LB-1995-1918
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-28 |
| Publisert: | LB-1995-01918 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 95-03831 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01918 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Birger-Olav Moxness). Kjæremotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Sven Marius Urke). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Ola R. Melheim, formann 2. Lagdommer Lars-Jonas Nygard 3. Lagdommer Iver Huitfeldt |
| Lovhenvisninger: | Utlendingsloven (1988) §13, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder midlertidig forføyning i fremmedsak.
I stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo byrett 19 mai 1995 ble det i hovedsaken lagt ned slik påstand:
1. Saksøktes vedtak om tilbakekall av bosettingstillatelse kjennes ugyldig.
2. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger.
For kravet om midlertidig forføyning ble det lagt ned slik påstand:
1. Gjennomføring av vedtaket om utreise utsettes inntil rettskraftig dom foreligger.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår inntil hovedsaken er avgjort.
Staten tok til motmæle i tilsvar 13 juni 1995 og la ned slik påstand:
I hovedsaken:
Staten frifinnes.
I forføyningssaken:
Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
I begge tilfelle:
Staten tilkjennes saksomkostninger.
Rettsmøte til behandling av begjæringen om midlertidig forføyning ble holdt 15 juni. Oslo byrett avsa 23 juni 1995 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. A tilpliktes innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen å betale Staten v/Justisdepartementet kr 9000,- - nitusenkroner- i saksomkostninger.
Kjennelsen er i rett tid påkjært av A som har lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 23 juni 1995 oppheves.
2. Gjennomføring av vedtaket om utreise utsettes inntil rettskraftig dom foreligger.
3. Saksomkostningsspørsmålet utstår inntil hovedsaken er avgjort.
Staten har tatt til motmæle og lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 23 juni 1995 stadfestes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger.
Saksforholdet fremgår av byrettens kjennelse og det som sies nedenfor.
A har i hovedsak gjort gjeldende:
Byrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse er feil. Både sikringskravet og sikringsgrunnen er sannsynliggjort.
Det er sannsynliggjort at departementets vedtak er ugyldig Bosettingstillatelsen er tilbakekalt fordi det feilaktig er lagt til grunn at ektefellene ikke har hatt faktisk samliv. Det er ikke riktig at han har gitt uriktig opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Han bodde og levde i faktisk samliv med sin ektefelle i mars måned 1993. Selv om det var noen problemer i samlivet høsten 1992, var det ikke noe opphør av det faktiske samliv. Den tidligere ektefellen har gitt uriktige opplysninger enten ut fra hevnmotiver eller for å få fremskyndet en skilsmisse fordi hun hadde truffet en annen mann som hun fikk et barn med. Ektefellen søkte 1 januar 1994 om separasjon, det har da formodningen mot seg at det faktiske samliv opphørte allerede høsten 1992. Det må også legges større vekt på at ektefellene faktisk har bodd sammen i ektefellens leilighet i Frognerveien i mellomtiden.
Sikringsgrunn er også sannsynliggjort. Konsekvensene vil bli spesielt store hvis han nå må forlate landet. Han har etablert et godt og sikkert arbeidsforhold og opptatt lån i landet samt etablert bopel. Dette må sammenholdes med at hovedsaken mot staten vil bli vanskeliggjort hvis han må forlate landet. Da utreisefristen er fastsatt til 31 mai 1995 begjæres det oppsettende virkning for å få utsatt iverksettelsen av utreisen.
Staten har i hovedsak gjort gjeldende:
Byrettens avgjørelse er riktig. Byretten har truffet sin avgjørelse etter å ha hørt forklaringen fra A og dessuten etter å ha mottatt vitneforklaring direkte fra hans tidligere ektefelle. Byretten har ikke funnet holdepunkter for at hun har forklart seg uriktig.
Byretten har riktig lagt til grunn at A mot bedre vitende har unnlatt å gi riktige opplysninger om sitt samliv i forbindelse med søknad om bosettingstillatelse. Hovedkravet er ikke sannsynliggjort.
Det foreligger heller ikke sikringsgrunn. De anførte praktiske og økonomiske konsekvenser kan ikke begrunne midlertidig forføyning.
Med hensyn til oppsettende virkning vises det til Rt-1988-590, hvor det på side 593 fremgår at det ikke kan gi utsatt iverksettelse når en midlertidig forføyning er avslått. Det foreligger da ikke noen avgjørelse av retten som et det kan bli spørsmål om å utsette iverksettelsen av.
Lagmannsretten skal bemerke:
Byretten har ved oversendelsen til lagmannsretten 28 juli 1995 ikke truffet beslutning om utsatt iverksettelse. Lagmannsretten er enig med staten i at det ikke er noe grunnlag for utsatt iverksettelse når midlertidig forføyning er avslått.
Byretten har etter umiddelbar bevisføring ikke funnet det sannsynliggjort at departementets vedtak er ugyldig. Om ektefellenes samliv etter høsten 1992 sier byretten bl.a.
Det må imidlertid legges til grunn at det etter at hustruen fraflyttet den felles bolig høsten 1992 ikke var noe samboerforhold mellom ektefellene. De hadde heller ikke noe seksuelt forhold. Etter rettens oppfatning må det etter dette klart legges til grunn at ektefellene ikke bodde sammen etter september 1992.
Det må videre legges til grunn at saksøkeren mot bedre vitende unnlot å gi riktige opplysninger om dette forholdet da han søkte bosettingstillatelse. Det må også være rimelig klart at saksøkeren var klar over at dette var en opplysning av vesentlig betydning for avgjørelsen av søknaden. Han hadde ved tidligere søknader vedlagt bostedsvis og måtte være klar over at dette ble vektlagt av mynidghetene.
Lagmannsretten er enig i det som byretten her har uttalt, og legger til grunn at det ikke er sannsynliggjort at det hefter noen ugyldighet ved Justisdepartementets vedtak av 12 juli 1994 i klagesaken, fastholdt etter ny prøving 27 april 1995.
Det er da ikke nødvendig for lagmannsretten å vurdere om det foreligger sikringsgrunn.
Kjæremålet har vært forgjeves og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges A å betale staten saksomkostninger, som er oppgitt å utgjøre kr 500 for kjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo byretts kjennelse stadfestes.
2. A betaler i saksomkostninger 500 - femhundre - kroner til Staten v/Justisdepartementet innen 14 - fjorten - dager.