     En driftsenhet som ved lovens ikrafttredelse var registrert hos områdestyret, anses som

         siidaandel etter 2007-loven, jf. § 11 første ledd. Den som ved ikrafttredelsen var
         innehaver av driftsenheten, anses som ansvarlig leder av vedkommende siidaandel. Dette
         er bakgrunnen for at driftsenheten som Marit Alette Sara satt i uskifte med, på skiftet nå
         skal behandles som siidaandel.


(33)     Ansvarlig leder av en siidaandel har flere beføyelser. Vedkommende representerer som
         nevnt andelen overfor andre reineiere i siidaen og overfor myndighetene, samt forestår
         driften av andelen. I dette ligger også mulighet for å søke ulike typer offentlige tilskudd
         til reindriften, jf. blant annet forskrift for Reindriftens Utviklingsfond av 21. juni 2011

         nr. 616 og Forskrift om tilskudd til siidaandeler og tamreinlag, fastsatt av Landbruks- og
         matdepartementet 21. juni 2011 med hjemmel i Stortingets vedtak om reindriftsoppgjør
         for 2011–2012.

(34)     Lederen bestemmer dessuten hvem som får eie rein i andelen og i tilfellet hvor mange,

         jf. § 10 annet ledd. Lederen kan også bestemme at det skal etableres en sideordnet
         rekrutteringsandel knyttet til siidaandelen, jf. § 12 første ledd. Ettersom det er et vilkår for
         å eie rein at reinen inngår i en siidaandel eller sideordnet rekrutteringsandel, jf. § 9 annet
         ledd, gir ansvaret som leder av siidaandel myndighet til å påvirke tilgangen til næringen.


(35)     Adgangen til å opprette sideordnet rekrutteringsandel etter § 12 gir lederen mulighet for å
         legge til rette for et smidig generasjonsskifte, se også Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) side 25.
         Lederen kan også gå mer direkte til verks, og overføre ansvaret som leder etter § 15 første
         ledd til et barn, et barnebarn eller en annen person som fyller lovens vilkår.


(36)     Arvelater har i vår sak ikke opprettet noen sideordnet rekrutteringsandel eller gjort andre
         disposisjoner for overføring av ansvaret som leder. Spørsmålet blir da om Anny Vigdis
         Sara, i forhold til sine søsken, har krav på å få o verta ansvaret som leder av siidaandelen
         etter reindriftsloven § 15 fjerde ledd. I bestemmelsen heter det:


                ”Dersom lederen av en siidaandel dør uten at det er truffet beslutning som nevnt i første
                ledd, har et barn, et barnebarn eller en annen slektning som oppfyller vilkårene i § 9
                første ledd for å eie rein i andelen, rett til å ov erta ansvaret for siidaandelen med mindre
                gjenlevende ektefelle eller samboer overtar ansvaret etter reglene i § 14. Annet ledd
                gjelder tilsvarende.”

(37)     Her slås det altså fast at personer innenfor en nærmere angitt krets har rett til å overta som
         leder av siidaandelen der avdøde ikke har truffet a nnen beslutning. Bestemmelsen i § 9
         første og annet ledd som det er vist til, inneholde r kvalifikasjonskravene for å kunne

         overta som leder. Jeg kommer senere tilbake til dette.

(38)     Ordlyden i fjerde ledd gir ingen anvisning på hvordan situasjonen skal løses der flere
         fyller vilkårene for å kunne ha rett til å overta. Dette har heller ikke vært lovgivers
         mening. Jeg viser til uttalelsen i NOU 2001: 35 side 146 hvor det heter:


                ”Bestemmelsen innebærer at andre reineiere i siidaen må respektere en overføring av
                en siidaandel ved død. Lederansvaret for siidaandel en kan imidlertid ikke overtas av
                hvem som helst, bare av kretsen av personer som nevnt i § 4-9 første ledd.
                Bestemmelsen regulerer ikke det nærmere forhold mellom de som fyller vilkårene for
                overtagelse. Forholdet mellom dem må løses etter de alminnelige regler i skifteloven av
                21. februar 1930 og arveloven av 3. mars 1972 nr. 5.”                                                         6



(39)     Disse synspunktene er videreført i proposisjonen, jf. Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) side 57,
         hvor det blant annet uttales:


                ”Det er i tråd med utvalgets forslag ikke lagt føri nger i loven med hensyn til hvem i den
                berettigede krets som skal kunne overta. Slike føri nger vil fort kunne komme i konflikt
                med det som er sedvanlig og spørsmålet må eventuelt løses etter de alminnelige regler i
                skifteloven og arveloven.”

(40)     Det fremgår her at siktemålet med bestemmelsen i § 15 fjerde ledd er å angi kretsen av de
         personer som, i forhold til andre reineiere i siidaen, vil kunne være berettiget til å overta
         ansvaret som leder av andelen. Ledere av andre siidaandeler må dermed respektere at

         ansvaret som leder for andelen går over til noen i den personkretsen som etter loven er
         berettiget til å overta.

(41)     Videre er det uttrykkelig sagt at bestemmelsen ikke løser spørsmålet om hvem av flere
         berettigede som skal kunne overta lederansvaret. Det heter her at konflikt om dette må

         løses etter skiftelovens og arvelovens alminnelige regler. Det er etter dette ikke tvilsomt
         at bestemmelsen i reindriftsloven § 15 her ikke har noen forrang som spesiallov – lex
         specialis – i forhold til hva som ellers måtte følg e av skiftelovens og arvelovens
         bestemmelser.

(42)     Anny Vigdis Sara har anført at hennes krav på å få overført lederansvaret til seg likevel

         kan forankres i § 15 fjerde ledd, ettersom hun er den eneste av søsknene som har fremsatt
         et direkte krav om dette. Anførselen kan ikke føre frem. Jeg viser her til det jeg allerede
         har sagt om at bestemmelsen ikke regulerer rettsforholdet mellom flere berettigede. Det
         krav Anny Vigdis har fremsatt løser derfor ikke hen nes rett i forhold til ankemotpartene.


(43)     Jeg finner det klart at søsknene gjennom sine disposisjoner ikke har oppgitt den rett de
         måtte ha etter reindriftsloven § 15 fjerde ledd. En loddeier som vil bestride et krav som er
         fremsatt i skiftetvist, må normalt kunne nøye seg m ed å gjøre gjeldende innsigelser mot
         kravet. For å avverge at den som har fremsatt et krav skal vinne frem, kreves altså ikke at
         loddeieren gjør et konkurrerende krav gjeldende gje nnom motsøksmål. Ankemotpartene

         har for øvrig ikke på noen måte forholdt seg slik a t de kan sies å ha fraskrevet seg en rett.
         De kan heller ikke med rimelighet oppfattes slik at de ikke hadde interesse for
         lederansvaret eller for hvem som burde overta dette.

(44)     Anny Vigdis Sara har også anført at hun har kr av på å få lederansvaret overført til seg

         ettersom hun er den eneste som oppfyller lovens kvalifikasjonskrav for ansvar som leder.
         Heller ikke denne anførselen kan føre frem. Lagmann sretten har funnet det klart at det
         ikke er ført bevis for at det faktisk bare er hun s om fyller kvalifikasjonskravene. Det er
         vist til at alle søsknene vokste opp i reindriften, og at flere av dem har vært gift med
         aktive utøvere og/eller selv har vært aktive i næri ngen. Avgjørelsen beror på en vurdering

         Høyesterett ikke har grunnlag for å sette til side innenfor anketillatelsen.

(45)     Jeg ser etter dette på spørsmålet om eventuell sedvane for generasjonsskifte i samisk
         reindrift kan gi Anny Vigdis Sara krav på å få ansvaret som leder av siidaandelen overført
         til seg.


(46)     Det følger av det jeg allerede har referert fr a forarbeidene, at lovgiver bevisst har veket
         tilbake for å gi regler om hvem som skal overta lederansvaret der arvingene ikke er enige.                                                         7


         Det er både i utvalgsutredningen og i proposisjonen vist til at slike regler vil kunne

         komme i konflikt med det som har vært praksis eller sedvanlig i samiske miljøer,
         jf. NOU 2001: 35 side 146 og Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) side 57.

(47)     Lovgivers reservasjon gir et varsel om at mulige sedvaner i samisk reindrift kan ha
         betydning for rettsforholdene under et generasjonsskifte. Om samiske sedvaners

         eventuelle betydning ved anvendelsen av norske lovbestemmelser, vises til Grunnloven
         § 110a og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater art. 8.

(48)     Tingretten kom på bakgrunn av den sakkyndige utredningen til at det er sedvane for at det

         barn som har blitt boende i samme hushold som sine foreldre, har rett til å få overta
         foreldrenes reinsdyr, reinmerke og produksjonsutstyr – i tillegg til selve retten til å drive
         reindrift innenfor den siidaen foreldrene tilhørte. Videre kom tingretten til at denne
         sedvanen måtte gå foran bestemmelsen i skifteloven § 61. Tingretten konkluderte
         imidlertid med at Anny Vigdis Sara ikke kunne påberope seg sedvanen ettersom hun

         hadde for svak tilknytning til den daglige reindriften.

(49)     Lagmannsretten kom for sin del til at det ikke var grunnlag for å fastslå at det er noen
         sedvane for generasjonsskifte i samisk reindrift som har tilstrekkelig fasthet og

         innholdsmessig klarhet til at den i dag går foran skifteloven § 61.

(50)     Anny Vigdis Sara har under henvisning til Jon Aarseth Meløys forklaring i bevisopptak
         for Høyesterett, gjort gjeldende at lagmannsrettens vurdering av den rettslige situasjonen

         er feil. I Meløys forklaring heter det blant annet:

                ”Meløy har forklart at rettsoppfatningen rundt gene rasjonsskifte er at den som bor
                hjemme og som driver med reindrift skal overta driftsenheten/siidaandelen etter
                foreldrene. Dette oppfattes som en sedvane. I følge Meløy er det fremdeles slik at den
                som bor alene igjen i foreldrenes hushold som regel overtar driftsenheten/siidaandelen.
                Men det er ingen klare regler for hvordan dette skjer, og avgjørelsen bygger på flere
                subjektive vurderingsmomenter. Gutter stiller vanligvis sterkere enn jenter. Det er
                dessuten en forutsetning at den som skal overta har kompetanse til dette. Et annet
                moment som vektlegges er at den som overtar har barn som kan videreføre driften. Det
                er derfor ingen automatikk i at den gjenværende overtar. Vedkommende må ha
                tilknytning til reindrift. At vedkommende bor i samme hushold som foreldrene og har
                gjort dette lenge, er også et moment av betydning. Meløy kjenner til Mikkel Nils Saras
                utredning om sedvaner i tilknytning til generasjonsskifte, og støtter denne fremstilling.”

(51)     Det synes for meg at det som fremkommer i forklaringen ikke kan endre lagmannsrettens

         bedømmelse av at den tradisjon som er påberopt mang ler den nødvendige fasthet og
         klarhet. Det er imidlertid ikke nødvendig for meg å ta endelig stilling til dette.

(52)     Etter min oppfatning vil en eventuell sedvanerettslig fortrinnsrett for hjemmeboende barn

         først og fremst vært aktuell for barn som har inngå tt i et arbeidsfelleskap med foreldrene i
         den daglige reindriften, og hvor ressursene er tappet i forbindelse med at de øvrige barn
         har etablert seg med egne hushold. Tradisjonen har dels tatt sikte på å sikre foreldrene,
         dels på å sikre det av barna som ble boende sammen med foreldrene. Jeg kan, ut fra det de

         underliggende retter har lagt til grunn om Anny Vigdis Saras situasjon, ikke se at hun
         kunne ha påberopt seg noen prioritert rett overfor sine søsken på bakgrunn av sedvane.
         Hun flyttet i 1989 som 35-åring hjem til foreldrene og var frem til begge var døde 17 år
         senere, i fullt arbeid i ledende stilling i reindriftsforvaltningen. Tingretten har lagt til
         grunn at avstanden på nærmere 15 mil mellom Karasjok og SpierttanjÆrga der reinen                                                         8


         befant seg, gir begrenset mulighet til å delta i den daglige reindriften i siidaen, særlig for
         en som er engasjert i annet full tids arbeid. Ut over administrative gjøremål i forbindelse

         med reindriften som Anny Vigdis har hatt særlig kompetanse til, har tingretten kommet til
         at hun ikke har utført mer praktisk arbeid enn det andre personer med rein i siidaandelen
         har bidratt med. Ifølge lagmannsrettens dom har hun deltatt ”i mindre grad” i praktisk
         reindrift. Hun hadde dessuten allerede ved morens bortgang flere rein enn sine søstre.


(53)     Jeg går nå over til å drøfte hvorvidt skifteloven § 61 kan anvendes på skiftet av
         lederansvaret.

(54)     Anny Vigdis Sara har for Høyesterett gjort gje ldende at dette ansvaret ikke er noen

         ”eiendel” i § 61’s forstand, og at bestemmelsen derfor ikke kan anvendes i nærværende
         sak. Jeg er ikke enig i dette.

(55)     Begrepet ”eiendel” i skifteloven § 61 er et vidt begrep. Det vil omfatte alle aktivaposter i
         et bo. Selv om ansvaret som leder av en siidaandel har et uensartet innhold, representerer

         de fullmakter lederen har i forbindelse med driften av andelen – og muligheten til å søke
         offentlig støtte til dette – et aktivum og en verdi for rettighetshaveren og dermed en
         eiendel i lovens forstand. I NOU 2001: 35 side 98 er det i så måte uttalt at de tidligere
         driftsenhetene ”blir i seg selv en verdi”. Tilsvarende fremgår også av bevisopptaket for
         Høyesterett av Jon Aarseth Meløy. Det heter der at ”driftsenheten/siidaandelen har en

         pengeverdi, dette fordi den er tilknyttet tilskuddsordninger, rovdyrerstatning og
         innløsning. Han utelukker derfor ikke at den kan ha salgsverdi”. Dette samsvarer med det
         faktum at noen av loddeierne, som allerede nevnt, har fremsatt bud for å kunne overta
         siidaandelen på skiftet.


(56)     Jeg nevner også at lovgiver, ved å gi anvisning i forarbeidene på skiftelovens regler til
         løsning av forholdet mellom flere berettigede etter reindriftsloven § 15 fjerde ledd, må ha
         ansett siidaandelen for å representere en ”eiendel” i lovens forstand. Under enhver
         omstendighet må forarbeidsuttalelsen forstås slik at lovgivers mening i det minste har

         vært at skiftelovens regler skal komme tilsvarende til anvendelse. I et slikt lys blir
         spørsmålet om siidaandelen utgjør en ”eiendel” ikke avgjørende for resultatet.

(57)     Jeg finner det etter dette klart at uenigheten mellom partene må løses etter bestemmelsen i
         skifteloven § 61.


(58)     Anny Vigdis Sara har for det tilfellet at skifteloven kommer til anvendelse, gjort
         gjeldende at hun har krav på å få lederansvaret for siidaandelen utlagt til seg etter
         bestemmelsen i § 61 annet ledd annet punktum. I bestemmelsen heter det:

                ”Er det uenighet om en loddeier skal få utlagt bestemte eiendeler, kan de bare legges ut
                til han dersom gode grunner taler for det, og det ikke er noen rimelig grunn for de

                andre loddeiere til å sette seg mot det.”

(59)     Det følger av Rt. 2009 side 1512 avsnitt 36 at bestemmelsen er en unntaksregel som skal
         brukes med varsomhet. I avsnittet uttales det:

                ”Loven åpner ikke for noen rimelighetsvurdering av hvem som skal få naturalutlegg
                eller noen alminnelig interesseavveining - den som krever naturalutlegg må godtgjøre
                vesentlig mer enn interesseovervekt for å vinne frem. Og jo sterkere grunner de øvrige
                loddeiere har for å motsette seg naturalutlegg, desto mer velbegrunnet må kravet om
                naturalutlegg være.”                                                       9



(60)     Videre heter det i avsnitt 37 at annen rettspraksis bekrefter at det er tale om en relativt
         snever unntaksregel.


(61)     Med utgangspunkt i det tingretten – med lagmannsrettens tilslutning – har funnet bevist
         om Anny Vigdis Saras begrensede tilknytning til den daglige reindriften i siidaandelen,
         kan jeg ikke se at de krav som etter rettspraksis stilles for å kunne ha gode grunner, taler
         for å legge lederansvaret ut til henne.


(62)     De øvrige loddeierne har også tilknytning til reindriften, og flere av dem har barn og
         barnebarn som i følge lagmannsrettens dom vil kunne bli godkjent som ledere av
         siidaandel. Ankemotpartene har derfor rimelig grunn til å motsette seg hennes krav om
         naturalutlegg.

(63)     Jeg nevner her at det av lagmannsrettens dom også fremgår at Anny Vigdis Sara tar sikte

         på å fortsette i annen heltidsstilling, og at hun, hvis hun vinner frem, vil overlate det
         praktiske arbeidet med reindriften til andre. Det er ikke fremkommet noe for Høyesterett
         om at denne situasjonen er endret.

(64)     Jeg kan etter dette ikke se at vilkårene for at Anny Vigdis Sara skal kunne kreve

         lederansvaret for siidaandelen utlagt til seg etter skifteloven § 61 annet ledd, er oppfylt.

(65)     Anny Vigdis Sara har også fremsatt krav om at foreldrenes reinflokk utlegges til henne
         etter § 61 annet ledd og – i tilknytning til dette – også morens reinmerke. Ut fra det jeg
         tidligere har lagt til grunn med hensyn til hennes arbeidsmessige tilknytning til den
         daglige reindriften, holdt opp mot de øvrige loddei ernes tilknytning, finner jeg det ikke

         tvilsomt at hun heller ikke kan gis medhold på dette punkt.

(66)     Anken har etter dette ikke ført frem. Avgjørel sen har ikke voldt tvil. Anny Vigdis Sara
         skal etter hovedregelen da idømmes sakens kostnader også for Høyesterett. Begge parter
         er imidlertid innvilget fri sakførsel for Høyestere tt etter rettshjelploven § 18 ettersom

         saken har prinsipiell interesse. Jeg finner etter dette at sakskostnader ikke bør idømmes
         for denne instans.

(67)     Jeg stemmer for denne

                                                   D O M :


         1.      Anken forkastes.

         2.      Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke.                                                   10



(68)     Dommer Bull:                              Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
                                                   førstvoterende.


(69)     Dommer   Falkanger:                       Likeså.

(70)     Dommer Endresen:                          Likeså.

(71)     Dommer Gjølstad:                          Likeså.





(72)     Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

                                               D O M :

         1.     Anken forkastes.

         2.     Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke.





         Riktig utskrift bekreftes: