LA-1994-609
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-07 |
| Publisert: | LA-1994-00609 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1994-00609. Rettskraftig. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A. (For påtalemyndigheten møtte: Førstestatsadv. Arnfinn Hval Forsvarer: Adv. Knut Skagen.) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trude Sæbø, formann 2. Eks.ord.lagdommer Martin Beer 3. Byrettsdommer Sverre Jansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §49, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §56, Straffeprosessloven (1981) §437 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har den 15. august 1994 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett til fellelse etter:
"Straffeloven §233 første ledd jfr. §49: for å ha forsøkt å forvolde en annens død.
Grunnlag:
Mandag 7. mars 1994 ca kl. 02.20 på soverommet i bolig i - - -veien 262 i X forsøkte hun å drepe sin ektefelle B mens han sov. Hun slo ham flere ganger i hodet med en rørtang, men påførte ham bare kuttskader i hodet idet han fikk overmannet henne og tatt fra henne rørtangen. Deretter løp hun ut på gangen, grep en øks og slo mot ham, men uten å treffe, idet han fikk avverget slaget.
Påstand om erstatning/oppreisning forbeholdes nedlagt."
A er født xx.xx.1932. Hun bor i - - vei, X, er uføretrygdet, separert og uten forsørgelsebyrde. Hun opplyser at hun får utbetalt ca kr 2500 i måneden i uførepensjon, og har ingen formue. Utover grunnskolen har hun ingen utdannelse.
Hun er tidligere ustraffet.
Hun har ikke erkjent seg skyldig etter tiltalen.
Lagretten er forelagt et spørsmålskrift med ett hovedspørsmål, som svarer til tiltalen. Lagretten har svart ja på spørsmålet.
Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen. Tiltalte blir etter dette å dømme for en forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd jfr. §49.
Tiltalte og fornærmede giftet seg i 1956. De har en voksen sønn. Til å begynne med var mannen til sjøs, men fra ca. 1960 fikk han arbeid i land, og var i mange år ansatt hos Esso på - - -. På 70-tallet fikk han psykiske problemer og var på sykehus, og etter det ble han 50% uføretrygdet. Hvilken diagnose han hadde er ikke gjort kjent for retten. Tiltalte arbeidet i en butikk fra begynnelsen av 70-tallet til hun ble 80% uføretrygdet i 1991.
Ut fra det som er fremkommet i retten legges det til grunn at ekteskapet var meget vanskelig. Særlig sønnen har gitt en ganske utførlig forklaring om forholdene i hjemmet. Fornærmede var en autoritær person. Så lenge alle gjorde som han sa, kunne han være grei og omgjengelig, men har tålte ikke opposisjon. Tiltalte har forklart at dersom et eller annet ikke gikk som mannen ønsket, ble han sint og taus opp til flere døgn, for så senere å eksplodere og kjefte. Hun fikk da høre at hun var verdiløs og ikke kunne gjøre noe riktig. Han kunne også fike til henne, men alvorligere enn den fysiske volden var den psykiske terror hun følte. Mannen har siden ungdommen vært medlem av kommunistpartiet - han har selv sagt at partiet var for ham det religionen kan være for andre mennesker - og tiltalte fikk inntrykk av at hensynet til partiet gikk foran henne og hjemmet. Hun har ønsket å bryte ut av ekteskapet, og er blitt rådet til det av sønnen og andre, men har følt at hun ikke ville greie seg på egen hånd. I de senere år har hun søkt det offentlige hjelpeapparatet, uten at dette har gitt henne styrke nok til å søke separasjon.
Ut fra tiltaltes egen forklaring, vitneforklaringer fra sønnen og andre tiltalte har vært i kontakt med samt den oppnevnte sakkyndige, legger retten til grunn at tiltalte etter mange års trakassering i ekteskapet er blitt en person med meget lav selvtillit og store psykiske problemer, bl.a. i form av depresjoner. Fornærmede synes å mangle enhver innsikt i problemene i ekteskapet. Det har åpenbart heller ikke vært mulig å diskutere problemene med ham. Han har sine egne meninger, og lytter lite til andre. Han har tydeligvis ikke hatt evne til å forstå sin kones situasjon, og synes også å ha liten selvinnsikt. Retten ser ikke bort fra at dette kan skyldes at han har en psykiatrisk lideler, men kan ikke vite noe sikkert om dette. Det er ikke opplyst hva slags psykisk lidelse han hadde på 70-tallet.
Helgen før drapsforsøket hadde tiltalte og fornærmede besøk av fornærmedes søster og samboer. Det oppsto misstemning allerede fredag kveld - tiltalte kom med en bemerkning om kommunistene som fornærmede mislikte, og etter dette synes stemningen å ha vært trykket. Gjestene dro ca kl. 18 søndag kveld. Tiltalte har forklart at mannen nå hadde det velkjente sinte uttrykket i ansiktet, og hun visste hva som ville komme: Føøst taushet, og så en eksplosjon med kjefting. Hun hadde også tanker om at hun ville bli kastet ut av huset, og at mannen ville gi det til kommunistpartiet. Mannen satt og så på TV, og hun satte seg også i stuen og håpet det ville "gå hull på byllen", slik at det hele kunne være overstått, men det skjedde ikke. Hun gikk ned i kjelleren og så en rørtang, som hun bar opp i 2. etasje og la utenfor soverommet. Hun tok også med en øks. Hele tiden var hun i konflikt med seg selv - hun tenkte "dette kan du ikke gjøre", og samtidig orket hun ikke tanken på morgendagen. Hun tenkte på å ta livet av mannen og etterpå ta sitt eget liv med en overdose med piller. Mannen la seg, og selv la hun seg også og tror hun sov litt. Så våknet hun brått, hentet rørtanga og slo flere ganger mot mannens hode. Det var mørkt, men hun slo mot den del av sengen hvor hun regnet med at hodet var. Mannen overmannet henne og fikk tatt fra henne tangen, og da hentet hun øksen. Så husker hun ikke mer, men mannen har forklart at hun prøvde å treffe ham med øksen, men lyktes ikke, og han fikk tatt den fra henne og låst henne inne på et rom i 1. etasje. Drapsforsøket påførte fornærmede kutt i hodet, som ble sydd, og noen andre kutt og skrammer. Han ble ikke påført noe varig men.
Etter rettens syn er det tale om en meget spesiell sak, hvor det ved straffutmålingen er vanskelig å finne veiledning i rettspraksis. På den ene side er det en alvorlig forbrytelse å prøve å ta livet av et annet menneske. Hvor stor mulighet det var for at tiltalte ville lykkes i sitt forsett, er det vanskelig å si noe sikkert om, men hun kunne sannsynligvis truffet mannen på en måte som ville påført ham langt større skader og kanskje med døden til følge. Det er ikke hennes fortjeneste at skaden ikke ble alvorlig.
På den annen side er det etter rettens syn særdeles formildende omstendigheter i denne saken. Tiltaltes desperate handling må sees som et resultat av den mangeårige påkjenning hun var utsatt for i ekteskapet og mannens trakassering og nedvurdering av hennes. Hun var drevet inn i en fortvilet situasjon hvor hun var psykisk helt nedbrutt, og hvor hun ikke orket mer, selv om hun så at hun ville gjøre noe forferdelig. Når det gjelder hennes sinnstilstand i gjerningsøyeblikket, har de to oppnevnte sakkyndige konkludert med at hun led av forbigående sterkt nedsatt bevissthet. De bygger da på at selv om hun har en relativt klar erindring av handlingsforløpet, har hun også gitt uttrykk for at det var noe automatisk i hennes adferd - at "kroppen overtok" og at hun "ble styrt". Denne konklusjon er ikke godtatt av den rettsmedisinske kommisjon, som ikke kan se at de sakkyndige har grunnlag for denne konklusjonen. Retten finner det ikke nødvendig å ta stilling til dette rettspsykiatriske spørsmålet, og dermed om straffeloven §56 første ledd nr. 1 bokstav b får anvendelse ved straffutmålingen. Fordi det er tale om en forsøkshandling kan man i alle fall gå under minstestraffen etter straffeloven §233, og det er ikke aktuelt å idømme bøtestraff. De momenter de sakkyndige har fremhevet, vil i alle fall ha betydning ved straffutmålingen. Tiltalte var åpenbart i en spesiell sinnstilstand da handlingen ble begått, og retten ser det slik at hennes personlighet gjennom mange år var brutt ned slik at hun den aktuelle kveld og natt hadde en følelse av den ytterste fortvilelse - en katastrofesituasjon som de sakkyndige har uttrykt det, og at de normale motforestillinger mot å gjøre noe så alvorlig som å forsøke å drepe et annet menneske måtte gi tapt overfor denne fortvilede følelsen av ikke å orke mer.
Det er åpenbart at det ikke av individualpreventive grunner er nødvendig å gi tiltalte en streng straff. Allmennpreventive hensyn vil likevel normalt tilsi at det må reageres strengt overfor forbrytelser av den art det her er tale om. Ettersom man står ovenfor et helt spesielt tilfelle finner retten at de allmennpreventive hensyn er tilstrekkelig tilgodesett ved at det som utgangspunkt fastsettes en forholdsvis streng straff, men at det ikke er nødvendig at tiltalte må sone noen lang straff. Det skal her også bemerkes at tiltalte er en eldre kvinne som ikke er frisk verken psykisk eller fysisk - det er opplyst at hun har hatt et par såkalte hjernedrypp.
Retten finner etter dette at straffen passende kan settes til fengsel i 2 år, hvorav 30 dager gjøres ubetinget og ansees avsonet ved 22 dager utholdt varetektsfengsel.
Statsadvokaten har på vegne av fornærmede nedlagt påstand om erstatning for ikke-økonomisk skade, begrenset oppad til kr 250000, jfr. skadeserstatningsloven §3-5.
Erstatningsspørsmålet er behandlet og avgjort av rettens juridiske dommere. Vilkårene for oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 er til stede for så vidt som tiltalte forsettlig har påført fornærmede en skade, nemlig kutt i hodet som måtte syes. Skaden var imidlertid ikke stor, og fornærmede har ingen varige skader. Retten er klar over at det må ha vært et sjokk for fornærmede å bli overfalt i sin seng midt på natten. På den annen side legger retten til grunn at angrepet var foranlediget av den psykiske lidelse fornærmede gjennom mange år hadde påført sin kone. Dette må tillegges vekt, selv om fornærmede ikke synes å ha noen innsikt i hvordan hans oppførsel virker på andre. Videre legger retten vekt på at tiltalte har klart dårligere økonomi enn fornærmede. I 1993 var hennes inntekt inkludert bankrenter ca kr 46000, men trygdeinntekten var ca kr 38000. Mannen har en langt høyere inntekt. Ektefellene er nå separert, og på skifte vil tiltalte få utbetalt en del penger. Ektefellenes formue besto ved utgangen av 1993 av over ca kr 360000 i bankinnskudd og obligasjoner, et bolighus samt en eldre bil og en campingvogn. Etter rettens syn er imidlertid tiltaltes inntekt så lav at hun trenger de penger hun får på skifte til å leve av, ved siden av uføretrygden. Noe må også antas gå til den boligen hun har anskaffet seg. Retten finner således at hun ikke har økonomisk evne til å betale oppreisning. Ut fra dette og omstendighetene ellers i saken finner retten at erstatning for ikke-økonomisk skade ikke bør idømmes.
Saksomkostninger er ikke påstått og blir ikke idømt, jfr. straffeprosessloven §437 siste ledd.
Dommen er enstemmig.
Dom:
1. A, født xx.xx.1932, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd jfr. §49 til en straff av fengsel i 2 - to - år, hvorav 30 - tretti - dager gjøres ubetinget og den resterende del, 1 - ett - år og 11 - elleve - måneder, gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to -år. Den ubetingede del av fengselsstraffen anses avsont ved 22 - tjueto - dager utholdt varetektsfengsel.
2. A frifinnes for kravet om erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning).