LA-1996-528

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-12-20
Publisert:	LA-1996-00528
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Tinn og Heddal herredsrett Nr. 95-173 A - Agder lagmannsrett LA-1996-00528 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Adv.flm. Georg Kvande). Ankemotpart: Notodden kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jahn Knapstad). Ankemotpart: Fylkeshuset Telemark fylkeskommune (Prosessfullmektig: Fylkesadvokat Per Arne Rosendal).
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg. Lagdommer Birger Lassen. Ekstraord. lagdommer Tor Berge. Med meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §17, Skadeserstatningsloven (1969), Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Forvaltningsloven (1967) §13, §13b, Skadeserstatningsloven (1969) §17, §2-1, §3-5, §3-6, §5-3, Lov om fiskerirettledning (1982) §4, §4-3

LOV 19530717 9 §4a
LOV 19530717 9 §4b

LOV 19530717 9 §4c

LOV 19530717 9 §16

LOV-1992-07-17-100-§6-4

LOV-1992-07-17-100-§6-7

A og B giftet seg i 1987. De har 3 barn - født i 1987, 1988 og 1991.

Våren 1992 ble B borte fra hjemmet uten at noen visste hvor han var. Han hadde en tid hatt betydelige økonomiske og psykiske problemer. A fryktet at han var død, og følte behov for veiledning om hvorledes hun skulle forklare de to eldste barna at faren var borte og kanskje ikke ville komme tilbake. Hun oppsøkte derfor sin lege Mie Jørgensen og ba om å bli henvist til en psykiater. Hun fikk isteden time 14. mai hos psykolog Lisa Fausbøll ved psykiatrisk enhet på Notodden Sykehus. A hadde tidligere - 6. juni 1991 - hatt en konsultasjon hos psykolog Fausbøll; dengang først og fremst for egne helseproblemer.

Før A møtte hos psykolog Fausbøll var B kommet tilbake, etter å ha vært borte i ca 5 uker. Det viste seg at han hadde rømt til Spania i forbindelse med at han hadde stjålet et sjekkhefte og utstedt en sjekk som han var bedt om å komme i banken og redegjøre for. Han hadde vært beruset under mesteparten av Spaniaoppholdet og ble i første omgang innlagt på Borgestadklinikken til avrusning da han kom hjem. Han kom hjem 9. mai og var på klinikken til 13. mai - dagen før A skulle møte hos psykolog Fausbøll. A bestemte seg da for å benytte den konsultasjonen hun hadde fått til å be om psykiatrisk hjelp for B.

A møtte hos psykolog Fausbøll 14. mai 1992. Konsultasjonen og samtalen med psykologen førte til at psykolog Fausbøll 18. mai sendte følgende brev til barnevernleder Stephan Richter ved Oppvekstmiljøetaten i Notodden kommune:

"Etter at jeg den 14. mai har sett A til samtale, hvor hun på den ene side sier at mannen hennes lyver og stjeler og har en splittet personlighet, sier hun i neste øyeblikk at han er snill, flink og sjarmerende. På forespørsel om hvordan det går med barna, sier hun at hun ikke har grunn til bekymring og at de er mye i barnehagen, som ikke har klaget på dem.

Lenger hen i samtalen sier moren at den yngste på 3 år har hatt mye vondt i magen, men at dette skyldes feil i ryggen hans, da hun har vært til kiropraktor med han.

Da jeg med morens aksept ringer til barnehagen og taler med en C, får jeg høre for det første at barna kun er to dager i barnehage, mandag og onsdag, da de har halvdagsplass og dernest at de har vært på ferie de siste 2-3 ukene, og kun har vært i barnehagen et par ganger siden da.

Da vi vet at mannen har tilfelle av voldelig opptreden og har blitt straffet for dette, og at han etter en måneds forsvinning uten at noen ante hvor han var, har dukket opp i en blandingstilstand av alkoholmisbruk og psykisk ustabilitet.

Etter å ha framlagt dette for teamet i poliklinikken, ser jeg enda større grunn til bekymring omkring morens og farens omsorgsevne for de tre barn. Det er en nyfødt jente fra februar og de to gutter på 3 og 5 1/2 år."

Psykolog Fausbølls brev ble mottatt 25. mai, men det skjedde ikke noe med saken før barnevernleder Richter i brev av 7. juli 1992 underrettet A om henvendelsen fra psykolog Fausbøll. Brevet ledet til at A selv tok kontakt med Psykiatrisk Poliklinikk ved Notodden Sykehus og fikk anledning til å gjøre seg kjent med psykolog Fausbølls brev og en del andre dokumenter som lå ved saken.

I oktober/november 1992 engasjerte Notodden kommune to konsulenter fra Tønsberg - Øystein Larsen og Ole Martin Hejll -til å undersøke om det var grunnlag for tiltak i anledning bekymringsbrevet fra psykolog Fausbøll. Noe skriftlig mandat fikk konsulentene ikke. Øystein Larsen foretok den første vurderingen, og den er i et fremlagt journalnotat av 8. oktober 1992 gjengitt slik:

"Vurdering:

Mor gir inkonsekvente og feilaktige informasjoner om ektefelle og barn. Har psykiske plager. Far belastet av rusmisbruk. Vold og psykisk ustabil. Uteblir fra hjemmet over tid.

Barna møter ikke regelmessig til barnehage. Barn på 3 år fremstår med magesmerter.

Stor grunn til bekymring for barnas omsorg og utvikling.

Fare for milde eller lavt graderte midlertidige/forebyggende tiltak over tid. Dette ut fra forventet varierende samarbeidsevne fra foreldre med eventuell støtte og tiltak fra psyk.

Forslag:

Foreldrene bør innkalles til samtale snarest.

Sannsynlig undersøkelse etter §17. Innhente opplysninger fra voksenpsyk eventuelt for begge, fra politiet, barnehage, anmeldte og uanmeldte hjemmebesøk.

Henvise barna til ulike undersøkelser hvis behov."

Konsulentene arbeidet med saken frem til 23. januar 1993, da de etter et hjemmebesøk avsluttet sitt oppdrag med å avgi slik Konklusjon:

"Etter å ha gjennomført en undersøkelse, der dokumentasjon og informasjon fra familien og de som har hatt nær kontakt med familien er innhentet, har man i samarbeid med familien kommet frem til følgende konklusjon:

Da familien var i krise og ga uttrykk for hva de ønsket, oppstod det en del uheldige situasjoner som medførte at saken fikk et innhold som var lite tjenelig for familien.

Familien har fortsatt et ønske om å få hjelp, men har fått et anstrengt forhold til hjelpeapparatet. Familiens ønske om hjelp faller sammen med saksbehandlers vurdering. Dette betyr at B skal ta kontakt med psykolog/psykiater. Hvis behandler/terapeut mener at A skal være med, er hun og saksbehandler enig i at det er viktig at hun deltar.

Det er ikke noe som indikerer at det er noen form for omsorgsvikt. Barna fungerer klart innenfor de rammer som man setter for normal fungering. Barna ble/blir ivaretatt av foreldrene.

Barnevernets rolle videre blir å stille opp hvis familien etterspør hjelp til å finne terapeut/behandler og/eller økonomisk hjelp i forbindelse med gjennomføring av behandlingen. Vi vurderer at de selv greier å ta kontakt med de hjelpe instanser som er adekvate. Noe pålegg i denne retning er ikke nødvendig i fra barnevernet."

I brev til A av 15. februar 1993 ble hun formelt underrettet om at barneverntjenesten hadde avsluttet undersøkelsene og henlagt saken.

A klaget til Fylkesmannen i Telemark over barneverntjenestens behandling av saken, og til Fylkeslegen i Telemark over Psykiatrisk Poliklinikks saksbehandling.

I sistnevnte klagesak avga avdelingsoverlege Ole Bjørn Kolbjørnsrud og psykolog Lisa Fausbøll uttalelse til Fylkeslegen, henholdsvis i brev av 3. juni og 2. august 1993. Fylkeslegen tok standpunkt til klagen i brev av 9. september 1993 til A. Både avdelingsoverlegen og psykologen ble kritisert for visse sider ved måten saken var behandlet på. Når det gjaldt psykolog Fausbøll, fant Fylkeslegen å burde sende sakspapirene over til Statens Helsetilsyn "med tanke på utdypende vurdering av psykologfaglige aspekter ved saken". Dette ledet igjen til at Statens Helsetilsyn i brev til psykolog Fausbøll av 31. januar 1995 fant grunnlag for å rette "sterk kritikk" mot hennes arbeid som psykolog i angjeldende sak, og tildelte henne en advarsel.

Klagen til Fylkesmannen over barneverntjenesten ble avgjort ved brev fra Fylkesmannen til A av 15. desember 1993. Barneverntjenesten fikk kritikk for å ha brukt for lang tid på undersøkelsene, for mulig brudd på taushetsplikt ved å ha tatt kontakt med barnehagen hvor de to eldste barna oppholdt seg uten samtykke fra A, og for ikke å ha tatt kontakt med barna hjemme før helt i avslutningsfasen av undersøkelsen.

Ved stevning til Tinn og Heddal herredsrett av 12. juli 1995 har A v/advokatfirma Moen, Lunde og Elseth AS (advokatfullmektig Georg Kvande) saksøkt Notodden kommune og Telemark fylkeskommune, med krav om erstatning for såvel økonomisk som ikkeøkonomisk skade.

Herredsretten - sorenskriveren som enedommer - avsa 25. januar 1996 dom i saken med slik domsslutning:

"1. Notodden kommune og Telemark fylkeskommune frifinnes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Notodden kommune kr 75.798 og til Telemark fylkeskommune kr 62442 - innen 14 dager etter dommens forkynnelse."

A v/advokatfullmektig - nå advokat - Kvande har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett.

Notodden kommune v/advokat Jahn Knapstad har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet i forhold til kommunen.

Telemark fylkeskommune v/advokat Per Arne Rosendal har likeledes imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet i forhold til fylkeskommunen.

Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien 2., 3., 4., 5., 6. og 9. desember 1996, med domskonferanse tirsdag 10. desember. A møtte og forklarte seg. For ankemotpartene møtte ingen andre enn prosessfullmektigene. 21 vitner ble avhørt, hvorav 5 var nye for lagmannsretten. Etter begjæring fra A ble lagmannsretten satt med 4 uttrukne meddommere.

A v/advokat Kvande har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Om bevisbedømmelsen er anført:

Herredsretten har vurdert psykolog Fausbølls bekymringsbrev annerledes enn Statens Helsetilsyn, og har lagt til grunn at hennes bekymring for barna var tilstrekkelig faglig og faktisk begrunnet. Det bestrides at så var tilfelle. Bekymringsbrevet gjengir klientopplysninger på en dels uriktig og dels misvisende måte og er ikke faglig forsvarlig fundert. Faktiske opplysninger som ville kunne balansere inntrykket er konsekvent utelatt. Det må legges til grunn at A ikke ble gjort kjent med at det var skrevet eller ville bli skrevet et slikt bekymringsbrev før hun ble underrettet om det i brevet fra kommunen medio juli 1992.

Heller ikke Helsetilsynets kritikk av overlege Austads behandling av et brev han mottok fra As tante D er tilstrekkelig vektlagt av herredsretten. Brevet var av D ment som et privat brev, og ble også oppfattet slik av Austad. Brevet er uten verdi som informasjonskilde i en barnevernsak, og skulle ikke ha vært behandlet som et saksdokument.

Herredsretten har uriktig akseptert Notodden kommunes anførsler om at A motsatte seg hjemmebesøk av konsulentene Hejll og Larsen, og at dette var årsaken til at undersøkelsene trakk så lenge ut.

Det er også feil når herredsretten ikke har funnet godtgjort at opplysninger gitt om B til personale i barnehagen var brudd på taushetsplikt. Dette skjedde etter at den nye barnevernloven av 1992 var trådt i kraft, og opplysningene som ble gitt rammes klart av loven §6-7. Det ble for øvrig også i januar 1993 innhentet opplysninger om B fra hans lege dr. Tjønn i strid med den nye barnevernlov §6-4.

Om rettsanvendelsen er anført:

Herredsretten har stillet for beskjedne krav til de ulike aktørenes aktsomhet og har for ukritisk akseptert deres handlinger og unnlatelser som ikke ansvarsbetingende. Psykolog Fausbøll opptrådte uaktsomt både ved å sende bekymringsmeldingen og ved måten klientopplysninger ble gjengitt på i brevet. Den advarsel hun ble tildelt av Helsetilsynet dokumenterer dette.

Overlege Kolbjørnsrud opptrådte uaktsomt ved sin ukritiske støtte til psykolog Fausbøll både før og etter at bekymringsbrevet ble sendt. Overlege Austad opptrådte uaktsomt ved sin behandling av brevet fra D.

A og flere andre ga adekvate opplysninger som viste at barna fikk nødvendig omsorg før det ble bestemt å sette igang en §17-granskning. Disse opplysningene ble helt oversett av barneverntjenesten. Barneverntjenesten burde selv ha bragt på det rene at det ikke var noe grunnlag for å igangsette en §17-granskning, istedenfor å engasjere eksterne konsulenter til å foreta en slik granskning.

Herredsrettens uttalelse om at det i seg selv ikke innebærer noe stempel å bli gransket av barnevernet, er i strid med barnevernloven §4-3 annet ledd og med tilkjennegitt oppfatning fra Statens Helsetilsyn i klagesaken. Dette er et helt sentralt og avgjørende punkt i A s søksmålsgrunnlag.

Om skadefølgene for A er i korthet anført:

A er nå lærerskoleelev. Hun var var våren 1992 i gang med videreutdannelse, som hun på grunn av barnevernsaken ble ett år forsinket med. Hun ble sykmeldt, og har fra juni 1994 måttet gå til behandling hos psykiater for å komme over virkningene av barnevernsaken - dels samtaleterapi og dels medikamentell behandling.

Prinsipalt påstår hun seg tilkjent erstatning og oppreisning på grunnlag av såkalt "organansvar" etter skadeserstatningsloven §3-5. Subsidiært påberoper hun seg samme lovs §3-6 som rettsgrunnlag for de samme krav. Om betingelsene for "organansvar" er særlig vist til Rt-1995-209.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A tilkjennes i erstatning for lidt og fremtidig tap ved legebesøk kr 3000,-.

2. A tilkjennes oppreisning begrenset oppad til kr 100000,- etter rettens skjønn.

3. A tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett."

Notodden kommune v/advokat Knapstad har fremholdt at herredsrettens dom i forhold til Notodden kommune er korrekt både hva bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen angår, og har for øvrig i hovedsak anført:

Uansett om det var eller ikke var grunnlag for å sende bekymringsmelding - kommunen mener for sin del at grunnlaget var til stede - var kommunen forpliktet til å ta meldingen alvorlig. Noe annet ville vært pliktforsømmelse.

Bekymringsmeldingen ble lovmessig og forsvarlig behandlet fra barneverntjenesten side, og undersøkelsen ble lovmessig og forsvarlig gjennomført av de engasjerte eksterne konsulentene. Dette gjelder både med hensyn til saksbehandlingstid og med hensyn til fremgangsmåte og kvalitet. Undersøkelsene ble avsluttet så snart det var tilstrekkelig opplysningsgrunnlag til å kunne trekke en saklig begrunnet konklusjon. Verken 1953-loven eller någjeldende barnevernlov sier noe bestemt om hvilken fremgangsmåte kommunen skal benytte ved slike undersøkelser som ble gjennomført i denne saken. Hva angår anførslene om brudd på taushetsplikt og ulovlig innhenting av klientopplysninger, er det kommunens prinsipale anførsel at nødvendig samtykke til begge deler må anses gitt. Subsidiært anføres om dette at det som ble gjort kunne gjøres også uten at samtykke var gitt.

Det er således ikke noe ansvarsgrunnlag overfor Notodden kommune, verken etter skadeserstatningsloven §3-5 eller §3-6. Det må under enhver omstendighet være en relativt romslig margin for feilvurderinger på et så vanskelig saksområde som barnevernsaker er.

Subsidiært bestrider kommunen at det er årsakssammenheng mellom eventuelle feil som barnevernmyndighetene svarer for og det økonomiske tap og den psykiske skade som A mener seg påført.

Notodden kommune har påstått herredsrettens dom stadfestet i forhold til seg samt påstått seg tilkjent saksomkostninger også i ankesaken.

Telemark fylkeskommune v/advokat Rosendal har i hovedsak anført:

Psykolog Fausbøll var ansatt i fylkeskommunen. Hun hadde ikke en slik posisjon at fylkeskommunen svarer for hennes eventuelle feil etter reglene om "organansvar". Det blir i forhold til henne spørsmål om vanlig arbeidsgiveransvar, og følgelig under enhver omstendighet begrenset til erstatning for økonomisk tap.

Men psykolog Fausbøll har etter fylkeskommunens syn ikke opptrådt på ansvarsbetingende måte. Det er to vurderinger her. Den første er om hun hadde rettslig adgang til å sende bekymringsmeldingen - jfr. 1953-loven §4b annet ledd og §4 c; den andre er om hun i så fall burde ha gjort det. Den førstnevnte vurderingen - om psykolog Fausbøll hadde opplysninger som ga henne grunn til å tro at vernetiltak var aktuelle - kan lagmannsretten prøve; den andre beror på en skjønnsmessig vurdering som lagmannsretten ikke kan overprøve. Begge vurderingene må knyttes til situasjonen på handlingstidspunktet - var handlingen uaktsom der og da? - Det er vist til at ikke bare psykolog Fausbøll, men også As primærlege Mie Jørgensen, bedømte situasjonen som kritisk. Fausbøll drøftet As sak i teamet ved avdelingen, hun kontaktet Mie Jørgensen og hun kontaktet barnehagen. Det er opplyst at rutinene ved Notodden sykehus når det gjelder avsendelse av bekymringsmelding til barnevernet nå er endret.

Når det gjelder Helsetilsynets kritikk, har fylkeskommunen vist til at Helsetilsynet ikke hadde tilgang til dokumentene fra barnevernsaken. Det kan ha hatt betydning for vurderingen der. Faktiske forhold av åpenbar betydning synes oversett.

Hvis det er så at A ikke ble informert om bekymringsmeldingen, så er det i tilfelle bare en formell feil som er begått.

Verken journalene eller bekymringsbrevet inneholder positive feilopplysninger som kan sies å være ærekrenkende for noen.

Fylkeskommunen kan ikke se at verken overlege Kolbjørnsrud eller overlege Austad har opptrådt på ansvarsbetingende måte, eller at de i det hele tatt er noe å bebreide.

Det kan heller ikke ses påvist at A er påført noen skade som kan tilbakeføres til personer fylkeskommunen hefter for. Det er et statistisk faktum at ca halvparten av alle barnevernsaker ender med henleggelse. As sak er ikke noe særtilfelle i forhold til andre henlagte barnevernsaker.

Telemark fylkeskommune har i likhet med Notodden kommune påstått herredsrettens dom stadfestet i forhold til seg, samt påstått seg tilkjent saksomkostninger også i ankesaken.

Lagmannsretten vurderer saken annerledes enn herredsretten, og er også kommet til et annet resultat.

Fylkeskommunens ansvar: Etter lagmannsrettens syn blir spørsmålet om ansvarsgrunnlag i forhold til Telemark fylkeskommune helt ut en vurdering av berettigelsen av å sende bekymringsbrevet og av de opplysningene som gis i bekymringsbrevet. Overlege Austads behandling av brevet fra D kan på visse punkter kritiseres, slik det også er påpekt av Statens Helsetilsyn og erkjent av Austad, men noe ansvarsbetingende forhold kan behandlingen av dette brevet etter lagmannsrettens mening ikke sies å være.

Beslutningen om å sende bekymringsbrevet ble tatt av psykolog Fausbøll i samråd med As primærlege og fagpersoner ved sykehuset, blant andre avdelingsoverlege Kolbjørnsrud. Utformingen av brevet er psykolog Fausbølls eneansvar.

På det tidspunkt bekymringsbrevet ble sendt, gjaldt barnevernloven av 17. juli 1953 nr. 9. Etter §4b annet ledd i 1953-loven var offentlige myndigheter pålagt av eget tiltak å gi opplysninger om forhold som "kan medføre vernetiltak fra helse- og sosialstyret, jf §16". I §16 er så regnet opp betingelsene for at helse- og sosialstyret skulle kunne gripe inn med vernetiltak. Betingelsene er nokså restriktive. Det alternativet som i tilfelle måtte være aktuelt i forhold til As barn er alternativ a), hvor betingelsen er at "barnet blir slik behandlet eller lever under slike forhold at dets helse (fysiskpsykisk) eller utvikling utsettes for skade eller alvorlig fare." I ettertid er det på det rene at As barn ikke var i noen slik situasjon - heller ikke medio mai 1992. Men for ansvarsgrunnlaget er det avgjørende om psykolog Fausbøll hadde rimelig grunn til å ha den oppfatning hun åpenbart hadde om dette, eller om det var ansvarsbetingende uaktsomt av henne å ikke vite bedre.

Lovens §4a hadde bestemmelser om taushetsplikt for personer som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan eller en institusjon. Etter paragrafens tredje ledd kunne taushetsbelagte opplysninger bare gis til andre forvaltningsorganer "når dette er nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse." Helsepersonell - herunder psykologer - kunne etter §4c gi opplysninger til helse- og sosialstyret "om forhold som kan føre til vernetiltak". Helsepersonell - herunder psykologer - kunne etter §4c gi opplysninger til helse- og sosialstyret "om forhold som kan føre til vernetiltak".

Når bekymringsbrevet leses i sammenheng, må det forstås slik at den bekymring for barna som det avslutningsvis gis uttrykk for, grunner seg på følgende forhold: a) At psykolog Fausbøll oppfattet As utsagn om B som innbyrdes motstridende. b) At psykologen oppfattet As opplysninger om barnas tilhold i barnehagen som bevisst uriktige/misvisende. c) At B var straffedømt for vold (i 1982).

Til det første er å si at A jo nettopp konsulterte psykolog Fausbøll for å få adekvat behandling for B, jfr. foran. Hennes opplysninger til psykologen om hvorledes hun oppfattet B som person må vurderes på denne bakgrunn, og kan etter lagmannsrettens mening da ikke sies å være særlig oppsiktsvekkende - og enn mindre kan de sies å indikere noen sykelig tilstand hos A som kunne gi grunn til tvil om hennes omsorgsevne.

Opplysningene om at barna var mye i barnehagen fremkom som svar på et spørsmål fra psykologen om hvorledes barna hadde det, og ble gitt i forbindelse med en tilknyttet opplysning om at barnehagen ikke hadde hatt noe å utsette på dem. Lagmannsretten kan ikke se at disse opplysningene har noen som helst relevans til en vurdering av As omsorgsevne.

Opplysningen om Bs fortid må derimot sies å være relevant. Men her synes psykolog Fausbøll å ha trukket den slutning at B fortsatt opptrådte voldelig, og at han også gjorde det hjemme. Slik må etter lagmannsrettens mening det som sies om B i brevet forstås, og det støttes også av det A har forklart om psykolog Fausbølls generelle vurdering av B som person - at det ikke var noe håp for ham, at hun burde skille seg fra ham etc. I et journalnotat av 11. desember 1992, skrevet av Ole Martin Hejll etter et møte med overlege Kolbjørnsrud og psykolog Fausbøll, er det på tilsvarende måte sagt at As familie "har noe av det samme mønsteret som man finner hos rusmisbruk familier", uten at det fremgår nærmere hvem som har uttrykt seg slik eller hvilke opplysningskilder vurderingen støtter seg til.

Hvis opplysningen om fortsatt voldelig opptreden hjemme hadde vært riktig, ville det muligens vært et forhold som Fausbøll pliktet å opplyse om av eget tiltak etter loven §4b annet ledd sammenholdt med §16 bokstav a). Men ifølge opplysninger gitt av A og flere vitner, har B verken misbrukt rusgifter eller opptrådt voldelig hjemme i den tiden de har vært gift. Det er ingen opplysninger i motsatt retning, og lagmannsretten må legge til grunn at det forholder seg slik A har forklart. Da er det gitt en usannferdig opplysning om B i bekymringsbrevet, eller i hvert fall gitt en opplysning som er slik formulert at den er egnet til å feiloppfattes. Begge deler må bebreides psykolog Fausbøll som uaktsomt, men det kan etter lagmannsrettens mening ikke karakteriseres som grovt uaktsomt.

Herredsretten har konkludert med "at det var tilstrekkelig faglig og faktisk grunnlag for bekymring vedrørende de tre barn." Dette er lagmannsretten i og for seg ikke uenig i, men da ut fra andre informasjoner som psykolog Fausbøll hadde enn de som er nevnt i brevet. Men at det kunne være grunn til bekymring, betyr ikke at det også var grunn til omgående å sende bekymringsbrevet. Lagmannsretten er enig med Helsetilsynet i at melding til barnevernet i seg selv representerer et sterkt inngrep overfor en familie - særlig i et lite lokalsamfunn som X hvor A med familie bor. Det fremgår av et journalnotat av 14. mai at Fausbøll på spørsmål fikk opplyst av en dame i barnehagen at man der ikke var spesielt bekymret for As barn. De informasjoner hun ellers hadde - vesentlig en ett år gammel henvisning fra Hjartdal Helsekontor med blant annet opplysning om at A dengang "nesten dagl. tenker på suicid", samt journal fra en påfølgende konsultasjon 6. juni 1991 - var etter lagmannsrettens mening ikke tilstrekkelige i forhold til kriteriene i dagjeldende barnevernlov §4a tredje ledd og §4c. Lagmannsretten er således enig med vitnet psykiater Anne Marie Hagen, som sa at det etter hennes mening ikke forelå indikasjoner som tilsa melding til barnevernet. Det endrer ikke denne vurderingen at psykolog Fausbøll drøftet spørsmålet med lege Mie Jørgensen og med teamet ved avdelingen før hun sendte bekymringsbrevet. Det var under ingen omstendighet noen hastesak å få bragt barnevernet inn, og psykolog Fausbøll burde - som påpekt av Statens Helsetilsyn - foretatt ytterligere undersøkelser før hun eventuelt gikk til et slikt skritt. Hadde hun gjort det, ville brevet trolig ikke blitt sendt.

Konklusjonen så langt blir at psykolog Fausbøll opptrådte uaktsomt - men ikke grovt uaktsomt - ved å sende bekymringsbrevet på det opplysningsgrunnlag hun hadde, og også ved å grunngi bekymringen på den måten hun gjorde - særlig ved å formulere seg slik at de som mottok brevet måtte trekke den slutning at barna hadde en far som opptrådte voldelig hjemme.

Notodden kommunes ansvar:

Lagmannsretten legger til grunn at kommunen - slik det sies i brev av 7. juli 1992 fra barnevernsleder Stephan Richter til A - hadde fått opplyst av sykehuset at A var blitt orientert om at bekymringsmelding var sendt eller ville bli sendt. Kommunen kan da ikke påføres noe ansvar for at A - ifølge hennes egne opplysninger - ikke ante noe som helst om dette før hun helt uforberedt fikk brevet fra Richter, 6-7 uker etter at bekymringsmeldingen var mottatt av kommunen. Men at det ikke ble foretatt noe med saken før Øystein Larsen ble engasjert til å foreta en vurdering 8. oktober 1992 - altså 4 1/2 måned etter at bekymringsmeldingen var mottatt - må være kommunens ansvar. Slik saken senere utviklet seg var dette særdeles uheldig. Forsinkelsen hadde åpenbart sammenheng med den situasjon barnevernet i Notodden befant seg i på denne tiden. Stephan Richter fratrådte som barnevernleder kort tid etter at bekymringsbrevet fra psykolog Fausbøll var mottatt, og barnevernstjenesten var resten av året 1992 uten noen formelt ansvarlig leder. Vitnet Tor Henriksen, som ble konstituert i stillingen fra 1. januar 1993, karakteriserte barnevernet i Notodden kommune som "i fullstendig oppløsning" høsten 1992, da han selv for første gang fikk befatning med As sak.

Det er ikke bestridt, og det kan etter lagmannsrettens mening heller ikke være tvilsomt, at Notodden kommune svarer for Øystein Larsens og Ole Martin Hejlls vurderinger og handlinger som om de var foretatt av barneverntjenestens egne ansatte. Noen ansvarsfordeling mellom de to engasjerte konsulentene og barnevernlederne i kommunen er det dermed ikke aktuelt for lagmannsretten å foreta.

Øystein Larsens vurdering av 8. oktober 1992 - gjengitt i sin helhet foran - ble etter lagmannsrettens mening avgjørende for det som senere skjedde. Larsen godtok ukritisk psykolog Fausbølls vurdering av As uttalelser om B og om barna som "inkonsekvente og feilaktige". Han tiltrådte psykolog Fausbølls konklusjon om at det var stor grunn til bekymring for barnas omsorg og utvikling, og han innstillet på at det burde igangsettes undersøkelse etter dagjeldende barnevernlov §17. En måned senere ble så Ole Martin Hejll engasjert for å foreta selve undersøkelsen, og dermed var det hele i gang - bortimot 6 måneder etter at bekymringsbrevet ble skrevet og sendt.

Larsens vurdering fremstår for lagmannsretten som klart uaktsom. Larsen sa som vitne i ankesaken at han baserte sin vurdering på bekymringsmeldingen fra psykolog Fausbøll og det som der var sagt om B og om hva A hadde sagt om B, barna og barnehagen. Men poenget med den vurdering Larsen skulle foreta måtte jo være å få verifisert om det var noen reell grunn til bekymring for barna. Larsen synes å ha hatt så stor respekt for den institusjon bekymringsmeldingen kom fra at han har ansett selve avsendelsen av brevet som indikasjon god nok for omsorgssvikt. Dermed falt på en måte hele hensikten med en slik vurdering som han ble engasjert til å foreta bort.

Selv om det tas hensyn til at bekymringsbrevet kom fra en institusjon med fagkompetanse, er det som fremgår av brevet etter lagmannsrettens mening et alt for spinkelt grunnlag å igangsette en persongransking på - blant annet med innhenting av opplysninger fra politiet om B og fra psykiatrisk avdeling ved Notodden Sykehus om begge foreldrene. Det burde isteden vært foretatt visse diskrete undersøkelser i barnas nærmiljø, med sikte på å få bragt på det rene om det var noen indikasjoner på omsorgssvikt. Dette burde ideelt sett vært gjort ganske omgående etter at bekymringsmeldingen ble mottatt i kommunen, men i hvert fall burde det ha vært gjort før Øystein Larsen innstilte på §17-undersøkelse med påfølgende engasjement av Ole Martin Hejll. Slike undersøkelser ville med stor sannsynlighet ha medført en umiddelbar avblåsning av hele saken. Det ville for det første ha blitt klarlagt at barna, foruten foreldrene, hadde tilgang på verdifulle ressurspersoner i sitt nærmiljø - besteforeldre, tanter og en onkel. Både Larsen og Hejll har i sine vitneforklaringer tilkjennegitt at hvis de hadde fått adgang til barnas hjem på et tidligere tidspunkt, ville hele undersøkelsen trolig ha blitt avsluttet umiddelbart. Det ville videre ha kommet frem - slik vitnet barnehagestyrer H forklarte - at man i barnehagen ikke hadde registrert noen indikasjoner på omsorgssvikt hos As barn, og at man der var uforstående til den undersøkelse som ble igangsatt. Et annet vitne, helsesøster i Gransherad Inger Marie Nisi, forklarte seg i samme retning. I det hele tatt: En noe mer kritisk holdning til kilden for bekymringsmeldingen enn Larsen synes å ha hatt, ville med stor sannsynlighet ha stanset hele saken på dette innledende stadium.

Det kan anføres grunner for at det ikke bør være for risikabelt å avgi en bekymringsmelding som det senere viser seg ikke å ha vært tilstrekkelig grunnlag for. Men da må det - av hensyn til rettssikkerheten for foreldrene eller de som konkret har omsorgsansvaret - kreves at barnevernmyndighetene foretar en skikkelig og kritisk vurdering av de forhold som er angitt som bekymringsgrunn, før det settes i gang en barnevernsak. På dette punkt sviktet det etter lagmannsrettens mening i den foreliggende sak. Det forelå blant annet et brev av 22. august 1992 fra As søster og svoger E og F til overlege Kolbjørnsrud, et brev av 29. august 1992 fra Bs søster G til samme og et brev av 31. august 1992 fra A til samme - alle med adekvat informasjon som var egnet til å reise begrunnet tvil om det grunnlaget psykolog Fausbøll hadde bygget på da hun skrev bekymringsbrevet.

Vitnet forsker Åge Simonsen, fremla under sin vitneforklaring et dokument hvor det blant annet er inntatt et sitat fra Kari Killens bok "Sveket" 91. Sitatet lyder slik:

"Vi kan dessuten utløse kriser hos foreldrene ved våre intervensjoner: barnevernsundersøkelser, de behandlingstiltak som gjennomføres og ved den måten vi gjennomfører dem på. Paradoksalt som det enn kan synes, er faglig intervensjon i omsorgsviktfamilier i seg selv en kriseskapende hendelse. Det dreier seg om tap av ansikt og trussel om tap av selvstyring, barn og livssituasjon. Det svekker dessuten selvfølelsen, som i seg selv er en del av de indre "reservetroppene" vi trekker på i kriser."

Simonsen tilføyde for egen regning at de utredningsmetodene som benyttes i barnevernsaker er så ugyldige og svake sett fra et vitenskapsteoretisk synspunkt "at nærmest hvem som helst har grunn til å frykte utfallet av en barnevernsutredning." Etter hans mening var det i den aktuelle saken ikke grunnlag for å igangsette noen §17 undersøkelse i det hele tatt.

Når det gjelder måten undersøkelsene ble gjennomført på i tidsrommet fra 4. desember 1992 til 23. januar 1993, finner ikke lagmannsretten grunn til å gå nærmere inn på enkelthetene. Slik lagmannsretten ser saken, var hovedfeilen begått før det kom så langt. Helhetsinntrykket etter bevisførselen er at undersøkelsen i alt for sterk grad ble rettet mot foreldrene som personer - deres fortid og personegenskaper - istedenfor mot de omsorgsforhold barna faktisk levde under i hjemmet. A sa i sin partsforklarin og at Hejll hadde "en angstfremkallende måte å drive undersøkelse på", og at hun følte seg mistrodd og umyndiggjort. Larsen og Hejll har som vitner bekreftet at omsorgsovertakelse ble vurdert som aktuelt helt frem til hjemmebesøket 22. januar 1993, og slik må utvilsomt også A ha oppfattet situasjonen.

Lagmannsretten finner ikke å kunne godta Larsens og Hejlls forklaring på at de først helt i sluttfasen av undersøkelsen foretok hjemmebesøk og fikk et umiddelbart inntrykk av barna og forholdene i hjemmet. De har fremstillet det slik at dette skyldtes motvilje fra As side mot at de skulle komme på hjemmebesøk. Dette har for det første A ikke villet erkjenne som korrekt, og det er dokumentopplysninger på at hun i hvert fall i juli måned nettopp ønsket at barnevernet skulle komme hjem til henne og få et inntrykk av barna der. Hun motsatte seg heller ikke hjemmebesøk av konsulentene da det omsider ble foretatt 22. januar 1993. Men selv om det skulle være riktig at A hadde en annen holdning til dette i desember enn hun hadde hatt i juli, kan det ikke være avgjørende. Konsulentene burde ha innsett at det var helt nødvendig å få et førstehåndsinntrykk av forholdene i hjemmet før man eventuelt gikk videre med undersøkelsen, og de burde ha foreholdt A betydningen av dette. Det er ingen grunn til å tro at hun da - når alternativet var en tidsubestemt innhenting av relevant informasjon på andre måter - ville ha motsatt seg et slikt besøk, selv om hun ikke egentlig ønsket det.

Etter bevisførselen i ankesaken må det legges til grunn at barnehagestyrer H fikk opplysninger om B som representerer brudd på taushetsplikten etter barnevernloven §6-7, jfr. forvaltningsloven §13 og §13b. Det ble også innhentet opplysninger om B fra hans lege dr. Tjønn uten at B var kontaktet i den forbindelse, jfr. barnevernloven §6-4 første ledd. Begge deler skjedde etter at någjeldende barnevernslov trådte i kraft. For erstatnings- og oppreisningsspørsmålet får imidlertid disse hendelsene begrenset betydning.

Konklusjonen når det gjelder kommunens ansvar blir at det ble utvist ansvarsbetingende uaktsomhet både i forbindelse med beslutningen om å igangsette en §17-undersøkelse og ved at det ikke på et tidligere stadium ble foretatt hjemmebesøk for å få klarlagt om det var grunnlag for noen tiltak overhodet. Heller ikke for kommunens vedkommende synes det imidlertid riktig å karakterisere uaktsomheten som grov. Etter lagmannsrettens mening foreligger for kommunens vedkommende betingelsene for "organansvar", idet barnevernsmyndighetene antas å måtte identifiseres med kommunen på samme måte som klientutvalget ble identifisert med kommunen i dommen i Rt-1995-209.

Anken har etter dette ført frem i forhold til begge ankemotpartene, forsåvidt som lagmannsretten er kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag overfor begge - for fylkeskommunens vedkommende i hvert fall arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven §2-1, og for Notodden kommune "organansvar" etter samme lov §3-6.

Det gjenstår å ta stilling til hvilke beløp som skal tilkjennes, og hvem som skal holdes ansvarlig.

A må naturligvis få erstattet sitt økonomiske tap. Det er ikke reist noen innsigelse mot at hun har betalt kr 3000,- i egenandeler for behandling hos psykiater Gunnar Lyngstad fra juni 1994. Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at det er årsakssammenheng mellom disse påførte utgiftene og de feil som ble begått fra begge ankemotpartenes side i forbindelse med igangsettingen og gjennomføringen av undersøkelsene omkring As person, ektefellen Bs person og forholdene i deres hjem. Telemark fylkeskommune og Notodden kommune bør derfor være solidarisk ansvarlig for erstatningen av As økonomiske tap, jfr. skadeserstatningsloven §5-3 nr. 1 1. punktum.

Når det så gjelder kravet om oppreisning for ikkeøkonomisk skade, legger lagmannsretten til grunn at det alminnelige arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven §2-1 ikke omfatter slik skade, jfr. "Auredommen" i Rt-1995-209 flg. på 215. Dette gjør etter lagmannsrettens vurdering at Telemark fylkeskommune ikke kan dømmes til å betale oppreisning. Psykolog Fausbøll, som har hovedansvaret for at bekymringsbrev ble sendt på et utilstrekkelig indikasjonsgrunnlag, og som har eneansvaret for utformingen av brevet, må anses som arbeidstaker hos fylkeskommunen; hun hadde såvidt lagmannsretten kan forstå ikke en slik stilling på sykehuset at hennes uaktsomhet kan utløse "organansvar". Avdelingsoverlege Kolbjørnsrud, som i motsetning til Fausbøll nok hadde en slik stilling, har etter lagmannsrettens mening ikke medvirket til avsendelsen av brevet på en slik direkte måte at han kan sies å ha opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt i denne relasjon. Telemark fylkeskommune må etter dette frifinnes for krav om oppreisning.

Notodden kommune er etter lagmannsrettens mening såvidt meget å bebreide at den bør tilpliktes å betale et beløp til A i oppreisning. Loven angir ikke noen andre kriterier for utmålingen enn at det skal fastsettes et beløp som retten finner rimelig. Hensett til den utmåling Høyesteretts flertall foretok i dommen i Rt-1995-209, hvor det var truffet vedtak om omsorgsovertakelse basert på uriktig mistanke mot en far om incest - altså ytterst infamerende forhold, er lagmannsretten kommet til at oppreisningsbeløpet i denne saken passende kan settes til kr 10000,-.

Ad saksomkostningene: Saken må etter lagmannsrettens mening anses som fullstendig tapt for Notodden kommune, jfr. Schei: Tvistemålsloven, bind I 351-352. For Telemark fylkeskommune må den anses som dels vunnet og dels tapt, i og med at oppreisningskravet mot fylkeskommunen ikke har ført frem. Omkostningsspørsmålet blir følgelig å avgjøre etter forskjellige bestemmelser - for kommunens del etter tvistemålsloven §180 sammenholdt med §172, for fylkeskommunens del etter §180 sammenholdt med §174.

Ankesaken har vært behandlet av 7 dommere i 6 rettsdager, og har følgelig medført et anselig ressursforbruk og betydelige omkostninger. A uttalte i sin partsforklaring for lagmannsretten at hun ikke ville ha reist saken hvis hun hadde fått en skikkelig unnskyldning. Hun har ikke fått noen slik unnskyldning, og følgelig heller ikke noe tilbud om erstatning for i det minste lidt økonomisk tap. Bakgrunnen for ankemotpartenes holdning er at de ikke har villet erkjenne at det ble begått noen som helst feil i forbindelse med behandlingen av saken - de erkjenner heller ikke berettigelsen av den kritikk som fremkom fra Fylkeslegen, Helsetilsynet og Fylkesmannen i Telemark i de to klagesakene som ble reist. Etter lagmannsrettens mening burde både Telemark fylkeskommune og Notodden kommune erkjent berettigelsen av den kritikken som fremkom i avgjørelsene i klagesakene, og gitt A en slik beklagelse som måtte til for å unngå søksmålet. Når de ikke gjorde det, slik at hun måtte reise saken og deretter påanke Tinn og Heddal herredsretts dom for overhodet å nå frem med noe krav, bør ankemotpartene in solidum pålegges å erstatte hennes saksomkostninger for begge rettsinstanser, jfr. for Notodden kommunes vedkommende tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med hovedregelen i §172 første ledd og for Telemark fylkeskommunes vedkommende §180 annet ledd sammenholdt med unntaksbestemmelsen i 174 annet ledd 3. alternativ. Advokat Kvande har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 194075,-, hvorav kr 130000,- er advokatsalær og kr 64075,- utgifter til sakkyndige vitner, reise og opphold og ankegebyr. Omkostningsoppgaven til herredsretten lyder på kr 82300,-. Det er ikke fremkommet noen innsigelser mot omkostningsbeløpene, og lagmannsretten finner å kunne legge oppgavene til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Notodden kommune v/ordføreren og Telemark fylkeskommune v/ fylkesordføreren dømmes til in solidum å betale kr 3000,- - kronertretusen - til A i erstatning for økonomisk tap.

2. Notodden kommune v/ordføreren dømmes til å betale kr 10000,- - kronertitusen - til A i oppreisning for ikkeøkonomisk skade. Telemark fylkeskommune v/fylkesordføreren frifinnes for krav om oppreisning.

3. Notodden kommune v/ordføreren og Telemark fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til in solidum å erstatte A saksomkostninger for Tinn og Heddal herredsrett med kr 82300,- - åttitotusentrehundre - og for Agder lagmannsrett med kr 194075,- - etthundreognittifire- tusenogsyttifem.

4. Oppfyllelsesfristen etter post 1, 2 og 3 foran er 2 - to -uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.