LA-1997-60

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-09-29
Publisert:	LA-1997-00060
Stikkord:	Veirett
Sammendrag:
Saksgang:	Sand herredsrett Nr: 96-00046 - Agder lagmannsrett LA-1997-00060 A.
Parter:	Ankende part: Wall-Ingar Breisnes (Prosessfullmektig: Advokat Hjalmar Selmer). Ankemotpart: Maiken og Robert Colbjørnsen (Prosessfullmektig: Advokat Asbjørn Breistein). Hjelpeinterv. sterk: Ragnhild Møkkelgård (Prosessfullmektig: Advokat Knut Øslebø).
Forfatter:	Lagdommer Erland Henrichsen, formann, Kst. lagdommer Tormod Rafgård, Byrettsdommer Yngve Svendsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Friluftsloven (1957)

Saken gjelder tvist om traseen for adkomstvei til brygge samt plassering av båtopptrekk og båtopplag.

Sand herredsrett avsa 23. september 1996 dom med slik domsslutning:

1. "Maiken og Robert Colbjørnsen frifinnes.

2. Wall-Ingar Breisnes betaler innen 14 - fjorten - dager til Maiken og Robert Colbjørnsen kr 36146,- - trettisekstusenetthundreogførtiseks 00/100 og til Ragnhild Møkkelgård kr 27366,- - tjuesjutusentrehundreogsekstiseks 00/100 - i saksomkostninger."

Wall-Ingar Breisnes (i det følgende omtalt som Breisnes) har i rett tid erklært anke over herredsrettens dom.

Robert og Maiken Colbjørnsen ( i det følgende omtalt som Colbjørnsen) har tatt til motmæle.

Ragnhild Møkkelgård som er Colbjørnsens rettsforgjenger for de rettigheter tvisten gjelder har erklært hjelpeintervensjon for lagmannsretten til støtte for ankemotparten likesom hun gjorde for herredsretten.

For lagmannsretten er saken etter enighet mellom partene utvidet til også å omfatte den nærmere utstrekning av en båtopplagsrett som ankemotparten har på ankende parts eiendom.

Forsåvidt gjelder adkomstveien til bryggen fremgår saksforholdet og partenes anførsler for herredsrettens av dennes domsgrunner.

Ankeforhandling er holdt i Kristiansand 2. og 3. september 1997. Partene og hjelpeintervenient med prosessfullmektiger møtte. Det ble avhørt 15 vitner hvorav 11 var nye for lagmannsretten. Det ble holdt befaring og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Eiendommen gnr. 75 bnr. 96, tilhørende Colbjørnsen (tidligere Møkkelgård) har rett til brygge på eiendommen gnr 75 bnr 15 tilhørende Breisnes. Denne retten er det ikke tvist om. Derimot er det uenighet om langs hvilken vei eller trasé Colbjørnsen må gå for å komme til sin brygge.

Bryggeretten på gnr. 75 bnr. 15 (heretter også benevnt hovedbruket) ble etablert i 1963. Først som et båtfeste i den daværende steinbrygge, gitt til Ragnhild og Alf Jørgen Møkkelgård av daværende eier av eiendommen Henry Isaksen. I 1974/75 fikk Møkkelgård lov til å bygge en egen brygge. Det samme fikk Reidar og Gudny Hellenius som senere, ca 1977 bygget en brygge ved siden av Møkkelgårds. Selve bryggeretten er som nevnt ikke omtvistet.

I 1979 fikk Møkkelgård kjøpe en boligtomt av Henry Isaksen. Den allerede etablerte bryggeretten og rett til båtopplag ble ved skjøte av 6.11.79 tillagt denne tomt, gnr 75 bnr 96, som i juni 1995 ble solgt til Maiken og Robert Colbjørnsen.

I skjøtet fra Isaksen til Møkkelgård heter det:

"Eiendommen overdras med følgende rettighet:

Kjøperen skal ha rett til båtplass på hovedbrukets grunn på det sted hvor han allerede har anlagt egen brygge.

Videre skal han ha rett til opplag av båt på samme sted og dessuten rett til adkomst til bryggen gjennom utmark frem til bryggen."

Henry Isaksen døde i 1985. Hans hustru Ester Isaksen hadde gått bort året før. Fram til 1991 sto eiendommen ubebodd inntil den i arveskifte i 1991 ble overtatt av Elfi Breisnes. Hennes sønn Wall-Ingar Breisnes fikk skjøte på eiendommen i 1995. Han hadde allerede i 1991 tilflyttet eiendommen.

Alf Jørgen Møkkelgård døde i 1987. Hans enke, Ragnhild Møkkelgård, ble sittende med eiendommen inntil den i juni 1995 ble solgt til Maiken og Robert Colbjørnsen sammen med tilhørende bryggerett og båtopplagsrett.

Tvisten oppsto da Breisnes nektet Colbjørnsen å bruke gårdsveien som adkomst til bryggen.

Med gårdsveien, også kalt sjøveien (veien til sjøen), menes en enkel grusvei ned til hovedhuset. Frem til de senere år, sannsynligvis i hvert fall frem til 1995, gikk det sti fra huset og ned til sjøkanten og videre langs sjøen til bryggene. I de to seneste år er det fylt på noe jord og det gamle jordet nedenfor huset har fått mer likhet med hagegrunn. Tidligere gikk jordet helt ned til sjøen. Nå er sjøkanten steinsatt for å forhindre utvasking og at det skylles opp rusk og rask. Sjøkanten ut mot bryggene er nå også steinsatt og det er anlagt en bredere vei dit ut.

Den ankende parts anførsler kan i det vesentligste sammenfattes slik:

Tvisten gjelder traseen for saksøktes gangstirett fram til sin brygge i Knaviga. Videre er tvisten for lagmannsretten utvidet til også å omfatte hvor på eiendommen til den ankende part ankemotparten har båtopptrekk/opplagsrett.

Den eneste skriftlige beskrivelse av hva disse rettighetene går ut på finnes i skjøtet av 1979 hvor det om adkomstveien heter at den skal gå gjennom utmark. Det aksepteres for så vidt at Møkkelgårds som er ankemotpartens rettsforgjenger har brukt en annen vei. De har brukt veitraseen forbi den ankende parts hus, men dette er i beste fall en tillatt bruk både før og etter skjøtet av 1979. Dette skaper ingen rett. Den rett ankemotparten har er å benytte adkomst gjennom utmark, det vil si det skogsområdet som ligger øst for husene på eiendommen. Det er fire hytteeiere som bygget sine hytter omtrent på samme tid som Møkkelgård fikk sitt båtfeste. Det såkalte hyttefolket har alltid gått gjennom skogen, dvs. i utmarken langs stier. Disse stier kan også ankemotparten benytte.

For den ankende parts vedkommende, Wall-Ingar Breisnes, kan han verken benekte eller bekrefte hvordan Møkkelgårds bruk faktisk har vært. Han flyttet til eiendommen i 1991 da hans mor overtok den, og han har aldri sett hvor Møkkelgård har gått.

Uansett er det skjøtets uttrykk "utmark" som må tolkes. Av betydning for tolkingen vil være hva folk på stedet legger i begrepet.

Den adkomsten som ankemotparten hevder å ha langs gårdsveien forbi huset og tvers over jordet nedenfor huset, kan på ingen måte betraktes som utmark. Verken lokal språkbruk eller den vanlige definisjonen etter friluftsloven kan beskrive dette området som utmark. Det må således være på det rene at når skjøteteksten bruker uttrykket "utmark" kan det ikke være traseen forbi husene det er tenkt på. Eieren av bnr. 91, Helenius, fikk riktignok en slik rett tinglyst i 1984. Den reelle forskjell var at Helenius er gift med niese av Henry Isaksen. Selv om Isaksen og Møkkelgård var gode venner var Møkkelgård ikke familie og det har formodningen mot seg at Møkkelgård skulle ha fått en tilsvarende rett. Det er langt mer sannsynlig at Møkkelgårds rett var den samme som hytteeiernes, nemlig rett til å gå gjennom skogen.

Det er fremkommet gjennom vitneforklaringer at Isaksen hadde god greie på språk og uttrykk, og intet tyder på at utrykket "utmark" er en glipp. Uttrykket må ha hatt en bevisst mening. Skjøtet ble satt opp på lensmann Olimstads kontor. Olimstad har som vitne i retten forklart at Alf Jørgen Møkkelgård og Henry Isaksen sammen kom til hans kontor for å få satt opp skjøtet. Skjøteteksten hadde de klart for seg på forhånd og han skrev ned nærmest etter diktat.

Det bestrides videre at hevd kan være grunnlag for noen adkomstrett idet skjøteteksten fra 1979 i alle fall må ha avbrutt den gode tro.

Nytt for lagmannsretten er tvisten om båtopplagplassen. Det er på det rene ifølge nevnte skjøte fra 1979 at ankemotparten har opplagsplass på den ankende parts eiendom. Det bestrides imidlertid at opplagsretten gir ankemotparten rett til å disponere den lille bukten ved siden av hans brygge til opptrekksutstyr og opplagsplass. Båtopplaget skal skje etter anvisning fra hovedbrukets eier. Heller ikke Møkkelgård kan ha oppfattet det slik at bukta var deres til dette formål, idet de i mange år hadde sin båt i opplag på jordet nedenfor huset.

Dersom retten skulle komme til at adkomsten allikevel gikk forbi huset hevdes subsidiært at denne rettigheten iallefall er ekstingvert. Både Elfi Breisnes i 1991 og senere i 1995 Wall-Ingar Breisnes overtok hovedbruket uten å være kjent med at Møkkelgård hadde benyttet adkomstveien forbi huset for å komme til bryggene, eller at de betraktet dette som en rettighet. Wall-Ingar Breisnes ble også først klar over at Møkkelgård og senere Colbjørnsen mente å ha opplagsrett i bukta rett utenfor bryggene da han høsten 1995 oppdaget at Colbjørnsen hadde lagt båten sin i opplag der.

Det ble deretter nedlagt slik påstand:

1. "Traseen for ankemotpartens gangveirett frem til båtplass ved brygge på den ankende parts eiendom følger i store trekk en adkomststi fra fylkesveien frem til steingjerdet ved Enok Palms hytteeiendom (gnr. 75 bnr. 95) og videre derfra og ned til ankemotpartens brygge.

2. Ankemotpartene har ikke rett til båtopptrekk i bukten utenfor partens brygger, og ankemotpartenes rett til båtopplag er ikke plassert i denne bukten.

3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Ankemotpartens anførsler kan i det vesentligste sammenfattes slik:

Herredsrettens dom er riktig. Colbjørnsen har overtatt de rettigheter som rettsforgjengeren Møkkelgård hadde. Disse rettigheter var stiftet gjennom avtale mellom Møkkelgård og hovedbrukets eier Isaksen. Isaksens suksessor, Wall-Ingar Breisnes, den ankende part i saken, må respektere sin rettsforgjengers forpliktelser.

Spørsmålet i tvisten om veiretten er prinsipalt således hvordan stiftelsesgrunnlaget, dvs. skjøtet fra 1979, skal tolkes. Colbjørnsen har bare brukt veien forbi huset etter Møkkelgårds anvisning. Saken vil således dreie seg om hva slags rett Møkkelgård hadde.

I utgangspunktet bygger norsk avtalerett på et objektivt tolkningsprinsipp, dog med den begrensning at det alltid er den felles oppfatning mellom partene som er avgjørende. Dette gjelder selv om folk flest ville oppfattet ordlyden på en annen måte.

Begrepet utmark er dessuten ikke så entydig som man skulle tro, og det er godt tenkelig at Møkkelgård og Isaksen i 1979 betraktet utmark som en passende beskrivelse på veien forbi husene. Gårdsveien, eller sjøveien fra fylkesveien, går først i et dalsøkk med skog på alle sider. Området fra husene og ned til bryggen var i førtiårene slått, men har ikke vært dyrket senere. Det har dog i noen grad blitt slått for å holde trær nede. De siste år har Breisnes kultivert området, men slik var det ikke før. Fra huset og ned til bryggene gikk det kun en sti gjennom høyt gress, og å kalle dette for innmark er iallefall ikke treffende. Fra sjøkanten hvor jordet sluttet innerst i bukten gikk det en sti over fjellknausene og ut til bryggene. Denne delen av stien var i hvertfall utmark. En vei behøver heller ikke være innmark, jfr. RG-95-670. Hvorvidt man vil si at gårdsveien, som i 1979 knapt var mer enn et par hjulspor gjennom gresset gikk gjennom innmark eller utmark kan være et skjønnsspørsmål. Det ene er like nærliggende som det andre.

Møkkelgårds bruk av adkomstveien til bryggene kan deles i to perioder. Den første perioden fra 1963 til 1979 og den andre perioden videre fra 1979 til 1995 da fru Møkkelgård, som var blitt enke etter Alf Jørgen Møkkelgård i 1987, solgte sin eiendom med tilhørende bryggerett og båtopplagsrett til Colbjørnsen.

Det må konstateres med sikkerhet at skjøtet i 1979 ikke medførte noen endring. Møkkelgårds fortsatte å bruke gårdsveien frem til tunet og derfra stien ned til bukten og ut langs stranden til bryggen som før.

Helenius som eier bryggen rett ved siden av Colbjørnsen, har adkomst slik som Møkkelgård har benyttet. Det er ingen grunn til at disse skulle ha ulik rett. Isaksen og Møkkelgård var svært gode venner. Møkkelgård ville ikke ha fått noen dårligere rett enn niesen.

Et tolkningsmoment med vekt er at det ikke finnes noen alternativ adkomst. Den sti som av hytteeierne av og til er brukt er helt utjenlig som adkomst til bryggene. Det er meget kronglete og vanskelig å ta seg gjennom terrenget. Dessuten måtte man den siste biten iallefall gått gjennom en gammel eplehage som er like mye innmark som det gamle jordet nedenfor husene.

Som subsidiært grunnlag for adkomst langs den traseen som faktisk har blitt brukt anføres hevd. Bruken har vært fast i over 30 år og brukerne har hatt den tro at de har hatt rett til å gå slik som de har gjort.

Til den ankende parts innsigelse om at adkomstretten forbi husene iallefall er ekstingvert ved godtroerverv anføres for det første at Breisnes har bodd på naboeiendommen siden 1974, og har vært nødt til å være kjent med Møkkelgårds bruk av adkomsttraseen til bryggene. Dessuten har Breisnes overtatt eiendommen som ledd i et arveoppgjør. Erverver får da ikke bedre rettsstilling enn arvelater og ekstingtivt erverv kan ikke skje.

Når det gjelder retten til båtopplag er skjøteteksten klar. Her heter det at båtopplaget skal være på samme sted som bryggen. Det nærmeste sted hvor det er mulig å legge opp en båt er nettopp den bukta som Møkkelgård og nå Colbjørnsen har brukt.

Møkkelgård kjøpte den såkalte slippen, dvs. en liten trekkvogn på skinner, som Johannes Søyland hadde anlagt året før. Møkkelgård hadde deretter sin Risør 23 i opplag her fra 1976 til 1983. Da ble slippen ved et uhell dratt på sjøen, og på grunn av Møkkelgårds sykdom ble slippen ikke reparert før Colbjørnsen tok den opp høsten 1995.

De gir ingen mening at Møkkelgård i 1979 skulle gå med på en avtale som la båtopplaget til et annet sted enn der slippen lå fra før og det sted som Møkkelgård faktisk hadde benyttet.

Ankemotparten nedla slik påstand:

1. "Herredsrettens dom stadfestes.

2. Maiken og Robert Colbjørnsen frifinnes med hensyn til den ankende parts påstand punkt 2.

3. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forkynnelsen."

Hjelpeintervenienten, fru Møkkelgårds anførsler kan sammenfattes slik:

Hun visste at hennes mann i 1979 hadde vært sammen med Henry Isaksen på lensmann Olimstads kontor for å få hjelp til å sette opp skjøtet. Mannen sa da han kom tilbake at nå var alt i orden. Selve skjøtet så hun ikke før etter at mannen var død og det ble aktuelt å selge huset. Hun har hele tiden trodd at adkomsten til deres brygge var den gamle sjøveien slik som de alltid har praktisert.

For å finne omfanget av adkomstretten må man se på spesielt tre forhold. Hvordan er forholdet på stedet? Hvordan har bruken vært? Hva har partene ment?

Bruken har vært fast i 31 år. Dette kan ikke være tålt bruk. For hovedbruket er dessuten adkomsten til bryggene ikke en belastning.

Det er overhodet ikke kommet frem at Isaksen skulle ha gitt uttrykk for noen annen mening enn det som er hevdet av Møkkelgård.

Møkkelgård fikk i virkeligheten kjøpt en tomt av Isaksen allerede i 1971, samtidig med Helenius, men fikk byggetillatelse først i 1979, og da ble de øvrige formaliteter ordnet. Både Helenius og Møkkelgård fikk anvist adkomst og den adkomst har de brukt. Det var ikke meningen at skjøtet skulle medføre noen endring i forholdet mellom partene. Det er helt rimelig og fornuftig at Møkkelgård hadde en annen rett enn hytteeierne. Fastboende og feriegjester ble ikke oppfattet på samme måte. Etter vitneførselen må det være klart at Isaksens var glad for å se folk. At det ferdes folk forbi huset var ingen plage, men en hygge. Hytteeieren anla ny vei i 1992 i samarbeid med Breisnes. Ingen kontaktet imidlertid Møkkelgård. Dersom Breisnes trodde at Møkkelgård også hadde adkomst gjennom utmark ville det vært naturlig at også Møkkelgård hadde blitt trukket inn i veiprosjektet.

Med hensyn til båtopplagsplassen ble bruken av denne gitt til Møkkelgård i 1964. Møkkelgård hadde en sørlandssjekte her i 3 år inntil denne ble solgt. Deretter kjøpte de en liten båt, Askeladden, som bare ble trukket opp på jordet nedenfor huset. Senere hadde de en Risør 23 som lå i vinteropplag i bukta ved bryggen helt til slippen gikk på sjøen ved et uhell.

Hjelpeintervenienten nedla ingen egen påstand.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten for så vidt gjelder adkomstveien til Colbjørnsens (tidligere Møkkelgårds) brygge. Lagmannsretten har dessuten kommet til at den rett til båtopplag som bnr. 96 har på bnr. 15 er lokalisert til den lille bukt som ligger rett utenfor Colbjørnsens brygge.

Adkomstveien. Det eneste skriftlige bevis som direkte omhandler adkomsttraseen er skjøtet fra 1979, fra Isaksen til Møkkelgård. Sakens løsning avhenger av hvordan man tolker teksten i dette skjøtet. Det er partenes felles mening man skal frem til hvis man kan finne holdepunkter for å klarlegge denne, - ikke nødvendigvis den mest naturlige språklige forståelse hvis partene har uttrykt seg annerledes enn det som ville ha vært den mest treffende språkbruken. Man kan imidlertid si at jo lenger bort man kommer fra den alminnelige språkbruk jo sterkere må indikasjonene fra andre momenter være på hva partene faktisk har ment.

Man må reise spørsmålet om eiendommens beskaffenhet i 1979 var slik at man ville si at det var treffende etter vanlig språkbruk å betegne adkomstveien langs den gamle sjøveien forbi huset som utmark.

Etter bevisføringen med bl.a. eldre fotografier som supplerer vitnenes forklaringer legger lagmannsretten til grunn at eiendommen i 1979 fremsto som adskillig mindre kultivert enn i dag. Den hadde likevel ikke noen typisk utmarkspreg slik som man vanligvis vil forstå uttrykket selv om man nok ville kunne forsvare at deler av adkomsttraseen måtte kalles for utmark. Det er tenkelig at man vil kunne kalle deler av adkomsttraseen for utmark, men det synes i utgangspunktet ikke som det mest nærliggende. Det er heller ikke kommet frem at man lokalt har hatt noen annen oppfatning av utmark enn den vanlige. Dette vil likevel ikke være avgjørende i den forstand at det kan foreligge omstendigheter som begrunner at partene likevel med sin formulering har ment at adkomstveien til Møkkelgårds brygge faktisk skulle være forbi husene. Etter lagmannsrettens oppfatning er dette tilfellet i denne saken.

Etter sakens samlede omstendigheter er det etter lagmannsrettens syn ikke sannsynlig at partene med sin formulering kan ha ment at bryggeadkomsten skulle ha gått gjennom skogen. En adkomst som er dobbelt så lang og meget kronglete selv også i dag etter at den ankende part har gjort forsøk på å lage en fremkommelig sti.

Denne oppfatning støttes av en rekke momenter i saken.

Det må legges til grunn at bruken av adkomst til bryggene har vært entydig i over 30 år og at skjøtet ikke medførte noen endring. Det legges videre vekt på at det ikke var noen naturlig alternativ adkomst og at man selv ved skogtraseen måtte passere et område - den gamle eplehagen - som ikke i større grad enn jordet nedenfor huset ville defineres som utmark. Det er avhørt mange vitner i saken. Det er stor samstemmighet mellom vitnene om at Ester og Henry Isaksen ikke hadde noe imot at folk passerte husene på vei til sjøen og at folk i tidligere tider gikk her for å bade i bukta fra sandstranden nedenfor huset. De fastboende av vitnene har dessuten erklært seg nærmest uvitende om en adkomst til bryggene som skulle gå igjennom skogen. Det eneste unntaket er den ankende parts mor som ved en anledning skal ha opplevd at Ester Isaksen besværet seg over at Møkkelgård gikk forbi husene. Helenius fikk tinglyst sin adkomstrett i 1984. Hans forhold både til brygger og tomtekjøp forøvrig er ganske parallelt til Møkkelgårds og selv om dette ikke er avgjørende trekker det i retning av at Møkkelgård og Helenius også ble behandlet likt i forhold til adkomstspørsmålet.

Det kan ikke sies at adkomsten langs den gamle sjøveien fremtrer som spesielt belastende for hovedbruket. Bortsett fra på et punkt er det mulig å holde godt klar av husene. Det smaleste punkt ligger likevel ca 10 meter fra husets bakside.

Den ankende part har oppgitt å ha bodd på naboeeiendommen fra 1974 til 85 og på nåværende bosted siden 1991. Han hadde båtplass på den andre siden av bukten. Avstanden er ikke lenger enn et kort steinkast og lagmannsretten må legge til grunn at han var kjent med Møkkelgårds bruk av adkomst til sin brygge. Han er således ikke i den gode tro som kreves for ekstingsjon av adkomstretten.

Båtopplag. Lagmannsretten er kommet til at Colbjørnsen har rett til båtopplag på det sted han hevder. Teksten i skjøtet fra 1979 sier at båtopplaget skal være på samme sted som bryggen. Etter det man kunne se under befaringen kan dette vanskelig bety noe annet sted enn den lille bukten som ligger utenfor og nær inntil Colbjørnsens brygge. Det er dessuten denne bukt som Møkkelgård har brukt til opplag helt siden 1964, riktignok med et avbrekk fra 1967 til 76. Det virker ikke sannsynlig at partene i 1979 har ment et annet sted.

Den ankende part har tapt saken fullstendig og må dekke motpartens og hjelpeintervenientens saksomkostninger jfr. tvistemålsloven §180 første ledd og §172 første ledd for så vidt gjelder båtopplaget.

Advokat Breisten og advokat Øslebø har fremlagt saksomkostningsoppgaver for lagmannsretten på hhv. kr 39640,- hvorav kr 39000,- er salær og kr 35896,- hvorav kr 33400,- er salær. Omkostningoppgavene er gjort kjent for motpartens prosessfulmektig. Bemerkninger til oppgavene er ikke innkommet. Omkostningsoppgavene overstiger i sum ikke det omkostningskrav som motpartens prosessfullmektig har fremsatt og finnes å ha vært nødvendig for sakens forsvarlige utførelse. I herredsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.

Etter dette må den ankende part dekke ankemotpartens saksomkostnigner med kr 39640,- og hjelpeintervenientens saksomkosninger med kr 35896,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Maiken og Robert Colbjørnsen frifinnes i båtopplagstvisten.

3. Wall-Ingar Breisnes betaler innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse til Maiken og Robert Colbjørnsen kr 39640,- trettinitusensekshundreogførti og til Ragnhild Møkkelgård kr 35896,- trettifemtusenåttehundreog nittiseks, til dekning av sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente pr.anno fra forkynnelsen.