LB-1995-2193
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-18 |
| Publisert: | LB-1995-02193 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre follo namsrett Nr. 95-446 D - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02193 K. |
| Parter: | Kjærende part: Statens lånekasse for utdanning (Prosessfullmektig: F.konsulent Mette Lisbeth Jensen) Kjæremotpart: A. |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F. Jensen, formann, Lagdommer Hilde Wiesener Haga, Lagdommer Gunnar Vefling, |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §3-2 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder spørsmål om stadfestelse av forslag til tvungen gjeldsordning.
A søkte den 16. februar 1995 Indre Follo namsrett om gjeldsordning. Ved namsrettens kjennelse av 28. februar s. å. ble det besluttet å åpne gjeldsforhandling. Frivillig gjeldsordning førte ikke frem. A begjærte den 26. mai 1995 tvungen gjeldsordning og fremla forslag til slik ordning. To kreditorer - bl.a. Statens lånekasse for utdanning, i det følgende også omtalt som Lånekassen - kom med innvendinger. Forslaget ble behandlet i rettsmøte den 20. juni, og A kom deretter med et endret forslag den 27. juni 1995.
Indre Follo namsrett avsa den 12. juli 1995 kjennelse med slik slutning:
Forslaget til tvungen gjeldsordning for A, født xx.xx.1954, stadfestes.
Av kjennelsen fremgår at namsretten godkjente krav fra til sammen 14 kreditorer med i alt kr 3607250,31. Blant disse var B, As ektefelle. Kravet fra B på kr 735313 ble først meldt den 25. mai 1995, etter den frist som var satt i henhold til gjeldsordningsloven §3-2. Namsretten fant imidlertid at dette ikke var til hinder for å godta kravet. Det stadfestede forslag innebærer at A til sammen skal betale sine kreditorer ca kr 470000 over en gjeldsordningsperiode på 8 år. Ved utløpet av perioden bortfaller gjenstående krav.
Om sakens nærmere enkeltheter vises ellers til namsrettens kjennelse og lagmannsretten merknader nedenfor.
Statens lånekasse for utdanning har rettidig påkjært kjennelsen til lagmannsretten og i det vesentlige anført:
Det anses sannsynliggjort at ekteparet A/B har gitt uriktige opplysninger m. h. t. kravet på kr 735313. Ektefellenes ektepakt synes tinglyst første gang i 1984. Det fremstår som usannsynlig at B skulle ha solgt sin særeieeiendom for å dekke As gjeld uten å være forpliktet til det. En del av det beløp B har innbetalt kan for øvrig ikke komme fra salg av denne eiendommen.
Videre er fremlagt dokumenter som peker i retning av at det har vært tale om fellesgjeld og ikke særgjeld for A. Dette har Lånekassen fått bekreftet ved henvendelse til de aktuelle låneinstitusjoner. Både A og B skal således ha undertegnet som debitorer på gjeldsbrevet. Dersom B i det hele tatt er berettiget til å fremme regresskrav, kan dette i hvert fall ikke utgjøre mer enn halvparten av fellesgjelden.
Under trussel om straffansvar er skyldneren i en gjeldsordningssak forpliktet til å gi korrekte opplysninger om alle forhold av betydning for hans økonomiske stilling. I nærværende sak er det gitt uriktige opplysninger om Bs regresskrav helt fra søknadstidspunktet. Disse er opprettholdt under vitneansvar for retten. Dette må være et skjerpende moment.
Uansett anføres at regresskravet er meldt for sent. Opplysninger om dette kravet fremkom først i As brev av 16. mai 1995. Verken ordlyden i gjeldsordningsloven §3-2 eller forarbeider inneholder bestemmelser om at krav som "meldes etter fristen ikke kan inngå i gjeldsordningen". Omstendighetene i saken tyder ellers på at regresskravet er brukt som pressmiddel for å oppnå frivillig ordning. Dette vil kunne føre til urimelige forhold, både for debitor og kreditorer.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
Namsrettens kjennelse i gjeldsordningssak nr. 95-446 D Hans Olav
A oppheves.
Kjæremotparten - A - har tatt til motmæle og i hovedtrekk gjort gjeldende.
Den dokumentasjon som Lånekassen viser til er lagt frem av A/B som har forsøkt å legge vekt på den reelle situasjon, jfr. Rt-1935-981. Informasjonen som Lånekassen nå har innhentet fra Gjensidige Kredittforsikring AS/Jøtun Finans AS uttrykker ikke As opprinnelige gjeldsforhold i 1988, men et senere gjeldsforhold i 1991. I denne forbindelse er fremlagt kopi av en lånesøknad fra 1988 som viser at søknaden ble undertegnet av A alene. Bakgrunnen var at lånebeløpet skulle dekke As misligholdt næringsgjeld til andre långivere. Hele lånebeløpet ble utbetalt til As konto i Kreditkassen for innfrielse av næringsgjelden. Som sikkerhet for lånet stilte ektefellen pant i sin særeieeiendom - - -vn. 8 i Oslo. Dette var et krav fra långiveren.
Gjennom hele ekteskapet har ektefellene praktisert atskilt økonomi. Intensjonene dem imellom var derfor at A skulle være ansvarlig for lånet og selv betjene det. As næringsvirksomhet gikk imidlertid ikke bra, og lånet fra 1988 ble misligholdt. I 1991 stilte Gjensidige Kredittforsikring krav om innfrielse eller tvangssalg av - - -vn. 8. Dette førte til salg av eiendommen og at B betalte kr 735313 ved hjelp av særeiemidler, men det er aldri hevdet at kr 272464 er dekket direkte ved hjelp av denne salgssummen. A har i denne forbindelse redegjort for hvordan B har fremskaffet et beløp på ca kr 270000, bl.a. ved lån fra slektninger og bekjente. For øvrig hevdes at Bs regresskrav reelt er høyere enn kr 735313.
A bemerker at den fremlagte dokumentasjon kanskje kan forstås slik at Bs regresskrav springer ut av fellesgjeld som de begge er ansvarlige for. Utad heftet ektefellene solidarisk, men innad (inter partes) svarer han for hele beløpet fordi dette var gjeld i næringsforhold.
Det er ikke korrekt at den første ektepakten skriver seg fra 1984. Allerede i 1979, en måned etter inngåelsen av ekteskap, opprettet og tinglyste de ektepakt. B hadde på det tidspunkt fast lønnsinntekt, 2 leiligheter og diverse aktiva for øvrig, mens A som var student og bodde hos sine foreldre, sto uten inntekt eller verdier.
Ordlyden i gjeldsordningsloven §3-2 kan ikke forstås slik at et krav som meldes etter fristen, skal utelukkes fra gjeldsordningen. Heller ikke rettspraksis eller lovforarbeider gir holdepunkter for en slik slutning. Det kan ellers ikke være noe i veien for å legge inn et slikt krav som et forhandlingsmoment med sikte på å oppnå en frivillig ordning. En kreditor må kunne avstå krav under forutsetning av at frivillig ordning kommer i stand.
Den kjærende part har ikke nedlagt noen påstand. Det fremgår imidlertid at han mener at namsrettens kjennelse bør stadfestes.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og skal bemerke:
A og B inngikk ekteskap i 1979. Allerede samme år opprettet de ektepakt hvorved bl.a. 2 leiligheter ble gjort til Bs særeie. Ved senere ektepakter, bl.a. i 1984, ble bestemt at partene skulle ha fullt særeie. Dette er fortsatt situasjonen mellom ektefellene. I henhold til ektepaktene har B ervervet flere faste eiendommer som sitt særeie, herunder - - -vn. 8 i Oslo.
I midten av 1980-årene startet A næringsvirksomhet sammen med 2 kamerater. Virksomheten gikk dårlig og A pådro seg gjeld til Kreditkassen. Gjelden til banken ble gjort opp ved at det i 1988 ble opptatt et lån på kr 500000 med Forenede Fonds AS som långiver pr. kommisjon. Det er ingen tvil om at både A og B sto som låntakere overfor långiver. Dette fremgår både av den lånesøknad som ble innsendt og det omsetningsgjeldsbrev som ble underskrevet. Lånet ble delvis refinansiert i 1991 og det ble da utstedt et nytt omsetningsgjeldsbrev, fortsatt med begge ektefeller som skyldnere. Helt fra 1988 var lånet sikret med pant i - - -vn. 8. Denne eiendommen ble solgt i 1991 i forbindelse med refinansieringen.
Solidarisk ansvar utad er ikke til hinder til for at skyldnerne innad kan ha avtalt eller forutsatt en annen, endelig ansvarsfordeling dem imellom. Dette kan også gjelde for samskyldnere som er ektefeller, selv om det i slike situasjoner vil kunne være naturlig å anta at de innad skal hefte for hver sin halvdel. Etter omstendighetene kan det nok derfor være grunn til å stille relativt strenge beviskrav til de ektefeller som hevder at den ene skal bære det fulle ansvar i regressomgangen. Lagmannsretten finner imidlertid at A og B har sannsynliggjort at dette er tilfelle i nærværende sak.
Ektepaktene viser at ektefellene helt siden 1979 har hatt atskilt økonomi m. h. t. mer betydelige aktiva- og passivaposter. Det er videre ingen grunn til å betvile at lånet i 1988 ble opptatt for å dekke særgjeld som A hadde opparbeidet seg i sin næringsvirksomhet. I en slik situasjon foreligger en sterk presumsjon for at ny gjeld som avløser tidligere særgjeld, også skal være særgjeld for den ene parten. Retten kan ikke se at det i dette tilfelle er fremkommet opplysninger som kan avsvekke en slik presumsjon. At B undertegnet som medskyldner overfor långiveren og at hun stilte særeie som pant, skyldtes åpenbart at A ikke ble vurdert som kredittverdig. Retten legger således til grunn at B kom inn som medskyldner i 1988 utelukkende av den grunn at dette ble stilt som et ufravikelig krav fra långivers side. Etter dette finnes godtgjort at A i forhold til B alene skulle være ansvarlig for hele lånet.
Det er ikke omtvistet at B har innfridd det låneforhold som opprinnelig ble etablert i 1988, og det er opplyst at beløpet utgjør kr 735313. Retten finner videre sannsynliggjort at dette i sin helhet er skjedd med Bs særeiemidler. Lagmannsretten nøyer seg på dette punkt med vise til opplysningene i tilsvaret av 27. august 1995 som ikke er anfektet av Lånekassen. Av dette følger at B har et regresskrav mot A på kr 735313.
Det er på det rene at Bs krav ble meldt etter fristen fastsatt i henhold til gjeldsordningsloven §3-2. Lagmannsretten er imidlertid enig med namsretten at dette ikke er til hinder for at kravet kan inngå i gjeldsordningen, og lagmannsretten viser og slutter seg til namsrettens drøftelse av dette spørsmålet. Dette innebærer ikke at den fastsatte frist nødvendigvis vil være uten enhver rettslig betydning. Lagmannsretten peker på at namsretten skal nekte stadfestelse dersom den foreslåtte gjeldsordning vil virke støtende. I denne sammenheng kan det etter omstendighetene være et poeng om et bestemt krav som omfattes av forslaget, er meldt i rett tid eller ikke. Noe avgjørende moment i nærværende sak kan dette imidlertid ikke være.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Lånekassens kjæremål har vært forgjeves, men saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.