Instans: Norges Høyesterett
Dato: 2013-10-23
Publisert: HR-2013-02214-A - Rt-2013-1329
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: HR-2013-02214-A, (sak nr. 2013/835), sivil sak, anke over dom
Parter: A (advokat Arild Humlen) mot B (advokat Gro Hamre – til prøve)
Forfatter: Webster, Kallerud, Falkanger
Lovhenvisninger: barneloven § 43, barnelova § 43, barnelova § 48, tvistelova § 20-2


                                    NOREGS HØGSTERETT


        Den 23. oktober 2013 sa Høgsterett dom i

        HR-2013-02214-A, (sak nr. 2013/835), sivil sak, anke over dom,


        A                                        (advokat Arild Humlen)

        mot

        B                                        (advokat Gro Hamre – til prøve)












                                        
         G I V N I N G :



(1)     Dommar Utgård: Saka gjeld spørsmålet om far skal ha rett til samvær med ei dotter, som
        no er fem år.

(2)     B og A møtte kvarandre i januar 2006. I januar 2007 flytta B saman med si den gongen
        snart fem år gamle dotter, C, inn hos A. Paret fekk 14. januar 2008 fellesbarnet D. B og A
        gifta seg same sommaren.


(3)     Mor har fått diagnosen multippel sklerose (MS). Det er opplyst at ho i det daglege er lite
        merkt av sjukdommen, men at den gjer henne meir sårbar for belastingar i situasjonar
        med press. Ved nokre høve har ho fått attakk, som har ført til korte innleggingar på
        sjukehus. I dag arbeider ho i halv stilling samtidig som ho er halvt uføretrygda.

(4)     A vart i april 2009 sikta for seksuell omgang med C. Han vart pågripen og sat to dagar i
        varetekt. Mor flytta då ut av bustaden saman med begge døtrene.


(5)     Far reiste i oktober 2009 sak ved Kristiansand tingrett med krav om samvær med D, og
        han sette også fram krav om mellombels avgjerd. Kravet om samvær fram til endeleg
        avgjerd vart ikkje teke til følgje verken av tingrett eller lagmannsrett. Så – 10. mars 2010                                                        2


         – la Riksadvokaten saka bort etter "bevisets stilling". Partane kom deretter –
         24. mars 2010 – fram til eit rettsforlik i hovudsaka, der far fekk rett til nærare fastsett
         samvær med tilsyn.


(6)      Samværa vart konfliktfylte, og far reiste 3. august 2010 på ny sak for Kristiansand
         tingrett. Påstanden var "samvær etter skjønn". Mor gav tilsvar med same påstand som far.
         Tingretten oppnemnde psykolog Egil Launes som sakkunnig, og han kom med tilråding
         der det heitte at eit "utgangspunkt kan være samvær innenfor rammen av BUFETATS
         tilbud om tilsyn 16 timer i året". Partane kom 18. mai 2011 på ny fram til eit rettsforlik,

         som bygde på tilrådinga.

(7)      Etter dette rettsforliket hadde far tre samvær med D, med tilsyn og med mor til stades.
         Rett før eit planlagt samvær i september avlyste mor samværet og opplyste at ho ikkje
         ville følgje opp rettsforliket frå mai. Far reiste straks igjen sak for Kristiansand tingrett

         med krav om fastsetjing av samvær og om mellombels avgjerd. Han heldt fram at
         "rettsforliket er brutt, og at retten må avgjøre samværssak på ny i det
         samarbeidsforholdene er særdeles vanskelige". Mor sette seg no mot at far skulle ha
         samvær med D.

(8)      Kristiansand tingrett kom i orskurd 12. desember 2011 til at far skulle ha rett til 16 timars

         årleg samvær med tilsyn fram til det ligg føre rettskraftig avgjerd. Orskurden vart ikkje
         anka og er såleis rettskraftig. Mor har ikkje retta seg etter avgjerda.

(9)      Psykolog Egil Launes vart på ny oppnemnd som sakkunnig. Han konkluderte med at det
         ikkje var realistisk å kunne gjennomføre samvær til barnets beste slik tilhøva var.


(10)     Tingretten gav dom i hovudsaka 11. april 2012 med slik domsslutning:

               "1.       A skal ha samvær med D født 14.01.2008 til sammen 16 timer i året under
                         tilsyn. I medhold av barneloven § 43 tredje ledd pålegges BUFETAT å
                         oppnevne tilsynsperson til samværene.

                 2.      B dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å
                         betale sakskostnader til A med kr. 25.000,-."

(11)     Retten la til grunn at den seksuelle sjølvstimuleringa som D svært ofte hadde utført,
         mellom anna i barnehagen, ikkje kunne tilbakeførast til handlingar frå far, men kunne
         liggje innanfor normalområdet. Vidare la retten til grunn at eit samvær som vidareførte
         omfanget og tilsynsordninga frå det siste rettsforliket ville "ivareta mors bekymring og

         usikkerhet for barnet".

(12)     Mor anka dommen til Agder lagmannsrett med påstand om at far ikkje skulle ha
         samværsrett. Far gav tilsvar med avleidd anke der han kravde samværsrett fastsett etter
         rettens skjønn, såleis også samvær utan tilsyn. Han sette dessutan fram eit nytt krav om at

         D skulle bu fast hos han. Agder lagmannsrett tillét i avgjerd 5. juli 2012 saka utvida med
         det nye kravet.

(13)     For lagmannsretten vart psykolog Katrin Koch oppnemnt som ny sakkunnig. Psykolog
         Koch konkluderte med at det ville vere til Ds beste å bu fast saman med mora og søstera,
         og at det var særlege tilhøve som tilsa at D ikkje bør ha samvær med far før ho er eldre og

         ønskjer dette sjølv.                                                        3



(14)     Lagmannsrettens dom av 25. februar 2013 har slik domsslutning:

               "1.       D skal bo fast hos B.

                 2.      A skal ikke ha samvær med D.

                 3.      Sakskostnader tilkjennes ikke for tingretten eller lagmannsretten."

(15)     Dommen var samrøystes i spørsmålet om kven barnet skal bu fast hos. I spørsmålet om

         samværsrett vart dommen derimot sagt under dissens. Fleirtalet viste til utgreiinga frå
         psykolog Koch, som også var i samsvar med den siste utgreiinga gitt av psykolog Launes.
         I oppsummeringa viste fleirtalet til at så lenge det ikkje let seg gjere å avkrefte at det er
         risiko for overgrep, vil samvær vere ei openberr belasting for mor, og dermed også for
         omsorgssituasjonen for D. Fleirtalet kom, under tvil, til at ei stadig tilbakevendande

         belasting for D gjennom eigne reaksjonar og reaksjonar frå mor og frå C ved ei
         samværsordring, er meir belastande enn gevinsten ved av og til å møte far. Mindretalet la
         til grunn at mors mistillit til far var utan reell forankring, og at ein eventuell
         overgrepsrisiko under alle omstende var tilstrekkeleg vareteken ved tilsyn. Etter
         mindretalet sitt syn ville det også vere svært uheldig for barnet å vekse opp utan å kjenne
         far og familien på farssida.


(16)     A har anka lagmannsrettens dom i samværsspørsmålet til Høgsterett. Saka står i same
         stilling for Høgsterett som for dei tidlegare rettane.

(17)     Ankeparten, A, har særleg halde fram:


(18)     Utgangspunktet i barnelova er at den av foreldra barnet ikkje bur fast med, har rett til
         samvær med barnet. Det er ingen omstende som inneber at det ikkje er til beste for D at
         far og dotter blir tilkjende samvær.

(19)     Såleis kan det ikkje leggjast til grunn seksuelle overgrep verken mot C eller mot D. Og

         ikkje under noko omstende vil det vere ein aktuell overgrepsfare dersom det blir fastsett
         vilkår om tilsyn.

(20)     Det kan heller ikkje leggjast til grunn at far har trekk i personlegdommen sin som gir
         grunnlag for samværsnekt. Høgsterett har elles ikkje noko grunnlag for å vurdere dette
         annleis enn det lagmannsretten gjorde med grunnlag i direkte bevisføring.


(21)     Mor si negative haldning til far og til samvær er grunna i karakterforankra trekk hos mor
         og ikkje i tilhøve hos far. Samværa gjekk lenge greitt, før mor sette seg mot dei. Ho nekta
         då å følgje rettsavgjerder, og ho vanskeleggjorde samvær ved å krevje å vere til stades
         under samværa sjølv om det var med ein tilsynsperson.


(22)     Konflikten mellom mor og far kjem i stor mon av det same. Hans eigen haldning er
         utløyst av situasjonen der han med urette har vore skulda for overgrep. Ut frå karakteren
         av skuldingane må reaksjonen vere forståeleg. Han har likevel ikkje utøvd samværsretten
         på ein måte som har vore konfliktskapande.


(23)     For D, som for andre barn, er det viktig å kjenne begge foreldra. Ho har også hatt glede av
         å treffe han. Det er ingen motomsyn med slik vekt at det ikkje bør givast dom på samvær.                                                        4


         Samværet bør utformast med ei langsam opptrapping, og med ei overgangsordning med
         tillitsbyggjande tilsyn.


(24)     Om sjukdomen til B skulle utvikle seg negativt, kan det få innverknad på omsorgsevna
         hennar. Då er det særleg viktig at D kjenner og har tilknyting til far sin.

(25)     A har sett fram slik påstand:

                "1.      A skal ha samvær med D, fastsatt etter rettens skjønn.

                 2.      Ankende part tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.
                         Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."


(26)     Ankemotparten, B, har særleg halde fram:

(27)     Det avgjerande er kva som er til beste for barnet. Omsynet til at barnet skal få god omsorg
         i kvardagen frå ein god og stabil omsorgsperson, må då vege tyngre enn omsynet til
         samvær med biologisk far.


(28)     Mor må ta innover seg at eldstedottera hennar, C, har fortalt om at ho har vore utsett for
         overgrep av A. C har seinare fått oppreisingserstatning frå det offentlege ut frå at slike
         overgrep vart funne klårt sannsynleggjorde. I tillegg kjem otten for kva som kan vere
         grunnlag for omfattande sjølvstimulering hos D. I denne situasjonen, og med konfliktar

         rundt samværet, vil sjølv eit avgrensa samvær med tilsyn, føre til uro og angst hos mor,
         også fordi ho blir påverka av C sine kjensler omkring dette.

(29)     Også graden av konflikt omkring samvær må omsyntakast. Konflikten har vore både
         langvarig og sterk. Mor kan ikkje lastast for at ho er kritisk til samvær og ønskjer å vere

         med under samværa. Gitt far sitt syn på at han er uskuldig i overgrep, er det forståeleg at
         han handlar ut frå dette. Han burde likevel forstå at mor ikkje kan sjå bort frå dette og ta
         meir omsyn til hennar behov.

(30)     Avgrensa samvær med tilsyn vil gjere det vanskeleg å få ei god utvikling av kontakt med

         far. Og også eit slikt samvær vil vere ei belasting for mor, ikkje minst av omsyn til
         reaksjonane hos C.

(31)     B har sett fram slik påstand:

                "1.      Anken forkastes.

                 2.      A dømmes til å betale sakskostnader for Høyesterett til det offentlige."


(32)     Eg er komen til at anken må forkastast.

(33)     Etter barnelova § 43 første ledd første punktum har ein forelder som barnet ikkje bur
         saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. I § 43
         andre ledd tredje punktum er det nemnt nokre døme på omsyn som kan vektleggjast ved

         slik avtale eller avgjerd. Og i § 43 første ledd tredje punktum heiter det så at dersom
         samvær ikkje er til beste for barnet, skal retten fastsetje at det ikkje skal vere samvær.
         Denne regelen er absolutt. I tillegg kjem at det alltid er eit omsyn i saker om barn kva som
         er best for barnet, jf. barnelova § 48 og barnekonvensjonen artikkel 3.                                                          5


(34)      Føresegna i § 43 første ledd tredje punktum kom inn ved lov 7. april 2006 nr. 6. I

          særmerknadene til dette punktumet i Ot.prp. nr 103 (2004–2005) side 54 heiter det
          mellom anna:

                "Det er et grunnleggende utgangspunkt at barnet skal kunne opprettholde kontakt med
                begge sine foreldre selv om de lever hver for seg. Det er ikke ment å endre på dette
                utgangspunktet. Tilføyelsen innebærer imidlertid en presisering av at det er en
                forutsetning for samvær at dette må anses å være til barnets beste, og tar særlig sikte på
                situasjoner hvor barnet har vært utsatt for, eller det er fare for at barnet vil bli utsatt
                for, overgrep."


(35)      Og litt seinare i same merknaden blir det uttala:

                "Dersom den som har barnet boende fast hos seg har utviklet angst i forhold til den som
                ønsker samvær i en slik grad at et eventuelt samvær går ut over evnen til å fungere som
                omsorgsperson for barnet, kan dette også få betydning."


(36)      I Rt. 1996 side 888 er det sagt at det skal "ganske tungtveiende grunner" til for å nekte
          samvær mellom ein forelder og eit barn. Dette er utvikla vidare i to nyare dommar.

(37)      Eg viser først til Rt. 2007 side 967 avsnitt 32:


                "Som det går fram av det eg akkurat har sagt, må det leggjast til grunn at det er til
                barnets beste å ha samvær også med ein far eller ei mor som barnet ikkje har budd
                saman med. Det er likevel slik at dette ikkje kan gjelde heilt unntaksfritt. Det kan vere
                omstende ved ein forelder som gjer det utilrådeleg å gi vedkomande samvær. Og
                omstende hos den barnet bur fast hos, kan ha slik karakter og alvorsgrad at dei må slå
                gjennom i høve til utgangspunktet om rett til samvær."

(38)      I Rt. 2010 side 216 avsnitt 34 blir det så sagt:

                "Utgangspunktet er med andre ord at det skal fastsettes samvær med mindre det

                foreligger forhold som innebærer at det ikke er til barnets beste."

(39)      Eg viser også til den nyare Prop. 85 L (2012–2013) punkt 7.2.4.1, og legg til grunn at
          tungtvegande grunnar ikkje er noko tilleggsvilkår ut over det som står i lova.


(40)      Etter dette går eg over til den konkrete avveginga av om det skal vere samvær.
          Vurderinga må etter mitt syn skje på grunnlag av tilhøva i dag, jf. her også det som er sagt
          i det før nemnde punktet i Prop. 85 L. Ein opptrappingsplan slik far har bede om, med

          overgang etter kvart til samvær utan tilsyn, byggjer på så usikkert grunnlag at det er uråd
          å gi dom for ein slik samværsrett.

(41)      Den samla lagmannsretten har lagt til grunn ein noko høgare terskel for at det ikkje skal

          vere samværsrett for far enn det eg no har gjort greie for. Men trass i dette kom fleirtalet i
          lagmannsretten til at far ikkje skulle ha samvær med D.

(42)      Det var semje i lagmannsretten om at det ikkje er omstende ved far som gjorde det

          utilrådeleg å tilkjenne samvær som fastsett av tingretten, altså årleg samvær i 16 timar
          med tilsyn. Eg siterer:

                "Etter lagmannsrettens syn er det ikke bevismessig grunnlag for å tillegge far
                personlighetsforankrede negative egenskaper av betydning for utøvelsen av et slikt
                samvær. Etter det opplyste fremstår samværene som har vært mellom far og D som                                                          6



                positive for barnet. Far beskrives som kreativ og aktiv tilstedeværende under
                samværene."

(43)      Likeeins var det sams syn på at ansvaret for konflikten ikkje kunne plasserast på éin av

          partane. Konflikten hadde ført til lite konstruktive utspel frå begge partane, og at det var
          ikkje grunnlag for å meine at den eine varetok behova for D betre enn den andre. Retten
          viste til at psykolog Koch "betegnet begge parter som rigide i sin tilnærming til konflikten

          …".

(44)      I dommen vart det uttala at bakgrunnen for mors vegring var Cs overgrepsskulding mot
          far, og usikkerheita knytt til om D kunne bli utsett for det same. Om dette heiter det i

          dommen:

                "Far benekter å ha forgrepet seg, mens mor er overbevist om at overgrep har funnet
                sted slik C har forklart. Slik saken er opplyst for lagmannsretten, vil det ikke med
                tilstrekkelig grad av sannsynlighet kunne legges til grunn at far har forgrepet seg mot C
                eller at han vil begå overgrep mot D. Imidlertid legges til grunn at han ikke har begått
                seksuelle overgrep mot D."


(45)      Lagmannsretten har kome til dette resultatet etter direkte bevisførsel, der retten har høyrt
          både partane og den sakkunnige. Det har ikkje kome fram noko i Høgsterett som gir meg

          grunnlag for å vurdere dette annleis.

(46)      Som eg har nemnt tidlegare la Valdsoffererstatningskontoret til grunn at det var "klårt
          sannsynleggjort" at det hadde funne stad overgrep mot C. Sjølv om lagmannsretten ikkje

          har lagt det same til grunn, er det forståeleg om avgjerda i valdsoffersaka har vore
          medverkande til dei haldningane mor har hatt i samværsspørsmålet.


(47)      I det siterte frå Ot.prp. nr 103 (2004–2005) og frå Rt. 2007 side 967 er det sagt at også
          omstende hos den barnet bur fast hos, kan føre til at samvær må nektast.


(48)      Eg er no komen fram til det punktet der lagmannsretten delte seg. Her kan eg slutte meg
          til det fleirtalet uttalar, og eg siterer derfor frå fleirtalsvotumet:

                "Selv om D beskrives som et velfungerende og normalt barn på de sentrale områder,
                synes hun også å ha behov for trygghet og forutsigbarhet utover det som kan anses
                normalt for barn på hennes alder. Barnets selvstimulering er av den sakkyndige vurdert

                å være et symptom på spenninger, stress, sinne og oppmerksomhetsbehov. Sett i lys av
                den turbulens barnet har levd i som følge av foreldrenes konflikt, er dette en
                nærliggende forklaring. Etter den sakkyndiges vurdering har dette gjort mor noe
                begrenset psykologisk tilgjengelig for D. Barnets livssituasjon kombinert med hennes
                personlige sensitivitet underbygger en sårbarhet som må få vesentlige betydning ved
                vurderingen av om det er til hennes beste å tilkjenne far samvær.

                Det er på det rene at mor har sterke motforestillinger til samvær mellom far og D.
                Bakgrunnen for hennes vegring er knyttet til den risiko dette vil utgjøre for barnet og
                hensynet til Cs reaksjoner. I tillegg kommer den belastning dette påfører mor og hennes
                ivaretakelse av omsorgen for barna. Hun tilkjennegir klart at en samværsordning, også

                med begrenset omfang og tilsyn, vil ødelegge livet hun forsøker å bygge opp for seg og
                barna. Det må etter dette legges til grunn at mor vil oppleve ethvert samvær som
                opprivende, og at dette vil ha negativ effekt for mors helse og slik innebære en risiko for
                ivaretakelsen av D.

                Så lenge det ikke lar seg gjøre å avkrefte at det foreligger en risiko for overgrep, vil
                samvær medføre en åpenbar belastning for mor, og dermed også for Ds                                                          7



                omsorgssituasjon. Denne situasjonen må avveies mot Ds behov for kontakt med far og
                hans familie. I tråd med sakkyndiges uttalelse legger flertallet til grunn at samvær mest
                sannsynlig vil medføre en sviktende omsorgssituasjon for D. Et begrenset samvær med
                tilsyn vil uansett vanskeliggjøre en god utvikling i kontakten mellom far og barn.
                Flertallet har, under tvil, kommet til at en stadig tilbakevendende belastning for D
                gjennom egne, mors og Cs reaksjoner ved en slik samværsordning, er mer belastende
                enn gevinsten ved av og til møte far.

                Flertallet finner således ikke tilstrekkelig grunnlag for å desavuere det som oppfattes å
                være en klar tilrådning fra de to sakkyndige, med bakgrunn i deres særlige kompetanse
                og erfaringsbakgrunn."


(49)      Dei sakkunnige – psykolog Launes i rapporten til tingretten og psykolog Koch tilsvarande
          til lagmannsretten – har i all hovudsak sett likt på spørsmålet om samvær. Eg tek med litt
          frå oppsummeringa hos Koch:


                "Så lenge en ikke klart kan avkrefte at det foreligger en risiko for overgrep, samvær vil
                medføre en åpenbar belastning av mor og C, og dermed også Ds omsorgssituasjon,
                mener jeg at hennes behov for å kjenne far og kontakten med fars familie må vike, da
                konsekvensene av en sviktende omsorgssituasjon mest sannsynlig vil være mer skadelig
                for henne enn en brudt relasjon til far og hans familie.

                Slik situasjonen er, vil reaksjoner hos D slik som Launes også har beskrevet, i seg selv
                vanskeliggjøre en god utvikling av samværene så lenge disse er svært lavfrekvente
                og/eller med tilsyn. Den stadig gjenvendende belastningen for D gjennom egne
                reaksjoner, mors og Cs reaksjoner ved en slik samværsordning vil etter mitt syn langt
                overstige gevinsten ved av og til møte far."


(50)      Eg sluttar meg som nemnt til det lagmannsretten her uttala, og har som den heller ikkje
          grunnlag for å sjå bort frå dei sakkunnige sine vurderingar.


(51)      Samvær må då nektast, jf. barnelova § 43 første ledd tredje punktum.

(52)      Anken har ikkje ført fram, og påstanden frå ankemotparten om sakskostnader for

          Høgsterett skal då i utgangspunktet takast til følgje, jf. tvistelova § 20-2 første ledd,
          jf. § 20-9 første og andre ledd. Ut frå vektige velferdsomsyn bør sakskostnader likevel
          ikkje tilkjennast, jf. § 20-2 tredje ledd. Begge partane har elles hatt fri sakførsel for

          Høgsterett.

(53)      Eg røystar etter dette for slik


                                                      D O M :

          1.      Anken blir forkasta.


          2.      Sakskostnader for Høgsterett blir ikkje tilkjende.                                                     8




(54)     Dommer Webster:                             Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
                                                     førstvoterende.


(55)     Dommer Kallerud:                            Likeså.

(56)     Dommer Falkanger:                           Likeså.

(57)     Justitiarius Schei:                         Likeså.


(58)     Etter røystinga sa Høgsterett slik


                                                 D O M :

         1.     Anken blir forkasta.


         2.     Sakskostnader for Høgsterett blir ikkje tilkjende.




         Rett utskrift: