LA-1994-898
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-22 |
| Publisert: | LA-1994-00898 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr: 94-322 - Agder lagmannsrett LA-1994-00898 A. Anket til Høyesterett - HR-1995-00657K - Anken nektet fremmet. Begjæring om gjenopptakelse forkastet, HR-1996-00680K . |
| Parter: | Ankende part: Ingrid Sundøy v/verger (Prosessfullmektig: Advokat Knut Martin Andreassen). Ankemotpart: Vest-Agder fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Jan Morten Olsen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer John Årseth, formann 2. Eks.ord. lagdommer Haakon Askildsen 3. Tilkalt dommer, herredsrettsdommer Jens Kristian Elstad med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §180, §98, Foreldelsesloven (1979) |
Ingrid Sundøy ble født xx.xx.1979 på Vest-Agder Sentralsykehus. Ved stevning 28. februar 1994 har hun v/verger reist sak ved Kristiansand byrett mot Vest-Agder fylkeskommune, idet det hevdes at hun ved fødselen ble påført en alvorlig fødselsskade (cerebral parese). Erstatningskravet ble i stevningen begrenset oppad til kr 7900000,-. Fylkeskommunen påsto seg frifunnet, idet det ble påstått at det verken foreligger tilstrekkelig ansvarsgrunnlag eller årsakssammenheng, og at erstatningskravet under enhver omstendighet er foreldet. Under saksforberedelsen for byretten ble det besluttet deling av saken etter tvistemålsloven §98, slik at det først bare skulle forhandles om foreldelsesspørsmålet. Hovedforhandling om dette spørsmålet ble holdt 7. og 8. september 1994, og byretten avsa 20. september 1994 dom med slik domssslutning:
"1. Vest-Agder fylkeskommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Byretten fant at erstatningskravet er foreldet etter 10 års regelen i foreldelsesloven §9 annet ledd. De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt byrettens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av dommen.
Ingrid Sundøy v/verger med advokat Knut Martin Andreassen som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett, idet det påstås at byretten har tatt feil både med hensyn til rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Vest-Agder fylkeskommune med advokat Jan Morten Olsen som prosessfullmektig har imøtegått anken. Den ankende part ba om at ansvarssspørsmålet ble behandlet fullt ut for lagmannsretten, og ikke bare foreldelsesspørsmålet, men likevel slik at erstatningsutmålingen utstår. Dette ble ikke imøtekommet av lagmannsretten, slik at ankeforhandlingen omfattet bare foreldelsesspørsmålet.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 3., 4. og 5. mai 1995. Den ankende part møtte ved sine verger, som begge forklarte seg. For ankemotparten møtte sjefslege Erik Bertnes, som ble avhørt som vitne, men gitt anledning til å være til stede under hele ankeforhandlingen. Det ble avhørt ytterligere 9 vitner. Lagmannsretten var etter krav fra den ankende part satt med 4 uttrukne meddommere.
Saken står for lagmannsretten såvel faktisk som rettslig i alt vesentlig i samme stilling som for byretten. Partenes anførsler er også i hovedsak de samme for begge rettene, dog slik at den ankende part for lagmannsretten subsidiært har gjort gjeldende et nytt selvstendig ansvarsgrunnlag, jfr. nedenfor.
Den ankende part har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Stevning ble uttatt 28. februar 1994 og skjæringstidspunktet i henhold til foreldelsesloven 3-års regel blir således 28. februar 1991 og i forhold til 10-års regelen 28. februar 1984. Den ankende part har fått byrettens medhold i at kravet ikke er foreldet etter 3-års regelen, og er enig i byrettens vurdering på dette punktet.
Når det gjelder 10-års regelen, er utgangspunktet i henhold til foreldelsesloven §9 (2) "den dag da skaden inntraff". Ingrid Sundøy ble født xx.xx.1979 og byretten har lagt til grunn at skaden har manifestert seg på en relevant måte senest 31. august 1981 da journalopptegnelsene fra Berg Gård (cerebral parese institusjon) konstaterte hjerneskade og cerebral parese. Selv om byretten ikke tidfester dette helt nøyaktig, har retten åpenbart lagt til grunn at foreldelse må ha inntrådt 10 år senere, d.v.s. i månedsskiftet august/september 1991, ca 2 1/2 år før stevning ble uttatt.
Den ankende part gjør gjeldende at dette ikke er en riktig betraktningsmåte og at foreldelsesfristen ikke ble utløst før på et langt senere tidspunkt, d.v.s. sommeren/høsten 1991 da aktørene i forbindelse med Ingrids fødsel for første gang gjorde hennes verger oppmerksom på at hennes fødselsskade hadde en utenforliggende skadeårsak.
Det er sikker rett at 10-års fristen først begynner å løpe når skaden har manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett er grunnlag for å fremme krav om erstatning. Selv om dette er en objektiv standard, fremgår det av lovens forarbeider at fristutløsning først skjer når en objektivt sett kan knytte skaden til en mulig ytre påvirkning, d.v.s. en skadegjørende handling, jfr. Ot.prp.nr.46 (1987-88) s.7.
I dette tilfelle ble Ingrid Sundøys verger av skadevolderen bevisst holdt uvitende om denne ytre påvirkningen, og av den mangelfulle journalen kunne en heller ikke spore at det i forbindelse med fødselen var gjort ansvarsbetingende feil. I en slik situasjon hadde verken verger eller andre utenforstående objektivt sett noen foranledning eller mulighet til å fremme krav om erstatning.
Byretten synes å ha vært klar over dette forholdet, men har feilaktig tilsidesatt en klar anvisning i lovforarbeidene, med henvisning til en artikkel av Steinar Tjomsland i Jussens Venner 1989 105, hvor han for sin del synes å imøtegå forarbeidenes uttrykkelige forutsetning om at det må foreligge en objektiv konstaterbar "ytre skadeårsak" før fristen utløses. Lovforarbeidene må imidlertid klart gå foran Tjomslands oppfatning på dette punktet.
Prinsipalt hevdes således at kravet verken er foreldet etter 3-års eller etter 10-års regelen.
Det gjøres dessuten gjeldende at skadevolderen selv bevisst har unnlatt å informere vergene om skadeårsaken, på tross av eksisterende retningslinjer for saksbehandling i forbindelse med pasientskader og uhell hvor det påligger de impliserte legene å rapportere til sykehusets administrative ledelse, og hvor pasient/pårørende/verge skal orienteres så raskt som mulig både om faktisk hendelsesforløp omkring skaden, mulig årsakssammenheng samt eventuelt ansvar. Det gjøres derfor subsidiært gjeldende at det vil stride mot alminnelige rettsgrunnsetninger og alminnelig rettsoppfatning dersom skadevolderen i et slikt tilfelle skal nyte godt av foreldelsesloven vern og bli fri sitt ansvar i en situasjon hvor skadevolderen, som den eneste med relevant kunnskap og på tross av pågang fra skadelidtes verger, bevisst feilinformerer eller unnlater å informere om de avgjørende faktiske forhold, slik som i dette tilfellet. Byretten har kommet i skade for å utelate drøftelse av denne anførselen, og dette må anses som en saksbehandlingsfeil.
Som nytt selvstendig ansvarsgrunnlag gjøres subsidiært gjeldende at fylkeskommunen som arbeidsgiver er ansvarlig for følgene av sine ansattes rettsstridige og subjektivt klanderverdige atferd. Ved sin fortielse og tildekking gjennom 12 år av det som skjedde i tiden umiddelbart etter forløsningen har aktørene ved fødselen, i tilfelle av at erstatningskravet er foreldet etter det prinsipale grunnlaget, gjort det umulig for skadelidte å ivareta sine rettslige interesser. Derved er inntrådt en ny skadegjørende handling. Først i 1991 kom sannheten frem, og erstatningskravet er således i hvertfall ikke foreldet etter dette nye ansvarsgrunnlaget.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Ingrid Sundøys erstatningskrav er ikke foreldet.
2. Ingrid Sundøy tilkjennes saksomkostninger for sakens behandling i byretten og for den delte behandling for lagmannsretten."
Ankemotparten har gjort gjeldende at byrettens dom er riktig i resultatet og har i hovedtrekk anført:
Det gjøres prinsipalt gjeldende at kravet er foreldet etter 10-års fristen i foreldelsesloven §9 nr. 2, subsidiært foreldet etter 3-års regelen i §9 nr. 1. Ankemotparten er uenig i byrettens betraktninger med hensyn til 3-års fristen, og fastholder at skadelidte som mindreårig må identifiseres med sine verger. Vergen er i dette tilfellet selv sykehuslege, ansatt ved Vest-Agder Sentralsykehus, og burde ha skaffet seg nødvendige kunnskaper om ansvarsvilkårene før 28. februar 1991 som er skjæringstidspunktet for 3-års regelen. Når det gjelder 10-års fristen, kan ankemotparten i det vesentlige slutte seg til byrettens premisser.
Det hevdes at 10-års fristen er absolutt og kommer til anvendelse uansett kunnskap, uansett om skadevolderen vet at han er ansvarlig, og uansett om skadelidte har fått eller burde ha fått kunnskap om skaden, jfr. Ot.prp.nr.38 (1977-78) 30-31 og 61. 10-års fristen er resultatet av en avveining mellom skadelidtes interesse av å reise et erstatningskrav og skadevolders interesse av hvor lenge et slikt krav skal anses aktuelt. Skadelidtes subjektive forhold kommer ikke i betraktning ved 10-års fristen. Det avgjørende er når skaden inntraff rent objektivt sett, jfr. Tjomsland i Jussens Venner 1989 108-109. Det må legges til grunn at skaden - cerebral parese - ble konstatert relativt raskt i 1979, og under enhver omstendighet etter første undersøkelse ved Berg Gård, jfr. fremlagt rapport om poliklinisk undersøkelse 5. november 1980. Det er forøvrig erkjent av den ankende part at skaden i dette tilfellet ble diagnostisk konstatert før 28. februar 1984, som er skjæringstidspunktet for 10-års fristen.
Det bestrides at relevant informasjon er tilbakeholdt fra sykehusets side. Under enhver omstendighet er det ikke grunnlag for å hevde at slik eventuell tilbakeholdelse suspenderer utganspunktet for beregningen av 10-års fristen.
Kravet er således foreldet etter 10-års fristen. Subsidiært gjøres gjeldende at kravet er foreldet etter 3-års fristen. Utgangspunktet her er den dagen da skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jfr. foreldelsesloven §9 nr. 1, og skjæringstidspunktet blir her 28. februar 1991. Det følger av lovteksten at skadelidte - og i dette tilfelle hennes verger - hadde en klar plikt til å foreta nødvendige undersøkelser ut fra den foranledning som måtte være til stede, for å klargjøre et eventuelt ansvarsforhold. Det hevdes at vergene, i hvert fall etter de rapportene de mottok fra undersøkelsene ved Berg Gård i 1980, ikke har overholdt undersøkelsesplikten. Skadelidtes far er dessuten selv lege og ansatt ved Sentralsykehuset og burde ha skaffet seg de nødvendige kunnskapene om skaden. De opplysningene han fikk ga ham grunnlag for å undersøke forholdene før nevnte skjæringstidspunkt.
Når det gjelder den ankende parts subsidiære påstand, vises til forannevnte interesseavveining som ligger til grunn for foreldelsesreglene, og det blir da ikke grunnlag for påstanden om at ankemotpartens standpunkt ikke fortjener foreldelsesloven vern. Som nevnt foran bestrides forøvrig den påståtte fortielsen og tildekkingen av relevante opplysninger.
Den ankende parts nye ansvarsgrunnlag kan heller ikke føre frem. Kravet bygger på at mangel på eller fravær av informasjon er erstatningsbetingende, og at det kan gi grunnlag for samme erstatning og fra samme personer som det foreldede kravet representerer. En slik konstruksjon har verken støtte i teori eller praksis, og må avvises som rettslig uholdbar.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Vest-Agder fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse. I likhet med byretten finner således lagmannsretten at kravet er foreldet etter 10-års regelen i foreldelsesloven §9 nr. 2.
Utgangspunktet for denne fristen er det tidspunkt "da skaden inntraff", d.v.s. når skaden har manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett er grunnlag for å fremme krav om erstatning. Regelen er således objektiv og kommer til anvendelse uansett partenes subjektive forhold. Dette kommer klart til uttrykk i lovens forarbeider, jfr. Ot.prp.nr.46 (1987-88) hvor det på side 7, første spalte, er referert bl.a. følgende fra et høringsnotat av 3. november 1987:
"Utgangspunktet er således den dag det er inntrådt en skadevirkning av en slik karakter at skadelidte objektivt sett har grunnlag for å kreve erstatning. Det må følgelig ha inntrådt konstaterbar skade.
Bestemmelsen stiller ikke noe krav om at skadelidte har fått kunnskap om skaden, eller at skaden har vist seg eller gitt seg ytre utslag. Et slikt synbarhetskrav ville innebære at 10-års fristen fikk liten betydning i forhold til 3-års fristen.
Ved personskade vil fristen som utgangspunkt løpe fra det tidspunktet da en påviselig skade har inntruffet.
Dette er greit når skaden er objektivt synbar."
Justisdepartementet uttaler videre på samme side, annen spalte:
"Utgangsspunktet synes imidlertid å være at fristen starter å løpe når skaden har manifestert seg på en slik måte at det - objektivt sett - er grunnlag for å fremme krav eller sak om erstatning. Dette standpunktet synes det å være betydelig enighet om, se NOU 1982:19 218 sp 2 og Nygaard: Skade og ansvar, 3 utg 1985 371.
Forfallstidspunktet eller tiden for søksmålsadgang tjener som vegledning, jf Ot.prp.nr.38 (1977-78) 61 sp 1.
I dette ligger etter departementets syn for det første at en fysisk skade må være inntrådt. Dessuten må man kreve en mulighet for at skaden vil føre til et tap av erstatningsmessig betydning. Skaden behøver ikke å være klarlagt i detalj. Det kan heller ikke kreves at årsakssammenhengen er brakt på det rene.
Justisdepartementet har med uttalelsen i høringsnotatet ikke ønsket å gi uttrykk for at det må kreves at skadelidte subjektivt sett forstår at han har et erstatningskrav - en objektiv vurdering må legges til grunn."
Departementet drøfter videre (på samme side) situasjonen ved såkalte skjulte sykdomsforløp, og peker på at det i slike tilfeller byr på problemer å fastslå når en skade har manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett er grunnlag for å fremme krav om erstatning. I denne forbindelsen har departementet tilføyet:
"Etter departementets syn gir det ikke mening å si at det er grunnlag for å kreve erstatning med en gang det foreligger ubestemte symptomer. I praksis bør det være avgjørende om man ved en legeundersøkelse kunne konstatert en skade som skyldes en mulig ytre påvirkning. Først da har man objektivt sett holdepunkter for at et krav muligens foreligger."
Det kan synes noe uklart om departementets siterte uttalelse med en henvisning til en mulig ytre påvirkning er ment å gjelde generelt, eller bare ved såkalte skjulte sykdomsforløp. Av den sammenhengen som uttalelsen står i - nemlig drøftelsen av de sistnevnte tilfellene - kan det synes som departementets oppfatning er knyttet til disse, og at den ikke er relatert til de tilfellene hvor skaden er klart konstaterbar. Under enhver omstendighet er lagmannsretten enig med byretten i at de beste legislative hensyn tilsier at det avgjørende etter 10-års regelen er når skaden rent faktisk skjer, og at det ikke kan stilles opp noe tilleggsvilkår om at skaden også må kunne knyttes til en ytre skadevirkning, d.v.s. en skadegjørende handling, slik det er hevdet fra den ankende parts side. Det vises til artikkel av Steinar Tjomsland i Jussens Venner 1989 108 flg. Dette synspunktet stemmer også best med Nygaard: Skade og ansvar, 1992, 418. Det er også lagt til grunn i dom inntatt i RG-1993-751 flg.
Skaden i dette tilfellet - cerebral parese - må i hvert fall anses å ha manifestert seg ved undersøkelsene på Berg Gård i november 1980, d.v.s. før skjæringstidspunktet etter 10-års regelen. Erstatningskravet er da foreldet etter nevnte regel. Det er da unødvendig for lagmannsretten å drøfte foreldelsesspørsmålet etter 3-års regelen.
Den ankende part har subsidiært gjort gjeldende at det vil stride mot alminnelige rettsgrunnsetninger og alminnelig rettsoppfatning dersom ankemotparten i dette tilfellet skal nyte godt av foreldelsesloven vern og bli fri sitt ansvar. Lagmannsretten viser i den forbindelsen til at foreldelsesreglene er resultatet av en interesseavveining mellom hensynet til skadevolderen og skadelidte. Som nevnt foran er 10-års regelen helt objektiv, og kommer til anvendelse uansett om ansvarsforholdet er uklart eller tvilsomt, og endog i tilfeller hvor skadevolder er skyld i skaden og er klar over det, jfr. Ot.prp.nr.38 (1971-78) 31. Jfr. også l.c. 61 hvor det er uttalt:
"Erstatningskravet skal etter forslaget alltid være foreldet når det er gått 10 år sia skaden inntraff.
Dette er også tidspunktet for kravets forfall, slik at det m.a.o. for erstatningskrav vil løpe en 10 års frist fra forfallsdagen. Dersom skadelidte først får eller burde fått kunnskap om skaden og den ansvarlige 9 år etter skadens inntreden, har han altså bare ett år til å avbryte fristen."
Lagmannsretten finner det i denne forbindelsen unødvendig å komme nærmere inn på den påståtte fortielsen eller tildekkingen fra sykehusets side av de faktiske forholdene etter Ingrids fødsel, idet påstanden om at slik tilbakeholdelse av relevante opplysninger suspenderer utgangspunktet for fristberegningen, under enhver omstendighet ikke kan anses som rettslig holdbar.
Den ankende parts nye selvstendige ansvarsgrunnlag bygger på en forutsetning om at skadelidte, på grunn av sykehusets fortielse og tildekking av det som skjedde i tiden umiddelbart etter forløsningen, er blitt forhindret fra å ivareta sine rettslige interesser ved at kravet er blitt foreldet, og at det derved er inntrådt en ny skadegjørende handling som er erstatningsbetingende og hvor foreldelse i hvert fall ikke er inntrådt. Etter det som kom frem under ankeforhandlingen har lagmannsretten en viss forståelse for den ankende parts oppfatning av ikke i alle relasjoner å ha blitt møtt i tide med berettiget åpenhet fra aktørene ved fødselen, og i andre sammenhenger. Det er imidlertid ikke foranledning for lagmannsretten til å gå nærmere inn på disse påståtte forholdene. Lagmannsretten kan vanskelig forstå at manglende relevant informasjon, eller fravær av slik informasjon, i seg selv skal være erstatningsbetingende og gi grunnlag for samme erstatning som det foreldede kravet representerer. Lagmannsretten kan heller ikke se, og det er forøvrig heller ikke påstått av den ankende part, at en slik ansvarskonstruksjon som nevnt foran har noen støtte i rettsteori eller rettspraksis. Uansett hva som har skjedd finner lagmannsretten at heller ikke nevnte ansvarsgrunnlag kan føre frem.
Byrettens dom blir således å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves og lagmannsretten finner at den ankende part bør erstatte motpartens nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Ankemotpartens prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave på kr 50052,-, hvorav kr 48000,-er prosessfullmektigens salærkrav, mens resten er andre utgifter. Den ankende parts prosessfullmektig har ikke gitt bemerkninger til oppgaven. Ankeforhandlingen varte i 3 dager. Saken sto for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling som for byretten, og har ikke frembudt noen spesielt vanskelige problemer av rettslig art. Med henvisning til dette finner lagmannsretten at det omkostningskravet som den ankende part må erstatte ikke bør overstige samlet kr 40000,-. Meddommere er begjært av den ankende part, som derfor også må betale utgiftene til disse etter oppgave fra lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Ingrid Sundøy v/verger dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale kr 40000,- -kronerførtitusen- til Vest-Agder fylkeskommune som erstatning for saksomkostninger ved lagmannsretten.