LA-1994-301

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-02-16
Publisert:	LA-1994-00301
Stikkord:	Gjeldsansvar, Pantsettelseserklæring
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett Nr 93-00385 - Agder lagmannsrett LA-1994-00301 A
Parter:	Ankende part: 1. Elisabeth Hansen 2. Hans Jacob Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Knut M. Howlid). Ankemotpart: Sparebanken Pluss (Prosessfullmektig: Advokat Inger Mo).
Forfatter:	1. Kst. lagdommer Jan Villum, formann 2. Lagdommer Erling Strand 3. Tilkalt dommer, sorenskriver Rolf Lien
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §33

Saken gjelder ansvar for lån etter gjeldsbrev på kr 710000,-, og spørsmålet om rekkevidden av pantsettelse av boligeiendom i forhold til gjeldsbrevet.

Hans Jacob Hansen har siden 1984 drevet transportvirksomhet i Skien under firma Hans J. Hansen & Sønn, (HJH). Hans Jacob Hansen var eneeier av det ansvarlige firmaet. Bankforbindelse var Sparebanken Pluss i Skien som tidligere het Skien Sparebank, heretter kalt banken.

I 1975 kjøpte Hans Jacob Hansen og hans ektefelle Elisabeth Hansen enebolig i Moflataveien 35 i Skien, gnr. 217, bnr. 306 for ca kr 120000,- som i det vesentlige var lånefinansiert. Eneboligen var Elisabeth Hansens særeie i henhold til ektepakt, og den tjente som bolig for familien Hansen. Alle panteheftelser i eiendommen eldre enn sommeren 1985 ble slettet senest 31. mars 1987.

Av eiendommens grunnboksblad fremgår at det 17. september 1985 ble tinglyst en obligasjon på kr 210000,- til Skien Sparebank. Likeledes ble 7. august 1987 tinglyst en obligasjon på kr 100000,- til Skien Sparebank og 19. mai 1989 en obligasjon på kr 400000,- til Sparebanken Pluss. Disse tre obligasjonene - tilsammen pålydende kr 710000,- - hviler fortsatt på eiendommen.

I 1985 fikk HJH høynet sin kassekreditt i banken fra kr 50000,- til kr 100000,-. Videre forhøyelse til kr 200000,- fant sted i juni 1987, og i 1989 ble kassekreditten øket til kr 1000000,-. Økningen til en million kroner ble innvilget i bankens styremøte 12. april 1989 samtidig som HJH ble innvilget et gjeldsbrevlån på kr 2.8 millioner til innfrielse av leasingkontrakter på fem vogntog.

Av fremlagt avskrift av bankens styreprotokoll fremgår det at innvilgningen forutsetter "pant i Hansens privateiendom, nummerpant i 5 lastebiler og pant i firmaets fordringer." 24. april 1989 undertegnet Hans Jacob Hansen og Elisabeth Hansen en pantsettelseserklæring overfor Sparebanken Pluss. Låntaker er HJH og pantsetter er Elisabeth Hansen. Pantsettelseserklæringen er på vanlig standardskjema der det heter: Nedennevnte verdier (med tilhørende renter og kuponger etc.) overleveres som håndpant. Art: Pantobligasjoner i gnr. 217 bnr. 306 i Skien pålydende kr 210000,-, 100000,-, 400000,-.

Hans Jacob Hansen på vegne av HJH. undertegnet 21. juni 1989 gjeldsbrev til banken på kr 3130000,- som var den justerte prisen for bilkjøp med omkostninger.

Utover høsten 1989 ble det avklart at driften i HJH gikk med tap, og etter møter med banken ble det ved juletider i 1989 besluttet styrt avvikling av HJH med overgang av transportvirksomheten til et nytt aksjeselskap, Øst-Vest Transport AS, med samme eierforhold.

I forbindelse med oppgjøret etter denne overgangen, som baserte seg på muntlige avtaler mellom Hans Jacob Hansen og banken, oppsto det uoverensstemmelse mellom partene. Elisabeth Hansen gikk 2. mai 1993 til søksmål mot banken med krav om at kassekredittgjelden skulle ansees som oppgjort og at pantsettelseserklæringen i boligeiendommen skulle slettes.

Skien byrett med to sakkyndige meddommere avsa 20. januar 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Sparebanken Pluss v/styrets formann frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse fremgår av dommen.

Elisabeth Hansen og Hans Jacob Hansen har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken er oppgitt å gjelde bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

Ankeforhandling fant sted i Skien tinghus 17., 18. og 19. januar 1995. Hans Jacob Hansen møtte og avga forklaring. Elisabeth Hansen forklarte seg i telefonavhør fra Radiumhospitalet i Oslo. For Sparebanken Pluss møtte soussjef Øyvind Nordby med fullmakt og avga vitneforklaring. Det ble forøvrig avhørt tre vitner. Dokumentasjon fremgår av rettsboken.

Sparebanken Pluss har for lagmannsretten opplyst at den har frafalt Elisabeth Hansens kausjonserklæring på gjeldsbrev på kr 710000,- fra Hans Jacob Hansen datert 9. januar 1990. Forøvrig står saken for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

De ankende parter, Elisabeth Hansen og Hans Jacob Hansen, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Den styrte avviklingen av HJH og det økonomiske oppgjøret hadde stor betydning både for Hans J. Hansen og for banken som hadde et utsatt engasjement med tapsrisiko.

I romjula 1989 ble det inngått muntlig avtale mellom banken og Hans J. Hansen om overgang av transportvirksomheten til et nytt aksjeselskap, Øst-Vest Transport AS, der Hans J. Hansen skulle være eneaksjonær med en aksjekapital på kr 50000,- som han skulle låne i banken. Bilene i HJH, som var lånefinansiert i banken, skulle overtas av Øst-Vest som samtidig skulle overta restgjelden på billånet. Kassekreditt var 31. desember 1989 overtrukket og gjelden beløp seg til kr 1314193,-. Denne gjelden skulle i henhold til avtalen gjøres opp med innbetalinger fra HJH's debitorer i henhold til bankens fordringspant. Det som ble igjen som udekket etter dette, skulle være en restgjeld som Hans Jacob Hansen skulle være ansvarlig for.

Da banken den 9. januar 1990 fikk Hans J. Hansen til å undertegne et gjeldsbrev på kr 710000,-, var det en klar forutsetning at dette bare var en midlertidig forpliktelse. Beløpet var helt tilfeldig stipulert, og det skulle justeres så snart man fikk oversikt over innbetalingene fra debitorene.

Hans Jacob Hansen regnet med at restgjelden som han ville bli ansvarlig for, ikke ville overstige kr 200000,-, og dette meddelte han ektefellen, Elisabeth Hansen, som skulle være delansvarlig for gjelden som kausjonist og pantsetter av sin særeieiendom.

Hans J. Hansen ble lovet en oppstilling fra banken som skulle vise denne restgjelden. Elisabeth Hansen stilte seg uforstående til beløpet på kr 710000,-. Hun hadde tidligere skrevet under på pantsettelseserklæringen i forbindelse med økningen av kassekreditten i HJH. Ved hver ny øking og pantsettelse fikk hun bekreftet fra en representant fra banken at ansvaret var begrenset til den siste nye obligasjonen, slik at den siste obligasjonen avløste de tidligere. Elisabeth Hansen erkjente derfor ikke pantsettelsesansvar for mer enn kr 400000,-, og hun nektet å skrive under på gjeldsbrevet av 9. januar 1990. Hennes pantsettelse hadde bare forbindelse med kassekreditten, og den relaterte seg ikke på noen måte til billånet på opprinnelig kr 3130000,-.

I månedskiftet februar/mars 1990 opplevde Elisabeth Hansen situasjonen uholdbar, og hun følte seg presset. Hun overhørte en samtale mellom sin ektefelle og Ove Standeren som var bedriftsrådgiver i banken og Hansens kontaktmann. Standeren uttalte at banken ville sette boligeiendommen til tvangsauksjon dersom Hans J. Hansen ikke sørget for å innhente Elisabeth Hansens underskrift på gjeldsbrevet slik at det kunne bli tinglyst som bankens sikkerhet for Hans J. Hansens restforpliktelse.

Elisabeth Hansen mottok ingen forklaring fra banken på beløpet på kr 710000,-, og det var ingen informasjon om hva kausjon og pantsettelse ville innebære for henne. Hun var redd for å miste huset, og underskrev i panikk. Banken burde forstått at Elisabeth Hansen ikke ville ha underskrevet dersom hun hadde kjent til situasjonen omkring Hans J. Hansens gjeldsoppgjør, og hennes viljeserklæring i form av underskrift må anses ugyldig i henhold til avtaleloven §33.

Hans Jacob Hansen legger til grunn at utestående fordringer innbragte nærmere 1 million kroner som ble godskrevet kassekreditten. Han protesterer mot at kassekreditten ble belastet med utgifter på ca kr 212000,- til skyldig kilometeravgift, skyldig lønn til sjåfører samt diverse renter og omkostninger. I henhold til muntlig avtale mellom ham og banken skulle disse utgiftene vært belastet Øst-Vest.

Hansen protesterer dessuten på at kassekreditten i perioden januar-april 1990 ble belastet med kr 74500,- pr. måned - tilsammen kr 298000,- i avdrag på billånet. Endelig hevder Hansen at det var avtale med banken at billånet skulle gjøres rentefritt i perioden 30. juni og 31. desember 1989 slik at betalte renter i dette tidsrommet skulle krediteres kassekreditten i januar 1989.

Til støtte for sine anførsler om avtalenes innhold, viser Hans J. Hansen til at ØstVest ble stiftet 2. januar 1990 og transportvirksomheten med de overtatte bilene fortsatte for det nye selskapets regning fra årets begynnelse.

Når billånet er oppgjort mot salg av bilene og kassekreditten er godskrevet inndrevne fordringer, har Hans Jacob Hansen beregnet restgjelden til kr 95000,- som han er inneforstått med å dekke.

Elisabeth Hansen er ikke debitor for noe av HJH's gjeld, og hun er heller ikke kausjonist. Når Hans J. Hansen har dekket restgjelden til Sparebanken Pluss på kr 95000,-, er det ikke noe gjeldsforhold knyttet til obligasjonene på kr 210000,-,100000,- og 400000,- med pant i eiendommen gnr. 217, bnr. 306 i Skien, og de kreves slettet.

De ankende parter, Elisabeth Hansen og Hans Jacob Hansen, har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt: Sparebanken Pluss, Skien, pålegges å sørge for sletting av pantobligasjoner i Elisabeth Hansens eiendom gnr. 217, bnr. 306 i Skien på kr 210000,- tinglyst 17. september 85, kr 100000,- tinglyst 07. august 87 og kr 400000,- tinglyst 19. mai 89 mot at Hans Jacok Hansen innbetaler til Sparebanken Pluss 95000,- - nittifemtusen - kroner innen 14 dager fra forkynnelsen av denne dom.

Subsidiært: Pantsettelseserklæringen fra Elisabeth Hansen i forbindelse med gjeldsbrev datert 9. januar 1990 er bare gyldig for inntil 400000,- - firehundretusen - kroner.

I begge tilfelle: Sparebanken Pluss plikter å erstatte Elisabeth og Hans J. Hansens saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

Ankemotparten, Sparebanken Pluss, har i det vesentlige anført:

Det grunnleggende utgangspunkt er at Sparebanken Pluss hadde et totalengasjement for HJH's virksomhet. Ved utgangen av 1989 var HJH's samlede gjeld til banken kr 4378373,- fordelt på rest billån kr 3064180,- og negativ saldo kassekreditt kr 1314193,-. Banken hadde sikkerhet for engasjementet i flåtepant i bilene, pant i utestående fordringer og tre pantsatte obligasjoner i eiendommen gnr. 217 bnr. 306 i Skien tilhørende Hans Jacob Hansens ektefelle, Elisabeth Hansen. Som personlig eier av HJH var Hans Jacob Hansen personlig ansvarlig for hele gjelden på over 4.3 millioner kroner.

Høsten 1989 ble det avklart at det var alvorlige økonomiske problemer for HJH. Det var ingen uenighet mellom Hansen og banken om at det var i felles interesse å få ordnet opp, og løsningen ble at HJH skulle avvikles og virksomheten skulle fortsette i et nytt aksjeselskap.

I fellesskap engasjerte partene revisor og advokat som analyserte problemene og varslet kreditorene. Det var en tett dialog mellom partene, og ved juletider i 1989 ble det avtalt at transportvirksomheten skulle overtas av det nye aksjeselskapet ved årsskiftet. Driften i det nye selskapet skulle finansieres av banken ved billån og kassekreditt uten at banken og de øvrige partene hadde tatt stilling til størrelsen av kapitalbehovet. Inntil videre åpnet banken en brukskonto for driften uten at det ble bevilget lån eller kassekreditt med limit.

Banken regnet med å ha tilstrekkelige sikkerheter for sitt engasjement i HJH, og det var en klar forutsetning for avviklingen at bankens engasjement skulle gjøres opp i sin helhet. Det var med andre ord forutsatt at banken ikke skulle lide noe tap ved å ettergi noen del av HJH's gjeld. Dette ble ikke uttrykkelig avtalefestet fordi det er den normale måten å avvikle et engasjement på. Hvis noe annet skulle vært avtalt, ville det vært naturlig å gjøre det skriftlig.

Det var ikke slik at noe av gjelden skulle gjøres opp mot bestemte sikkerheter. Det ville bety at banken ga avkall på deler av sikkerheten sin. Det var det ingen grunn til.Ved årsskiftet 1989/90 var banken noe usikker på hvilken verdi bilene hadde, og det var ikke kjent i hvor stor utstrekning det ville være dekning fra de utestående fordringene. I et brev til kreditorene datert 10. januar 1990 skrev advokat Ole-Henrik Sætre at verdien på bilparken i HJH's bøker var oppført med kr 3100000,- men at bilene i dagens marked ble ansett for å ha en verdi under kr 2700000,-.

Den samme vurdering hadde banken gjort før årsskiftet, og banken erklærte i begynnelsen av januar 1990 at den tiltrådte sitt pant i bilene.

Det var på denne bakgrunn åpenbart at Hans Jacob Hansen personlig måtte dekke en relativt stor del av gjelden. Det var Hansen innforstått med, og det ble inngått muntlig avtale mellom banken og Hans Jacob Hansen om at han skulle påta seg ansvar for kr 710000,- i form av et gjeldsbrev. Beløpet tilsvarte summen av de tre obligasjonene som allerede var pantsatt med sikkerhet i Elisabeth Hansens særeiendom gnr. 217 bnr. 306.

Avtalen gikk ut på at gjeldsbrevet på kr 710000,- fra Hans Jacob Hansen skulle begrense Hansens personlige ansvar. Deretter skulle gjelden reduseres med dekningen fra de utestående fordringene. Dette ble opprinnelig beregnet til å ville utgjøre ca kr 830000,-.

Hansens gjeldsbrev og utestående fordringer ville således utgjøre ca kr 1540000,-, og differansen på restgjelden ville dermed være ca kr 2840000,- som måtte skaffes til veie ved salg av bilene. På denne bakgrunn opererte banken med en antatt kjøpesum for bilene på kr 2.8 millioner i forutsetningene for konsulent Odvar Nygårds budsjettforslag for 1990 fra Øst-Vest datert 14. februar 1990. Det er på det rene at dette er et beløp som er tilnærmet restgjelden på bilene.

Ved oppgjøret av utestående fordringer og uoppgjorte forpliktelser vedrørende driften av HJH i 1990 viste det seg at fordringen pluss salg av en liten lastebil som var pantsatt separat, innbragte noe mer enn ventet. Samtidig påløp det utgifter til skyldig kilometeravgift og skyldig lønn til sjåførene m.m. som måtte dekkes over HJH's kassekreditt.

Bilene ble 15. april 1990 solgt fra banken, som hadde tilrådt sitt pant i januar s.å., til Øst-Vest Transport AS for kr 2860000,-.

Restgjelden på billånet var pr. 31. desember 1989 på kr 3064180,-. Det ble ikke oppgjort før i april 1990 og i mellomtiden ble det kreditert med kr 74500,- i januar, februar, mars og april 1990 - tilsammen kr 298000,-, slik at saldo pr. 18. april 1990 var kr 2766180,-. Billånet ble ikke rentebelastet i 1990, og avdragene ble debitert HJH's kassekreditt som øket tilsvarende. Differansen mellom kjøpesummen for bilene kr 2860000,- og restsaldoen på kr 2766180,-, nemlig kr 93820,- ble kreditert kassekreditten.

Etter at alt er oppgjort ble banken sittende igjen med en restfordring mot HJH på kr 58924,- som banken har avskrevet som tapt.

Banken avviser at det har vært muntlig avtalt med Hans J. Hansen at skyldig kilometeravgift og skyldige sjåførlønninger for 1989 skulle dekkes av Øst-Vest Transport AS. Det var Hans J. Hansen selv sammen med Ragnar Pedersen som utgjorde ledelsen i Øst-Vest, og det har aldri vært utvist noe initiativ fra deres side i denne forbindelse. Utgiftene "tilhørte" HJH, og ble betalt over kassekreditten som samtidig ble kreditert for inntektene fra 1989. Videre avviser banken at det har vært noen avtale om at billånet i ettertid skulle vært gjort rentefritt i 1989 med den følge at banken skulle tilbakebetale rentebeløpet til HJH under avvikling.

Det er galt når Hans J.Hansen hevder at det var avtalt at Øst-Vest skulle overta bilene for restgjelden som pr. 31. desember 1989 var kr 3064180,-. Det ble heller ikke gjort, og Øst-Vest protesterte ikke mot prisen på kr 2860000,-.

Når det gjelder Elisabeth Hansen og pantsettelseserklæringene, anfører banken at erklæringene er innhentet på vanlig måte og at det ikke har vært tale om noen utilbørlig påvirkning fra bankens side for å få Elisabeth Hansen til å undertegne.

Elisabeth Hansen er ikke debitor etter noen av de tinglyste obligasjonene i gnr. 217, bnr. 306, og banken har frafalt kausjonen fra henne. Hun har tidligere en rekke ganger undertegnet pantsettelseserklæringer for HJH som låntager, og hver gang med opplisting av flere obligasjoner med pant i gnr. 217, bnr. 306 som hun selv har undertegnet. Når hun i januar og februar vegret seg for å undertegne pantsettelseserklæringen og kausjonen på gjeldsbrevet datert 9. januar 1990 på kr 710000,-, tyder dette nettopp på at hun forsto hva det innebar.

Ankemotparten, Sparebanken Pluss, har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Sparebanken Pluss tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse. Forøvrig skal lagmannsretten bemerke:

Transportfirmaet Hans J. Hansen & Sønn var et personlig firma eiet av Hans Jacob Hansen alene. Han var personlig ansvarlig for all gjeld firmaet HJH påtok seg uansett hvilke sikkerheter kreditorene - i dette tilfellet Sparebanken Pluss (tidligere Skien Sparebank) - betinget seg.

Lastebilene, som var grunnlaget for virksomheten i HJH, var finansiert gjennom leasingkontrakter, frem til 1989 da bilene ble kjøpt gjennom full lånefinansiering i banken. Som sikkerhet i tillegg til Hans Jacob Hansens personlige ansvar for gjelden, tok banken pant i bilene.

Firmaet HJH hadde et økende behov for driftskapital som ble finansiert ved kassekreditt i Sparebanken Pluss. Hans Jacob Hansen hadde selv ingen eiendeler som kunne pantsettes som sikkerhet for kassekreditten. Ved ektepakt inngått i 1975 var ekteparet Hansens boligeiendom i Skien gjort til hustruens, Elisabeth Hansens, særeie. Ved forhøyelsen av kassekreditten i 1985 og i 1987 betinget banken seg pantesikkerhet i boligeiendommen og Elisabeth Hansen undertegnet pantsettelseserklæringen for sin ektefelles låneforpliktelser i 1985, 1987 og i 1988.

I april 1989 økte banken kassekreditten fra kr 350000,- til kr 1000000,-, samtidig som det ble innvilget lån på kr 2800000,- til kjøp av lastebilene. Billånet ble opptatt i juni 1989, og beløpet var da kr 3130000,-.

Som sikkerhet for dette engasjementet forutsatte banken pant i Hansens privateiendom, nummerpant i 5 lastebiler og pant i firmaets fordringer.

Den 24. april 1989 undertegnet Hans Jacob Hansen og Elisabeth Hansen en pantsettelseserklæring til Sparebanken Pluss. Som låntaker er oppført Hans J. Hansen & Sønn og som pantsetter Elisabeth Hansen. Pantsettelsen gjelder pantobligasjoner i gnr. 217, bnr 306 i Skien pålydende kr 210000,-, kr 100000,- og kr 400000,-. I erklæringen heter det videre: "De pantsatte verdier tjener som sikkerhet for låntakerens nåværende og fremtidige forpliktelser (med renter, provisjon og omkostninger) overfor banken, således eventuelle veksel-, kausjons-, garanti- og remburs- forpliktelser og forpliktelser av en hvilken som helst annen art."

Lagmannsretten legger til grunn at både Hans Jacob Hansen og Elisabeth Hansen i april 1989 var innforstått med hva gjeldsforpliktelsene overfor banken innebar.

Lagmannsretten legger videre til grunn at det utover høsten og mot slutten av 1989 var klart både for Hans Jacob Hansen og banken at driften i HJH på grunn av økonomiske problemer ikke lenger kunne fortsette, og at Elisabeth Hansen var kjent med denne situasjonen.

Ved årsskiftet 1989-90 hadde HJH med Hans Jacob Hansen som personlig ansvarlig en samlet gjeld til banken på nærmere 4,4 millioner kroner. Banken hadde pantesikkerhet i bolig- eiendommen, lastebilene og i firmaets fordringer. Lagmannsretten ser det slik at banken vurderte sikkerhetene for å være tilstrekkelige for låneengasjementet, men at dette var avhengig av at bilene kunne overdras mens de var i virksomhet og ikke etter at driften av transportfirmaet var opphørt.

Det var derfor av interesse både for Hans J. Hansen og banken at virksomheten kunne fortsette, og lagmannsretten legger til grunn at partene var enige om overføringen av virksomheten til et nystiftet aksjeselskap, Øst-Vest Transport AS og under hvilke vilkår dette skulle skje.

Det var således enighet om at driften i HJH skulle opphøre og at HJH's gjeld til banken skulle gjøres opp i sin helhet.

Lagmannsretten legger til grunn at Hans Jakob Hansen måtte forstå at verdien av pantsatte biler og fordringer ikke var tilstrekkelig til å dekke hele bankgjelden, og at han var innforstått med å overta ansvar for et personlig lån av ikke uvesentlig størrelse til delvis innfrielse av firmagjelden.

Hans Jakob Hansen ble av banken forelagt et gjeldsbrev pålydende kr 710000,- som han undertegnet som låntaker 9. desember 1990. Lagmannsretten legger til grunn at Hans J. Hansen forsto at dette ikke var et tilfeldig valgt beløp, men at det tilsvarte det allerede pantesikrede beløpet i boligeiendommen.

Ved årsskiftet 1989-90, da transportvirksomheten ble overført fra HJH til Øst-Vest Transport AS, var det uklart hvor mye fordringene ville innbringe til dekning av gjelden. Lagmannsretten legger til grunn at partene var enige om at bilene skulle overdras fra HJH til Øst-Vest Transport AS for et beløp som tilnærmet tilsvarte det som var gjenstående av gjelden til banken etter at Hans J. Hansen personlig hadde overtatt gjeld for kr 710000,- og gjelden var nedskrevet med det fordringene innbragte. Denne differansen ble på forhånd beregnet til å ville beløpe seg til ca kr 2800000,-, som var noe lavere enn saldoen på "billånet" pr. 31. desember 1989.

Restgjeldens omfang ble øket ved at HJH som en forutsetning for videre drift av lastebilene i Øst-Vest Transport AS's regi, måtte dekke påløpne utgifter til kilometeravgift og skyldig lønn til sjåførene. Lagmannsretten er enig med byretten at dette var utgifter som "tilhørte" HJH og som ikke kunne overføres til Øst-Vest Transport AS. Disse utgiftene ble belastet kassekreditten til HJH i banken. Samtidig ble kassekreditten kreditert med høyere beløp enn først beregnet fra de pantsatte fordringene.

Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at oppgjøret av HJH's låneengasjement ble foretatt slik det fremgår av bankens redegjørelse under ankemotpartens anførsler. Lagmannsretten finner ikke noe grunnlag for at det skulle vært inngått muntlige avtaler mellom partene om andre oppgjørsmåter, slik som anført av de ankende parter. Lagmannsretten finner heller ikke at det er grunnlag for å reise tvil om pantsettelseserklæringens gyldighet. Elisabeth Hansen har ved en flere tidligere anledninger undertegnet pantsettelseserklæringer for HJH's låneforpliktelser overfor banken, og i dokumentene har de tre obligasjonene på tilsammen kr 710000,- vært tydelig oppført. Hennes vegring mot å undertegne pantsettelseserklæringen som ble forelagt henne i januar og februar 1990 må sees som et tegn på at hun var klar over hva erklæringen innebar. En uttalelse hun overhørte om at manglende underskrift fra hennes side ville kunne føre til begjæring om tvangsauksjon, kan ikke ansees som utilbørlig press eller bringe forholdet under avtaleloven §33.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for de ankende parters anførsel om at Elisabeth Hansen på noen måte skulle vært utsatt for noen utilbørlig påvirkning fra bankens side, eller at hun skulle vært forledet til å tro at pantsettelseserklæringen bare skulle dekke et beløp begrenset til kr 400000,-.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at byrettens pkt. 1 om at Sparebanken Pluss frifinnes blir å stadfeste. Anken har ikke ført frem, og i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd dømmes Elisabeth Hansen og Hans Jacob Hansen til å betale motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Inger Mo har som prosessfullmektig for Sparebanken Pluss fremlagt omkostningsoppgave som beløper seg til kr 42500,- hvorav kr 41000,- er salær for juridisk bistand, og kr 1500,- refererer seg til reiseomkostninger. Lagmannsretten legger salærberegningen til grunn for omkostningsfastsettelsen men finner ikke å ville godta reiseomkostningene som ikke anses for reelle.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å omgjøre byrettens omkostningsavgjørelse. Lagmannsretten er enig med byretten i at Sparebanken Pluss er å bebreide for en noe uformell saksbehandling med manglende skriftlighet i avtalene med Hans Jacob Hansen og Øst-Vest Transport AS. Den uklarhet som dette skapte i forholdet mellom partene ved det økomomiske oppgjøret, må anses som en medvirkende årsak til saksanlegget, og forholdet faller inn under det tredje unntakskriteriet i tvistemålsloven §172 annet ledd forsåvidt gjelder saken for byretten. Det samme hensyn gjaldt ikke for ankesaken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Elisabeth Hansen og Hans Jacob Hansen dømmes in solidum til å betale 41000 - førtientusen - kroner til Sparebanken Pluss, Skien i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.