LA-1998-244
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-30 |
| Publisert: | LA-1998-00244 |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedenes herredsrett nr.: 97-00251 A - Agder lagmannsrett LA-1998-00244 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00259. |
| Parter: | Ankende part: Anders E. Haugland, Karl Uhlen Haugland (Prosessfullmektig: Advokat Olav Andreas Bryge). Ankemotpart: Anders S. Haugland (Prosessfullmektig: Advokat Peter Chr. Meyer). |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø, formann. Ekstraord. lagdommer Oluf Skarpnes. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §27, §28, Tvistemålsloven (1915) §180 |
I sak mellom Anders E. Haugland og Anders S. Haugland avsa Nedenes herredsrett den 23. oktober 1997 dom med slik domsslutning:
«1. Anders E. Haugland frifinnes.
2. Anders S. Haugland plikter innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av denne dom å betale saksomkostninger med kr 20.100 - tjuetusenett-hundre - til Anders E. Haugland.»
Sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Anders E. Haugland ved advokat Olav Andreas Bryge har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anders S. Haugland ved advokat Peter Chr. Meyer har imøtegått anken og har påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Arendal den 9. og 10. november 1999. På vegne av den ankende part møtte hans bror, Karl Uhlen Haugland, med skriftlig fullmakt. Ankemotparten møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner og foretatt befaring av eiendommen gnr. 91 bnr. 4 i Froland. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
Den ankende part ved advokat Bryge har i hovedsak anført:
Saken gjelder spørsmålet om Anders S. Haugland har misligholdt sin boplikt etter odelsloven slik at Anders E. Haugland kan løse eiendommen.
Motparten har prinsipalt anført at søksmålet er reist for sent. Etter motpartens syn utløp fristen for søksmål etter odelsloven §28 tredje ledd den 1.1.1997, og stevningen fra mars 1997 er da uttatt for sent. Den ankende part vil til dette prinsipalt anføre at det etter odelsloven §28 tredje ledd jf. §27 gjelder en tiårsfrist, og ikke en femårsfrist. Tiårsfristen etter §27 første ledd gjelder for den som overtar en eiendom ved odelsløsning. Ved vurderingen av om denne fristen skal få anvendelse i nærværende sak, må man se på forhistorien. Eiendommen tilhørte partenes onkel og tante, Olav og Ragnhild Haugland, og da de begge var døde oppsto det skiftetvist mellom partenes fedre. Den ankende part vil hevde at §27 første ledd gjelder når man bruker odelsloven aktivt gjennom tvist, slik at det ikke er tale om en helt frivillig overdragelse, selv om man ikke fordriver noen ved odelsløsning.
Dersom retten skulle komme til at fristen i dette tilfellet er fem år, vil den ankende part hevde at søksmålet likevel er rettidig. Anders S. Haugland overtok eiendommen i juli 1988, og søkte og fikk to ganger utsettelse av bo- og driveplikten. I det siste vedtaket ble utsettelse gitt til 1. april 1992. Den ankende part anfører at selv om Anders S. Haugland skulle ha tilflyttet eiendommen før 1. april 1992, hvilket den ankende part bestrider, løper femårsfristen fra 1.4.92. Først på dette tidspunkt kunne det være tale om mislighold av bo- og driveplikten, og dette må være avgjørende.
Verken spørsmålet om fristens lengde eller fristens utgangspunkt har imidlertid betydning dersom Anders S. Haugland overhodet ikke har tilflyttet eiendommen, og den ankende part vil hevde at det har han aldri gjort, og han bor der fortsatt ikke. Partene er enige om at formell melding til folkeregisteret ikke er avgjørende, men de reelle forhold. Det er derfor ikke tilstrekkelig at Anders S. Haugland i januar 1992 meldte flytting til Froland kommune. Det skjedde ingen realitetsendring i januar 1992 - Haugland oppholdt seg ikke mer eller mindre på eiendommen enn tidligere. Etter den ankende parts oppfatning har ankemotparten hele tiden hatt bopel i Ovenbakken i Bærum, selv om det etter at hans tidligere kone døde i 1991, var slik at den leiligheten de hadde bodd i, ble overtatt av hans kones datter fra tidligere ekteskap, mens han selv leide en hybel i underetasjen av datteren. Det avgjørende er ellers ikke hvor Anders S. Haugland eventuelt hadde sin bolig, men om han oppholdt seg tilstrekkelig på Haugland til å oppfylle boplikten. Det anføres at han har vært så lite på Haugland at det kvalifiserer til mislighold av boplikten. Det finnes lite rettspraksis på området, men i Rt-1997-1099 flg. finnes det uttalelser om momenter av betydning ved vurderingen av om boplikten er overholdt.
Magne Haugland, som bor på en gård like ved, har forklart seg om hvor mye ankemotparten har oppholdt seg på Haugland. Det er egentlig ikke store forskjeller mellom det Magne Haugland har forklart og ankemotpartens egne dagbokopptegnelser om når han har vært på Haugland. Poenget er at selv etter ankemotpartens egen forklaring har han ikke vært nok på Haugland til å oppfylle boplikten. Som momenter kan også nevnes at ankemotparten sa opp det faste telefonabonnementet og angivelig brukte mobiltelefon. Etter den ankende parts syn var ikke mobildekningen god i området før 1995. At ankemotparten har det meste av det løsøret han eier på Haugland, er ikke avgjørende. Det ble for en stor del brakt dit allerede 1987, da han solgte en villa han eide på Kolsås. Det avgjørende er ikke hvor tingene hans er, men hvor han selv er. Det vises også til vitneforklaring fra tidligere jordbrukssjef Klausen, som ga uttrykk for at boplikten ikke var overholdt.
Den ankende part betviler for så vidt ikke at Anders Haugland etter sin tidligere kones død regnet Haugland som sitt hjem. Men spørsmålet er om han oppholdt seg der tilstrekkelig til å overholde boplikten. Hvis han skulle anses å ha flyttet dit da han sendte flyttemelding i januar 1992, måtte han i hvert fall ha vært der i noen måneder etter flyttemeldingen.
Det bestrides at det for herredsretten var enighet om at ankemotparten flyttet til gården i januar 1992, selv om det i herredsrettens dom er gitt uttrykk for en slik enighet. Det vises til at det av stevningen og senere prosesskrift klart fremgår at det var den ankende parts standpunkt at ankemotparten aldri hadde flyttet til gården. Når dommeren i herredsretten har misforstått på dette punkt, kan det skyldes at den ankende part møtte uten prosessfullmektig i herredsretten, og således ikke fikk klargjort sitt standpunkt tilstrekkelig.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«1. Anders E. Haugland har løsningsrett til gnr. 91, bnr. 4 i Froland.
2. Anders E. Haugland tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Ankemotparten ved advokat Meyer har i hovedtrekk anført:
Det er tre hovedspørsmål i saken, nemlig om fristen for å reise søksmål er fem eller ti år, om fristen er overholdt og om boplikten er misligholdt. Egentlig er det også et fjerde spørsmål, nemlig om ankemotparten overhodet har flyttet og i tilfelle når. Hvis man kommer til at han rundt 1.1.1992 flyttet til eiendommen, faller det meste på plass.
Anførselen fra den ankende part om at fristen for søksmål er ti år, er ny for lagmannsretten. Etter ankemotpartens syn er det helt klart at fristen her er fem år. For det første kan det vises til at tiårsfristen etter ordlyden i odelsloven §27 gjelder ved «odelsløsning». Det er her ikke tale om odelsløsning, men om overtakelse på skiftet. Det følger også av en enstemmlig teori at fristen er fem år. For at tiårsfristen skal komme til anvendelse, må det i det minste være tale om overskjøting under trussel om odelsløsning, og antagelig må odelsløsningssak være reist. Tvisten på skiftet etter de tidligere eierne av gnr. 91 bnr. 4 gjaldt ikke denne eiendommen, men om ankemotpartens far, som hadde best odelsrett, måtte tilby en odelseiendom han tidligere hadde ervervet ikke bare til sine øvrige odelsberettigedes søsken, men også til den ankende parts far. Det avgjørende her var om det var odel på den eiendom som den ankende parts far tidligere hadde overtatt. Denne tvisten kan selvsagt ikke likestilles med en odelsløsningssak.
Når man går ut fra en femårsfrist, er det riktig - slik herredsretten er kommet til - at søksmålet er reist for sent. Forutsetningen er da at ankemotparten, slik han vil hevde, flyttet til eiendommen i januar 1992. At den faktiske tilflytting er avgjørende, følger klart av lovens ordlyd, og synspunktet har tilslutning av en samstemmig teori.
Avgjørende i saken er etter dette om ankemotparten flyttet til Haugland rundt 1.1.1992. Ankemotparten vil her for det første vise til at herredsretten oppfattet det slik at det under forhandlingene for herredsretten var enighet mellom partene om at han flyttet på dette tidspunkt. Den ankende part hevder nå at dommeren i herredsretten har misforstått på dette punkt. Ankemotparten er ikke enig i dette.
Ved vurderingen av om ankemotparten flyttet rundt årsskiftet 1991/92, må man legge vekt på flere ting. Ved avgjørelsen om man flytter, er det ganske sentralt om man flyttet tingene sine. Videre er det av betydning om man har noe annet sted som kan anses som en bopel. Det må også legges vekt på om det skjer et brudd med den tidligere bopel.
Det er klart at Anders S. Haugland hadde flyttet nesten alt sitt løsøre til gården ved årsskiftet 1991/92. Mye var flyttet allerede i 1987. Han hadde da solgt en villa han eide på Kolsås, og flyttet senere sammen med sin daværende kone inn i en leilighet hun og hennes foreldre hadde eid sammen i Ovenbakken i Bærum. Foreldrene var da døde, og leiligheten var konas særeie. Den var fylt med hennes og hennes foreldres gjenstander. Huset på Kolsås ble solgt for å finansiere kjøpet av gården i Froland. Ankemotparten var innstilt på at han etter hvert skulle flytte til Froland, og leiligheten i Ovenbakken var en midlertidig bopel. Den første utsettelse med boplikten skyldtes at han, før han kunne avslutte sitt arbeidsforhold i Shell som pensjonist, måtte ta et utenlands-oppdrag i Spania. Da han kom tilbake fra Spania, forsøkte han å melde flytting til Froland, men myndighetene ville ikke godta at han hadde en annen bopel enn hans daværende hustru, som ønsket å bo i Bærum. Kort etter ble hans daværende hustru alvorlig syk, og på grunn av dette søkte han ny utsettelse av boplikten. Høsten 1991 døde hans daværende kone. Leiligheten i Ovenbakken, hvor han hadde bodd noen måneder sammen med kona, ble overtatt av hennes datter fra et tidligere ekteskap. Det forelå altså et brudd med hans tidligere bopel. Han leide en hybel i underetasjen av konas datter, slik at han hadde et sted å overnatte når han skulle besøke familie og venner i Oslo-området. Det er imidlertid søkt å kalle dette for en tilfredsstillende bopel for en godt voksen mann. Forholdet er at enten flyttet Anders Haugland til gården i januar 1992, eller så var hans bopel en hybel, eventuelt hadde han ingen bolig. Det kan overhodet ikke være tvilsom at han på dette tidspunkt flyttet til Haugland i den hensikt å ha gården som sin bopel.
Når man legger til grunn at ankemotparten flyttet til gården i januar 1992, og at fristen for søksmål etter odelsloven §28 tredje ledd jf. §27 er fem år regnet fra tilflyttingen, er søksmålet reist for sent, og herredsrettens dom må stadfestes.
Dersom retten skulle komme til at fristen for søksmål er ti år, eller at fristen løper fra 1. april 1992, oppstår spørsmålet om ankemotparten har misligholdt boplikten etter at han tilflyttet eiendommen.
Det står ikke noe i loven om hva som kreves for å oppfylle boplikten. Det beror på en skjønnsmessig vurdering. At han meldte flytting til Froland i januar 1992, er et lite poeng, selv om det er den reelle bopel som er det avgjørende. Eiendommen behøver imidlertid ikke å være den eneste bopel. Det har ikke vært meningen å innføre et «stavnsbånd», og boplikten må tilpasses samfunnutviklingen. Tidligere så man ofte bo- og driveplikten under ett, og for å kunne arbeide fysisk på gården, måtte man selvfølgelig oppholde seg der en god del. I våre dager er det ikke så ofte at eieren av en gård rent fysisk driver skogen selv, og det er nå også åpnet adgang til å oppfylle driveplikten ved å leie ut jorda for en periode på ti år.
Anders S. Haugland er en godt voksen mann som ønsker å reise en god del og å besøke venner og familie der han bodde før, nemlig i Oslo-området. Han har ført dagbok over oppholdene på Haugland, og hans opptegnelser bør legges til grunn. Reisevirksomhet bør regnes med som opphold i hjemmet, altså på Haugland. Gården bærer preg av å være hans hjem. Alle hans ting er der, og det er et senter for hans livsutfoldelse. Hans interesser er knyttet til gården. Han liker å arbeide med hendene, og har selv gjort mye vedlikeholdsarbeid. Han er også interessert i jakt.
Teori og praksis er av liten betydning, ettersom vurderingen er skjønnsmessig og konkret.
Det forhold at Haugland i 1996 meldte flytting til Bærum, skyldtes utelukkende at han ved tidligere forsøk på flyttemelding til Froland da hans tidligere kone levde, hadde oppdaget at myndighetene ikke godtar at ektefeller er registrert som boende i forskjellige kommuner. Hans nåværende kone arbeider i Bærum, og ønsker å ha bopel der. At hun kjøpte leiligheten i Ovenbakken, var en ren tilfeldighet, ettersom den tidligere kones datter ønsket å flytte til Bergen og selge leiligheten, og hans nåværende kone hadde arvet penger som hun ønsket å investere.
Endelig skal bemerkes at for at den ankende part skal vinne frem, er det ikke tilstrekkelig at ankemotparten har misligholdt boplikten. Et eventuelt mislighold må være vesentlig, og det er i hvert fall ikke tilfelle her.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Anders S. Haugland tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med 12 % morarente fra forfall til betaling skjer.»
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og med den samme begrunnelse.
Retten finner det for det første klart at fristen for søksmål etter odelsloven §28 tredje ledd jf. §27 i dette tilfellet er fem år. Tiårsfristen gjelder etter lovens ordlyd i tilfelle hvor en eiendom blir overtatt ved odelsløsning. I dette tilfellet er det ikke tale om odelsløsning, men om å overta en eiendom på skifte i kraft av å ha best odelsrett. Det forhold at det var skiftetvist mellom partenes fedre, er her uten betydning. Det skal for øvrig bemerkes at denne tvisten ikke gjaldt den aktuelle eiendom. Det var ikke tvilsomt at ankemotpartens far hadde best odelsrett til eiendommen, og at han ønsket å benytte denne retten mot å tilby en odelseiendom han tidligere hadde overtatt til sine søsken. Tvisten gjaldt hvorvidt dette tilbudet også skulle gå til den ankende parts far, idet ankemotpartens far mente at den ankende parts far også hadde overtatt en odelseiendom tidligere. Etter rettens syn er det for øvrig ikke avgjørende hva skiftetvisten gjaldt. Tiårsfristen etter odelsloven §27 første ledd gjelder ikke selv om det er en tvist forut for overtagelse på skifte av en odelseiendom. Det vises til at det i proposisjonen om odelsloven ble foreslått at tiårsfristen skulle gjelde all overtagelse av fast eiendom ved aktiv bruk av odelsrett. Dette ble imidlertid endret av komitéen i Stortinget, som begrenset tiårsfristen til tilfelle av odelsløsning. Etter rettens syn er dette også vel begrunnet. Ved odelsløsning blir eieren av gården fordrevet, og det er rimelig at den som da overtar får en lengre bo- og driveplikt enn i andre tilfelle hvor man overtar en gård i kraft av odelsrett.
Spørsmålet er dernest når femårsfristen i dette tilfellet begynte å løpe. Den ankende part har hevdet at uansett om ankemotparten flyttet til Haugland i 1992, begynte ikke fristen å løpe før 1. april 1992, ettersom ankemotparten i 1991 hadde fått utsettelse med bo- og driveplikten til 1. april 1992. Etter lagmannsrettens syn er det klart at det er den faktiske tilflytting til eiendommen som er avgjørende. Dette er den mest naturlige forståelse etter ordlyden, og i samsvar med en enstemmig teori.
Etter dette blir det avgjørende for om søksmålet er reist tidsnok, om Anders S. Haugland bosatte seg på eiendommen rundt årsskiftet 1991/92. For herredsretten synes ikke dette å ha vært noe tvistepunkt. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til om det reelt sett var enighet for herredsretten, eller om herredsretten har misforstått. Lagmannsretten finner ut fra sin vurdering av bevisene i saken at Anders S. Haugland rent faktisk flyttet til gnr. 91 bnr. 4 på dette tidspunkt.
Lagmannsretten legger til grunn at ankemotparten helt fra han ervervet eiendommen i 1988 hadde til hensikt å bosette seg der når han ble pensjonist. Han måtte først søke om utsettelse med bo- og driveplikten inntil det tidspunkt arbeidsgiveren aksepterte at han gikk av med pensjon. Utsettelse ble gitt til 1.1.1991. Kort tid etter denne dato ble hans daværende kone alvorlig syk, og det ble nødvendig å oppholde seg i Oslo-området. Ankemotparten søkte og fikk ny utsettelse til 1. april 1992. Etter at hans kone var død i september 1991, ble den leiligheten de hadde bodd sammen i, overtatt av konas datter fra et tidligere ekteskap. Hun flyttet også inn i leiligheten. Av henne fikk Anders S. Haugland leie en kjellerstue med soverom og dusj, slik at han hadde et sted å overnatte når han var på besøk i Oslo-området. Han hadde fra tidligere mesteparten av sitt innbo og løsøre på gården, og etter konas død flyttet han ned det resterende. I januar 1992 meldte så Anders S. Haugland flytting til Froland kommune. Selv om det er klart at melding til Folkeregisteret ikke er avgjørende for hvor den reelle bopel er, er det et moment det kan legges vekt på. Etter lagmannsrettens syn tilsier hele situasjonen etter at kona døde i september 1991, og hennes datter i november overtok den leiligheten ekteparet hadde bodd i, at Hauglands hjem og bopel nå var gården i Froland. Etter at verken arbeid eller konas sykdom gjorde at han måtte bo andre steder, kunne han realisere den plan han hadde hatt om å bosette seg på gården som pensjonist. Han hadde på dette tidspunkt ikke noe annet sted som retten vil karakterisere som et hjem. For en godt voksen mann med god økonomi kan knapt nok en kjellerstue med soverom og dusj, hvor han etter det retten har forstått ikke hadde sine egne møbler og ting, karakteriseres som et hjem.
Retten ser det slik at i januar 1992 var gården ankemotpartens reelle bopel. Etter rettens syn er det da ikke avgjørende hvor mange døgn han oppholdt seg på gården de første månedene etter tilflyttingen. Han var pensjonist, han arbeidet ikke personlig verken i skogen eller på jorda, og retten finner det naturlig at han da har gjort det pensjonister med god økonomi ofte gjør i våre dager, nemlig reise til varmere land om vinteren, og besøke familie og venner. Retten har også forståelse for at han nettopp vinteren 1992 hadde større behov enn ellers for kontakt med familie og venner ettersom han nylig var blitt enkemann.
Når lagmannsretten er kommet til at ankemotparten flyttet til eiendommen ved årsskiftet 1991/92, at fristen for å reise søksmål etter odelsloven §28 tredje ledd jf. §27 i dette tilfellet er fem år, og at fristen løper fra faktisk tilflytting, er det klart at søksmålet er reist for sent.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Meyer har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 99.432,-, hvorav kr 94.000,- er salær til adv. Meyer, og kr 1.000,- salær til tidligere prosessfullmektig adv. Sundet. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Anders E. Haugland til Anders S. Haugland kr 119.532,- - kroner - etthundreognittentusenfemhundreogtrettito - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer.