LA-1993-792
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-13 |
| Publisert: | LA-1993-00792 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr. 92-02209 - Agder lagmannsrett LA-1993-00792 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Emil Thorkildsen). Motpart: X AB (Prosessfullmektig: Advokat Aksel Haugsnes). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann 2. Lagdommer Erling Strand 3. Eks.ord.lagdommer Martin Beer |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Avtaleloven (1918), Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder krav mot leietageren etter en leasingsavtale om bil. A, som den gang var bosatt i Sverige, inngikk 21. mars 1987 "hyresavtal" med X AB om en Volvo 740 1985-modell. Etter avtalen skulle det betales 36 månedlige terminer på SEK 2191 med rett til å innløse bilen for SEK 46316 ved leietidens utløp 30. mars 1990. X AB diskonterte kontrakten hos AB Volvofinans. I oktober 1988 flyttet A til Norge, og de etterfølgende terminene ble ikke betalt. Som følge av misligholdet ble såvidt skjønnes leasingkontrakten tilbakeført fra Volvofinans til X, som deretter gjorde undersøkelser hos svenske tollmyndigheter, muligens med sikte på å få bilen tilbake til Sverige. Svenske tollmyndigheter henvendte seg 23. mai 1989 til norske tollmyndigheter, som 21. august 1989 beslagla bilen midlertidig for nærmere vurdering av om bilen var lovlig innført til landet. Det ble senere truffet vedtak der toll og avgifter for bilen ble fastsatt til 111513 kroner. Kravet er ikke betalt, og bilen ble solgt på tvangsauksjon, antagelig i august 1991. Det foreligger for retten ingen opplysninger om hvilket beløp auksjonen utbrakte. A er ikke senere blitt utsatt for pågang fra tollvesenets side.
A ble av X krevet for restgjelden etter leasingavtalen. Restgjelden er beregnet til 51993 kroner med tillegg av renter og omkostninger. X reiste sak om beløpet ved Skien og Porsgrunn byrett, som 30. juni 1993 avsa dom med slik domsslutning:
"A, - - veien 73, Z dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale til X AB et beløp i norske kroner som etter betalingsdagens kurs motsvarer SEK 51993,- svenskekronerfemtientusennihundreognittitre 00/00 - med tillegg av 15 % rente fra 10. januar 1992 til betaling skjer, inkassosalær med kr 4500,- og kr 25000,- i saksomkostninger."
Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler og byrettens begrunnelse for avgjørelsen fremgår av domspremissene.
A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Skien 6. september 1994. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. X var representert med sin prosessfullmektig. Det ble dokumentert en rekke skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning det er av betydning for lagmannsrettens avgjørelse. Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for byretten.
A har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten.
Som prisipalt frifinnelsesgrunnlag oppretter han således sin anførsel om at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at X er rett kreditor. Et stempel fra Volvofinans på leasingavtalen med teksten "Pantsättningen upphörd" er ikke noe avgjørende bevis for at leasingskontrakten er tilbakeført og X belastet for sluttoppgjøret. Det måtte være en enkel sak for motparten å skaffe tilveie de nødvendige legitimasjoner for å godtgjøre at dette er tilfelle.
Subsidiært gjøres gjeldende at X har risikoen for at bilen ble solgt på tvangsauksjon av tollvesenet og at den derfor ikke kan tilbakeleveres som et ledd i en ordinær heving av avtalen. X tok kontakt med tollmyndighetene og ga således støtet til den utvikling som ledet til tvangsauksjonen, istedet for å gå til ordinær tvangsfullbyrdelse gjennom namsmyndighetene. X unnlot også å reagere på et brev 29. august 1989 der A tilbød seg å betale restgjelden og ba om å få opplyst hvor mye denne beløp seg til. På dette tidspunkt hadde A ordnet med et lån på 50000 kroner for å betale restgjelden. Han hadde dessuten en kjøper på hånden som var villig til å betale 160000 kroner for bilen, slik at både tollvesenets og Xs krav ville ha kunnet blitt dekket.
Subsidiært anføres også avtaleloven §36 som grunnlag for frifinnelsespåatnden. Det er enighet mellom partene om at svensk rett skal legges til grunn i saken, og det vises til at §36 annet ledd i den svenske avtalelov fastsetter at det skal tas særskilt hensyn til beskyttelsesbehovet for den som i egenskap av forbruker eller på annen måte inntar en underlegen stilling i kontraktsforholdet. X er adskillig å bebreide ved ikke å reagere på As anmodning om å få oppgitt det han skylder. A mottok overhodet ikke noen henvendelse fra X før han ble krevet for restbeløpet i februar 1992. Gjennom korrespondansen med tollvesenet var han blitt gjort kjent med at også X aksjonerte overfor avgiftskravene. Han måtte ha en velbegrunnet forventning om at både tollvesenets og Xs krav var blitt dekket gjennom auksjonen eller at X hadde frafalt sitt krav.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. X AB idømmes sakens omkostninger."
Xs anførsler kan sammenfattes slik:
Det er ikke grunnlag for å rette innsigelser mot Xs posisjon som rette kreditor for det omtvistede krav. Av leasingavtalen fremgår det at Volvo Finans er gitt panterett i bilen og kravet mot A, og av det påførte stempel fremgår at disse rettigheter er frafalt. Volvo Finans har ikke krevet A etter den dato som fremgår av stempelet, og et krav ville forøvrig nå være foreldet. Det er ikke fra den annen side provosert fremlagt ytterligere materiale som bevis for at leasingavtalen er tilbakeført X.
Det bestrides at X ut fra alminnelige kontraktsrettslige regler skal ha risikoen for tollbeslaget av bilen. Henvendelsen fra X til svenske tollmyndigheter ble gjort for å få bilen tilbake til Sverige slik at avviklingen av leasingforholdet kunne blitt foretatt med svenske namsmyndigheters mellomkomst. Brevet fra A 29. august 1994 var ikke utformet slik at det ga X beskjed om hva som var formålet med henvendelsen, slik A idag forklarer det. Forøvrig måtte A ha kunnet håndtere et salg av bilen uten Xs medvirkning.
Det bestrides at X har utvist noen klanderverdig passivitet. Frem til auksjonssalget i august 1991 løp det en sak mot tollmyndighetene, der X opptrådte aktivt for at avgiftskravet skulle bli frafalt eller redusert. Avregning for restgjelden ble sendt 10. desember 1991. Noe grunnlag for å anvende avtaleloven §36 er det ikke. Den situasjon A er kommet opp i skyldes tollmyndighetenes inngripen og således en begivenhet utenfor partenes kontroll.
X har nedlagt slik påstand:
"1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 18. juni 1993 stadfestes.
2. A tilpliktes å erstatte sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan i stor utstrekning tiltre de synspunkter som byretten har bygget på.
Når det gjelder den prinsipale innsigelse om at X ikke kan anses som rett kreditor for kravet, slutter lagmannsretten seg til byrettens begrunnelse og Xs anførsler for lagmannsretten og viser til byrettens dom og den foranstående gjengivelse av Xs anførsler på dette punkt.
Heller ikke kan anken føre frem på grunnlag av det risikosynspunkt som A gjør gjeldende. Den situasjon A er kommet opp i skyldes primært misligholdet av leasingkontrakten fra høsten 1988 og de vanskeligheter som oppsto ved at han flyttet til Norge og tok bilen med seg. Det er her tale om årsaker som A har risikoen for, og i et slikt tilfelle kan X ikke tape sitt krav overfor A medmindre det foreligger særlige forhold som tilsier at X burde ha opptrådt annerledes og derigjennom avverget As vanskeligheter. A har i denne forbindelse fremhevet to forhold, for det første Xs henvendelse til svenske tollmyndigheter og for det annet Xs unnlatelse av å reagere på As brev 29. august 1989.
Det kan vanskelig bebreides X at det ble tatt kontakt med svenske tollmyndigheter. Som påpekt av Xs prosessfullmektig måtte kontakten fremstille seg som nærliggende med sikte på en tilbakeføring av bilen etter As mislighold. En slik henvendelse til en offentlig myndighet må forøvrig under enhver omstendighet være tillatt uten konsekvenser for vedkommendes kontraktsrettslige stilling. Den annen part kan ikke til sin gunst påberope seg at henvendelsen har ledet til undersøkelser som har avdekket at han ikke har oppfylt sine offentligrettslige forpliktelser.
Heller ikke unnlatelsen av å svare på As brev kan etter omstendighetene tillegges avgjørende vekt i Xs disfavør. A har gjort gjeldende at hadde X svart på brevet, ville han ha kunnet innløse Xs krav og selge bilen til en kjøper han hadde for hånden og til en pris som ville ha dekket både tollmyndighetenes og Xs krav. Av brevet fremgår det imidlertid ingenting om at dette var formålet med henvendelsen. I brevet opplyses det at tollvesenet har tatt midlertidig beslag i bilen fordi svenske myndigheter har forlangt bilen tilbake til Sverige. Det bes videre opplyst hva restgjelden er slik at denne kan bli avgjort. Brevet har således ikke et slikt alarmerende innhold at det påkalte en umiddelbar reaksjon fra Xs side. Riktignok kan det sies at det ikke ville ha kostet X mye å besvare henvendelsen og at dette derfor burde vært gjort. På den annen side måtte hele situasjonen fremstå som nokså uavklart for X. Bilen var beslaglagt av norske tollmyndigheter og det kunne reises spørsmål om hvilket ansvar X kunne bli påført som formell eier av bilen. På sin side kunne A ha gjort en fornyet henvendelse til X, f.eks. pr. telefon, dersom det var helt avgjørende å få oppgitt hva han skyldte X for å få gjennomført det salg han nå oppgir å ha hatt til hensikt da han skrev brevet til X.
Lagmannsretten kan ikke se at det er rom for anvendelse av avtaleloven §36 selv om man legger til grunn den svenske bestemmelse, som i paragrafens annet ledd fastsetter at det skal tas særlig hensyn til beskyttelsesbehovet for den som i egenskap av forbruker eller på annen måte inntar en underlegen stilling i avtaleforholdet. Utgangspunktet også ved dette grunnlag må være at den situasjon som er oppstått, primært skyldes forhold på As side. Lagmannsretten kan med dette utgangspunkt ikke finne noe ved Xs opptreden i kontraktsforholdet som i tilstrekkelig grad kan lede til at det i forhold til avtaleloven §36 ville være urimelig å avkreve A sluttoppgjør etter kontrakten. Når det gjelder henvendelsen til svenske tollmyndigheter og unnlatelsen av å besvare As brev 29. august 1989, vises til hva som ovenfor er sagt om disse forhold under drøftelsen av den ankende parts risikosynspunkt. A har dessuten påberopt seg at X har utvist slik passivitet at han måtte ha en berettiget forventning om at kravet var bortfalt. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Tollauksjonen ble avholdt antagelig i august 1991. Frem til denne tid var det uavklaret i hvilken utstrekning en realisasjon av bilen ville gi noen dekning utover tollvesenets krav. Såvidt skjønnes hadde X engasjert seg i avgiftssaken for å ivareta sine interesser, og dette var A kjent med. Lagmannsretten antar videre det kunne være aktuelt at det av auksjonssummen som måtte overstige avgiftskravet, eventuelt ble godskrevet X. X hadde derfor en berettiget interesse i å se utfallet av tollauksjonen før det ble aksjonert overfor A. Det er fremlagt faktura for restbeløpet datert 10 desember 1991, som A hevder ikke å ha mottatt. Han oppgir at han først ble krevet ved henvendelse datert 27. februar 1992. Uansett hvilket tidspunkt man legger til grunn for kravsfremsettelsen, kan det ikke sies at at X har utvist slik klanderverdig passivitet at A kan frifinnes for kravet.
Anken har ikke ført frem, og den ankende part bør erstatte motpartens omkostninger i samsvar med hovedregelen etter tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt en omkostningsoppgave på 21500 kroner, hvorav 20000 kroner utgjør salær til prosessfullmektig og 1500 kroner dekning av reiseutgifter. Oppgaven legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens dom stadfestes.
A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale 21500 - tjueentusenfemhundre - kroner til X AB som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.