LA-1994-580
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-21 |
| Publisert: | LA-1994-00580 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1994-00580 M. Anket til Høyesterett - anken nektet fremmet, saksnr i HR ukjent. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Gunnar Andreassen, Kristiansand) mot 1. A 2. B (Forsvarer: Advokat Sveinung Søndervik Johnsen, Kristiansand for A, advokat Ivar Sveen, Krisitansand for B). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer John Årseth, formann. 2. Eks.ord.lagdommer Haakon Steen 3. Eks.ord.lagdommer Haakon Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §257, §258, §260, §333, §54, §62, §64, Militære Straffelov (1902) §34, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, Straffeprosessloven (1981) §437 |
Statsadvokatene i Agder har 12. august 1994 satt A og B under tiltale ved Agder lagmannsrett for å ha overtrådt
"I.
Straffeloven §268, annet ledd, jfr. §267, annet, jfr. første ledd som bestemmer at for ran straffes den som i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, tvinger noen til å foreta en handling som volder tap eller fare for tap for den han handler for, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar, eller ved hjelp av trusler som fremkaller alvorlig frykt for vold mot noens person, eller å medvirke til dette, og ranet er grovt, særlig fordi det er brukt grov vold, eller det er truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap, eller ranet er nøye planlagt eller foretatt overfor forsvarsløs person, eller gjelder en betydelig verdi.
Grunnlaget er følgende forhold eller medvirkning til dette:
nr. 1 - A nr. 2 - B
a. Natt til tirsdag 5. april 1994 ca kl. 03.20 på Shellstasjonen X i Krisitansand - maskert og etter forutgående planlegging og rekognosering - tvang de ekspeditrise C til å åpne kassaapparatet ved å rette et avsaget haglegevær mot henne, slik at det oppsto alvorlig frykt for vold hos henne. De bemektigt seg deretter tilsammen kr 5200,-. Handlingen førte til tap eller fare for tap for X Shell senter.
nr. 1 - A
b. Natt til fredag 30. juli 1993 på Hydrostasjonen på Y - maskert og etter forutgående planlegging - tvang han ekspeditrise D til å åpne kassa-apparatet ved å rette et avsaget haglegevær mot henne, slik at det oppsto alvorlig frykt for vold hos henne. Deretter bemektiget han seg tilsammen kr 2800,- av kassabeholdningen. Handlingen førte til tap eller fare for tap av nevnte beløp for Hydrostasjonen."
Det er i tiltalen angitt at straffeloven §62 første ledd og §64 får anvendelse for tiltalte nr. 1, A, og straffeloven §54 nr. 3 for tiltalte nr. 2, B.
Tiltalte nr. 1 A er født xx.xx.1967. Han bor i - - -vn. 12 A, Z, og er fremstilt fra varetekt i Kristiansand kretsfengsel. Han er ugift, har ingen samboer,og har ingen å forsørge. Han er diskjockey, og har oppgitt sin inntekt mens han var i arbeid til ca kr 150000,- brutto pr. år, har ingen formue. Han har gått vanlig 9-årig grunnskole, og gikk i 1983-85 i 1 1/2 år på videregående skole, almenfaglig linje, og hadde deretter diverse jobber. I 1993 gikk han handelsskole, handel og kontorlinja, har arbeidet som diskjockey og har også hatt andre såkalte strøjobber. Tidvis har han vært arbeidsledig. Han har ikke avtjent verneplikt.
Han ble i november 1985 idømt en straff av 45 dagers betinget fengsel for overtredelse av straffeloven §258 jfr. §257. Han er ellers i tiden 1990 - mars 1994 bøtelagt tilsammen 4 ganger for forskjellige forhold, med bøter på tilsammen kr 29800,-. Ingen av bøtene er betalt.
Tiltalte nr. 2 B er født xx.xx.1969. Han bor i - - - 10, Kristiansand, og er fremstilt fra varetekt i Kristiansand kretsfengsel. Han er ugift, har ingen samboer, og har ingen å forsørge. Han har gått vanlig 9-årig grunnskole, og deretter 1-årig handelsskole i 1986. Senere har han hatt forskjellige spredte arbeidsforhold frem til januar 1994, med perioder med arbeidsledighet inn i mellom. Fra januar 1994 og frem til han ble pågrepet fikk han utbetalt arbeidsledighetstrygd og sosialstønad. Han har ingen formue. Han avtjente verneplikt i 1992-1993.
Han ble 10. desember 1992 ved Senja forhørsrett dømt for overtredelse av straffeloven §333, av §260 første og tredje ledd, av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §24 første ledd 1. punktum, og av militær straffelovs §34 annet ledds 2. straffalternativ, jfr. første ledd. Av straffen på 60 dager fengsel ble 40 dager gjort betinget med 2 års prøvetid. Den ubetingede delen av straffen ble sonet i mai 1993. Han er dessuten i 1991 bøtelagt to ganger for forskjellige forhold, med bøter på tilsammen kr 3200,- hvorav kr 640 er betalt, mens kravet på restbeløpene er foreldet.
Ved hovedforhandlingens begynnelse erklærte begge de tiltalte seg delvis skyldig, idet de erkjente de faktiske forholdene, men mente at ranene ikke var grove. Etter avsluttet bevisføring erklærte de seg begge skyldig etter tiltalen.
Lagretten er forelagt et spørsmålsskrift for hver av de to tiltalte. For tiltalte nr. 1 inneholder spørsmålsskriftet to hovedspørsmål som svarer til tiltalepostene, og med et tilleggsspørsmål til hvert av hovedspørsmålene om vedkommende ran er grovt. For tiltalte nr. 2 inneholder spørsmålsskriftet ett hovedspørsmål som svarer til tiltalen, og et tilleggsspørsmål om ranet er grovt. Lagretten har svart ja på alle spørsmålene for begge de tiltalte, og retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen. Tiltalte nr. 1, A, blir etter dette å dømme for to grove ran, og tiltalte nr. 2, B, for ett grovt ran.
Lagmannsretten legger følgende faktiske forhold til grunn forstraffutmålingen:
Natt til 5. april 1994 fikk politiet melding om et ran på Shellstasjonen X i Kristiansand. Politiet foretok straks utrykning til ransstedet og påtraff ekspeditør C som hadde vært utsatt for ranet og som fortalte hva som hadde hendt. Ranet ble fotografert av bedriftens overvåkningskamera, og fikk stor omtale i media. Etter tips fra publikum pågrep politiet 14. juni 1994 begge de tiltalte, og ved ransaking samme dag i As hybel ble det funnet et avsaget haglegevær, en sort finlandshette og en nylonstrømpe. Ved ransaking hos B ble det funnet haglepatroner.
Ved politiavhør 14. juni 1994 ga A en uforbeholden tilståelse, mens B først benektet enhver befatning med ranet, men tilsto i senere avhør 16. juni. I avhør 20. juni 1994 tilsto A også å ha foretatt det ranet som fant sted 30. juli 1993 på Hydrostasjonen på Y.
Ranet 30. juli 1993 ble foretatt av A alene. Han har oppgitt en fortvilt økonomi som bakgrunn for ranet. Han hadde en tid forut fått et avsaget haglegevær og en finlandshette av B, som forsto hva det skulle brukes til. Dagen før ranet stjal han en bil og da han kjørte forbi Hydrostasjonen, bestemte han seg for å foreta ranet der. Han var på forhånd godt kjent med forholdene på denne stasjonen. Han parkerte ca 200-300 m unna, og gikk så en runde og tenkte på å gi opp planen, men bestemte seg likevel for å gjennomføre den. Han tok på finlandshetta og med det avsagde haglgeværet i hendene sprang han inn på stasjonen, rettet våpenet mot ekspeditøren D og ropte "Gi meg pengene!" Dette skapte alvorlig frykt for vold hos henne og på denne måten tvang han henne til å åpne kassa-apparatet, og han tok deretter kassebeholdningen på kr 2800,- og flyktet fra stedet.
Det andre ranet ble begått natt til 5. april 1994 på Shellstasjonen X Kristiansand og dette var de to tiltalte sammen om. A hadde ved nyttårstider 1994 overfor B gitt uttrykk for sin dårlige økonomi og antydet at det kunne rettes på ved å foreta et ran. B var også i en fortvilt økonomisk situasjon og hadde et nylig havarert samboerforhold bak seg. De snakket sammen flere ganger senerer om å foreta ran, og flere alternativer var i tankene deres. Kvelden før ranet bestemte de seg for å slå til på nevnte Shellstasjon, hvor de forøvrig var godt kjent med forholdene. De kjørte ut i nærheten for å rekognosere og fant bl.a. ut at det var lett å stikke fra der. De kjøpte en nylonstrømpe for å bruke den til maskering under ranet, og dro så hjem til A. De følte seg da sikre på å skulle greie å gjennomføre ranet. Ved 0200-tiden natt til 5. april tok de med seg det tidligere nevnte avsagde haglegeværet, finlandshetta og nylonstrømpa og kjørte til i nærheten av stasjonen hvor de parkerte bilen på et sted som de tidligere hadde sett ut som en egnet parkeringsplass ved et ran. De tok en omvei til stasjonen, for ikke å bli sett. De ventet lenge i lia bak stasjonen og var usikre på hva de skulle gjøre. De sto også en god stund på baksiden av stasjonen og overveiet situasjonen. Derfra kunne de også følge med når det var folk inne på stasjonen eller om det kom biler dit. Etter å ha tenkt over situasjonen som nevnt bestemte de seg for å slå til. A tok på finlandshetta og B tok på nylonstrømpa og begge sprang inn på stasjonen, sistnevnte med det forannevnte våpenet i hendene. Han rettet våpenet mot ekspeditøren C og de ropte "Gi meg pengene" eller noe lignende, og B ble også stående og veive med våpenet, mens A sprang bak disken til kassaapparatene. På denne måten fremkalte de alvorlig frykt for vold hos ekspeditøren og tvang henne således til å åpne kassaapparatene og utlevere dem kr 5200,- av kassabeholdningen. De sprang deretter fra stedet og delte utbyttet.
Ved straffutmålingen legger retten for begges vedkommende i skjerpende retning vekt på at almenpreventive hensyn tilsieren streng reaksjon overfor ran generelt, og det tas i samme retning også et visst hensyn til at ranene her er begått mot offentlige serviceinstitusjoner hvor ekspeditørene har et særlig krav på beskyttelse. Det våpenet som ble brukt var riktig nok ikke ladd, men dette kan ikke regnes som noe formildende moment ved ranshandlingen. Det viktigste er den frykt som ble fremkalt hos offeret. Det legges til grunn at A har vært initiativtakeren til det siste ranet og har i en viss grad også motivert B til å være med på det. Sistnevnte har imidlertid ikke hatt avgjørende innvendinger mot å delta. Selv om det nok har vært slik at de til å begynne med nærmest lekte med tanken på å foreta et ran, så har tanken på dette etter hvert modnet seg hos begge, og når det kom så langt at de så ut ransstedet og planla hvordan ranet skulle utføres, må de anses å vært likeverdige. I selve gjennomføringen bærer de også et tilnærmet likt ansvar. Det legges videre til grunn som et straffskjerpende moment at ekspeditøren på Shellstasjonen som følge av ranet har fått visse psykiske problemer i form av utrygghet, søvnvansker, fryktreaksjoner ved uvante lyder o.l. og har måttet søke psykologhjelp. Ekspeditøren på Hydrostasjonen synes å ha kommet ut av det uten å ha blitt påført vesentlige skadevirkninger, men det kan ikke for noen av dem ses bort fra senvirkninger av den skremmende opplevelsen de hadde.
For begge de tiltalte legges ellers i skjerpende retning vekt på at de tidligere er straffedømt og botlagt. I formildende retning legges vekt på at begge de tiltalte straks etter pågripelsen ga en detaljert og uforbeholden tilståelse og har i retten også fullt ut erkjent straffeskyld. Begge har gitt uttrykk for at de angrer på det de har gjort og er innstilt på å endre sin livsførsel i samsvar med dette. Forøvrig foreligger ikke noen spesielle formildende omstendigheter for noen av de tiltalte. Deres forsvarere har trukket frem enkelte individuelle forhold for hver av de tiltalte og påpekt at disse må tillegges betydning i formildende retning ved straffutmålingen. I en sak av slik alvorlig karakter kan imidlertid slike individuelle forhold bare i begrenset utstrekning telle i formildende retning.
Som nevnt foran ble A forelagt en bot 14. mars 1994 og straffeloven §64 kommer således til anvendelse. For Bs vedkommende er ranet begått i prøvetiden for den betingede delen av dommen av 10. desember 1992 og straffeloven §54 nr. 3 kommer her til anvendelse. Lagmannsretten finner at den betingede dommen etter omstendighetene kan bli stående.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at straffen for A bør settes til fengsel i 2 år og 9 måneder, og for B til fengsel i 1 år og 9 måneder. Retten finner at det er nødvendig å opprettholde et strengt straffenivå for om mulig å demme opp for tiltakende tilfeller av ranshandlinger. Straffeloven §62 første ledd er anvendt. Til fradrag i straffen går for begge 130 dager for utholdt varetekt fra og med 14. juni 1994 til og med i dag. Saksomkostninger er ikke påstått og blir heller ikke idømt, jfr. straffeprosessloven §437 siste leddd.
Dommen er enstemmig.
Dom:
1. A, født xx.xx.1967, dømmes for to forbrytelser mot straffeloven §268 annet ledd, jfr. §267 annet ledd jfr. første ledd - sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §64 - til en straff av fengsel i 2 -to- år og 9 -ni- måneder. Til fradrag i straffen går 130 dager for utholdt varetekt.
2. B, født xx.xx.1969, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §268 annet ledd, jfr. §267 annet ledd jfr. første ledd, sammenholdt med straffeloven §54 nr. 3, til en straff av fengsel i 1 -ett- år og 9 -ni- måneder . Til fradrag i straffen går 130 dager for utholdt varetekt.