HR-2011-208-U
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-01-27 |
| Publisert: | HR-2011-00208-U - Rt-2011-124 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmål om bevisførsel rundt sek suelle forhold i en farskapssak, jf. barnelova § 22. |
| Saksgang: | HR-2011-00208-U, (sak nr. 2010/2021), sivil sak, anke over kjennelse |
| Parter: | A B C (advokat Geir Jøsendal) mot D (advokat Morten Mørch jr.) E |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | barnelova § 9, barneloven § 22, forsinkelsesrenteloven § 3, barnelova § 22, barnelova § 14, tvisteloven § 29-3 |
NORGES HØYESTERETT
Den 27. januar 2011 ble det av Høyesteretts ankeutv alg bestående av dommerne Stabel,
Matheson og Falkanger i
HR-2011-00208-U, (sak nr. 2010/2021), sivil sak, anke over kjennelse:
A
B
C (advokat Geir Jøsendal)
mot
D (advokat Morten Mørch jr.)
E
avsagt slik
:
(1) Saken gjelder spørsmål om bevisførsel rundt sek suelle forhold i en farskapssak, jf. barnelova §
22.
(2) D er født 1. juni 1959. Han er sønn av E, som v ar gift med F fra 1957 til 1960. F ble registrert
som guttens far i kraft av ”pater est”-regelen i dagjeldende barnelov. Ved X tingretts dom
31. januar 2005 ble det på bakgrunn av DNA-analyser fastslått at F ikke er far til D. Kort tid
etter tok D ut stevning med påstand om at G, bosatt i Luxembourg, var hans far. G døde
31. januar 2005, og hans arvinger lot seg ikke oppspore. Saken ble derfor hevet.
(3) D tok 9. februar 2007 ut ny stevning mot Gs arvinger – A, B og C – samt E.
(4) Ved X tingretts dom 15. mai 2009 ble det slått fast at G var far til D. Retten la til grunn at E
hadde hatt samleie med G i den kritiske perioden, jf. barnelova § 9 annet ledd. Retten fant det
ikke sannsynliggjort at moren hadde samleie med andre ikke-identifiserte menn i den tiden hun
kan ha blitt gravid, jf. barnelova § 9 tredje ledd.
(5) Arvingene har anket tingrettens dom. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har
arvingene fremlagt dokumentbevis som angis å gjelde Es livsførsel i årene forut for og etter det 2
aktuelle unnfangelsestidspunktet. Både D og E motsatte seg bevisførselen.
(6) Borgarting lagmannsrett avsa 16. november 2010 beslutning med slik slutning:
”Bevisførsel om seksuelle forhold etter barneloven § 22 andre ledd tillates ikke.”
(7) A, B og C har anket lagmannsrettens beslutning til Høyestere tt. Anken retter seg mot
bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og det er i k orte trekk anført:
(8) Lagmannsrettens beslutning er åpenbart uforsvarlig og urimelig, idet en norsk dom i
farskapssak hvor bevisførsel rundt seksuelle forhold ikke har vært tillatt, vil stride mot ordre
public-regelen i Luxembourg, og vil således ikke bli anerkjent der. Siden saken også er anlagt
50 år etter fødselen, mens det i Luxembourg gjelder en frist på to år fra fødselen for å fremme
farskapssak, taler dette også mot at dommen vil bli anerkjent i Luxembourg.
(9) Det er uansett åpenbart uforsvarlig og urimelig å avskjære det eneste som finnes av tidsnære
bevis i saken. Særlig gjelder dette når mors seksuelle vandel har vært et tema også under
førsteinstansbehandlingen.
(10) De ankende parter har lagt ned slik påstand:
”1. Alle dokumentbevis som er fremlagt under saksforberedelsen tillates ført, og det tillates
stilt spørsmål til parter og vitner om de forhold s om omtales i dokumentbevisene.
2. D og E erstatter in solidum A, B og Cs saksomkostninger for Høyesteretts ankeutvalg.”
(11) D har tatt til motmæle, og i korte trekk anført:
(12) Lagmannsrettens beslutning er ikke uforsvarlig eller urimelig. Hvorvidt en farskapssak kan
reises i Luxembourg er ikke relevant for om bevis om seksuelle forhold skal tillates ført.
Uansett har Den europeiske menneskerettsdomstolen konstatert at 2-årsfristen for å reise
farskapssak i Luxembourg strider mot Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 og
14, og fristen praktiseres ikke.
(13) Bevisverdien i dokumentene bestrides, da det i hovedsak dreier seg om usignerte nedtegnelser.
(14) D har nedlagt slik påstand:
”1. Borgarting lagmannsretts avgjørelse avsagt 16. 11.2010 opprettholdes.
2. Ankende parter plikter in solidum å erstatte sakens omkostninger for Høyesteretts
ankeutvalg, innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse med tillegg av den alminnelige
forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av
oppfyllelsesfristen til betaling skjer.”
(15) E har fått anken forkynt for seg, men har ikke inngitt tilsvar.
(16) Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(17) Barnelova § 22 gjelder bevisføring om seksuell e forhold i farskapssaker og har følgende
ordlyd:
”I farskapssaker må det ikkje spørjast eller førast prov om seksuelle tilhøve for partane utanom
den tida mora kan ha blitt med barnet. Retten kan i orskurd likevel tillate slik provføring, når den
finn at det har beinveges verknad for avgjerda i saka.” 3
(18) Lagmannsrettens avgjørelse er, i samsvar med h va ordlyden i barnelova § 22 annet punktum
skulle tilsi, truffet som beslutning. Tvisteloven får imidlertid anvendelse i farskapssaker,
jf. barnelova § 14. Etter tvisteloven §19-1 annet ledd bokstav d skal ”tvist om bevis” avgjøres i
kjennelses form. Dette gjelder også der lovens hovedregel er bevisavskjæring, jf. Schei mfl.
Tvisteloven side 757-758. Således skal avgjørelser etter § 22-6 første ledd, som innholdsmessig
har store likhetspunkter med barnelova § 22, treffes ved kjennelse. Utvalget finner derfor at
riktig avgjørelsesform nå skulle vært kjennelse.
(19) Feilen har ingen annen betydning enn at ankeadgangen følger tvisteloven § 29-3 annet ledd,
jf. § 19-1 fjerde ledd. Ankeutvalget har derfor i utgangspunktet full kompetanse, men slik at
lagmannsrettens skjønnsmessige avveining av hensikt smessighets- og forsvarlighetsskjønn ikke
kan overprøves.
(20) Lagmannsretten har vist til at regelen var ny i barnelova av 1991, slik at tidligere rettspraksis
har begrenset betydning. Det foreligger, med unntak av Rt. 1984 side 411, ingen
høyesterettspraksis om bestemmelsen. Lagmannsretten har uttalt følgende:
”Unntaksregelen i andre punktum gjelder både for dokumentbevis og for utspørring av parter og
vitner. Vilkåret for å gjøre unntak er at bevisføri ngen ’har beinvegs verknad for avgjerda i saka’. I
Backer, Barneloven Kommentarutgave, 2. utgave heter det at ’[d]ette vil ofte være vanskelig å
avgjøre på forhånd, og i forarbeidene forutsettes a t man da skal følge hovedregelen (se NOU s. 26).
Unntaksregelen må altså brukes med varsomhet.’
Bevissituasjonen i saken er spesiell, særlig hensett til tidsforløpet før saken ble anlagt. Dette i se g
selv kan ses å gi grunn til en lempeligere vurdering av forbudet i barneloven § 22 første ledd. Etter
en helhetlig vurdering av det som er anført i prose sskrivene, finner lagmannsretten at bevisførsel
som begjært, sett i forhold til den dom som skal overprøves ved ankeforhandlingen, ikke gir
tilstrekkelig grunn til å anta av vilkåret for å gjøre unntak her er oppfylt.”
(21) Ankeutvalget er enig i dette.
(22) Lovens vilkår er strenge, og det bevismaterialet som ønskes fremlagt, gir ingen konkrete
holdepunkter for at E har hatt samleie med andre enn G og F i den aktuelle perioden. Når F
rettskraftig er frifunnet som far, med grunnlag i DNA-analyse, kan det vanskelig ses at
bevisføringen kan ha direkte betydning for avgjørel sen i saken. At nekting av slik bevisføring
etter det anførte kan medføre at dommen ikke vil bl i anerkjent i Luxembourg, ligger klart
utenfor hva som kan ha betydning for selve avgjørel sen.
(23) Anken blir dermed å forkaste. D har nedlagt påstand om sakskostnader med 12 000 kroner
med tillegg av mva. Påstanden tas til følge.
(24) Kjennelsen er enstemmig. 4
S L U T N I N G :
Anken forkastes.
I sakskostnader for Høyesterett betaler A, B og C e n for alle og alle for en til D
15 000 – femtentusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Wilhelm Matheson Ingse Stabel Aage Thor Falkanger
(sign.) (sign.) (sign.)
Riktig utskrift: