LA-1994-784
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-25 |
| Publisert: | LA-1994-00784 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn namsrett Nr. 94-01059 - Agder lagmannsrett LA-1994-00784 K. |
| Parter: | Kjærende part: Kåre T. Åmlid, Porsgrunn (Prosessfullmektig: Morten Wexels, Skien). Kjæremotpart: Espen Åmlid, Stathelle (Prosessfullmektig: Trond W. Andersen, Langesund). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup, lagdommerene Per Holtar Evensen, Trude Sæbø |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §65, Skifteloven (1930), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Panteloven (1980) §1-4, §1-5, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-1 |
Kjæremålet gjelder hvorvidt et skifteutlegg er rentebærende.
Espen Åmlid v/advokat Trond W Andersen begjærte 10 juni 1994 tvangssalg over eiendommen gnr 82 bnr 289 i Porsgrunn. Eiendommen tilhører Kåre T Åmlid. Grunnlaget for begjæringen var skifteutlegg kr 77.532,- av 24 mai 1991, tinglyst 20 juli 1993, til rest kr 21.063,-. Kravet gjelder i sin helhet påløpte renter og omkostninger.
Det ble bestridt at skifteutlegget var rentebærende og påstått at namsretten skulle nekte å ta begjæringen til følge.
Skien og Porsgrunn namsrett avsa kjennelse 3 oktober 1994 med slik slutning:
"1. Begjæring om tvangssalg over eiendommen gnr 82 bnr 289 i Porsgrunn, tilhørende Kåre T Åmlid, tas til følge.
2. I saksomkostninger for namsretten betaler Kåre T Åmlid til Espen Åmlid kr 4.000,- firetusen- innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Kjæremålet ble rettidig inngitt.
Den kjærende part, Kåre T Åmlid, ved sin prosessfullmektig, advokat Morten N Wexels, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det vises til de samme anførsler og bevis som ble fremlagt for namsretten. I denne saken var partenes forutsetning ved avtaleinngåelsen da skifteutlegget ble utstedt, at det ikke skulle betales renter av skifteutlegget. Skifteutlegg er ikke ubetinget rentebærende etter loven. Renteplikt ble ikke drøftet. Ingen av partene kjente til skifteloven §65. Kjæremotpartens rentekrav har kommet i ettertid, og det er da ikke rettsvern for rentekravet. Om Kåre T Åmlid hadde visst at det var renteplikt, ville han ha valgt å sitte i uskiftet bo.
Spørsmålet om plikten til å betale renter må i så fall avgjøres ved dom slik at det da kan danne tvangsgrunnlag.
Det beløp som er innfridd av den kjærende part er i overenstemmelse med den inngåtte avtale.
Namretten har feilaktig lagt til grunn at det ikke er reist innsigelser mot beløpet kr 31.541,50. Dette spørsmål har ikke vært gjenstand for forhandling. Namsretten skulle bare ta standpunkt til om tvangssalg kunne baseres på rentekrav. Kåre Åmlid har forøvrig tatt forbehold om omkostninger i begjæringen.
Korrekt renteberegning er i så fall i ht panteloven §1-5 senest fra 2 år før begjæringen ble fremsatt, dvs 2 år fra 10 juni 1994. Rentebeløpet for denne 2-årsperiode utgjør kr 10.423,-. Det har forgjeves blitt tilbudt at kjæremotparten betaler halve dette beløpet. Innsigelser om rentekravets størrelse er uansett i behold.
Det er nedlagt slik påstand:
"Begjæring om tvangssalg datert 10.06.94 tas ikke til følge, og Kåre T Åmlid tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Kjæremotparten, Espen Åmlid, ved sin prosessfullmektig advokat Trond W Andersen, har i det vesentlige gjort gjeldende: Skifteutlegget er rentebærende. Det er uten betydning for saken om den gjenlevende ektefelle hadde rett til å sitte i uskifte eller foreta et skifte. Når han har skiftet, har han full rådighet i motsetning til de begrensninger som gjelder når man sitter i uskifte. De øvrige arvinger er bundet av det valg gjenlevende foretar. Når han velger skifte, kommer skifteloven §65 automatisk til anvendelse når han nytter sin adgang til oppgjør i form av skifteutlegg.
Morarentebestemmelsene kan brukes som tolkningsmoment som en form for sammenligning. Begge er lovpålagt, og retten til rente er ikke betinget av kunnskap om rentens eksistens på det tidspunkt man inngår avtalen.
Det gjøres forøvrig gjeldende de samme anførsler og grunnlag som overfor namsretten. Skifteloven §65 har en lovpålagt rente som man i tilfelle må avtale ikke skal gjelde. Det er ikke skjedd i denne saken. Det kan ikke ses avtalt eller forutsatt.
Det kan ikke være grunnlag for å hevde at kjæremotparten må ta opp rentekravet i et selvstendig søksmål. Manglende rentebetaling var selve grunnlaget for begjæringen til namsretten. Søksmålsbyrden for rentekravet kan ikke overføres til kjæremotparten.
Det bestrides at den kjærende part tidligere har stilt spørsmål ved rentekravets størrelse og beregning. Omkostningsspørsmålet bortsett fra saksomkostninger er forøvrig besluttet utsatt av namsretten.
I anledning at den kjærende part har bestridt rentebeløpets størrelse, fastholdes at rentekravet i sin helhet er i behold. Panteloven §1-5 regulerer ikke plikten mellom partene til å betale rente, men gjelder rentekravets beskyttelse overfor andre kreditorer. Skifteutlegget ble sagt opp 14 juli 1993, og renter var da medtatt i beregningen. Dette ble gjentatt i brev av 27 april 1994. Uansett har rentekravet rettsvern i henhold til panteloven §1-4 første ledd jf §1-5 bokstav b). Det kan neppe være nødvendig å oppnå særskilt dom for den del av rentekravet som er påløpt i det tredje året før den fremlagte begjæring til namsretten. Det er ingen etterstående panthavere i forhold til dette skifteutlegget. Man stiller seg tvilende til hvordan den kjærende part har fremkommet med en renteberegning kr 10 423,-, og betviler at det er riktig beregnet. Uten rentesrenteberegning utgjør beløpet kr 16 364,-. Rente som er påløpt frem til 10 juni 1992 må medtas når man skal beregne størrelsen på renten for 2-årsperioden med hjemmel i panteloven §1-5.
Det er lagt ned slik påstand:
"Skien og Porsgrunn namsretts kjennelse av 03 oktober i sak C94-01059 stadfestes, og Espen Åmlid tilkjennes saksomkostninger for Herredsrett og Lagmannsrett."
Lagmannsretten ser saken slik:
Lagmannsretten er enig med namsretten og viser til dennes begrunnelse både når det gjelder bakgrunnen for endringen av skifteloven §65 og de vurderinger som er foretatt.
Forøvrig bemerkes:
Spørsmålet er om et skifteutlegg i utgangspunktet er rentebærende i seg selv eller om det må særskilt avtales. Videre hva som skal gjelde i et tilfelle hvor rentetemaet ikke ble behandlet da skifteutlegg ble utstedt.
Skifteloven §65 tredje ledd 2. punktum bestemmer at Kongen fastsetter den rentesats som skal legges til grunn ved skifteutlegg. Det er med andre ord en klar presumsjon for renteplikt. På den annen side kan annet avtales, jf Unneberg Arverett 479. I mangel av avtale er det spørsmål om partenes forutsetninger kan være avgjørende.
Hensynet bak skifteutlegg er at den som skal foreta oppgjør, kan få en viss henstand med betaling, f eks for å ordne seg annen tilfredsstillende finansiering. Innehaveren av skifteutlegget gis en panterett. Det har formodningen mot seg at arvingen ved et skifteutlegg ønsker å gi et rentefritt lån. Det må settes krav til at rentefrihet eller lavere rente enn lovens rente må anses som avtalt mellom partene dersom man skal fravike lovens hovedregel. Tvilsrisiko må bæres av den som vil påberope seg at renteplikt ikke foreligger. I denne sak er på det rene at temaet ikke ble berørt da skifteutlegget ble utferdiget. Det er heller ikke annet å bygge på som tilsier at rentefrihet var en felles forutsetning mellom partene.
Renteplikten er i behold. I mangel av annen avtale er denne etter loven, dvs 10 %, fra 1 januar 1994 8 %.
Det er som følge av dette ikke grunn til å skille spørsmålet om renteplikt ut til gjenstand for særskilt søksmål.
Videre er bestridt rentekravets størrelse, dvs fra hvilket tidspunkt renten skal beregnes. Det er hevdet at panteretten bare kan omfatte maksimalt 2 års renter, og at det fremgår av panteloven §1-5.
Panteloven §1-4 jf §1-5 gjelder hva som er undergitt rettsvern. Rettsvernspørsmålet får betydning i forhold til godtroende medkontrahent og kreditorer. Det avgjørende mellom partene er stiftelsesgrunnlaget. Ut fra det ovenfor anførte fremgår det av skifteloven §65 tredje ledd at kravet er rentebærende. Renteplikten inntrer fra det tidspunkt skifteutlegget er datert. Rettsvern inntrådte ved tinglysingen.
Kjæremålet har etter dette ikke ført frem. Kjæremotparten har krevet seg tilstått saksomkostninger. Lagmannsretten finner under henvisning til tvistemålsloven §180 første ledd at den kjærende part i sin helhet bør dekke saksomkostningene for lagmannsretten. Saksomkostningene for namsretten blir å avgjøre etter tvistemålsloven §172. Det er ikke grunnlag for å fravike hovedregelen i §172 første ledd. For namsretten ble krevet kr 4 000,- og for lagmannsretten er kravet kr 1.800,-.
Det vises for øvrig til namsrettens merknad om at fastsettelsen av de øvrige omkostningene, herunder utgifter til utenrettslig inndrivning, gjenstår, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-1.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Skien og Porsgrunn namsretts kjennelse, slutningens pkt 1, stadfestes.
2. Kåre T Åmlid tilpliktes innen 2 -to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen å betale til Espen Åmlid erstatning for saksomkostninger kr 5.800 - femtusenåttehundre-.