LA-1995-771
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-08 |
| Publisert: | LA-1995-00771 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett Nr: 95-00491 - Agder lagmannsrett LA-1995-00771 M |
| Parter: | Påtalemyndighet: Den off. påtalemyndighet Tiltalt: A (Forsvarer: Advokat Tore Langås). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, Herredsrettsdommer Jens Kristian Elstad, med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §31, §62, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har den 24. september 1995 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett for overtredelse av
"I.
Straffeloven §239, 1. straffalternativ, for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død, ved at hun tirsdag 7. februar 1995 ca kl. 16.20 på Sem, som fører av Mitsubishi Pajero personbil - - - - - - - - under kjøring sydover Semsbyveien ved nr. 116 ikke var tilstrekkelig aktpågivende og varsom, idet hun ikke i tide ble oppmerksom på og fikk stanset opp for eller svingt unna den ca 7 1/2 år gamle fotgjenger B som krysset veien fra venstre mot høyre, med den følge at hun kjørte på B, som fikk så alvorlige hodeskader at han døde på Vestfold sentralsykehus fredag 10. februar 1995.
II.
Veitrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3, hvorefter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret, ved at hun til tid og på sted som nevnt under post I, og som fører av den der omhandlede bil, forholdt seg som der nærmere beskrevet."
I tiltalebeslutningen heter det videre:
" Straffeloven §62 første ledd får anvendelse."
Tiltalte ble ved Tønsberg byretts dom av 16. juni 1995 frifunnet for de forhold som hun var tiltalt for, og som fremgår av denne tiltalebeslutning. Påtalemyndigheten begjærte i rettsmiddelerklæring av 14. juli 1995 fornyet behandling av saken ved lagmannsrett.
Rettsmiddelerklæringen ble forkynt for tiltalte 21. juli 1995. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 31. august 1995: "Lagmannsrettsbehandling tillates."
A er født xx.xx.1941. Hun er kontormedarbeider og bor på X. Hun er gift og har ingen å forsørge. Hun oppgir å tjene ca 200000 kroner i året og at hun har en formue på ca 115000 kroner. Hun er tidligere ikke straffet eller bøtlagt. Hun har nektet seg skyldig etter tiltalen.
Lagmannsretten er enstemmig kommet til at tiltalte bør dømmes etter tiltalen.
Følgende faktiske forhold legges til grunn:
Tiltalte forlot sitt arbeidssted ved - - - - - - - i Semsbyen ca kl. 16.10 den 7. februar 1995 for å kjøre hjem i sin bil. Fabrikken ligger i utkanten nord i Semsbyen ved gamle E-18. Hun kjørte gamle E-18 sydover og inn i tettbebyggelsen i Semsbyen der fartsgrensen er 50 km/t. Hun kjørte i en fart av mellom 40 og 50 km/t. Veibanen var tørr og bar. Hun hadde solen imot. Solen sto så lavt at den ikke ble avskjermet av den innvendige solskjerm over bilens frontrute. Den ulykke som saken gjelder, fant sted ca 200 meter syd for der tiltalte svingte ut på gamle E-18.
Den forulykkede B befant seg til venstre for veien i forhold til tiltalte da hun kom kjørende. Han hadde like før begitt seg over veien fra Semsbyveien 116, der han hadde lekt med noen andre barn. Han hadde lagt seg ned i grøften på venstre side av veien, og var i ferd med å gå tilbake til nr. 116 da han ble truffet av tiltaltes bil. Ved påkjørselen ble glass til blinklys og parkeringslys i bilens høyre fronthjørne knust, ytre høyre hjørne på fremre støtfanger var bøyd inn ca 5 cm. og pynteplast rundt høyre hovedlys var borte. Tiltalte foretok ingen oppbremsing før påkjørselen og stanset bilen ved en avkjøring omkring 50 meter lenger fremme.
Tiltalte oppfattet den forulykkede som en skygge fra venstre umiddelbart før kollisjonen. Hun hadde ikke sett ham tidligere, og ble først etterpå klar over at hun hadde kjørt på et barn. Hun prøvde å kaste bilen over mot venstre da kollisjonen inntraff.
Lagmannsretten finner at tiltalte må bebreides for manglende oppmerksomhet ved at hun ikke oppdaget gutten før han praktisk talt var rett foran bilen, og påkjørselen var umulig å unngå. Det var uaktsomt av henne å ikke registrere at han var på vei over i motgående kjørefelt med kurs for høyre veikant. Lagmannsretten kan i denne forbindelse ikke legge til grunn at dette skyldes at hun ble blendet av den lavstående sol. Politiet gjorde 2 dager etter ulykken en undersøkelse på samme tid som ulykken fant sted og fant at veien lå i skyggen fra et hus over en strekning på ca 45 meter fra påkjørselspunktet og frem til dette. Veien går for øvrig i en svak høyrekurve på stedet, slik at den forulykkede, om han sto i veikanten, langt på vei befant seg nær midten av tiltaltes siktfelt når hun befant seg 50-60 meter før påkjørselspunktet. Tiltalte har forklart at det ikke var problemer med å se rett fremover, og at det var fra venstre side solen kunne være sjenerende. Grunnen til at tiltalte ikke oppdaget den forulykkede før hun var i ferd med å kjøre på ham, må være at hun hadde sine tanker annetsteds eller det var andre forhold som tok hennes oppmerksomhet. Hun har forklart at hun registrerte at det befant seg barn på innsiden av gjerdet til Semsbyveien 116, men hun hadde ingen tanker om at disse innebar en trafikksikkerhetsrisiko.
Lagmannsretten er videre kommet til at tiltalte ville ha rukket å stanse i god tid til å unngå påkjørselen dersom hun på forsvarlig måte hadde hatt sin oppmerksomhet rettet på veien foran seg. Hun burde ha sett den forulykkede da han hadde reist seg opp fra grøften. Politiet har målt avstanden fra grøftekanten og frem til midten av sydgående kjørefelt til 11 meter. Lagmannsretten finner at man minst må regne med en slik avstand. Det vises til at den forulykkede ble truffet av høyre hjørne av bilens front, og det er derved tatt tilstrekkelig hensyn til den manøver med å svinge til venstre som tiltalte foretok da påkjørselen fant sted. Det vises for øvrig til at restene av de knuste lykteglass ifølge politiets skisser ble funnet inn mot høyre kantlinje, og det kan tyde på at høyre fronthjørne, og dermed den forulykkede, befant seg lenger til høyre i høyre kjørefelt da påkjørselen skjedde.
Vitneforklaringene går entyding ut på at den forulykkede ikke løp, men gikk raskt og målbevisst over veien. Forsøk fra politiet viser at en voksen person bruker 5-6 sekunder på å tilbakelegge de nevnte 11 meter i relativt rask gange. Forutsatt at den forulykkede har brukt 4 sekunder, har han påbegynt kryssingen av veien da tiltalte var 44,4 meter unna, forutsatt at hun holdt en fart av 40 km/t. Hun skulle da være innenfor den nevnte skygge og burde ha sett gutten, som var kledd i en dress med sterke farger. Vanlig reaksjonstid er 1 sekund. Friksjonskoeffisient for tørr asfalt er 0,7 eller 0,8. Selv om man regner en reaksjonstid på 2 sekunder og en såpass lav friksjonskoeffisient som 0,5, ville tiltalte ha kunnet stoppet på en lengde av 34,5 meter etter at hun burde blitt oppmerksom på gutten. Dette er 10 meter kortere enn den avstand hun da var fra gutten, og dette viser, i tillegg til de andre marginer i tiltaltes favør, at hun hadde unngått påkjørselen om hun hadde utvist slik aktpågivenhet som kreves.
Ved å legge til grunn en hastighet på 50 km/t burde hun ha sett gutten i en avstand av 55,6 meter og kunne ut fra de samme forutsetninger som i eksempelet foran, ha stoppet på en lengde av 47,1 meter.
Ved straffutmålingen må det legges vekt på at ulykken ikke skyldes en hensynsløs og uforsvarlig kjøring som i utgangspunktet representerte et vesentlig farepotensiale. Påkjørselen skyldes noen øyeblikks uoppmerksomhet, som også vanligvis lovlydige og forsiktige bilførere før eller senere kan gjøre seg skyldig i. Lagmannsretten finner at straffen passende kan settes til fengsel i 45 dager. Ved straffutmålingen er straffeloven §62 første ledd brakt til anvendelse.
Rettens flertall - førstelagmann Christiansen, herredsrettsdommer Elstad og meddommer Haga - er blitt stående ved at straffen bør gjøres ubetinget, idet overtredelsen etter deres skjønn representerer et markant brudd på den aktsomhet som bør kunne kreves av en bilfører.
Mindretallet - meddommerne Storvik Jahnsen og Eilerås - er blitt stående ved at tiltaltes forhold ikke er så graverende at det er påkrevet med en ubetinget reaksjon. De stemmer derfor for at fengselsstraffen gjøres betinget med to års prøvetid uten vilkår.
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Denne del av påstanden tas til følge, og beløpet settes til 1000 kroner, jfr. straffeprosessloven §436.
Domsslutning:
A, født xx.xx.1941, dømmes for overtredelser av straffeloven §239 1. straffalternativ og veitrafikkloven §31 første ledd jfr. §3, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager.
Hun dømmes videre til å betale erstatning for saksomkostninger til det offentlige med 1000 - ettusen - kroner.