LA-1998-1657
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-04 |
| Publisert: | LA-1998-01657 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr: 98-1563 M/07 - Agder lagmannsrett LA-1998-01657 M. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Jon Evert Christensen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Odd Kostveit). |
| Forfatter: | Lagdommer Tore-Jarl Christensen. Sorenskriver Audun Johansen. Byrettsdommer Torje Torjesen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, §436, §437 |
Skien og Porsgrunn byrett avsa 13 oktober 1998 dom med slik domsslutning:
I. "A, født xx.xx.1978 dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, første ledd jf. §5 første ledd jf. skiltforskriftene §8, jf. skilt nr 362, "Fartsgrense" til en straff av fengsel i 75 - femogsytti - dager.
II. A, født xx.xx.1978 dømmes til innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 1000,- -kronerettusen-."
Saksforholdet går frem av byrettens dom.
A anket 3 november 1998 dommen til Agder lagmannsrett. Det er anført at det gjelder en fullstendig anke, men realiteten er at det er anket over straffespørsmålet. Lagmannsretten besluttet 18 november 1998 å henvise anken til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd 1. punktum, jf §325.
Ankeforhandling ble holdt 1 mars 1999 i Tinghuset i Skien. Domfelte møtte med sin forsvarer og ga forklaring. Det ble foretatt åstedsbefaring og avhørt to vitner. Spesialrådegiver Per Georg Karlsen ved Teknologisk Institutt ble oppnevnt som sakkyndig og ga forklaring i tilknytning til en fremlagt rapport.
Lagmannsretten er i det vesentlige enig med byretten i det faktum den har lagt til grunn for straffutmålingen og viser forsåvidt til byrettens dom. Foranlediget av prosedyren for lagmannsretten, tilføyes følgende:
A har som ny anførsel for lagmannsretten gjort gjeldende at den bilen han kjørte, en Ford Cosworth 1986 modell, hadde en standard turbomotor på 204 HK som i løpet av 14,89 sek ikke kunne oppnå en gjennomsnittshastighet på 165 km/t på en strekning på 686 meter, slik politiets beregning viser. Rapporten til den sakkyndige er påberopt i denne sammenheng. Videre er det vist til mulige feilobservasjoner fra politioverkonstabel Graue som følge av lang avstand til åstedet og at det var mørkt.
Lagmannsretten legger til grunn at det forholder seg slik A har anført forsåvidt gjelder fartsbegrensningene til en standard bil. Som den sakkyndige har påpekt, kan imidlertid motoreffekten omtrent fordobles ved modifikasjoner av turboen og justering av turbotrykket. Bilen vil da oppnå den oppgitte gjennomsnittshastigheten. Etter bevisførselen finner lagmannsretten at domfelte ikke er troverdig når han har forklart at motoren ikke er modifisert. Tvertimot legges det til grunn at dette har funnet sted; hvertfall i tilstrekkelig grad for å oppnå en hastighet på 165 km/t.
Når det gjelder mulige feilobservasjoner, kan det ikke ses bort fra at de eksakte start- og endepunkter for tidsmålingen ikke er 100 prosent samsvarende med avstandsmålingen, tatt i betraktning at målingen ble foretatt på en avstand av mellom 600 og 800 meter og etter mørkets frembrudd, selv om veien er godt opplyst. Dette er det imidlertid tatt hensyn til på to måter: For det første er den målte vegstrekningen på 719 meter redusert til 686 meter i beregningen av gjennomsnittshastigheten, noe som innebærer at det er gitt en særlig stor sikkerhetsmargin på 33 meter. Ved stasjonær gjennomsnittsfartsmåling krever instruksen en margin på minst 10 meter, og normalt legger Graue til 20 meter. At det i dette tilfelle ikke var noen ordinær stasjonær måling, som forutsetter at distansen er oppmålt på forhånd, har ingen betydning i denne sammenheng. For det annet ble tidsmålingen foretatt av bilen til B, som startet kappkjøringen fra samme utgangspunkt som A, men som ble forbikjørt av A.
Lagmannsretten finner grunn til å tilføye følgende: A er domfelt for å ha kjørt i mer enn 60 km/t. Ved straffutmålingen har byretten i samsvar med tiltalen lagt til grunn at farten var minst 165 km/t. Dette er som nevnt basert på en gjennomsnittsberegning av hastigheten, med de sikkerhetsmarginer som er nevnt ovenfor. A har da i realiteten holdt en langt høyere fart på deler av den målte strekningen. På grunnlag av de beregningene den sakkyndige har lagt frem, har toppfarten vært på minst 220 km/t.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten at enhver rimelig tvil er kommet A til gode når det legges til grunn for straffutmålingen at han har kjørt minst 165 km/t i en 60-sone.
Når det gjelder straffutmålingen er lagmannsretten enig med byretten og tiltrer dens domsgrunner.
Anken blir etter dette å forkaste.
Påtalemyndigheten har påstått A ilagt saksomkostninger etter rettens skjønn. Lagmannsretten finner at A bør betale saksomkostninger i medhold av straffeprosessloven §436. Beløpet avpasses etter hans økonomiske evne til kr 2000, jf lovens §437.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
1. Anken forkastes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen betaler A til det offentlige kr 2.000 - totusen - i saksomkostninger.