LA-1997-573
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-18 |
| Publisert: | LA-1997-00573 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand forhørsrett - Agder lagmannsrett LA-1997-00573 M. |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Paal Chr. Aartun). Ankemotpart: A (Forsvarer: Advokat Helge Hjetland). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen. Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang. Byrettsdommer Vibeke Bull-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §171, §272, §28a, §62 |
Holmestrand forhørsrett avsa 19. mars 1997 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1976, dømmes for overtredelse av straffeloven §171 nr. 1 og straffeloven §272 første og tredje ledd, jf straffeloven §62 første ledd, til å utføre samfunnstjeneste med 50 - femti - timer, jf straffeloven §28a. Gjennomføringstiden og tilsynstiden skal være 120 - etthundreogtyve - dager. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 45 - femogførti - dager.
I medhold av straffeloven §28a femte ledd dømmes han til å betale en ubetinget bot til statskassen stor kr 5000,- - kronerfemtusen -, eller, hvis boten ikke betales, til fengsel i 10 - ti - dager."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen som det vises til.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har påanket dommen til Agder lagmannsrett, og denne har henvist anken som gjaldt straffutmålingen til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg den 16. september 1997. Saken ble da undergitt felles behandling med sak mot B, straffesak nr. 97-00574 ( LA-1997-00574)e . A møtte og avga forklaring. Det ble ført ett vitne og foretatt slik dokumentasjon rettboken viser.
Aktor har under henvisning til diverse rettspraksis anført at A rettelig bør idømmes en ubetinget fengselsstraff, eventuelt at det bør avsies en deldom. Når det som her gjelder forsikringsbedrageri og falsk anmeldelse av tyveri som medførte at A fra forsikringsselskapet uberettiget fikk utbetalt hele kr 65000,-, kan det etter praksis ikke idømmes samfunnstjeneste medmindre helt særlige grunner tilsier det, noe som ikke er tilfellet her. Det må legges avgjørende vekt på de almenpreventive hensyn som ved forbrytelser av den aktuelle art gjør seg særlig sterkt gjeldende.
Aktor har nedlagt påstand om dom på 45 dager fengsel.
Forsvareren har erklært seg enig i at det ved forsikringsbedrageri av noen størrelse normalt skal idømmes ubetinget fengselsstraff, men at det her foreligger slike særlige grunner som gjør reaksjon i form av samfunnstjeneste både forsvarlig og riktig. Det er vist til at A fra tidligere ikke er straffedømt eller bøtelagt, til at bedrageriet ikke ville skjedd uten sterk medvirkning fra en tidligere straffedømt person, til at A åpenbart angrer og beklager det som skjedde og er fullt innforstått med å gjøre opp for seg, samt til hans familiære og arbeidsmessige situasjon med pågående læretid. For A var forbrytelsene en engangsforeteelse, og det er ikke grunn til å frykte noen gjentagelse. På denne bakgrunn bør de almenpreventive hensyn vike og forhørsrettens dom, hvis begrunnelse det vises til, bli stående.
Lagmannsretten er kommet til at påtalemyndighetens anke bør forkastes og skal for så vidt bemerke:
A domfelles for i samarbeid med en kamerat å ha satt fyr på sin personbil, for deretter å få sin samboer til å melde til politiet at bilen var stjålet, og for å ha inngitt skadeoppgave til sitt forsikringsselskap, alt i den hensikt å få utbetalt en forsikringssum. Hans handlinger medførte at han fra forsikringsselskapet fikk utbetalt kr 65000,-.
Overfor forbrytelser som nettopp nevnt skal det etter rettspraksis regelmessig reageres med ubetinget fengselsstraff, idet sterke almenpreventive hensyn gjør seg gjeldende. Rettspraksis viser imidlertid også at det kan reageres med dom på samfunnstjeneste når særlige grunner tilsier det, noe som etter lagmannsrettens vurdering må sies å være tilfellet her.
A var på tiden for de straffbare handlinger 19 år. Den bilen han hadde kjøpt viste seg å være beheftet med betydelige mangler som han ikke hadde råd til å få utbedret på et ordinært verksted. Han ba en bilkyndig kamerat om hjelp, og det var under samtale med denne at ideen om å forholde som nevnt i siktelsen oppsto. Lagmannsretten legger til grunn at A, som dengang kun hadde fått en fartsbot og som ikke senere vites å ha gjort noe straffbart, ikke uten den hjelp som kameraten tilsa og senere ydte, ville ha kommet til å begå forsikringsbedrageriet.
A møtte til avhør hos politiet 8. februar 1996. I løpet av avhøret erkjente han straffeskyld for de i siktelsen omhandlede forhold og sa seg villig til å ta dom i forhørsrett. Siktelse mot ham ble først uttatt 6. februar 1997. For A som i retten både verbalt og på annen måte har gitt oppriktig uttrykk for sterk anger over og beklagelse av det han har gjort, har den mellomliggende tid utvilsomt vært en stor belastning. Undertiden har han både selv og gjennom politiet forsøkt å få kontakt med forsikringsselskapet med sikte på å få oppgave over hva han skylder og å få til en ordning for tilbakebetaling. Forsikringsselskapet har imidlertid forholdt seg helt passivt.
Forut for de straffbare handlinger hadde A som hele tiden etter skolegang har vært i arbeid, påbegynt læretid i en mekanisk bedrift. I juli 1996 ble han sterkt skadet i en trafikkulykke, noe som medførte 8 måneders sykemelding. Han er tilbake i lærlingestillingen, men frykter for hva et nytt lengre fravær under eventuell soning kan få å bety for muligheten til å fullføre læretiden.
Da As straffbare forhold kom for dagen, tok hans samboerforhold slutt, men er nå gjenopptatt. Han og samboeren har et barn på henimot 1 år, et barn A har eneansvaret for når samboeren tredje hver uke arbeider nattskift i den bakeribedrift hun er ansatt.
Hensett til As unge alder, til tidsforløpet, til hans åpenbare vilje til å gjøre opp for seg, til hans ellers lovlydige livsførsel, og til de problemer soning av fengselsstraff av noen lengde vil innebære for ham såvel i lærlinge- som hjemmesituasjonen, har lagmannsretten i likhet med forhørsretten og under en viss tvil funnet at de almenpreventive hensyn bør vike og at det anses både forsvarlig og riktig å idømme ham samfunnstjeneste.
Da det ikke finnes å foreligge noe misforhold mellom den dom A fikk i forhørsretten og de straffbare forhold han domfelles for, blir påtalemyndighetens anke etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Påtalemyndighetens anke forkastes.