LA-1995-822
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-07-05 |
| Publisert: | LA-1995-00822 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr. 95-00348 Agder lagmannsrett la-1995-00822 A |
| Parter: | Ankende part: Sten Ødegaarden (Prosessfullmektig: Advokat Nils Juel) Ankemotpart: Dag Søreid (Prosessfullmektig: Advokat Tore Flaatrud) |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg lagdommer Reidun Wallevik Ekstraord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2 |
Saken gjelder krav om erstatning som følge av stengning av en skogsvei.
Dag Søreid, senere kalt Søreid, eier eiendommen gnr. 43 bnr. 13 og 48 i Skien. Sten Ødegaarden, senere kalt Ødegaarden, eier naboeiendommen gnr. 43 bnr. 4 og 25, også i Skien.
Den 4. desember 1993 skulle Søreid i forbindelse med driften av sin skog ta seg fram langs en traktorvei som går over Sten Ødegaardens eiendom. Veien var imidlertid stengt ved at det lå tømmer over den. Søreid fjernet hindringen. Han antok at tømmeret hadde havnet i veien ved et uhell. Da Søreid den 11. desember 1993 igjen fant veien stengt på samme måte som en uke tidligere, la han til grunn at Ødegaarden forsøkte å hindre ham i å benytte veien.
Søreid, som mente å ha rett til å kjøre langs veien, begjærte 13. desember 1993 midlertidig forføyning ved Skien og Porsgrunn namsrett. Han krevet at retten skulle pålegge Ødegaarden å fjerne hindringer på sin eiendom som stengte for Søreids fremdrift av tømmer.
Retten tok begjæringen til følge 14. desember 1993 uten at Ødegaarden var hørt. Retten påla Ødegaarden å fjerne hindringene innen 48 timer etter at kjennelsen var forkynt for ham. Forkynnelse fant sted 20. desember 1993. Ødegaarden etterkom ikke pålegget fra namsretten, men begjærte i stedet muntlige forhandlinger. Hindringene i skogsveien ble fjernet 19. januar 1994.
Muntlige forhandlinger fant sted 1. februar 1994. Den 7. februar 1994 avsa namsretten kjennelse med slik slutning:
"1. Sten Ødegaarden forbys å legge hindringer i vegen for saksøkerens fremtidige tømmerdrift på traktorvegen fra Sandvann til Øvre Moltemyr.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Ved avtale datert 24. mai 1994 regulerte partene sine gjensidige rettigheter til å transportere tømmer over den annens eiendom. Dette innebærer at Søreid nå har fått avtalefestet at han har rett til å benytte den tidligere omtvistede skogsveien.
Ved stevning av 8. februar 1995 til Skien og Porsgrunn byrett reiste Søreid sak mot Ødegaarden med krav om erstatning for det tap han mente han hadde lidt som følge av veistengningen.
Den 6. juli 1995 avsa Skien og Porsgrunn byrett dom med slik slutning:
"1. Sten Ødegaarden dømmes til å betale Dag Søreid kr 55143,- -femtifemtusenetthundreogførtitre- innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Sten Ødegaarden ved prosessfullmektig Nils Juel har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både rettsanvendelsen, bevisbedømmelsen og saksbehandlingen. Dag Søreid ved sin prosessfullmektig Tore Flaatrud har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 18. og 19. juni 1996. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner hvorav 3 var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt befaring til området ved Sandvann, med påvisning av forhold partene mente kunne ha betydning for saken.
Sten Ødegaarden har i det vesentlige anført: Det erkjennes at stengningen av skogsveien var en urettmessig handling, men det bestrides at stengningen hadde som følge at det var umulig å drive ut tømmer fra Søreids skog vinteren 1993/94. Riktignok ble driften vanskeliggjort og noe mer plundrete, men i relativt liten grad. Det var fullt mulig fortsatt å ta ut tømmer fra skogen. Søreid kunne dessuten ta tømmer ut annet sted i skogen, ved bruk av en alternativ driftsvei. Det ville være vel så rimelig å ta ut tømmeret på annen måte. Det foreligger derfor ikke årsakssammenheng mellom stengningen og manglende skogsdrift vinteren 1993/94.
Søreid foretok seg heller ikke noe for å begrense tapet. Han tok ikke kontakt med namsmannen da pålegget om fjerning av hindringen i veien ikke var blitt etterkommet ved fristens utløp. Han gjorde ikke nok for å begrense tapet ved å benytte alternative driftsveier og drive ut annet sted i skogen. Han leide heller ikke inn folk senere på året for å begrense tapet. Det vises i denne forbindelse til Gulating lagmannsretts avgjørelse av 17. desember 1993 (sak nr. 92-00957: Kari Fredheim - Signy Moe Mundheim).
Det anføres videre at det eventuelle tap må begrenses til det som måtte følge av den forsinkelse stengningen medførte, hvilket vil si en måneds tid. Tømmeret stod fortsatt i skogen og kunne fortsatt drives ut, hvilket også ble gjort for en del av det neste driftssesong, og til en langt høyere pris enn det han ville fått ved drift 1993/94. Det foreliggende tilfelle må således ikke likestilles med en bedrift med jevn produksjon, der det ikke er mulig å ta igjen det tapte, jfr. Rt-1967-697 følgende.
Det er heller ikke dokumentert at den planlagte driften ville utgjøre 250 m3, Dag Søreid må ha bevisbyrden for at det er dette tallet som eventuelt skal danne grunnlag for en erstatningsberegning. Som for herredsretten anføres det at de 150 m3 som Søreids far skulle levere, må holdes utenfor det tap Søreid kan kreve erstattet av Ødegaarden.
Det erkjennes likevel at forsinkelsen hadde som følge et visst likviditetstap som medførte ekstra utgifter for Søreid, og det aksepteres at Ødegaarden holdes ansvarlig for dette. For byretten var det ikke påvist noe likviditetstap.
For øvrig vises til at Ødegaarden, etter krav fra Søreid, har hatt utgifter til sikkerhetsstillelse for den erstatning som ble fastsatt i byretten, hvilket må trekkes fra nærværende erstatningsbeløp.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Sten Ødegaarden frifinnes mot å betale erstatning til
Dag Søreid med inntil kr 8000,- med fradrag av inntil kr 1810,- til sikkerhetsstillelse.
2. Sten Ødegaarden tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Ankemotpart Dag Søreid har i det vesentlige anført følgende: Sten Ødegaarden har ved sin urettmessige stengning av skogsveien påført Søreid tap av driftsinntekter fra skogen vinteren 1993/94. Det er klar årsakssammenheng mellom stengningen og Søreids manglende skogsinntekter det året. Ødegaarden stengte veien i den hensikt å hindre Søreid i å ta seg fram for å ta ut det planlagte tømmeret, og tapet var således høyst påregnelig.
Klargjøring av skogsveier vinterstid er tid- og arbeidskrevende, og det er ikke gjort i en håndvending å "veie opp" langs andre traseer. Da hindringen var fjernet 19. januar 1994 var det falt så mye snø at det var umulig å ta opp igjen den tidligere opparbeidede veien, og like umulig var det å ta seg fram langs andre traseer.
Søreid kan dessuten ikke lastes for ikke å ha gjort sitt for å begrense tapet. Det kan ikke for en lekmann så godt leses ut av namsrettens kjennelse at det ble forventet at han skulle ta kontakt med namsmannen dersom pålegget ikke ble fulgt opp. Søreid visste heller ikke det nøyaktige tidspunktet for forkynnelsen, og det var dessuten krevd muntlige forhandlinger.
Det anføres videre at det ikke var mulig med den redskap Søreid hadde til rådighet å begrense tapet ved å benytte alternative traseer og/eller forsøke uttak fra andre områder i skogen, hensett både til manglende forarbeid og store snømengder.
Tapsberegningen må ta utgangspunkt i det inntektstap Søreid fikk driftsåret 1993/94. Det lidte tap utgjør markedspris for det planlagte tømmervolum, fratrukket variable kostnader samt verdien av tømmeret slik det stod i skogen. I tillegg skal erstattes følgetap ved at Søreid, som hadde en svært stram likviditet, fikk ekstrautgifter ved ikke å kunne betjene sine kreditorer i tide. Det bestrides at erstatningen ikke skulle omfatte driftstapet, angivelig fordi det her dreier seg om skogsdrift og ikke en ordinær produksjonsbedrift. Selv om tømmeret fortsatt stod intakt i skogen, uteble de forventede inntekter dette året, og det ble et "hull" i inntektskjeden. At tømmeret kunne tas ut, og delvis ble tatt ut, året etter til en langt høyere pris, skal ikke kunne begrense Ødegaardens ansvar.
Det må også legges til grunn at de inntekter som skal erstattes, skal baseres på det volum som er oppgitt av Søreid som planlagt dette året. Selv om tallet på 250 m3 ikke kan dokumenteres fullt ut, ligger dette innenfor normaltallet for avvirkning de siste årene, det vises i denne forbindelse til Rt-1967-697.
Erstatningsberegningen blir etter dette følgende:
Brutto driftsinntekt kr 74492,- - variable kostnader kr 2000,- - verdi tømmer på rot kr 33857,- Netto driftstap kr 38635,- Annet følgetap kr 19174,- Samlet tap kr 57809,-
Ankemotpart Dag Søreid har lagt ned slik påstand:
"1. Sten Ødegaarden tilpliktes å betale Dag Søreid erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 55143,-
2. Dag Søreid tilkjennes lovens rente fra Byrettens dom til oppgjør finner sted.
3. Dag Søreid tilkjennes saksomkostninger for Byrett og Lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten legger til grunn at Ødegaardens stengning av traktorveien inn til Moltemyrkollen representerte en erstatningsbetingende handling i forhold til Søreid. Ødegaarden har også erkjent at stengningen var urettmessig. I den perioden da den opparbeidede skogsveien var stengt, fra 11. desember 1993 til 19. januar 1994, falt det forholdsvis mye snø, og ankende part har på sin side erkjent at videre skogsdrift ble noe vanskeliggjort og plundrete, men ikke umulig. Søreid på sin side har imidlertid fremholdt at det var umulig både å ta opp igjen den opparbeidede skogsveien og starte opp langs andre traseer. Begge parter har gitt uttrykk for at driftsforholdene i skogen denne sesongen var meget vanskelige med mye snø.
Lagmannsretten er enig med byretten i at det i foreliggende sak er Ødegaarden som må ha bevisbyrden for at det ikke er årsakssammenheng mellom erstatningsbetingende handling og tap. Det er ikke omtvistet at Ødegaarden plasserte stengslene for å hindre Søreid i å benytte den delvis opparbeidede veien. Det er videre på det rene at tilkomsten til Moltemyrkollen, særlig den øvre delen, er forholdsvis kronglete. Sammenholdt med snøforholdene denne vinteren, finner lagmannsretten det tilstrekkelig godtgjort at Søreid ikke hadde noen mulighet til å ta seg fram til det planlagte hogstområdet innenfor hogstsesongen, hverken langs den tidligere valgte traseen eller langs andre traseer. Det samme gjelder uttak fra andre områder i skogen. Det har også formodningen mot seg at Søreid, med sin anstrengte økonomi, ville unnlate å ta ut tømmer som planlagt, dersom det hadde vært mulig.
Lagmannsretten må videre ta stilling til om Søreid har utvist den nødvendige aktsomhet for å forsøke å begrense tapet. Retten finner ikke under de gjeldende omstendigheter at Søreid er å bebreide for unnlatelsen av å ta kontakt med namsmannen da pålegget om fjerning av stengslene ikke ble etterkommet. Namsrettens kjennelse gav ikke ved sin ordlyd noen spesiell oppfordring for Søreid til aktive tiltak, og det ble dessuten i samme tidsrom fra den annen side begjært muntlige forhandlinger. Retten finner heller ikke at det er grunn til å bebreide Søreid for ikke å starte "oppveiing" langs andre traseer i den hensikt å begrense tapet, hensett både til snøfallet og de vanskelige driftsforholdene i perioden. Det samme gjelder uttak fra andre steder i skogen.
Det legges således til grunn at Ødegaardens urettmessige stengning av skogsveien medførte at Søreid ikke fikk levert tømmer sesongen 1993/94.
Når det gjelder tapsberegningen, er det fra ankende parts side påpekt at skogsdrift ikke kan sidestilles med en vanlig produksjonsbedrift, idet det foreligger en kontinuerlig tilvekst og at det kun er snakk om en forsinkelse av inntektene. Retten er enig med Ødegaarden i at tømmeret på ingen måte var tapt, det stod fortsatt i skogen og kunne når som helst på et senere tidspunkt tas ut. Det er da heller ikke unormalt innen skogbruksnæringen å avpasse avvirkningen blant annet etter tømmerprisene, slik at det noen år tas ut lite eller ingenting, mens det andre år tas ut store kvanta. At tømmeret ikke er tapt, kommer i erstatningsberegningen til uttrykk ved at det i oppstillingen foran er gjort fradrag for rotverdien i brutto driftsinntekt.
Spørsmålet blir så om Ødegaarden kan fritas for ansvar - eller få sitt ansvar redusert - ved at Søreid tok ut en del av det aktuelle tømmeret et år senere til en vesentlig bedre pris enn han ville fått i 1993/94. Dette spørsmålet har lagmannsretten funnet noe tvilsomt.
Det kan, slik Ødegaarden gjør, argumenteres med at Søreid ikke skal ha erstattet noe mer enn sitt faktiske tap, og at det da må trekkes inn i regnestykket at en del av det tømmeret som var planlagt avvirket i 1993/94 faktisk ble avvirket året etter - og da til en vesentlig bedre pris. Men dette resonnementet blir såvidt skjønnes bare riktig hvis situasjonen for Søreid vinteren 1994/95 var at han enten måtte ta ut bestandet i Moltemyrkollen eller la være å ta ut noe. Tenker man seg at Søreid hadde solgt det aktuelle tømmerkvantum til en oppkjøper for fremdrift og videresalg, ville oppkjøperens krav mot Ødegaarden måtte reduseres med den merpris som ble oppnådd ved salg våren 1995 istedenfor våren 1994. Men slik var ikke Søreids situasjon - han kunne ta ut fullt kvantum selv om uttaket sesongen før hadde gått som forutsatt. Det var med andre ord ikke manglende uttak i 1993/94 som gjorde det mulig for ham å ta ut ønsket kvantum til de bedre prisene som ble betalt i 1994/95, i motsetning til situasjonen i eksemplet foran med oppkjøperen. Det kan da ikke være riktig å ta hensyn til ved tapsberegningen at noe av det tømmeret Søreid tok ut i driftssesongen 1994/95 ble tatt ut i det bestandet i Moltemyrkollen som var planlagt utdrevet året før, men som da ble hindret på grunn av Ødegaardens stengning av skogsveien. Lagmannsretten er med andre ord enig med byretten i at Søreid må ha krav på å få erstattet netto driftstap i 1993/94, uten at avvirkningen til bedre priser i 1994/95 trekkes inn.
Når det gjelder den nærmere beregning av tapet, har ankende part fremholdt at det ikke finnes dokumentert at det skulle tas ut så mye som 250 m3 i angjeldende område i sesongen 1993/94. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke kan stilles opp noen streng bevisbyrde for lidt tap ved erkjent ansvar. Det finnes ikke holdepunkter for å anta at det oppgitte tall ikke medfører riktighet, og det ligger også klart innenfor den gjennomsnittlige avvirkning i de senere år. Utad stod riktignok Søreids far som selger av 150 m3, men dette kan i denne sammenheng ikke være avgjørende. Tømmeret skulle ubestridelig tas fra Søreids skog, og det er opplyst og legges til grunn at inntektene skulle krediteres Søreid. At salget til Solvang Trelast kunne være i strid med Søreids plikt til å selge til Telemark Tømmersalgslag, må i denne sammenheng være uten betydning. Det tillegges heller ikke vekt at Søreid ikke hadde innmeldt tømmer til Telemark Tømmersalgslag for sesongen 1993/94. Det var i angjeldende sesong ingen avsetningsproblemer, og Søreid ville med stor grad av sikkerhet få avsatt det aktuelle kvantum uten på forhånd å ha klarert dette med Telemark Tømmersalgslag.
Lagmannsretten legger således til grunn at det skal tas utgangspunkt i et volum på 250 m3 for beregning av tap.
De oppgitte virkespriser er ikke bestridt, og lagmannsretten legger til grunn at brutto driftsinntekt for 250 m3 sesongen 1993/94 utgjør kr 74492,-. Retten er imidlertid kommet til at de variable kostnader på kr 2000,- er satt for lavt, også hensett til at det for behandlingen i byretten var oppgitt driftskostnader til kr 17500,-. Skjønnmessig vil retten derfor sette variable kostnader til kr 6000,-. Når det gjelder skogavgift er retten enig med Søreid i at denne ikke kan trekkes fra brutto driftsinntekt, idet skogavgiften ikke er en avgift i normal forstand, men innebærer en plikt til å sette av en viss andel av driftsinntekten til nærmere bestemte tiltak knyttet til eget skogbruk. Videre legger retten til grunn at den verdi tømmeret har slik det står i skogen må trekkes fra brutto driftsinntekt. Verdien av "tømmer på rot" er beregnet av Telemark Tømmersalgslag til kr 33857,-, fratrukket skogavgiften, og retten legger således til grunn at netto driftstap utgjør kr 34635,-.
I tillegg har skadelidte krevet erstatning for følgetap ved at bortfallet av driftsinntekter hevdes å ha ledet til betydelige betalingsvansker med påfølgende belastning av morarenter, gebyrer m.m. Det er av ankende part heller ikke bestridt at det forefinnes et visst følgetap på dette grunnlag. Lagmannsretten finner det godtgjort at manglende driftsinntekter førte til at Søreid fikk følgetap som nevnt. Riktignok ville Søreid på grunn av sin meget vanskelige økonomiske situasjon hatt problemer med å betjene sine kreditorer uansett, men vanskelighetene ville blitt betydelig mindre ved normale inntekter fra skogsdriften. Lagmannsretten finner således at byrettens skjønnsmessige anslag på kr 10000,- bør bli stående, og samlet erstatning utgjør følgelig kr 44635,-. Lagmannsretten kan ikke se at Ødegaarden bør kunne trekke fra omkostninger han har hatt i forbindelse med sikkerhetsstillelse.
I tillegg betales, i samsvar med forsinkelsesrenteloven §2, 12 % rente av kr 44635,- fra to uker etter forkynnelsen av byrettens dom av 6. juli 1995.
Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Også ankesaken må anses som dels vunnet og dels tapt. Lagmannsretten finner forøvrig at saksomkostningene er blitt uforholdsmessig store i forhold til tvistemålet, og finner det urimelig at erstatningsbeløpet skal gå med til advokatutgifter. Det er Ødegaarden som har anket, og han har ikke, tross erkjent ansvar, kommet med erstatningstilbud i den størrelsesorden som både byrett og lagmannsrett har kommet til. Lagmannsretten finner således, under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §174 annet ledd, at Ødegaaarden bør tilpliktes å erstatte en del av Søreids saksomkostninger. Lagmannsretten fastsetter omkostningsbeløpet til kr 50000,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Sten Ødegaarden tilpliktes å betale Dag Søreid kr 44635,- -førtifiretusensekshundreogtrettifem-.
2. Dag Søreid tilkjennes 12 % rente av kr 44635,- -førtifiretusensekshundreogtrettifem- fra 2 -to- uker etter forkynnelsen av byrettens dom av 6. juli 1995 til oppgjør finner sted, jfr. forsinkelsesrenteloven §2 første ledd.
3. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilpliktes Sten Ødegaarden å betale til Dag Søreid kr 50000,- -femtitusen-.
4. Oppfyllelsesfristen for punkt 1, 2 og 3 foran er 2 - touker fra forkynnelse av denne dom.