LA-1998-1075

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-01-25
Publisert:	LA-1998-01075
Stikkord:	Krav om hustrubidrag
Sammendrag:
Saksgang:	Tønberg byrett nr: 97-1389 A - Agder lagmannsrett LA-1998-01075 A.
Parter:	Ankende part:A (Prosessfullmektig: Advokat Henning Sørensen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Erik Bruusgaard).
Forfatter:	Førstelagmann Arne Christiansen formann, lagdommer Erland Henrichsen, ekstraord. lagdommer John Årseth
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §79, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181, §5-4

Saken gjelder krav om ektefellebidrag.

B og A giftet seg den 30. november 1968. De ble separert den 7. juli 1989 etter 21 års samliv og skilt året etterpå. De har fire barn sammen: C f. 1969, D f. 1971, E f. 1973 og F f. 1979.

Ektefellenes skilsmissebo ble oppgjort ved offentlig skifte med netto lodd kr 1054600,- til hver. B mottok kr 1052600,- i kontanter. For dette kjøpte hun en enebolig i 1992 for kr 700000,- som hun fortsatt bor i. A overtok gårdsbruket X i Y i Vestfold som ektefellene under ekteskapet hadde drevet sammen. A driver fortsatt gården, men nå i et driftsfellesskap med sin nevø. Barna ble boende hos B og A betalte månedlige bidrag slik som det ble avtalt. Hustrubidrag ble ikke fastsatt.

B var utdannet som spesialsykepleier, men sluttet i dette yrket da hun giftet seg. A har landbruksskole og har arbeidet i landbruket i hele sitt liv.

Samlivet var problemfylt over lang tid. Partene søkte bistand for å få løst sine problemer, bl.a. fra familievernkontoret og hadde i 1986/87 sammen et opphold på Zs Nervesanatorium for å få til en bedring dem imellom. Dette lyktes imidlertid ikke.

Da samlivet opphørte i 1989, gjenopptok B sitt tidligere yrke og tok tjeneste i en 50% stilling ved Æ sykehjem. Hun ble dessuten tilstått attføringspenger fra folketrygden fordi hun var deprimert og utslitt og hadde psykiske problemer som hun forklarte med mishandling fra ektemannens siden i løpet av ekteskapet. I legeerklæring av 06.04.90 som grunngir stønaden er under mulighetene for attføring uttalt:

"Hun er utdannet sykepleier og er i halv stilling i dette yrket. Arbeidet passer bra for henne, hun liker det og hun regner med at hun på sikt kan øke sitt aktive arbeid."

Senere ble tilståelse av attføringspenger forlenget ved vedtak fra trygdekontoret datert 29.05.91. I vedtaket heter det om fremtidsutsiktene:

"50% attføringspenger tilstås fortsatt under medisinsk behandling med utsikt til bedring, jfr. §5-4 nr. 1a foreløpig t.o.m. 30.04.92."

Fra årsskiftet 91/92 fikk B også en annen 50% deltids stilling i Y kommune, slik at hun var i fullt arbeid, men fordelt på to halve stillinger.

I løpet av natten til den 7. mai 1992 falt B i kjellertrappen hjemme hos seg selv og slo seg bevisstløs. Hun ble funnet om morgenen av en av sine døtre. Det ble konstatert at fallet hadde medført brudd på hjerneskallen og hjerneblødning. Hun ble først innlagt på Rikshospitalet og deretter overført til Sunnås sykehus hvor hun hadde et lengere opptreningsopphold.

Den 10. desember 92 ble hun tilstått 100% attføringspenger. Legens uttalelse på trygdekontorets vurderingsskjema lyder slik:

"07.05.92 falt hun ned kjellertrappen og fikk en betydelig hodeskade. Innlagt ved SS, overført til Rikshospitalet nevrokirurgisk avdeling. Der ble funnet tegn til sirkulatoriske forandringer i begge emisfærer. Derfra anbefalt treningsopphold på Sunnås, både til fysisk trening og til trening av kognitive funksjoner. Ved utskrivelse derfra ultimo august i år, var hun bedret, men fortsatt noe nedsatt kognitiv funksjon. Preget av angst.

Har etter dette fortsatt gruppebehandling ved psykiatrisk klinikk ved SS.

Hun steller nå hus/mat hjemme. Blir fort sliten. Orker lite. Ved US er hun engstlig. Svekket konsentrasjonsevne. Preget av cerebral dysfunksjon.

Er nå 100% arbeidsufør, vil neppe komme tilbake til arbeid i løpet av første halvår."

B har senere ikke vært i arbeid og er innvilget 100% uføretrygd.

B har ved stevning av 6. november 1997 til Tønsberg byrett krevet hustrubidrag fra A.

Tønsberg byrett avsa den 23. april 1998 dom med slik domsslutning:

"1. A dømmes til å betale månedlige underholdsbidrag på kr 2000,- til B med forfall den 15. i hver måned. Bidragsplikten gjelder f.o.m. den 1. november 1997 t.o.m. den 31. oktober 2007.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger"

Saksforhold og partenes anførsler for byretten samt byrettens begrunnelse fremgår av dennes domsgrunner.

A har i rett tid erklært anke over byrettens dom og påstått seg frifunnet. B har tatt til motmæle og påstått byrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling er holdt i Tinghuset i Tønsberg den 16. desember 1998.

Under ankeforhandlingene møtte partene med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 3 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Både rettslig og faktisk står saken i samme stilling som for byretten.

A har i det vesentligste gjort gjeldende:

Det bestrides at forholdene i ekteskapet rent faktisk har vært slik som B beskriver. Det var tidlig problemer i ekteskapet og som har vært der hele tiden. A har en helt annen versjon av hvordan ekteskapet artet seg. Det har ikke forekommet noe mishandling. B har selv fortalt at hun mener å ha blitt utsatt for et seksuelt overgrep som barn, og dette kan vel ha preget henne siden.

De grunnleggende vilkår for at noen skal bli tilstått hustrubidrag er at det må foreligge et behov. B har god og relevant utdannelse som hun har brukt i sitt yrke, både før og etter ekteskapet. Hun har hatt solid inntekt hele tiden etter separasjonen, dels inntekt av vanlig arbeid og dels attføringspenger. Dessuten mottok hun også inntekt fra drift av gården med kr 100000,- pr. år så lenge skiftet pågikk. Deretter fikk hun over 1 million kroner i kontanter og var i stand til å kjøpe seg en gjeldfri enebolig og enda ha penger til overs. Under skiftet ønsket også B å overta gården, og innga bud i 1991 på 1,8 mill. For å kunne tro seg til dette måtte hun ha vært frisk og ha solid økonomi.

Det bestrides ikke at B idag er erversufør. Dette har imidlertid ikke noe med ekteskapet med A å gjøre. Hun hadde som nevnt allerede problemer før ekteskapet som like gjerne, eller mer sannsynlig, kan være årsaken. Den iøynefallende årsaken til hennes problemer er dog fallet i kjellertrappen. Fallet medførte massive hodeskader og en lang rehabiliteringsfase. Man kan konstatere det faktum at før fallet var hun i en positiv utvikling og hadde kommet i fullt arbeid slik som de tidlige attføringsprognosene forutsatte. Det var således intet påfallende ved hennes situasjon før fallet. Etter fallet har hun ikke vært i arbeid. Ekteskapslovens §79 kan således ikke komme til anvendelse idet det ikke er forhold som har tilknytning til ekteskapet som har redusert hennes ervervsevne.

Når det gjelder §79 tredje ledd som reelt sett er tuftet på en alminnelig rimelighetsbetraktning, må utgangspunktet være at denne saken bør løses ut fra rent økonomiske forhold. Mishandling kan ikke ha skjedd. De eneste holdepunktene man har for dette, er Bs egen forklaring.

Det gjøres gjeldende at partenes inntekter rent faktisk er omtrent likeverdige. Eneboligen som hun eier har en hybel som hun leier ut for kr 3000,- pr. måned. Hun mottar trygd og pensjoner fra KLPS som vil beløpe seg til kr 160000,- i året. Hertil kommer de nevnte leieinntekter som dessuten er skattefrie, med kr 36000,- pr. år. Hennes andre inntekter beskattes også lavere fordi det er pensjoner. Hennes inntekter tilsvarer således en lønnsinntekt på 210 - 220000,- kroner pr. år. As inntekter har i de siste år vært slik: 1995: kr 385000,-, 1996: kr 180000,-, 1997: kr 224000,-, og i 1998 litt mer enn i 1997. Det må antas at 1998-nivå må være representativt for inntektene fremover, men det vil naturligvis måtte svinge noe. A er næringsdrivende, dvs. gårdbruker og noen år vil avlingene være gode, andre år vil de være dårlige.

Ser man på de faktiske forhold, må man konstatere at B har greid seg bra. Hun har bil, stor enebolig og har etter eget utsagn tatt seg råd til å bruke kr 100000,-på et USA-opphold. Det grunnleggende behov er ikke til stede. Forutsetningen må være at hustrubidrag bare kan tilkjennes når den eventuelt bidragsberettigede ikke selv kan skaffe seg tilstrekkelig egne midler. Det er ikke tilfelle i vår sak.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A frifinnes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

B har i det vesentligste gjort gjeldende: For henne er kr 2000,- pr. måned som hun ble tilkjent i byretten et betydelig beløp. Dommen er riktig og hun oppfatter sin livssituasjon som vanskelig. Hun har slitt med psykiske ettervirkninger fra ekteskapet og hun var helt til 95/96 engstlig for A. B er kommet urimelig dårlig ut i forhold til A, og ekteskapslovens §79 skal fange opp et slikt tilfelle.

B har forsøkt seg i fullt arbeid. Hun følte seg da meget presset og fallet i kjellertrappen må iallefall sees som en følge av hennes totalsituasjon. Hun hadde slitt og arbeidet mye i ekteskapet og ble utbrent og utslitt av dette. Hennes uførehet skyldes en kombinasjon av mishandlingen i ekteskapet og arbeidsslitasjen. Det hun ble utsatt for i 12-13 års alderen er ikke årsaken til hennes plager i dag. Hun forsøkte seg i full stilling i begynnelsen av 1992, men hadde store problemer med å overkomme det. De foreliggende legeerklæringer tar utgangspunkt i at mishandling har foregått. Dette er et sterkt moment i den rimelighetsvurdering som skal foretas.

B mottar pensjon med ca 160000,- i året. Av dette sitter hun igjen med 5-6000,- kroner pr. måned å klare seg for når de faste utgifter er betalt. Hun har flyttet flere ganger etter separasjonen, og det må tas hensyn til at A i hvertfall i noen år skulle ha betalt et høyere bidrag fordi han da hadde høyere inntekt som han unnlot å gi beskjed om.

Uansett hva som måtte fremkomme i gårdsregnskapet gjøres gjeldende at As økonomiske situasjon er mye romsligere enn Bs. Hans formue er dessuten også større, noe det må være anledning til å legge vekt på.

Dersom hun ikke hadde hatt de belastningene i ekteskapet som hun har blitt utsatt for, ville hun ha vært i fullt arbeid i dag, og da hatt større inntekter enn hun nå har.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Tønsberg byretts dom, domslutningen punkt 1 stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, evnt. det offentlige."

Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsrettens flertall som består av førstelagmann Christiansen og lagdommer Henrichsen, har kommet til et annet resultat enn byretten.

Partene har hver sin versjon av hvordan ekteskapet artet seg. B har beskyldt ektemannen for vold og mishandling. Han på sin side har beskyldt hustruen for psykisk mishandling og stadige selvmordstrusler.

Når det gjelder spørsmålet om hustrubidrag kan tilstås etter ekteskapslovens §79 annet ledd, er det nødvendig å konstatere årsakssammenheng mellom forhold fra ekteskapet og hustruens reduserte evne og mulighet til å sørge for et passende underhold.

På samme måte som byretten finner flertallet det ikke hensiktsmessig å gå nærmere inn på hvorvidt det har vært fysisk eller psykisk mishandling gjennom ekteskapet av noen art. Det er ikke vanskelig å akseptere at ekteskapet har medført belastninger som er slik at begge ektefellene har søkt psykiatrisk/psykologisk terapi etter skilsmissen. De har faktisk fått omtrent samme kliniske diagnose. Separasjon og skilsmisse er dessuten vanligvis en tung belastning i seg selv. Det avgjørende er imidlertid at fallet i kjellertrappen må betraktes som hovedårsaken til hennes ervervsuførhet i dag.

Etter samlivets opphør ble B tilstått attføringspenger i en periode. På dette tidspunkt var prognosene fra de behandlende leger positive når det gjaldt Bs mulighet for å komme i fullt arbeid igjen. Disse prognosene viste seg å holde stikk i det hun fra årsskiftet 91/92 var i fullt arbeid frem til kjellertrappulykken i mai 1992. Det er forsåvidt påfallende at hun før ulykken var i fullt arbeid og etter ulykken overhodet ikke har arbeidet. Fallet medførte betydelige hodeskader med langvarige fysiske og kognitive ettervirkninger. Slik som de faktiske omstendigheter er redegjort for må man utgå fra at fallet må være hovedårsaken til hennes uførhet i dag. Dette gir ikke grunnlag for å tilstå hustrubidrag etter §79 annet ledd.

Etter samme bestemmelses tredje ledd er årsaksforholdene ikke av avgjørende betydning. Det skal foretas en totalvurdering av ektefellenes situasjon på det tidspunkt kravet fremmes.

Hovedregelen er at den gjensidige underholdsplikten opphører ved separasjon og skilsmisse og at hver av ektefellene deretter må klare seg selv. Dog gir §79 tredje ledd mulighet for til en viss grad å pålegge den ene ektefellen en økonomisk ytelse til den andre hvis særlige grunner foreligger. Typisk vil dette være dersom ektefelle etter et langvarig ekteskap har kommet svært forskjellig ut økonomisk. Etter flertallets oppfatning er dette ikke tilfelle i vår sak. Etter det som er kommet frem legger flertallet til grunn at B har en årlig inntekt som tilsvarer en lønnsinntekt på i hvertfall kr 200000,-. Den største delen av inntekten består av uførepensjon som i det vesentlige er opptjent ved at inntektene av gårdsdriften under ekteskapet ligningsmessig ble fordelt mellom partene med like store beløp. Hun har vært i stand til å anskaffe seg en enebolig uten å stifte gjeld og hennes økonomiske situasjon kan etter flertallets oppfatning ikke karakteriseres som vanskelig.

A på sin side har en inntekt som er utsatt for større svingninger. Vitnet G som er regnskapsfører for Y bygdekontor, dvs. et regnskapslag for bønder i distriktet, har forklart seg om As inntekt. Han vurderer 1998-inntekten som representativ for fremtiden. På bakgrunn av det som er fremkommet legger flertallet til grunn at As årlige inntekt ikke i særlig grad vil overstige kr 300000,- som et gjennomsnitt i overskuelig fremtid. Hans inntektsforhold avviker ikke da i så stor grad fra Bs at forskjellen kan begrunne en økonomisk overføring fra A til B. En likedeling tar ikke bestemmelsen sikte på.

Etter dette har flertallet kommet til at vilkårene for å tilstå hustrubidrag heller ikke er tilstede etter ekteskapslovens §79 tredje ledd. Og A frifinnes for Bs krav.

Mindretallet - ekstraordinær lagdommer Årseth - er kommet til et annet resultat og finner at byrettens dom bør stadfestes.

Etter bevisføringen for lagmannsretten finner mindretallet å måtte legge til grunn at ankemotpartens problemer og manglende ervervsevne i vesentlig grad skyldes at hun under eksteskapet har vært fysisk og psykisk mishandlet av sin ektefelle. Det vises i den forbindelsen særlig til vitneforklaring av hennes lege H, som har vært hennes lege fra 1975. Slik mindretallet har oppfattet ham, skyldtes hennes tilståelse av 50 % attføringspenger i 1989 i det vesentlige den psykiske tilstanden hun var i, og at hun da viste klassiske symptomer for en som har vært vedvarende fysisk og psykisk mishandlet. Mindretallet har videre oppfattet vitnet slik at hun i forhold til den skaden hun fikk ved fallet i trappen 7. mai 1992 burde ha mulighet for å komme tilbake i arbeid, men at hennes psykiske tilstand hadde klar sammenheng med forholdene under ekteskapet, og var avgjørende for at hun likevel ikke var i stand til å komme i arbeid igjen. Legen har således bekreftet partens egen forklaring på forholdene. Mindretallet slutter av dette at selv om det var fallet i trappen som var den umiddelbart utløsende faktor for hennes arbeidsuførhet, så ligger den egentlige begrunnelsen i hennes psykiske forhold som har sammenheng i forholdene under ekteskapet, jfr. foran.

Mindretallet legger videre til grunn at, slik det ble opplyst under ankeforhandlingen, at den ankende parts gjennomsnittlige inntekt i de siste 5 årene har vært ca kr 335000,- pr. år. Det er opplyst at han nå i tillegg til drift av sin egen gård på ca 145 dekar har inngått avtale om leie av en annen gård, slik at han tilsammen får et areal på ca 350 dekar, men dog slik at det leide arealet ikke er egnet til slik intensiv drift som hans egen gård. Leieavtalen må likevel åpenbart være inngått for å gi høyere inntekt, og det foreligger ingen opplysninger som tyder på det motsatte.

Mindretallet finner at vilkårene for å tilstå hustrubidrag etter ekteskapslovens §79 tredje ledd er til stede. Det vises til ekteskapets lange varighet, og særlig til det som er nevnt foran om fysisk og psykisk mishandling. Under slike omstendigheter finner mindretallet at det bør legges mindre vekt enn under ellers mer normale forhold på hennes rene økonomiske behov og partenes forskjell i inntekt. De særlige forhold som foreligger i saken tilsier etter mindretallets oppfatning at den ankende part fortsatt bør ha et visst ansvar for hennes økonomiske situasjon, og et resultat i samsvar med byrettens dom fremtrer som rimelig.

Når det gjelder saksomkostningene ser lagmannsrettens medlemmer slik på dette spørsmålet:

Førstelagmann Christiansen finner at saken har fremkalt slik tvil at hver av partene bør bære sine omkostninger for begge instanser i medhold av tvistemålslovens §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd. Ved denne avgjørelsen er det lagt vesentlig vekt på at partenes økonomiske forhold skiller seg markert fra hverandre og at det dreier seg om et ekteskap som varte mer enn 20 år.

Lagdommer Henrichsen er i saksomkostningsspørsmålet kommet til at B bør dekke As saksomkostninger full ut, jfr. tvistemålsloven §180 jfr. §172 idet det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å la unntaksbestemmelsen få anvendelse.

Ekstraordinær lagdommer Årseth viser til sitt standpunkt foran og finner at det har foreligget slik tvil at partene bør dekke hver sine omkostninger for begge rettene, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålslovens §181 første ledd for så vidt gjelder omkostningene for lagmannsretten. Byrettens saksomkostningsavgjørelse tiltres.

Det er etter dette flertall for at hver av partene bærer sine saksomkostninger for begge instanser.

Dommen er avsagt med de dissenser som fremkommer ovenfor.

Domsslutning:

1. A frifinnes.

2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.