LA-1998-1252

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-06-02
Publisert:	LA-1998-01252
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Sandefjord byrett nr. 97-00345 A - Agder lagmannsrett LA-1998-01252 A.
Parter:	Ankende part: Sverre Krømke og Arve Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Arnesen). Ankemotpart: Sparebanken NOR, Region Vestfold (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Hallenstvedt).
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg, formann. Lagdommer Odvar Rye. Ekstraordinær lagdommer Oluf Skarpnes
Lovhenvisninger:	Selskapsloven (1985) §2-43, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Husleieloven (1939) §35, §243

Sparebanken NOR, Region Vestfold, (senere betegnet som NOR) reiste ved stevning til Sandefjord byrett av 13. juni 1997 sak mot Sverre Krømke og Arve Hansen. Banken krevde med hjemmel i selskapslovens §2-43 erstatning for tap som Krømke og Hansen i egenskap av styremedlem og daglig leder i Pindsleveien 4 ANS (senere betegnet P 4) hadde påført NOR. Sverre Krømke og Arve Hansen eide i fellesskap alle aksjene i to eierselskaper (AS Regir og AS Primal) som igjen eide P 4.

Selskapet P 4, stiftet i 1988, hadde som formål å erverve, drive og eventuelt selge eiendommen P 4. Eiendommen ble utleid til selskapet Pindsle Mekaniske Industrier AS (heretter betegnet som PMI). Dette selskap var også eiet av Sverre Krømke og Arve Hansen gjennom morselskapet AS Ambro. Styreformann i PMI var advokat Leif Kilde Evensen, og styret besto av ham og Sverre Krømke og Arve Hansen som styremedlemmer.

Leiesummen som PMI skulle betale til P 4 var i leiekontrakt fra 1988 fastsatt til kr 950.000 pr. år, med 100 % årlig regulering i henhold til konsumprisindeksen. I tillegg ydet PMI et rentefritt lån til P 4 på kr 950.000. Ved en voldgiftsdom avsagt 22. april 1993 ble husleien fra PMI til P 4 nedsatt til kr 597.825 pr. år, og med 75 % årlig regulering i henhold til konsumprisindeksen.

NOR var hovedbankforbindelse og som sådan hovedlångiver til PMI. Da P 4 fikk betalingsproblemer etter at husleien var satt ned, endte det med at P 4 ble solgt på tvangsauksjon. NOR fikk ikke full dekning for sitt engasjement, og det er restsummen (med tillegg av renter) som NOR krever at styremedlemmene Krømke og Hansen skal erstatte.

Sandefjord byrett avsa 25. juni 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Sverre Krømke og Arve Hansen in solidum betaler til Sparebanken NOR, Region Vestfold kr 1.343.343,- med tillegg av 12 % rente fra 11. juni 1997 til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.»

Om enkelthetene i saksforholdet, partenes anførsler og påstander for byretten og dennes vurdering av de faktiske og rettslige tvistespørsmål, vises til byrettens domsgrunner.

Ved ankeerklæring av 31. juli 1998 har Advokatfirmaet JUSTIN ANS v/advokat Steinar Arnesen, på vegne av Krømke og Hansen, påanket byrettens dom, og prinsipalt påstått dommen opphevet, subsidiært at de to frifinnes.

Advokat Gunnar Hallenstvedt har, på vegne av NOR, gitt tilsvar og påstått byrettens dom stadfestet.

De ankende parter har sammenfatningsvis anført:

Byretten har tilkjent NOR erstatning i medhold av selskapslovens §2-43 (lov 21. juni 1985 nr. 83). Byretten må da ha lagt til grunn at de ankende parter planmessig har foretatt disposisjoner til skade for banken. Byretten ser da bort fra advokat Kilde Evensens opptreden, likeså voldgiftsdommer Dag Rune Huses opptreden. Men disse var ikke viljeløse brikker uten egne meninger. De må tvert i mot behandles som rettskafne mennesker. Bevisbyrderegler må legges til grunn, og da vil det fremkomme at det ikke er grunnlag for byrettens konklusjoner.

De ankende parter mener det i byretten ble gitt grovt uriktige og feilaktige opplysninger. Det gjelder f.eks. at PMI i følge dommen motregnet husleien i det rentefrie lån som PMI hadde ydet P 4, uten at dette ble gjort kjent for NOR som hovedkreditor. Det riktige er at banken fulgte nøye med i utviklingen/bevegelsene på kundens konto. Straks det ikke kom inn husleie fra PMI til P 4 for 3. kvartal 1993, fikk NOR underretning om at husleien ble motregnet. At husleien ble motregnet, ble også nevnt i prosesskrift til voldgiftsretten av 14. september 1994, og som NOR naturligvis ble kjent med. Heller ikke her ble det fra bankens side reist noen innsigelse mot motregningen. Også uenigheten om valg av medhjelper i forbindelse med tvangssalget av eiendommen P 4, er av byretten feilaktig tolket slik at de ankende parter ikke var til å stole på, og disse forhold skapte det inntrykk som ble bestemmende for resultatet i byretten.

Når det gjelder de juridiske elementer, mener de ankende parter at NOR som enkeltkreditor ikke har søksmålskompetanse til å fremme kravene på egne vegne. Det må være kreditorfellesskapet som i tilfelle kan kreve erstatning av styremedlemmene. Kravene er knyttet til selskapsformuen, og til disposisjoner som har vært gjort på selskapets vegne. Det vises i denne forbindelse til dom i Rt-1993-20. Det hjelper ikke å si at dette er et særkrav. Derfor skulle saken ha vært avvist i byretten, og det er grunnlaget for den prinsipale påstand.

Subsidiært vil de ankende parter hevde at om lagmannsretten skulle komme til at NOR har søksmålskompetanse, må man se bort fra disposisjoner og tap som har rammet P 4's selskapsformue, og da er det intet å erstatte. Det er i tilfelle på vegne av kreditorfellesskapet NOR skulle ha gjort noe. Derfor må saken avvises.

Dersom lagmannsretten likevel kommer til at saken kan realitetsbehandles, mener de ankende parter at de kumulative vilkår for erstatning ikke er til stede. De er også uenige i byrettens erstatningsutmåling. Bankens tap skyldes primært fallet i eiendomsmarkedet og bankens egne disposisjoner. Banken fikk også på forhånd tilbud om å delta i gjeldssanering - å ettergi kr 400.000, men ellers få fullt oppgjør. Dette ble avslått. Det maksimale krav må derfor under enhver omstendighet være begrenset til dette beløp.

De ankende parter vil også uansett hevde at det ikke er sammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og den restsaldo som gjensto i banken etter tvangssalget av eiendommen. Hvis det er kreditorinteressene det gjelder, må det være NOR's andel av det konkrete tap som oppsto som må være utgangspunktet for tapsberegningen.

Et tilknyttet spørsmål som det må tas standpunkt til, er om det var rettslig grunnlag for husleienedsettelsen som fant sted ved voldgiftsdommen. De ankende parter mener at påstanden om at husleielovens §35 ikke gir hjemmel for det som skjedde, er bemerkelsesverdig.

Det påstås av ankemotparten at opptreden i ett selskap får virkning også i et annet selskap. De ankende parter mener derimot at det er berettiget å «ha to hatter på» når de er ryddige med hensyn til om de opptrer på det ene eller det andre selskap sine vegne.

PMI er det sentrale selskap i denne sak. Det hadde NOR som sin bankforbindelse, men NOR hadde intet med P 4 å gjøre. PMI er et mekanisk verksted som har gjennomgått store økonomiske svingninger (vinning og tap). Ved en akkord i 1985 ble den faste eiendom solgt til Leon Bodd med flere, og PMI leide deretter av det nye selskap. Men i 1988 - da markedet var på topp - ble de ankende parter tilbudt å kjøpe eiendommen tilbake, og gjorde det. NOR hadde ikke noe med kjøpet i 1988 å gjøre.

I 1991 ble situasjonen at PMI fikk et relativt dårlig økonomisk resultat, kr 525.725 - i underskudd, og på styremøte 26.09.91 ble spørsmålet om reduksjon av husleien tatt opp. På grunn av markedet og resultatet, ble sterke sparetiltak satt i verk i 1992. Også NOR tilskyndet til sparetiltak, noe som fremgår av styreprotokollene. Et internt notat i NOR (datert 30.4.92) nevner også at bl.a. P 4 vil redusere sine leiepriser til PMI. Det var vanligvis fortløpende møter mellom banken og PMI, og det var en grei og åpen dialog. Banken hadde fortløpende innsyn. At NOR i brev 5. mai 1992 ba om garanti fra morselskapet AS Ambro på engasjement som PMI hadde i NOR, var saklig uriktig. Ambro hadde ikke noe med P 4 å gjøre. Og NOR hadde ikke P 4 som kunde. At NOR senere overtok lån til P 4, var det NOR selv som tok opp.

Som et ledd i arbeidet med å redusere driftsutgiftene, ble det avtalt lønnsnedsettelse for tiden 1.6.92 til 30.12.92 med gjennomsnittlig 15 %, noe de ansatte gikk med på. På styremøte 12.11.92 ble bl.a. protokollert at det var «press fra banken om kostnadsreduksjoner», og styreformannen mente at en nå burde forhandle med P 4 om husleiereduksjon. Det heter i møtereferatet at «Da styrets øvrige deltagere også er styremedlemmer i eiendomsselskapet, finner disse det vanskelig å gå inn i slike forhandlinger. En måte å løse konflikten på er frivillig voldgift. Styreformannen arbeider videre med saken.» Ved brev av 17.11.92 til utleier P 4 tok styreformannen i PMI opp spørsmålet om husleiens størrelse. Det uttales at den er «uhørt høy», og at det bare er husleien som gjenstår som urørt utgiftspost - prosessen ellers med å redusere alle kostnader er ferdig. I brevet nevnes to alternativer - å gå i reelle forhandlinger om nedsettelse av husleien, eller å få leien fastsatt ved voldgift. Ved brev fra P 4 av 24.11.92 ble voldgift akseptert. PMI innhentet takster fra to hold om markedsleie (som viste leiebeløp pr. år på kr 593.555 og kr 517.000). I budsjettet for PMI for 1993 budsjetterte man med kr 870.000 til husleie, lys og varme - herav husleie kr 700.000. Budsjettet ble fremlagt for banken i møte i januar 1993.

Avtale om å regulere husleien ved voldgift ble inngått 10.2.1993. Som enevoldgiftsmann ble partene enige om å bruke overingeniør Dag Rune Huse, som aksepterte oppdraget. Begge parter hadde ett innlegg hver til voldgiftsretten. P 4's forutsetning i voldgiftsavtalen (pkt. 4) om at leien som voldgiftsretten fastsatte skulle gjelde for resten av leieperioden, er misforstått av byretten. Forutsetningen fra pkt 4 var ment å hindre at det lave leienivå på avgjørelsestiden skulle bli lagt til grunn for den fremtidige leie. P 4 mente at et høyere nivå måtte være riktig å legge til grunn dersom leien ble regulert ned. Klausulen var altså et forsøk på å få fastsatt leien høyest mulig, men klausulen ble som allerede nevnt misforstått av byretten.

De ankende parter er videre bebreidet at de ikke argumenterte mer inngående for sitt syn overfor voldgiftsretten. Til det er å si at de trakk fram de juridisk riktige argumenter - de relevante grunner for å motsette seg nedsettelse av husleien. Man gjorde med andre ord det man skulle gjøre. De ankende parter ivaretok P 4's interesser på en forsvarlig måte. At motparten skriver lengre innlegg, betyr ikke at motparten argumenterer bedre for sitt syn.

Også de ankende parter ble overrasket over voldgiftsavgjørelsen. P 4 hadde ikke forutsett et leienivå som var klart lavere enn den leien de selv hadde budsjettert med for 1993. De kom i en vanskelig situasjon. De mente at de var bundet av voldgiftsavgjørelsen, men regnet med at de med rentenedgang i markedet og samarbeidsvillige kreditorer ville kunne løse problemene. De hadde i det store og hele tre kreditorer (NOR, SND og PMI). Det må her minnes om at det var det eksterne styremedlem i PMI - advokat Kilde Evensen - som sto på for også å redusere utgiftene til husleie.

P 4 betalte løpende rente og avdrag fram til høsten 1993. Senhøstes ser man at man ikke har penger nok. Da søker man om avdragsutsettelse, men får avslag fra NOR.

I 1993 var leiemarkedet på et bunnivå. Det var fornuftig og forsvarlig å forsøke å holde hjulene i gang, men en kreditor, NOR, ville ikke være med. Det er NOR som presser P 4 til insolvens. NOR opptrådte som om de hadde 1. prioritet i eiendommens inntekter, men de hadde pant bare i eiendommen. NOR hadde ingen panterett i P 4s utestående fordringer. NOR tror feilaktig at de skal ha alle selskapets inntekter fordi de har 1. prioritet i eiendommen.

Det kan spørres hvilken avveining de ankende parter gjorde da de fikk voldgiftsavgjørelsen. Og det kan spørres hva som ville ha skjedd om PMI hadde gått overende. Det var nemlig ikke mye som skulle gå galt før PMI gikk overende. Og hva ville situasjonen for P 4 ha vært om P 4 hadde mistet leietakeren PMI? Hvis man ikke hadde gått med på å regulere husleien, ville muligheten ha vært til stede for at man ikke hadde hatt noen leietaker i det hele tatt.

Husleienedsettelsen var et krav fra NOR. At man hadde adgang til leiereduksjon er ikke tvilsomt. I 1993 hadde man domspraksis for det. Hjemmel er husleielovens §35 første ledd. Praktiseringen av §35 har endret seg gjennom tidene. Rettstilstanden da voldgiften ble avtalt var at det var adgang til husleienedsettelse også for forretningslokaler. Det var først ved Høyesteretts dom av 14.01.1994 ( Rt-1994-38) at rettstilstanden ble endret. Det var derfor en forsvarlig ivaretakelse av leietaker å akseptere voldgift.

Det er ingen skriftlige bevis for når NOR ble kjent med voldgiftsprosessen eller avgjørelsen, men de ankende parter mener NOR ble holdt fortløpende orientert. Det var jevnlige møter (3 ganger pr. år), og hyppigere i den mest vanskelige periode. De ankende parter anser det mest sannsynlig at NOR ble kjent med at voldgift var aktuelt på et møte i januar 1993. Da må de ha sett for seg at det var budsjettert med betydelig husleiereduksjon. Men heller ikke da NOR i hvert fall ble kjent med voldgiftsdommen, i møte 3. november 1993, kom det noen reaksjon fra banken. Det sies ikke da noe om at banken mislikte voldgiftsdommen, noe som tyder på at NOR visste om den fra før. Først i brev av 10. september 1996 tilkjennegir NOR at banken hadde innsigelser mot voldgiftsdommen og det reduserte leienivået.

De ankende parter mener også at dersom husleieloven gir hjemmel for husleienedsettelse, behøver de ingen annen hjemmel - de behøver ikke noe samtykke fra NOR for å akseptere voldgift. Og NOR har selv krevd reduksjon av kostnadene, herunder husleien. Dette var et vedvarende krav fra NOR.

Det samme gjelder motregningen. Det kom ingen innvendinger mot den heller da den ble foretatt. Og hvorfor skulle man holde motregningen skjult? Det har sannsynligheten mot seg det som byretten har lagt til grunn.

Rentenivået var på vei nedover i 1993, og da ville det være rimelig mulighet for at P 4 ville kunne betjene gjelden. Man innså at med det eksisterende rentenivå kunne man for tiden ikke betjene avdrag. P 4 fikk dårligere evne til å betjene sine pantekreditorer, men mente likevel at de ville klare seg. Derfor søkte P 4 de to kreditorene NOR og SND om utsettelse med avdragsbetaling, men rentene ville bli betalt. SND innvilget søknaden, men fra NOR fikk man avslag.

Motparten sier nå at selskapet skulle ha begjært oppbud, men de ankende parter mener at situasjonen da ikke ga grunnlag for det. De tre kreditorer var dessuten gitt full oversikt over selskapets situasjon. Og når NOR ikke gjør noe i 1993 og 1994, kan de ikke komme med bebreidelser i 1996.

Det var nå, etter NORs avslag, et anstrengt forhold mellom NOR og Krømke. Det hadde sammenheng med uenighet om hvordan en skulle forholde seg til de forskjellige selskaper. Banken mente at andre selskaper som Krømke og Hansen hadde, burde gå inn med kapital. Krømke og Hansen mente på sin side at hvert enkelt selskap skulle stå for sine forpliktelser.

P 4 søkte SND om gjeldsettergivelse i brev av 25.4.1994. SND svarer at alle panthaverne som har krav som ikke dekkes av pantets verdi må delta på lik linje, og at SND derfor ikke kunne delta i gjeldssanering «på det foreliggende grunnlag.» Denne henvisning siktet til NOR's holdning. NOR ville ikke delta i gjeldssanering. Derfor var «løpet kjørt» for P 4.

P 4 fikk til og med beskjed om høyere rente i et fallende marked, noe som gjorde situasjonen enda vanskeligere.

Etter dette måtte de ankende parter se hvordan de best kunne sikre seg. De hadde både rett og plikt til å ivareta sitt selskaps interesser. De så at lånet på kr 950.000 fra PMI til P 4 lå milevis utenfor dekningsmulighet. De hadde et pantesikret lån på kr 950.000. I brev til P 4 av 14.6.1994 sa PMI opp lånet med grunnlag i antesipert mislighold, og startet å motregne husleie etter hvert som husleien forfalt til betaling. Ankemotparten var kjent med dette - iallfall før motregning nr. 2, som skjedde før 1.10.94. NOR gjør ikke noen innvending mot motregningen før ved brev av september 1996. Lånet ble for øvrig ydet i forbindelse med erverv av eiendommen, og PMI hadde krav på tilbakebetaling som andre långivere. PMI visste at P 4 ville bli utsatt for tvangstiltak, og at PMI da risikerte å måtte flytte. NOR varslet også antesipert mislighold.

Kravene fra NOR bygger på bebreidelser og har moralske overtoner, men det riktige er at det ble opptrådt svært profesjonelt ved det senere salg av eiendommen. Man tilbød salg under styring av pantekreditorene, men det ble avslått.

NOR begjærte med grunnlag i sin pantobligasjon tvangsdekning i eiendommen tilhørende P 4, noe som NOR fikk medhold i. Ved tvangssalget 15. juni 1995 fikk NOR stadfestet sitt bud på kr 4.250.000. Dette medførte at NOR fikk delvis dekning.

At det gikk så vidt lang tid før salg ble gjennomført, skyldes NORs egen behandling samt markedsmessige forhold. Eiendommen ble senere solgt til Pinor AS, som inngikk ny leieavtale med PMI. Her er husleien kr 600.000 pr. år. Det viser at voldgiftsretten hadde en riktig leiefastsettelse. Det var en reell leie. Strategien med å få ut PMI var feil. De fikk ikke bud i et fritt marked, og NOR måtte kjøpe eiendommen selv.

Etter at eiendommen var solgt, var det ikke lenger noen grunn til å opprettholde eierselskapene AS Regir og AS Primal. Begge disse og P 4 ble derfor oppløst 30.06.1995.

Etter de ankende parters syn mangler, som allerede nevnt, ansvarsgrunnlag for de disposisjoner som Krømke og Hansen foretok. De var ikke culpøse - iallfall ikke overfor NOR. De ligger innenfor det handlingsrom som rettsordenen aksepterer. Voldgift er en anerkjent ordning, og det å akseptere voldgift og resultatet av voldgiften når det foreligger, ligger klart innenfor det som er forsvarlig opptreden av styremedlemmer. En voldgiftsdom har vanlig rettskraft. Avtalen om voldgift bygger på at den skal treffes på grunnlag av gjeldende rett. Motregning ble besluttet av PMI. Den var ikke til skade for P 4. Det som ble motregnet gikk til fradrag på gjelden som P 4 hadde til PMI. NOR hadde også et betydelig usikret krav. Hvem av de to usikrede kreditorer (NOR og PMI) som skulle få dekket sine krav, berører ikke P 4. NOR kan ikke komme flere år etterpå og kreve noe som helst.

Tilsvarende betraktninger må gjelde for motregningen. Den ligger innenfor den handlefrihet som ledelsen har og må ha. Ja, ledelsen (styremedlemmene) må til og med anses for å ha handleplikt på vegne av selskapet. Ingen ville funnet på å kritisere PMI for motregningen om det hadde vært et frittstående selskap. NOR var ute etter samme pengestrøm. Derfor må også motregningen falle utenfor.

Det er heller ikke årsakssammenheng mellom NOR's tap og de disposisjoner som de ankende parter gjorde. Ingen av de kumulative vilkår for erstatningsansvar i selskapslovens §243 er derfor oppfylt. Det er fallet i eiendomsverdiene som er årsak til NOR's tap. NOR tok sin selvstendige avgjørelse da de overtok låneengasjementet. NOR trodde de hadde tilstrekkelig sikkerhet. At verdien på sikkerheten ble lavere enn engasjementet, har ikke noe med partenes opptreden/situasjon å gjøre. Alle disposisjoner som ble foretatt av de ankende parter, ligger langt fra der tapet oppstår. Disposisjonene har ingen årsakssammenheng med det tap som NOR krever erstattet.

Det var for øvrig NOR selv som valgte tvangsrealisasjon, etter å ha avslått tilbud om å avskrive kr 400.000, men ellers få fullt oppgjør. Tapet kan derfor under enhver omstendighet ikke være større. Dessuten tvangsrealiserte NOR på det mest ugunstige tidspunkt.

Ankemotparten har heller ikke gjort forsøk på å sannsynliggjøre tap. Det foreligger ingen dokumentasjon av tap på det grunnlag som er påstått. Man må se på kravet ut fra vurderinger om årsakssammenheng. Det må være handlingenes virkning overfor P 4 som her er viktig. Hvilket tap ville NOR lidt om det hadde blitt konkurs? Da måtte de 3 kreditorene ha kjempet om selskapsformuen, og hva ville da ha blitt NOR's andel? Bankens tap er etter de ankende parters syn den dividendeberettigede del av tapet. Tapet må derfor i tilfelle settes til 0.

Endelig mener de ankende parter at et eventuelt krav er foreldet. Foreldelsesfristen på 3 år ble avbrutt ved forliksklagen som ble tatt ut 02.12.1996. I møte 03.11.93 fikk NOR iallfall all informasjon om de krav de nå fremmer. Da må fristen løpe senest fra sistnevnte dato. Følgelig er et eventuelt krav foreldet.

De ankende parter nedla slik påstand:

«Prinsipalt:

Sandefjord byretts dom i sak 1997-345 A oppheves, og saken avvises fra byretten.

Subsidiært:

Sverre Krømke og Arve Hansen frifinnes.

I begge tilfeller:

Sparebanken NOR dømmes til å erstatte Sverre Krømke og Arve Hansen sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Ankemotparten har sammenfatningsvis anført:

Byrettens dom er korrekt både når det gjelder rettsanvendelse og bevisbedømmelse, og byretten er kommet til et riktig resultat. NORs tap er en direkte følge av de ankende parters skadegjørende handlinger.

Oversikten over engasjementer NOR hadde overfor PMI i 1992-93, viser at disse steg sterkt fra 1992. Banken var da naturligvis opptatt av å få bedre sikkerhet. Det er årsaken til NORs oppfølging av kunden. En beregning som NOR har foretatt, viser hva P 4 trenger av inntekter for å betjene lån gitt av NOR og SND; for 1994 kr 819.147, for 1995 kr 787.111 og for 1996 kr 755.076. Når en da ser at taksten for eiendommen som i 1988 var på kr 7,8 mill. gikk ned til 3,4 mill., var problemet at man måtte realisere i et råttent marked.

At PMI eier nærmest ingen ting, er også et essensielt moment. De taper 1 mill. kr på ett oppdrag i 1991, men det er ikke krise, selv om selskapet av den grunn fikk et underskudd på vel 900.000 kroner i 1991. Det er også grunn til å merke seg at aksjekapitalen bare utgjorde kr 100 000. Det er videre grunn til å merke seg at eierselskapet AS Ambro fikk et overskudd i 1991 på kr 743.639.

Etter et møte mellom NOR og PMI ble det allerede i april 1992 konstatert at PMI gikk langt bedre så langt i 1992. Dette kommer også frem i referat fra styremøte i PMI 12.11.92. Og basert på opplysninger fra kunden (PMI) konstaterer NOR i en intern vurdering i forbindelse med en lånesøknad blant annet at «Selskapet hadde et meget bra 2. halvår 1992. Utsiktene for 1993 er og meget gode.» Hele tiden er da NOR fortalt at det går bra. Det kan heller ikke være noe selskap i krise som avsetter kr 400.000 til utbytte i 1992, men man gjør ikke noe med egenkapitalen (på kr 100.000).

I 1993 gikk det enda bedre. Da avgir PMI et konsernbidrag på kr 2.500.000 til eierselskapet (AS Ambro), men aksjekapitalen er fortsatt bare kr 100.000. Eierne tar ut kr 2.800.000 (kr 2.500.000 til AS Ambro og kr 300.000 til Realmaskin som også eies av AS Ambro). Og eierne får hvert av årene 1992 og 1993 kr 800.000 i utbytte, men man styrker ikke egenkapitalen eller driften av selskapet PMI.

Når det gjelder voldgiften, har vi hørt at det var styreformann i PMI, advokat Leif Kilde Evensen, som tok initiativet. Det må forutsettes at man er lojal når saken om husleiefastsettelse overlates til voldgift. NOR hadde skriftlig (brev 5. mai 1992) bedt PMI om å få se leieavtalene mellom selskapene, og sa da fra om at forandringer i leievilkårene ikke kunne gjøres uten bankens aksept. Dette må anses som uttrykkelige betingelser, selv om NOR ikke er långiver til P 4. NOR hadde lånt ut 4,5 millioner kroner til PMI. Det gjorde banken naturligvis fordi den ikke trodde at selskapet var i fare.

Ankemotparten mener at styremedlemmene Krømke og Hansen ikke ivaretar selskapet P 4's interesser når de (ved brev 24.11.92) går med på å avgjøre husleiesaken/husleietvisten ved voldgift. Dette samtykke til voldgift må sees i sammenheng med at Krømke da allerede vet svaret fra K-Eiendom om eiendommens leiepriser, og som konkluderer med totalt kr 593.555 pr. år. Senere (01.12.92) kommer forslag fra S-Eiendom som vil gi samlet leiepris kr 517.000 pr. år. Disse uttalelsene om leienivå får man etter at man har sagt seg enig i reduksjon av husleien. Da ser man klart at Krømke og Hansen (P 4) burde ha vurdert konsekvensene på forhånd. De visste fasit.

Det er etter ankemotpartens syn culpøst at leien, i følge voldgiftsavtalen, skal reduseres for resten av leieperioden. Motparten (PMI) anfører alt som taler for lavere leie. Er det da forsvarlig av P 4 bare å skrive noen få ord? Og P 4 lar seg ikke representere ved advokat i en så viktig sak for en utleier som trenger inntektene, jf. regneskapet for P 4. Ankemotparten er også undrende til at voldgiftsretten ikke drøfter om det i dette tilfelle er rettslig adgang til husleiereduksjon.

22.04.1993 kommer voldgiftsrettens resultat. Da burde P 4 ha tatt kreditorene med på råd om hva som kunne/burde gjøres. Man må få ting til å fungere, og her går det ikke i hop. Man har ikke vurdert konsekvensene. NOR blir ikke underrettet. Selskapet har nå ikke betalingsevne. Man har ikke opptrådt aktsomt.

Hvordan opptrer så Krømke og Hansen etter 22.04.1993 da voldgiftsavgjørelsen foreligger? De gjør ingen ting. I en lånesak 17.09.1993 bygger NOR på at P 4 har leieinntekter på 1,1 millioner kroner. Voldgiftsdommen er altså ikke kjent for NOR. Først i et møte med Krømke 03.11.1993 kommer opplysningene til NOR. Og først på vårparten 1994 søkes det om gjeldsettergivelse. NOR ønsker ikke å gå med på å ettergi kr 400.000. Eierselskapene til P 4 hadde betalingsevne, og NOR avslo fordi de mente at P 4 burde få hjelp av andre bedrifter i systemet. NOR ble for øvrig lovet - dersom de fikk ettergivelsen - å bli holdt skadesløs ved i stedet (som motytelse) å få høyere rente for lån, men det kunne ikke NOR være med på.

Ankemotparten mener at styremedlemmene Krømke og Hansen i P 4 har opptrådt uaktsomt. De prosederte ikke forsvarlig husleiesaken, vurderte ikke konsekvensene for P 4 med husleienedsettelse, og de vurderte ikke alternative løsninger etter den dramatiske endring av husleien som voldgiftsretten fastsatte. Når P 4 er så utsatt, burde de ha gjort noe med det.

Også PMI må bebreides. De vet at NOR har engasjert seg ytterligere. PMI har dessuten fortiet leiereduksjonen. Krømke og Hansen bebreides også for uberettiget å ha tatt ut gevinst på kr 800.000 i 1992 og 1993. De ivaretar ikke selskapet. Dessuten skader de pantets verdi i og med at avkastningen reduseres.

For så vidt angår motregningen er det spesielle her at de ankende parter bruker antesipert mislighold. Kan rettsordenen godta dette? Det er ubegripelig at leietakeren skal fortsette leieforholdet samtidig som lånet sies opp. Dette er mislighold fra PMIs side.

Ved uberettiget motregning av husleien med kr 763.666, forfordeler de seg, og dette blir et særtap for kreditorene. De kan ikke påberope seg antesipert mislighold.

NOR fikk ikke vite om motregningen. Det kom ikke penger inn på kundens konto, men NOR trodde at P 4 hadde byttet bank. NOR fikk ikke vite om motregningen før ved prosesskrift av 14.09.1994. P 4 har hatt plikt til å inngi oppbud. NOR bebreider Krømke og Hansen for at de forsømmer sine styreoppgaver. Dette er ansvarsbetingende. De sitter passive og ser på det som skjer, men gjør ikke noe. De forfordeler seg selv. Gjelden i P 4 går ned. PMI hadde ikke rett til å gjøre dette. Og det går ut over NOR. Derfor er dette et særkrav. De bebreides dessuten for ikke å ha gitt inn oppbud - iallfall på dette tidspunkt er det åpenbart at P 4 ikke har noen fremtid. Og de bebreides for manglende underretning til NOR om voldgiften og om motregningen.

Det er årsakssammenheng mellom disse handlinger og NORs tap. Pengene går i stedet til en etterprioritert fordring. De burde ha funnet en løsning for P 4, slik at selskapet kunne ha klart seg. P 4 ligger i ruiner, mens PMI hadde store verdier. Leiereduksjonen hadde direkte betydning for pantets verdi, og dette er særtap for NOR. Styremedlemmene Krømke og Hansen er sterkt å bebreide.

Når det gjelder motregningen, er det bare NOR som rammes. Det er et utvilsomt særtap. Om husleiereduksjonen er et særtap, kan det være mer tvil om. Men ankemotparten vil hevde at det økonomiske tap i denne sak er identisk med NORs særtap. P 4 var solvent før de skadevoldende handlinger skjer. Voldgiften er spillfekteri, og får den effekt at P 4 ikke lenger er solvent. Ved konkurs ville motregningen ha blitt omstøtt.

For så vidt angår innsigelsen om at NOR ikke har søksmålskompetanse, er det klart at NOR har rettslig interesse i saken. NOR er påført et tap. P 4 og PMI hadde ikke interesse av å gå til sak mot seg selv. P 4 er dessuten i juni 1995 vedtatt oppløst. Selskapet vedtok ikke oppbud før det ble oppløst og senere slettet. P 4 kan derfor ikke gjøre krav gjeldende mot styremedlemmene. Man står overfor et tomt selskap. Derfor er det ikke nødvendig med en runde om konkurs. Det er bare banken som er påført tap. Søksmålskompetanse er ikke interessant her. Det er bare når selskapet og kreditorene konkurrerer, at spørsmålet om søksmålskompetanse er av interesse. For da er ordningen at først kommer boet, og deretter kreditorene.

Det må også i et tilfelle som dette spørres om det er saklig grunn til å avskjære søksmålet? Er det grunn til å beskytte styremedlemmene? NOR har krav mot Krømke og Hansen fordi handlingene deres skadet NOR. P 4 er insolvent i 1994, og da må midlene i P 4 først gå til 1. prioritets panthaver. Dette er desto klarere når NOR går til tvangstiltak. Det er NOR som skulle ha hatt pengene og ikke PMI.

Hvem er påført tap? Er det NOR eller P 4? Regnskapsmessig ser det bra ut for P 4. Det er NOR som påføres tap.

Hva skal så NOR gjøre for det tap som ikke dekkes av pantet? Gå til søksmål på vegne av PMI og SND eller slå P 4 konkurs, og slik at boet kan reise erstatningssak? Skal det være så tungvint? Og igjen; hvorfor beskytte Krømke og Hansen?

Det er ikke bare NOR som er påført tap. Også PMI er det. Men de måtte ha stått tilbake for boet.

Etter ankemotpartens syn har NOR et særkrav fordi banken har 1. prioritets pant på 4,5 mill. Det er voldgiftsresultatet som reduserer pantets verdi ved at leien går ned. Det er leiereduksjonen som gjør at pantet ikke gir full dekning selv for 1. prioriteten. Det alvorlige her er at partene sitter på begge sider av bordet. PMI er motoren. De viser seg også gjennom at firmaet i 1996 selges for 16 mill. kr

Ankemotparten mener at husleielovens §35 ikke gir hjemmel til husleienedsettelse, og etter dom i Rt-1994-38 er det også klart at nedsettelse i et tilfelle som dette ikke ville blitt resultatet.

Men motregningen som ble foretatt er enda grovere enn husleiereduksjonen. NOR hadde som nevnt 1. prioritets pant, og P 4 var dessuten insolvent. Og så skulle kontantstrømmen gå til P 4! Og P 4 begjærer ikke oppbud, fordi da tapes motregningsadgangen. Dessuten er det en bevisst handling at NOR ikke underrettes om motregningen som er i gang, og som reduserer de ankende parters engasjement. Endelig nevnes at de fortsetter å leie lokalene, og da må de være forpliktet til å betale leie.

Når det gjelder ansvarsgrunnlaget, så gir selskapslovens §2-43 hjemmel. I tillegg gir de ulovfestede culparegler hjemmel for kravet. Krømke og Hansen sitter som allerede nevnt på begge sider av bordet. I tillegg har de gode forutsetninger for å gjøre en god jobb. De kan se konsekvensene av sine handlinger. De burde ha søkt juridisk bistand i husleiesaken. Her har de bare skrevet to korte brev. Det må anses som en pro forma protest det som kom fra P 4.

Det etterfølgende etter voldgiften er de likevel mest å bebreide for. Hvorfor tar de ikke opp saken med NOR og PMI (som leietaker). Det var uaktsomt å vente 7 måneder før noe ble gjort. Og en del av uaktsomhetsvurderingen er at styret ikke har drøftet konsekvensene av voldgiftsdommen. Og når NOR (i brev av 05.05.1992) ber om at leieendringer ikke må gjøres uten NOR's aksept, betyr det at NORs samtykke er en forutsetning for leieendring.

Når det gjelder tapets størrelse, er kr 763.666 et direkte tap påført ved motregningen. Det er åpenbart et særtap for NOR. Men også resten av påstandsbeløpet er særtap etter NOR's oppfatning. Det er bare tre kreditorer (NOR, PMI og SND), og de øvrige kreditorer er lavere prioritert enn NOR.

Når det gjelder påstanden om at kravet er foreldet, var NOR ikke klar over at skade kunne oppstå før sommeren 1994. Først i april 1994 får man en takst på eiendommen på 3,5 mill. kr. Det var SND som først skulle svi, og NOR var ikke kjent med at banken kunne få tap. Motregning skjer først senere. Kravet er derfor ikke foreldet.

Oppsummert mener ankemotparten at retten må foreta en totalvurdering og gjennomskjæring. Det subjektive forhold har betydning, og det er sterkt klanderverdig etter ankemotpartens syn.

Ankemotparten nedla slik påstand:

«1. Sandefjord byretts dom av 25. juni 1998, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Sverre Krømke og Arve Hansen dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

I. Lagmannsretten behandler først spørsmålet om NOR har søksmålskompetanse til å reise erstatningskrav mot styremedlemmene i P 4, Krømke og Hansen. Dette anses å være sakens hovedspørsmål, i og med at hele saken må avvises dersom NOR ikke anses å ha adgang til å reise kravet mot de ankende parter.

Det ansvarlige selskap (ANS) P 4 var eiet av to aksjeselskaper som de to styremedlemmene i P 4 også eide, og de ledet også virksomheten til P 4.

P 4 hadde lån i NOR som var pantesikret, men realisasjonen av pantet ga ikke full dekning. Den manglende dekning hevder NOR er et tap for banken som skyldes erstatningsbetingende forhold som styremedlemmene i P 4 har utvist, og at tapet derfor kan kreves dekket av dem.

Ett av de erstatningsbetingende forhold som påberopes, er at Krømke og Hansen som styremedlemmer har redusert pantets verdi, og det hevdes at dette har ført til at NOR er påført tap.

Lagmannsretten er her enig med byretten i at forutsatt at Krømke og Hansen forsettlig eller uaktsomt har redusert pantets verdi, bør panthaver få adgang til å få prøvet sitt krav om erstatning for skaden. Om de forsettlig eller uaktsomt har redusert pantets verdi, kan da ikke bli avgjort på annen måte enn ved en domstolsbehandling. Den verdireduksjon som pantet i tilfelle er påført ved en erstatningsbetingende handling, vil være et særskilt tap (eller særtap) for NOR - forutsatt at pantet uten denne verdireduksjon ville ha gitt NOR full dekning eller større dekning for pantefordringen.

Kravet bør derfor tillates realitetsprøvd - både spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag og de andre påstander og innsigelser knyttet til dette forhold.

Saken dreier seg videre om P 4 hadde adgang til å motregne et lån ydet av PMI mot skyldig husleie, og som det påstås fikk den virkning at NOR ble påført tap. Også her må først drøftes om NOR kan reise et slikt krav mot dem som styremedlemmer i P 4.

Erstatningskravet mot styremedlemmene bygger her på at de på erstatningsbetingende måte har forfordelt seg i forbindelse med selskapet P 4's insolvens. En enkeltkreditor som NOR vil i et slikt tilfelle normalt måtte angripe selskapet (her P 4) og på den måte eventuelt få fordelt aktiva på en annen måte. Iallfall når det er flere kreditorer, vil det kunne bli forfordeling dersom en av flere kreditorer selv fremmer krav direkte og på egne vegne. Utgangspunktet antas derfor å være at det er kreditorfelleskapet som kan fremme kravet, og en eventuell erstatning/omstøtelse vil da komme alle kreditorer til gode.

I denne sak foreligger imidlertid det særegne forhold at det selskap (P 4) som påstås uberettiget å ha motregnet overfor PMI, og derigjennom påført NOR tap, er 100 % eiet av to selskaper (AS Primal og AS Regir) og som Krømke og Hansen også eier/styrer. Da vil det - som byretten også påpeker - ikke kunne ventes at PMI vil gå til erstatningssak mot styremedlemmene. De samme personer styrer her begge selskaper - både det selskap som har gjennomført/foretatt motregning, og det selskap som har vært utsatt for motregningen. Dersom banken i dette tilfelle ikke gis adgang til å fremme saken, vil det i så fall ikke kunne bli rettslig prøvet om PMI hadde rett til å foreta motregningen. På bakgrunn av dette, og fordi søksmålsadgang i dette tilfelle ikke kan antas å innebære noen forfordeling av denne kreditor (NOR), er lagmannsretten også for dette spørsmåls vedkommende enig med byretten i at også dette kravet må tillates realitetsbehandlet.

Spørsmålet blir så om styremedlemmene Krømke og Hansen har utvist erstatningsbetingende forhold som styremedlemmer/daglig leder av P 4, og som har påført NOR tap, og i tilfelle hvor stort tap.

II. I og med at de ankende parter har påstått at et eventuelt erstatningskrav er foreldet, vil lagmannsretten først ta standpunkt til foreldelsesinnsigelsen. Det er enighet mellom partene om at foreldelsesfristen er 3 år, og at fristen ble avbrutt ved forliksklagen som ble tatt ut 2. desember 1996. Uenigheten her gjelder fristens utgangspunkt: Når fikk eller burde NOR ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden? Fikk eller burde banken ha skaffet seg nødvendig kunnskap før 2.desember 1993?

Etter lagmannsrettens syn må fristutgangspunktet vurderes særskilt for de to grunnlag som er påberopt for erstatningskravet - husleienedsettelsen og motregningen.

Husleienedsettelsen skjedde ved voldgiftsdom 22. april 1993. NOR hevder at de ikke før sommeren 1994 ble kjent med at banken kunne bli påført tap på grunn av konsekvensene av dommen, mens de ankende parter hevder at NOR iallfall senest 3.11.1993 ble kjent med at husleien var satt ned.

At husleien var satt ned, kan ikke anses som «nødvendig kunnskap» om skaden. Det er først når banken ikke får dekning for forfalte krav, og deretter får konstatert at dette skyldes ansvarsbetingende forhold, at fristen kan antas å starte. Som nødvendig kunnskap bør det enten kreves et uttrykkelig varsel til banken om at den ikke vil få dekning, eller mislighold av bankens engasjement må være på det rene. I og med at NOR's engasjement er sikret med 1. prioritets pant, antas at også kunnskap om pantets verdi kan komme inn her. Tap for NOR vil bare oppstå om pantets verdi ikke er tilstrekkelig til å dekke engasjementet. På bakgrunn av det som foran er nevnt, er lagmannsretten enig med byretten i at NOR her må gis en viss tid til å vurdere saken.

Med bakgrunn i de opplysninger som foreligger, kan det være noen tvil om hvilket fristutgangspunkt som bør legges til grunn, men lagmannsretten er enig med byretten i at fristen for å reise erstatningssaken iallfall ikke var ute da forliksklage ble tatt ut. Kravet om erstatning, betinget i husleienedsettelsen, anses derfor ikke foreldet.

Det andre erstatningskravet bygger på påstått uberettiget motregning. Også her er fristavbrytelsen skjedd ved forliksklagen 2.12.1996, og uenigheten knyttet til fristutgangspunktet.

Den påstått uberettigede motregning ble varslet i brev av 14.06.1994 fra PMI til P 4, og startet med at husleien for 3. kvartal 1994 ble motregnet i lånet som PMI hadde ydet P 4. Det ble ikke på forhånd gitt noe varsel til NOR om motregningen. NOR hevder at den ikke fikk vite om motregningen før ved prosesskrift av 14.09.1994, og i så fall er kravet ikke foreldet.

Lagmannsretten vil her bemerke at eventuell kunnskap om motregningen ikke kan likestilles med nødvendig kunnskap om skade for NOR. Det er først når NOR får kunnskap om at P 4 ikke kan gjøre opp for seg, at NOR får kunnskap om mulig skade for banken. Dessuten kommer også her inn at NOR har pantesikkerhet for sitt engasjement, jf. det som foran er sagt om betydning av det i denne sammenheng. Selv om NOR skulle ha kjent til motregningen, kan konsekvensene av den påstått uberettigede motregning etter lagmannsrettens syn ikke - iallfall ikke straks - ha gitt NOR kunnskap om mulig tap på NORs engasjement med P 4, jf. det som er sagt foran om foreldelsesspørsmålet for husleien.

På bakgrunn av dette må konklusjonen også her bli at foreldelsesfristen iallfall ikke var ute da forliksklage ble tatt ut.

III. Lagmannsretten går etter dette over til å behandle ansvarsgrunnlaget - spørsmålene om de ankende parter har opptrådt ansvarsbetingende i forbindelse med husleienedsettelsen og/eller ved å ha gjennomført motregningen.

a) Først behandles erstatningskravet knyttet til husleienedsettelsen. Lagmannsretten er her av den oppfatning at det ikke var uforsvarlig av de ankende parter å gå med på å få tvisten avgjort ved voldgift. Det må etter de foreliggende opplysninger om utviklingen på leiemarkedet være åpenbart at markedet hadde falt dramatisk fra 1988 til 1991/92. Husleien var en betydelig utgiftspost, og NOR tok selv flere ganger opp at PMI burde redusere driftsutgiftene. Det ble også gjennomført flere tiltak; blant annet oppsigelser og lønnsreduksjoner. Men å forhandle om husleienedsettelse var vanskelig, i og med at de ankende parter både var utleiere og leietakere. Derfor ble voldgift valgt, og det kan ikke anses uforsvarlig eller ansvarsbetingende. En uhildet/uavhengig instans kom dermed inn for å avgjøre om husleien kunne nedsettes, og i tilfelle til hvilket beløp.

Etter det som ble opplyst av voldgiftsdommeren som vitne, ble for øvrig spørsmålet om det var adgang til å sette ned husleien vurdert i forbindelse med voldgiftsbehandlingen. Ankemotparten har hevdet at det ikke var hjemmel i husleielovens §35, og at det derfor var uaktsomt å akseptere voldgift. Lagmannsretten deler ikke dette syn. Det kan ikke forlanges at de ankende parter skulle måtte gå til en kanskje langvarig og dyr rettssak for å få avgjort tvisten. Uavhengige takster og den leiepris som senere ble avtalt, tyder for øvrig på at voldgiftsretten kom til et forsvarlig resultat.

Ankemotparten har blant annet særlig fremhevet at de ankende parter ikke med tilstrekkelig ansvar og tyngde fremmet sine argumenter mot husleiereduksjon, og at det medvirket til den sterke nedsettelse av husleien. Lagmannsretten kan ikke se at det skulle ha hatt noen betydning for resultatet. Voldgiftsretten har et selvstendig ansvar for å avgjøre tvisten på et saklig og forsvarlig grunnlag, og det er intet som tyder på at det ikke skjedde.

Det neste spørsmål her blir da om de ankende parter skulle ha foretatt seg noe etter voldgiftsavgjørelsen. Ankemotparten hevder at de da måtte se at P 4 ikke ville bli i stand til å møte sine fremtidige forpliktelser. De burde straks ha tatt kontakt med sin bankforbindelse og drøftet hva som burde gjøres. I denne forbindelse pekes det særlig på at banken hadde bedt om at det ikke måtte foretas endringer i leieavtalene uten bankens aksept.

Lagmannsretten har i dette spørsmålet delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, dommerne Rygg og Skarpnes, kan ikke se at bankens anmodning kan tolkes slik banken nå i ettertid hevder. Også bankens egne anmodninger til PMI om reduksjon av driftsutgiftene, herunder husleien, taler i mot NOR's egen oppfatning. Og i alle tilfelle burde det i så fall vært nevnt uttrykkelig når de selv presset på for å få utgiftene redusert, og uten uttrykkelig å gjøre unntak for husleienedsettelse. Det var for øvrig i brev til leietakeren PMI at anmodningen ble inntatt, ikke i brev til utleieren P 4.

Flertallet er etter dette kommet til at de ankende parter må gis medhold i at det ikke var erstatningsbetingende å avtale voldgift, godta voldgiftsresultatet eller å unnlate å trekke banken inn etter at voldgiftsresultatet forelå. Erstatningskravet som knytter seg til dette forhold er så vidt skjønnes kr 579.677 idet kr 763.666 er oppgitt å gjelde motregningen.

Lagmannsrettens mindretall - ekstraordinær lagdommer Rye - er forsåvidt enig med flertallet i at det i og for seg ikke kan bebreides Krømke og Hansen å avtale voldgift med henblikk på å få P 4's husleie redusert. Mindretallet antar derimot at iverksettelsen av voldgiftsdommens drastiske husleiereduksjon, hvorved P4 ble insolvent, og som hadde til følge at de ankende parter inkasserte den oppnådde leiereduksjonen til egen berikelse på bankens bekostning etter omstendighetene må anses som en utilbørlig og ansvarsbetingende handling.

Riktig nok er det så at banken i 1991 henstilte til PMI å få driftskostnadene, herunder husleien til P 4 redusert. Dette skjedde imidlertid da PMI befant seg i en vanskelig økonomisk situasjon blant annet på grunn av store tapsprosjekter med derav følgende underskott ved årsoppgjøret. Forholdet bedret seg etterhvert, og i 1992 hadde PMI et regnskapsmessig overskott på ca. 1 million kroner. I 1993 gikk det enda bedre for såvidt som selskapet fikk et overskott på ca. 2,5 millioner kroner som de ankende parter trakk ut i form av aksjeutbytte til seg selv, og konsumbidrag til andre selskaper som de var eiere av. En ikke ubetydelig del av dette overskottet, som de ankende parter på denne måten beriket seg av, kan tilbakeføres til den reduserte husleien og det tapet som banken dermed led.

PMIs økonomi var således solid og mer enn tilstrekkelig til å dekke avtalt husleie da de ankende parter iverksatte voldgiftsdommens husleiereduksjon våren 1993. Av NORs styreprotokoll fra behandlingen og innvilgningen av pantelånet på 4,5 millioner kroner til P 4 i 1992 går det blant annet frem at banken i sin sikkerhetsvurdering blant annet la vekt på at PMIs økonomi var god og at husleien til P 4 beløp seg til 1.117 millioner kroner på årsbasis. Som betydelig långiver til begge selskapene var bankens interesser fra da av basert på at PMIs drift fortsatt gikk i økonomisk pluss, og at P 4s inntekter, som utelukkende besto av mottatt husleie, var tilstrekkelige for å betjene sistnevnte selskaps gjeld. Det synes under disse omstendigheter noe søkt når de ankende parter hevder at de handlet i samsvar med bankens uttalte ønsker da husleien ble undergitt voldgift og redusert. Slik situasjonen var da voldgiftsbehandling ble vedtatt i februar 1992, burde banken som lånegiver i begge selskapene ha blitt orientert, blant annet med henblikk på mulighetene av en eventuell intervensjon for å ivareta egne interesser. Og da voldgiftsdommen forelå, burde banken i hvertfall ha blitt omgående orientert. Det dreier seg tross alt om henimot en halvering av tidligere avtalt husleie, og hvorved P 4 ble insolvent og banken utsatt for en overhengende fare for tap. Særlig gjelder dette på bakgrunn av bankens klare lånevilkår, gitt i brev av 5. mai 1992 til PMI, og hvori det blant annet uttales at forandringer i disse (leieavtalene mellom selskapene) «ikke kunne gjøres uten bankens aksept:» Den mest sentrale bestemmelse i leiekontrakten mellom P 4 og PMI - nemlig om husleiens størrelse, er her endret til skade for banken mot dens protest. Krømke og Hansen burde i stedet for en ensidig og for så vidt kontraktstridig husleienedsettelse søkt å komme frem til en forhandlingsløsning med banken. De ble begge overrasket over voldgiftsdommens leiereduksjon, som var større enn de hadde regnet med. Krømke og Hansen hadde således en god del å gå på i en forhandlingsrunde med banken, men de valgte å berike seg sjøl.

Det er etter mindretallets mening ikke tvilsomt at de ankende parter målbevisst og kynisk har søkt å sikre egne interesser på kreditorenes bekostning. Dette gjelder husleiereguleringen og motregningen, som lagmannsretten nedenfor kommer tilbake til. Og det vitner ikke om god forretningsskikk når de i 1993 reduserte husleien med henimot det halve med henblikk på å sikre PMI økonomisk, samtidig som de tar ut kr 800.000,- i konsernbidrag til morselskapet som de var eneeiere av. Mindretallet ser det i det hele slik at såvel leiereduksjonen som motregningen ble iverksatt i egen vinningsinteresse og vitende om at handlingen ville påføre banken tap. Slike handlinger kan ikke aksepteres som ikke ansvarsbetingende for det oppståtte tap. Mindretallet er på dette grunnlag enig med herredsretten og kan forøvrig tiltre dens begrunnelse også med hensyn til tapets beregning.

De ankende parter har subsidiært fremmet den innsigelse at dersom NOR hadde gått med på gjeldsettergivelse med kr 400.000,- hadde tapet for NOR vært begrenset til dette beløp. Lagmannsretten mener her at da tilbudet ble satt frem i 1994 hadde NOR gode grunner for å avslå det slik situasjonen da var. NOR mente å ha sikkerhet for sitt engasjement. At dette senere viste seg ikke å holde stikk, kan etter lagmannsrettens syn ikke lede til at banken taper noen del av sitt krav mot P 4. Lagmannsretten finner på bakgrunn at den nevnte subsidiære innsigelsen fra de ankende parters side ikke kan føre frem.

b) Når det gjelder den del av erstatningskravet som knytter seg til den foretatte motregningen, er lagmannsretten enig med byretten. De ankende parter kan ikke slutte å betale husleie når de vitterlig fortsetter leieforholdet. I praksis er det etter lagmannsrettens syn det som skjer når de motregner leien i et leieboerlån. P 4 var på dette tidspunkt insolvent, noe Krømke og Hansen var klar over. Ved denne motregning fikk en dårligere prioritert fordringshaver enn NOR delvis dekning til fortrengsel for de bedre prioriterte fordringshaverne. Motregningen antas å kunne ha vært omstøtt om det hadde blitt konkurs, og det må være erstatningsbetingende for styremedlemmene. Erstatningskravet som knytter seg til den uberettigede motregning, utgjør som nevnt foran kr 763.677, og de ankende parter dømmes til å erstatte NOR dette beløp.

IV. De ankende parter har delvis fått medhold i sin anke. Lagmannsretten mener at ingen av partene etter omstendighetene bør tilkjennes saksomkostninger verken for byretten eller lagmannsretten, jf. hovedregelen i tvistemålslovens §174 første ledd sammenholdt med §180 annet ledd.

Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår foran.

Domsslutning:

1. Sverre Krømke og Arve Hansen dømmes til in solidum å betale Sparebanken NOR, Region Vestfold, kr 763.677 - sjuhundreogsekstitretusensekshundreogsyttisju - med tillegg av 12 - tolv - % rente fra 11. juni 1997 og til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten.