LA-1997-188
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-13 |
| Publisert: | LA-1997-00188 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett Nr.: 96-00699 - Agder lagmannsrett LA-1997-00188 M |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Janne Kristiansen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokatene i Vestfold og Telemark som møtte samme med politiadjutant Aud Sønderland). |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø, formann, ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug, ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang, med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §35, §62, Straffeprosessloven (1981) §321, §325 |
Larvik herredsrett avsa den 23. desember 1996 dom hvorved B, A, C og D ble dømt for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jfr. femte ledd. Domsslutningen vedrørende A lyder slik:
"A, f. ......55, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og annet ledd, jfr. femte ledd, jfr. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.78 og Helsedirektørens narkotikaliste, narkotikaforskrifter av 30.06.78 og Helsedirektørens narkotikaliste, straffeloven §162 første ledd, jfr. femte ledd, jfr. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.78 og Helsedirektørens narkotikaliste, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 6 - seks - år. Til fradrag i straffen fragår utholdt varetektsarrest med 90 - nitti - dager.
Med hjemmel i straffeloven §35 annet ledd dømmes A til å tåle inndragning av 15560,- femtentusenfemhundreogseksti - tyske mark, 50.005 - femtitusenogfem - pesetas, 518,25 - femhundreogattenkroner og tjuefemøre - i danske kroner og 66 - sekstiseks - norske kroner."
A har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder straffutmålingen og den idømte inndragning. Anken gjelder forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år. Ved lagmannsrettens beslutning av 11. februar 1997 ble anken henvist til ankeforhandling, jfr. straffeprosessloven §325 og §321 tredje ledd.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 11. juni 1997. Domfeltes personlige forhold fremgår av rettsboken. Han møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Domfelte har anført at straffen på 6 års fengsel er vesentlig for streng i forhold til rettspraksis. Herredsrettens beskrivelse av As rolle er riktig, bortsett fra at det ikke var A som skaffet kureren B. B ble kontaktet av en annen person og forespurt om han ville være kurér. Deretter ble det opprettet kontakt mellom A og B, slik som beskrevet i herredsrettens dom. Det bestrides at A kan anses som noen hovedmann i forbindelse med narkotikainnførselen. Spørsmålet om han må anses som hovedmann er et sentralt straffutmålingsmoment, hvor rimelig, fornuftig tvil med hensyn til hans stilling må komme ham til gode. Dersom han hadde vært hovedmann, ville han neppe ha vært i kontakt med kureren på den måte han var. Ved denne kontakten kom han i faresonen for å bli tatt, idet kureren kunne identifisere ham. Han var en mellommann i en utsatt posisjon.
Videre anføres at A har bidratt til oppklaring av saken ved at han har bekreftet Bs forklaring, og derved styrket bevisene. Det var også As forklaring som gjorde at politiet har kunnet identifisere leverandøren i Spania, B. I ettertid har A også vært samarbeidsvillig overfor tysk politi som arbeider med å rulle opp en narkotikaorganisasjon med tilknytning til Spania og Tyskland. Ved straffutmålingen må det legges vekt på at han som utlending har en tyngre soning enn nordmenn, og at han har forpliktet seg til såkalt kontraktsoning for å holde seg rusfri. Dette er et ledd i et ønske om å slutte med bruk av narkotika.
Ved herredsrettens dom fikk A samme straff som C, som var mer sentral i forbindelse med innførselen, og som har vært svært lite samarbeidsvillig overfor politiet. Straffen er bare 6 måneder lavere enn den D fikk. D ble av herredsretten betegnet som hovedmannen.
Når det gjelder inndragningen, er denne fastsatt med hjemmel i straffeloven §35 annet ledd. Denne bestemmelsen er fakultativ, det vil si at retten ikke behøver å beslutte inndragning selv om vilkårene foreligger. Videre anføres det at vilkårene ikke foreligger. Det er ikke bevist at de penger A hadde ved pågripelsen skulle brukes til et straffbart foretagende. A har nå gitt en forklaring på hvorfor han hadde så mange tyske mark på seg. Han har fortalt at han i august solgte en bil han hadde kjøpt i juli til en mann fra Jersey. Han har fremlagt kvittering for innveksling av pund i tyske mark. Videre har han forklart hva han skulle bruke disse pengene til. Det er ikke riktig at A skulle betale kureren B. B har riktignok forklart at han skulle få pengene av A etter levering av hasjen i Norge. Dette behøver imidlertid ikke å forstås slik at det var A som skulle skaffe til veie pengene. Det er mer sannsynlig at pengene skulle komme fra C og D. Herredsretten har lagt til grunn at D var hovedmannen som sto for finansieringen av opplegget, og det er da ulogisk at A skulle ha med seg penger fra Spania for å betale kureren.
Domfelte har nedlagt påstand om at han frifinnes for kravet om inndragning, samt at han for øvrig anses på mildeste måte. Aktor har nedlagt påstand om at anken forkastes. Det er riktig som anført av domfelte at det ikke var han som skaffet kureren. For øvrig hadde han imidlertid en vesentlig rolle. Han hadde kontakt med C fra før, han fikk kontakt med B, han var med på å laste inn narkotikaen i bilen i Spania, og han møtte C og D i Danmark. Etter at B var kommet i land, kom han sammen med dem til Norge for å være til stede ved mottagelse av hasjen i Porsgrunn. A var kontaktleddet mellom den tyskspanske organisasjonen som leverte hasjen, og mottakerapparatet i Norge. Det vises til at B i retten har sagt at A var sentral i Bs organisasjon, og at han hadde "ansvaret for Norge".
Det er riktig at A har bidratt noe under etterforskningen til å oppklare saken, men ikke så meget. Det var A som kom med navnet B. Ellers har han ikke på noen måte bidratt i samme grad som B. Herredsretten har vurdert A og C som likeverdige i forbindelse med innførselen av narkotikapartiet, og dette er riktig. Straffen på 6 år er i samsvar med rettspraksis. Ved straffutmålingen må det for øvrig i skjerpende retning legges vekt på at A er dømt for i hvert fall én alvorlig narkotikaforbrytelse i Tyskland.
Vedrørende inndragningsspørsmålet vises det til at A har hatt ulike forklaringer på hvorfor han hadde ca 15.000 tyske mark med seg. For forhørsretten ved den første fengslingen forklarte han at pengene var betaling foretatt av kunder i det firmaet han arbeidet for, og at det altså var firmaets penger. Nå forklarer han at det er tale om oppgjør etter et bilsalg. Forklaringen er ikke troverdig. Den er ikke skikkelig dokumentert. Mye tyder på at den bilen han angivelig skulle ha solgt i august, fortsatt var i hans besittelse da hasjen ble lastet inn i Bs bil i september. B observerte da en Ford Scorpio som meget vel kan være den bilen A angivelig har solgt. Det vises også til den måten de tyske markene ble oppbevart på, nemlig i baklommen på buksen samt i As truse. Det normale er å oppbevare penger i lommebok.
Lagmannsretten skal bemerke:
Domfelte er funnet skyldig i én forbrytelse mot straffeloven §162 første og annet ledd jfr. femte ledd og én forbrytelse mot straffeloven §162 første ledd jfr. femte ledd. Forbrytelsen mot §162 annet ledd gjaldt medvirkning til innførsel av 31,752 kilo hasjisj til Norge. Når det gjelder domfeltes rolle i forbindelse med denne forbrytelsen, kan lagmannsretten vise til herredsrettens dom. Den beskrivelse som der er gitt legges også til grunn av lagmannsretten, bortsett fra at det ikke er riktig at det var domfelte som skaffet kureren B. For lagmannsretten er det enighet mellom partene om at det var en annen person som først henvendte seg til B med forespørsel om han var villig til å være kurér. Etter at han hadde sagt seg villig, ble det etablert kontakt mellom ham og domfelte, og det var deretter domfelte som sto for kontakten med kureren. Herredsretten har lagt til grunn at domfelte opptrådte som en blanding av kontaktmann og medvirker. Lagmannsretten er enig i dette. Domfelte var bindeleddet mellom det som synes å være en tyskspansk organisasjon som skaffet narkotikaen til veie, og nordmennene som skulle overta narkotikaen i Norge for videresalg. Hvilken tilknytning domfelte eventuelt har til den tyskspanske organisasjonen, og om han eventuelt er en hovedmann der, har lagmannsretten ikke grunnlag for å avgjøre. En del kan tyde på at det foreligger slik tilknytning, men lagmannsretten finner det ikke bevist slik at det kan legges til grunn ved straffutmålingen.
Ved straffutmålingen legger lagmannsretten vekt på at det er tale om innførsel av et betydelig kvantum hasjisj, og at det av almenpreventive grunner må reageres strengt overfor den slags forbrytelser. Videre legges det i skjerpende retning vekt på at domfelte tidligere er dømt for narkotikaforbrytelser i Tyskland. Hvor mange ganger han er dømt og hvor alvorlige forbrytelsene er, vet man imidlertid ikke noe om, bortsett fra at han fra 12. juni 1992 til 27. mai 1994 sonet en dom på 3 års fengsel for narkotikaomsetning. Lagmannsretten legger til grunn at dette må ha vært en forholdsvis alvorlig narkotikaforbrytelse.
I formildende retning er lagt vekt på at domfelte etter først å ha nektet enhver befatning med saken, har tilstått sin medvirkning og også har forklart seg om andre. Domfeltes bidrag til å oppklare saken har imidlertid hatt langt mindre betydning enn kurerens. Kurerens samarbeid med politiet var en forutsetning for at de tre andre domfelte overhodet kunne pågripes. Domfelte har imidlertid støttet kurerens forklaring, og har også forklart seg nærmere om såvel leverandøren i Spania som mottakerne i Norge - forhold som kureren ikke kjente noe til. Etter lagmannsrettens syn må det ved straffutmålingen godskrives kureren et klart større fradrag i straffen enn domfelte A. For øvrig legger lagmannsretten i likhet med herredsretten i formildende retning en viss vekt på at soning i norsk fengsel er tyngre for utlendinger enn for nordmenn, samt at tiltalte har gitt uttrykk for at han, etter å ha brukt hasj siden han var ca 16 år, vil slutte med narkotikabruk og befatning for øvrig med narkotika.
Ved straffutmålingen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - alle så nær som ekstraordinær lagdommer Hallvang og meddommer Anne Marit Nauf - finner at den fastsatte straff er noe høy i forhold til praksis, og ikke minst i forhold til den straff som ble fastsatt for de to norske domfelte. Flertallet finner således at straffen for A bør være lavere enn for domfelte C, som synes å ha spilt en noe mer betydningsfull rolle i saken enn A, og som overhodet ikke har bidratt til å oppklare saken. Flertallet finner at straffen passende kan settes til fengsel i 5 år og 6 måneder. Til fradrag i straffen kommer 260 dager for utholdt varetektsfengsel. Varetektsfradraget er beregnet til og med den dag ankeforhandlingen ble holdt, nemlig 11. juni 1997. Varetektsfengslingen utløp denne dag kl. 17.00, og det ble opplyst under ankeforhandlingen at domfelte samtykket i å gå over på foregrepet soning.
Ekstraordinær lagdommer Hallvang og meddommer Nauf finner herredsrettens straffutmåling passende for den meget alvorlige narkotikaforbrytelse det her er tale om. Disse to dommere stemmer for at anken vedrørende straffutmålingen forkastes.
Inndragningen er begjært og fastsatt i medhold av straffeloven §35 annet ledd. Det er et vilkår for inndragning etter denne bestemmelse at de penger som herredsretten har fastsatt inndratt har vært brukt eller bestemt til å brukes ved en straffbar handling. Spørsmålet er om meningen var at A skulle bruke pengene til å betale kureren B etter at narkotikapartiet var overlevert i Porsgrunn.
Ved pågripelsen hadde domfelte 50.005 pesetas, 518,25 danske kroner, 66 norske kroner samt 60 tyske mark i lommeboken. Lagmannsretten finner det ikke bevist at disse pengene var bestemt til å brukes ved en straffbar handling. Domfelte bodde på denne tiden i Spania, og han reiste derfra til Norge via Danmark før pågripelsen. Samtidig var han stadig på besøk i hjemlandet Tyskland. Det er naturlig at han ved reisen til Norge tok med noen penger til eget forbruk, og det er naturlig at han ved pågripelsen hadde såvel spansk som tysk, dansk og norsk valuta til dette formål. Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å inndra disse pengene.
I tillegg til pengene i lommeboken hadde imidlertid domfelte 15.500 tyske mark som for størstedelen ble oppbevart i en baklomme i buksen, men delvis også i trusen. Allerede oppbevaringsmåten tyder på at det her er tale om penger som ikke skulle brukes til noe legalt formål. Videre finner lagmannsretten at domfelte ikke har gitt noen troverdig forklaring på hvorfor han reiste rundt med et så stort beløp i kontanter. Han har etter pågripelsen gitt forskjellige forklaringer på hvor beløpet stammer fra. Den forklaring han har fastholdt for lagmannsretten går ut på at han sommeren 1996 kjøpte en brukt Ford Scorpio i Tyskland, og at han i august 1996 solgte denne bilen til en mann fra Jersey. Han skal så ha kjøpt en rimeligere bruktbil, også en Ford Scorpio, og dette var den bilen kureren B observerte da han hentet narkotikaen i Spania. I følge B var den bilen han så nest nyeste modell av Ford Scorpio, med såkalt cruisekontroll. Dette stemmer ikke særlig godt med at det skulle være tale om en bil som var fire år eldre enn den bilen A kjøpte i juli, og som etter den fremlagte dokumentasjon ser ut til å være første gang registrert i 1991. Det foreligger ikke noe bevis for bilsalget til mannen fra Jersey. Det er fremlagt kopi av en kvittering hvoretter domfelte i Tyskland den 6.9.96 har vekslet 7.000 engelske pund i tyske mark. Det foreligger ingen bevis vedrørende den nærmere bakgrunn for denne vekslingen.
Dertil kommer at uansett hvordan domfelte hadde skaffet seg de 15.500 tyske mark, finner lagmannsretten det ved den måte de ble oppbevart på, og at det var tale om et såpass stort beløp, bevist at de var ment å brukes til et illegalt formål, nemlig å betale kureren. Kureren skulle imidlertid ha 30.000 tyske mark. Lagmannsretten ser ikke bort fra at det var meningen at leverandørsiden skulle betalt ca halvparten av dette, og at det var de penger domfelte hadde med seg til Norge, og at mottakerne i Norge skulle betale den andre halvparten. Dette blir imidlertid bare spekulasjoner, ettersom ingen av de involverte har villet forklare seg nærmere om dette.
Lagmannsretten finner at de 15.500 tyske mark som man har funnet bevist skulle brukes ved en straffbar handling, bør inndras.
Domsslutning:
I herredsrettens domsslutning vedrørende A gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 5 - fem - år og 6 - seks - måneder, at varetektsfradraget settes til 260 - tohundreogseksti - dager, og at inndragningen begrenses til 15.500 - femtentusenfemhundre - tyske mark.