LA-1998-1033
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-01 |
| Publisert: | LA-1998-01033 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett nr.: 97-01406 - Agder lagmannsrett LA-1998-01033 A. |
| Parter: | Ankende part: Finn Bredesen (Prosessfullmektig: Advokat Jomar Kjos-Hanssen). Ankemotpart: Staten v/Fylkesskattesjefen i Vestfold (Prosessfullmektig: Advokat Erik Bruusgaard). |
| Forfatter: | Lagdommer Inge Hobæk. Ekstraordinær lagdommer John Årseth. Byrettsdommer Jon Kapelrud |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §44, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder spørsmålet om Finn Bredesen har krav på fradrag ved inntektsligningen for 1991, 1992 og 1993 med henholdsvis 303.611, 98.000 og 135.000 kroner. Sakens bakgrunn er i korthet denne:
Finn Bredesen ervervet i 1982-83 sammen med 8 venner eiendommen Torvet 1 i Tønsberg for 650.000 kroner. Eiendommen ble den første tiden eiet i sameie, og formell sameieavtale ble inngått i mars 1983. Sameierne ervervet senere naboeiendommen, Øvre Langgate 40 og 42, for vel 4 millioner kroner. Med virkning fra 1. januar 1987 overdro Finn Bredesen sin andel i sameiet til sitt heleide aksjeselskap, Bygdøy Investeringsselskap A/S. Samme år gjennomgikk eiendommene en betydelig rehabilitering, som i det vesentlige ble finansiert gjennom låneopptak. Sameiets og deltagernes økonomi ble etterhvert anstrengt. Den 1. februar 1991 ble andelen overdradd fra Bygdøy Investeringsselskap A/S til en av de øvrige deltagere, Knut Hernæs, som igjen tiltransporterte overdragelsesavtalen til deltagerne Einar Tore Ulving og Sevat Thon med en tredjedel til hver, slik at Hernæs, Ulving og Thon delte Bredesens opprinnelige 1/9 likt mellom seg. Etter pågang fra de øvrige deltagerne i sameiet, senere interessentskapet, innbetalte Finn Bredesen sin andel av interessentskapets forfalte gjeld og årlige underskudd. Han krevet fradrag for disse innbetalinger i sin personlige ligning. Tønsberg overligningsnemnd traff etter klage vedtak 6. mai 1997 med slik slutning: «Det foreligger ikke fradragsrett for påstått tap. Ligningen fastholdes.» Finn Bredesen reiste deretter sak mot staten v/Fylkesskattesjefen i Vestfold ved Tønsberg byrett, som avsa dom i saken 22. april 1998 med slik domsslutning:
«1. Staten v/Vestfold fylkesskattekontor frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Finn E. Bredesen til Staten v/Vestfold fylkesskattekontor kr 44.650,- - førtifiretusensekshundreogfemti- innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet framgår av dommen.
Finn Bredesen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har tatt feil på et sentralt punkt, når den legger til grunn at utgifter til å innfri et kausjonsansvar i næring ikke kan føres til fradrag. Det gjøres gjeldende at ethvert kausjonsløfte som er avgitt i anledning næring gir grunnlag for fradrag. Det er ikke bestridt at det foreligger en kausjon. Spørsmålet er på hvilket tidspunkt denne forpliktelsen oppsto. Det må legges til grunn at forpliktelsen oppsto ved inngåelse av sameieavtalen i mars 1983. I henhold til pkt. X i avtalen måtte Bredesen stå som garantist for eventuelle forpliktelser som måtte oppstå for Bygdøy Investeringsselskap A/S. Garantien betinger en fordring som skal innfris i fremtiden, dersom hoveddebitor ikke oppfyller. Forpliktelsen for Bredesen til å oppfylle overfor sameiet oppsto således allerede i 1983. Dette underbygges av ordlyden i sameieavtalen, partenes oppfatning, jf. også brev 15. oktober 1990 fra advokat Hernæs til Bredesen, samt av det forhold at Bredesen gjorde opp i henhold til kravet. At kausjonen først ble aktuell i 1987, får ingen betydning for spørsmålet om når den juridiske forpliktelsen oppsto. Det gjøres videre gjeldende at utgifter til innfrielse av kausjonen er et tap som er lidt i næring. Da forpliktelsen oppsto, var Bredesen deltager i et selskap som drev næring. Hvis et ansvarlig selskap driver næring, anses også den enkelte deltager å drive næring. Tapet er dermed fradragsberettiget i medhold av skatteloven §44 første ledd bokstav d. Bredesen har ikke tidligere fått fradrag for noen del av de utgifter som det nå kreves fradrag for. Beløpene refererer seg til perioden etter 1. januar 1987, da han ikke lenger var deltager i selskapet. Det har ingen betydning at Bygdøy Investeringsselskap A/S har fått fradrag for løpende underskudd. Finn Bredesen har avgitt kausjonen for å komme ut av næringsvirksomheten. Dette må anses som en naturlig del av virksomheten, nemlig det å selge virksomheten. Den nødvendige tilknytning til næring foreligger således. Dette gjelder også selv om lagmannsretten skulle komme til at forpliktelsen først oppsto etter at Bredesen ikke lenger var deltager i selskapet. Tapet er således under alle omstendigheter fradragsberettiget.
Finn Bredesen har for lagmannsretten ikke opprettholdt sin anførsel om at tapet er fradragsberettiget på grunnlag av tilknytningen mellom sameiet og hans konsulentvirksomhet.
Finn Bredesen har lagt ned slik påstand:
1. "Ligningen for 1991, 1992 og 1993 for Finn E. Bredesen oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at han innrømmes fradrag i inntekten for 1991 med kr 303.611,-, 1992 med kr 98.000,- og 1993 med kr 135.000,-.
2. Staten v/Fylkesskattesjefen i Vestfold dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten til Finn Bredesen med tillegg av 12 % forsinkelsesrente p.a. fra forfall til betaling skjer.»
Staten v/Fylkesskattesjefen i Vestfold har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom er riktig i resultatet. Det bestrides ikke at det foreligger en garanti, og at det på visse betingelser kan gis fradrag for utgifter til innfrielse av garanti som er stilt i næring. Finn Bredesen overdro med virkning fra 1. januar 1987 sin eierandel i sameiet til sitt heleide aksjeselskap Bygdøy Investeringsselskap A/S. Som deltager i sameiet drev han næring, men denne næring opphørte da han overdro andelen til aksjeselskapet. Overdragelsen utløste et kausjonsansvar, fordi de øvrige deltagerne ikke ville godta overføring til et aksjeselskap uten at overdrageren påtok seg et garantiansvar. Garantien oppsto således etter at Finn Bredesen hadde opphørt å drive næring. Det bestrides at det i det hele tatt kan foreligge et kausjonsansvar før andelen selges. Finn Bredesen har ikke krav på fradrag, fordi utgiftene til innfrielse av garantien ikke er tap i næring, jf. skatteloven §44 første ledd. Subsidiært gjøres det gjeldende at kausjonen, dersom den må anses avgitt før 1. januar 1987, ikke er fradragsberettiget i medhold av bestemmelsen i skatteloven §44 første ledd, da den ikke har den særlige og nære tilknytning til næringen som kreves. Den ble ikke avgitt for å sikre eller vedlikeholde næringen, men for å sikre sitt eget aksjeselskap. Garantien gjelder en gjeld som oppsto etter at Bredesen hadde solgt sin deltagerandel. I 1986 var gjelden 10 millioner kroner. Dette er mer enn dekket inn ved at Hernæs i 1991 overtok 15 millioner kroner av gjelden. Det foreligger således ikke en særlig og nær tilknytning mellom garanti og næring. Kravet er dessuten ikke fremmet innen rimelig tid.
Staten v/Fylkesskattesjefen i Vestfold har lagt ned slik påstand:
«1. Tønsberg byretts dom av 22.04.1998 stadfestes.
2. Finn Bredesen dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Spørsmålet om Finn Bredesen har krav på fradrag i ligningen for utgifter til innfrielse av kausjonsansvar avhenger av om kausjonen må anses avgitt som ledd i den næring Bredesen drev som deltager i sameiet Torvet 1.
Som byretten, legger også lagmannsretten til grunn at Finn Bredesen ervervet sameieandelen i Torvet 1 i 1982/83, og at han som deltager fikk løpende fradrag ved inntektsligningen for sin andel av selskapets underskudd. Han solgte sin andel med virkning fra 1. januar 1987 til Bygdøy Investeringsselskap A/S, hvor han selv eide alle aksjene. Fra dette tidspunkt ble andel overskudd eller underskudd lignet på Bygdøy Investeringsselskap A/S's hånd. Finn Bredesen var fra samme tidspunkt ikke lenger deltager i sameiet Torvet 1. Han har til støtte for sitt syn på fradragsretten anført at kausjonsforpliktelsen oppsto allerede ved inngåelse av sameieavtalen i mars 1983, og at den derfor må anses som et ledd i næringsvirksomheten. I sameieavtale av mars 1983 for sameiet Torvet 1 i Tønsberg heter det blant annet i pkt. X: «Overføring av en andel kan bare skje på det vilkår at den nye eier trer inn i de forpliktelser og rettigheter som følger av nærværende kontrakt,» og «Forøvrig kan enhver sameier kreve at overdrageren hefter med simpelt forløfte for den nye eiers forpliktelser i forhold til interessentskapet.» Lagmannsretten kan ikke se at ordlyden i avtalen gir støtte til Finn Bredesens syn på når kausjonsforpliktelsen oppsto. Tvert imot fremgår det av avtalen at det må fremsettes et krav før det kan bli aktuelt å avgi kausjon. Det foreligger ingen opplysninger om at et slikt krav ble fremmet ved overdragelsen. Det forutsettes også at det foreligger en overdragelse før eventuell kausjon avgis.
Finn Bredesen har også anført at det hele tiden hadde vært sameiernes forutsetning at den enkelte deltager ikke ble fri sin personlige forpliktelse overfor sameiet, selv om andelen ble solgt. En slik forutsetning fremgår ikke av avtalen, og den er, etter det opplyste, ikke kommet til ligningsmyndighetenes kunnskap. Lagmannsretten må ved sin avgjørelse bygge på det som er opplyst i selvangivelsen og eventuelle svarbrev, og som ligningskontoret har lagt til grunn.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at garantien må anses avgitt etter overdragelsen av andelen til Bygdøy Investeringsselskap A/S. På dette tidspunkt var Finn Bredesen ikke lenger næringsdrivende som deltager i selskapet, og det er ikke grunnlag for fradrag i medhold av skatteloven §44 første ledd bokstav d.
Finn Bredesen har subsidiært gjort gjeldende at kausjonen ble avgitt for at han skulle komme seg ut av selskapet, og at salget må anses som en del av næringsvirksomheten. Lagmannsretten er ikke enig i dette. For at innfrielse av kausjonsansvar skal gi grunnlag for fradrag i medhold av skatteloven §44 første ledd bokstav d, kreves det at det består en særlig og nær tilknytning mellom kausjonen og næringsvirksomheten. Etter det som er kommet frem, legger lagmannsretten til grunn at formålet med å avgi kausjonen var å sikre virksomheten i Bygdøy Investeringsselskap A/S, hvor Finn Bredesen hadde samlet sine eiendomsinvesteringer. Aksjeselskapet førte underskuddet på selskapsandelen opp i sine selvangivelser og fikk fradrag ved ligningen. Det skattemessige resultatet ble økende fremførbare underskudd i aksjeselskapet. Det å avhende selskapsandelen er under alle omstendigheter ikke en disposisjon som kan sies å inngå i Finn Bredesens næringsvirksomhet som deltager i selskapet Torvet 1.
Det foreligger etter dette ikke grunnlag for fradrag for utgiftene til innfrielse av kausjonen i medhold av skatteloven §44 første ledd bokstav d.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem, og Finn Bredesen bør tilpliktes å erstatte staten v/Vestfold fylkesskattekontor saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, som lagmannsretten ikke ser grunn til å gjøre unntak fra. Staten v/Vestfold fylkesskattekontor har inngitt oppgave, hvor saksomkostningene er oppgitt til 49.000 kroner, som i sin helhet refererer seg til salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn for saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Finn Bredesen forpliktes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å erstatte staten v/Vestfold fylkesskattekontor saksomkostninger for lagmannsretten med 49.000 - førtinitusen - kroner.