LB-1996-1948

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-02-11
Publisert:	LB-1996-01948
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo forhørsrett Nr. 96-179 F/18 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01948 M.
Parter:	B.
Forfatter:	Johannes Smit, Ragnhild Dæhlin, Sveinung Koslung
Lovhenvisninger:	EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Skadeserstatningsloven (1969) §3-10, §387, §447, §449

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446.

A ble funnet drept i sin leilighet i - - -gaten 18, Oslo den 4 januar 1995, ca kl 1400. Hennes samboer, B, ble pågrepet og siktet for drapet den 5 januar 1995. Dagen etter besluttet Oslo forhørsrett at han skulle fengsles, og han satt sammenhengende i varetekt til 6 juni 1995 da han ble løslatt. Straffesaken mot B ble henlagt ved Riksadvokatens beslutning av 18 oktober 1995. Ingen andre personer er siktet for drapet.

Ved begjæring av 4 januar 1996 reiste B krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446.

Etter begjæring besluttet forhørsretten å holde muntlig forhandling i anledning kravet, jf straffeprosessloven §449, tredje ledd. Forhandlingen ble holdt i tiden 3 - 20 juni 1996 med en ukes opphold. B møtte og avgav forklaring. Det ble avhørt 35 vitner, hvorav to sakkyndige. Forhandlingene ble avbrutt fordi det ble besluttet å iverksette ytterligere etterforskning. Spyttfunnene på to sigarettstumper i et askebeger på avdødes soveværelse var ikke tidligere analysert. Dette ble gjort i den nevnte periode, og Rettsmedisinsk institutt avgav erklæring 19 juni 1996.

Oslo forhørsrett avsa kjennelse 3 juli 1996 med slik slutning:

Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

B har i rett tid påkjært forhørsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. For lagmannsretten er det nedlagt slik påstand:

Oslo forhørsretts kjennelse av 03.07.96 oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.

Kravet om erstatning og oppreisning av 04.01.96 opprettholdes.

Statsadvokaten har ikke nedlagt uttrykkelig påstand.

I brev til lagmannsretten 9 september 1996 opplyste statsadvokaten at B var avgått ved døden.

Saken fortsetter selv om den som har reist kravet er avgått ved døden. Saken er reist av B selv innen fristen på tre måneder, jf straffeprosessloven §447. Det vises forøvrig til Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentar (1996) side 1051og skadeserstatningsloven §3-10. Et eventuelt erstatningsbeløp tilfaller dødsboet/arvingene.

Forsvareren har begjært muntlig forhandling i saken. Begjæringen ble blant annet begrunnet med at det kom frem nye opplysninger i forhørsretten som retten ikke tok tilstrekkelig hensyn til. Den 28 november 1996 besluttet lagmannsretten å ikke etterkomme begjæringen om å holde muntlig forhandling, idet særlige grunner ikke foreligger, jf straffeprosessloven §387. Det kan ikke mottas forklaring fra B, og saken er tilstrekkelig opplyst ved etterforskningsdokumentene og byrettens behandling. Forsvareren har ikke konkretisert anførslen om at det kom frem nye opplysninger av betydning for forhørsretten.

B har ved sin forsvarer, advokat Susie Bergstrand, i det vesentlige anført:

Det ble begått saksbehandlingsfeil ved forhørsrettens behandling av saken, og disse feil må føre til at forhørsrettens kjennelse oppheves.

Det foreligger alvorlige brudd på uskyldspresumsjonen, og det vises Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 (2). Forhørsrettens kjennelse inneholder flere formuleringer som må forstås slik at forhørsretten tar stilling til strafferettslig skyld. Forhørsretten forsøker å skape en kunstig sondring mellom erstatningsrettslige skyldvurderinger og strafferettslige skyldvurderinger, men dette kan ikke skjule at det i realiteten er foretatt en strafferettslig skyldvurdering. Det vises forøvrig til Rt-1994-721.

Den muntlige forhandling for forhørsretten var begrenset. Dette ble akseptert av partene. Det anføres likevel at resultatet av denne fremgangsmåte er betenkelig. I kjennelsen er det ukritisk vist til politiforklaringer fra vitnene. Noen av disse møtte ikke i retten, men har kun forklart seg for politiet. Forsvareren har ikke fått anledning til å stille spørsmål til disse. Forhørsretten har i enkelte tilfeller vist til opplysninger i politiforklaringene fra vitnene, uten at det er opplyst at det også finnes politiforklaringer som går i en annen retning. Et gjennomgående trekk i saken er at opplysninger mot B er trukket frem, mens opplysninger som taler til hans fordel ikke er nevnt. Når forhørsretten bruker de opplysninger som finnes på en mangelfull måte og slik at det gis et skjevt bilde av saken, er dette en alvorlig saksbehandlingsfeil.

Forhørsretten har også tatt feil når det gjelder rettsanvendelsen. Det er stilt for strenge krav til sannsynliggjøringen etter straffeprosessloven §444. Den etterforskning som ble foretatt i en pause i forhandlingene for forhørsretten peker klart mot en annen gjerningsmann, nemlig C. De tekniske undersøkelser fra åstedet viser at en sigarettsneip funnet på avdødes soveværelse inneholdt spytt fra C. Han har for øvrig gitt motstridende opplysninger i avhør og har benektet at han har vært på avdødes soveværelse. Ut fra disse opplysninger burde retten ha funnet at det foreligger tilstrekkelig sannsynlighet for at B ikke er gjerningsmannen.

Forhørsretten har også anvendt rettsreglene feil når det gjelder vilkåret i straffeprosessloven §445 om at det kan gis erstatning "for særlig uforholdsmessig skade ved forføyningen". B hadde sine eiendeler i avdødes leilighet. Da B satt i varetekt, var det ikke mulig for ham å ivareta sine interesser, og avdødes leilighet ble ryddet og hennes gjenstander solgt. Det er en direkte årsakssammenheng mellom varetektsfengslingen og Bs tap. Dette må påtalemyndigheten ha ansvaret for. Dette tapet er av helt ekstraordinær karakter og ikke noen normal følge av en varetektsfengsling.

Det følger av straffeprosessloven §444 at B må sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen. Kravet til bevisets styrke må avpasses etter de muligheter B har hatt for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen.

Forhørsretten har bedømt bevisene feil. Det anføres at B har sannsynligjort at han ikke har foretatt den straffbare handling.

Det har ikke vært mulig å fastslå dødstidspunktet. Derfor er det ikke holdepunkter for at avdøde ble drept om kvelden 30 desember 1994. Det kan like gjerne ha skjedd en av de påfølgende dager.

Døren inn til avdødes leilighet var ulåst da hun ble funnet 4 januar 1995. Det er på det rene at flere har ringt på hos henne i perioden 31 desember 1994 til 4 januar 1995, uten at de er blitt observert av naboer. Det er derfor ikke påfallende at avdøde ikke ble observert i tiden 30 desember til 4 januar. Gjerningsmannen kan følgelig lett ha kommet seg inn i leiligheten uten å ha blitt sett.

Avdøde levde et riskofylt liv og hadde omgang med mange menn. Hun var prostituert og drev med spesielle former for seksuelle tjenester med masochistiske innslag. Hun misbrukte alkohol og medikamenter.

Det er spesielt tre personer som peker seg ut som mulige gjerningsmenn. Dette gjelder avdødes tidligere samboer, D, som tidligere var dømt for vold mot henne. E er av avdøde anmeldt for vold mot henne to ganger i 1994. I følge anmeldelsene trakasserte han avdøde jevnlig og skal ha truet med å drepe henne. Det er uoverenstemmeler i hans forklaringer når det gjelder hans alibi. Flere vitner har opplyst at avdøde de siste månedene før hun ble drept flere ganger er observert sammen med en mørkhudet mann som må ha vært C. Det er på det rene at det var hans spytt som ble funnet på den ene sigarettstumpen som ble undersøkt under forhandlingen for forhørsretten. Det foreligger motstridende opplysninger om hans forhold til avdøde.

Det er ikke sannsynlig at B ville ta livet av avdøde. De var kjærester, og det var stort sett et godt forhold mellom dem. Det bestrides at B har vært voldelig mot avdøde. Avdøde ble derimot aggresiv og vanskelig når hun var full. Slik var situasjonen den 30 desmber 1994. Det ble diskusjon fordi avdøde begynte å drikke av varene som var innkjøpt til den planlagte fest nyttårsaften. Sundalsklev fant det derfor best å gå fra avdøde om kvelden slik han hadde gjort flere ganger tidligere når hun ble vanskelig. B har gitt troverdige forklaringer om sine bevegelser etter at han forlot avdøde om kvelden den 30 desember 1994. Det er ikke grunnlag for å hevde at han var tilbake i leiligheten etter dette tidpunkt. De omhandlede pantelapper, som et av vitnene har forklart at han fikk av B, er et moment som ikke kan tillegges vekt av betydning.

Påtalemyndighetens viktigste vitner er naboene som observerte avdøde og B i oppgangen om kvelden 30 desember 1994. Det er uoverensstemmeler i deres forklaringer. Det kan derfor ikke legges til grunn at B utøvet vold mot avdøde denne kveld. Tvertimot var det avøde som var umulig, og B ville hjelpe henne inn i leiligheten.

Det tekniske bevis trekker ikke i retning av at B er gjerningsmannen. Hårstråene som ble funnet i avdødes hånd tilhørte etter all sannsynlighet avdøde selv. Det ble funnet blod fra avdøde på Bs skjorte. Dette kan like gjerne stamme fra episoden i trappoppgangen. Andre tekniske bevis som kan peke i retning B, er ikke funnet.

Politiets etterforskning var mangelfull. Det tok lang tid før resultatene av de tekniske undersøkelsene forelå. Etterforskningen ble ensidig rettet mot B. Først etter påtrykk fra forsvarer ble mulige andre gjerningsmenn avhørt og i mellomtiden var verdifull tid gått tapt. Det er ikke gjort nødvendige anstrengelser for å finne avdødes filofax og for å oppspore hennes kundekrets.

Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 er til stede. Subsidiært anføres at vilkårene etter §445 er oppfylt. B har også krav på oppreisning etter §447.

Påtalemyndigheten har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Det foreligger ikke saksbehandlingsfeil som må føre til at forhørsrettens kjennelsen oppheves.

Forhørsrettens begrunnelse er ikke i strid med Den europeiske Menneskerettighetskonvensjon artikkel 6, jf avgjørelsen i Rt-1994-721. Forhørsretten har riktig tatt stilling til om det er større sannsynlighet for at B er gjeningsmannen enn andre. Retten har ikke tatt stilling til eller uttalt seg om den strafferettslige vurdering.

Det er ingen saksbehandlingsfeil at det ble opplest fra politiforklaringene fra de vitner som ikke var til stede under den muntlige forhandlingen. Denne fremgangsmåte samtykket forsvareren i og leste selv opp fra en rekke forklaringer. Det anføres dessuten at når det ikke er muntlig forhandling, vil den normale fremgangsmåte være bruk av politiforklaringer, i tillegg til andre bevis i saken.

Det bestrides at forhørsretten har lagt til grunn feil rettsanvendelse når det gjelder forståelsen av vilkåret for erstatning i straffeprosessloven §444. Det er ikke noen betingelse at den som reiser kravet må sannsynliggjøre at noen annen har foretatt handlingen, men kun at han selv med vanlig sannsynlighetsovervekt ikke har begått den. Forhørsretten har vurdert forholdet til C riktig. De nye opplysninger som knyttet dette vitne til drapsstedet er ikke avgjørende. De tekniske undersøkelser kunne ikke si noe om på hvilket tidpsunkt sigarettstumpen ble lagt igjen i leiligheten. Det er ikke andre opplysninger som knytter C til drapet. Under forhørsrettens behandling kom det ikke frem øvrige nye forhold av betydning for vurderingen av saken.

Det bestrides at forhørsretten har anvendt rettsreglene feil når det gjelder virkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445. Leiligheten ble avstengt av politiet etter drapet. Beslaglagte gjenstander fremgår av rapport i sakens dokumenter. Leiligheten med innbo og verdisaker ble overlevert skifteretten 25 januar 1995. Dette ble B og hans advokat underrettet om. Boet ble skiftet offentlig og B meldte ikke noe krav i forbindelse med det utstedte proklama. De påståtte eiendeler som skulle tilhøre B er ikke omfattet i oversikten over solgte gjenstander fra boet. Det er ikke bevist at de nevnte gjenstander befant seg i leiligheten. Det foreligger derfor intet ansvarsgrunnlag for det offentlige. Det er heller ikke dokumentert noe økonomisk tap og ikke sannsynliggjort noen årsakssammenheng mellom et eventuelt tap og varetektsoppholdet.

Forhørsrettens bevisbedømmelse når det gjelder kravet om at B må sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen, er riktig. Påtalemyndigheten slutter seg til forhørsrettens begrunnelse.

Hverken vilkårene for erstatning i straffeprosessloven §444 eller §445 er oppfylt. Det er da heller ikke grunnlag for oppreisning etter §446.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten finner at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil av en slik art at det er grunnlag for å oppheve forhørsrettens kjennelse.

Høyesterett har uttalt i avgjørelsen i Rt-1994-721 at regelen i straffeprosessloven §444 ikke i seg selv strider mot EMK artikkel 6 (2). Det uttales imidlertid i dommen: "..Hvis det i begrunnelsen for å nekte erstatning reises tvil om frifinnelsen for straff er riktig, eller begrunnelsen inneholder formodninger om strafferettslig skyld, vil forholdet til EMK art. 6 (2) bli problematisk. " Etter lagmannsretten oppfatning kan forhørsrettens kjennelse ikke forstås slik at det tas standpunkt til den strafferettslige skyld. Forhørsretten uttaler at reglene er slik at bevisbyrden er lagt på B og at det er tilstrekkelig med en sannsynlighetsovervekt. Det presiseres at forhørsretten ikke har tatt stilling til skyldspørsmålet ut fra en strafferettslig vurdering. Etter lagmannsrettens oppfatning inneholder heller ikke den konkrete vurdering av bevisene i saken uttalelser eller vurderinger som viser at det er tatt stilling til det strafferettslige spørsmål. Etter dette finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å oppheve forhørsrettens kjennelse på grunn av strid med konvensjonen.

Det er ingen feil i saksbehandlingen at den muntlige forhandling for forhørsretten var begrenset. Det er på det rene at advokat Bergstrand erklærte seg enig i en slik fremgangsmåte. Videre er det ikke nærmere konkretisert hvilke feil denne behandlingsmåte skal ha ført til.

Lagmannsretten kan ikke se at forhørsretten har bygget sin avgjørelse på feil rettsanvendelse. Det skal tilføyes at det ikke er nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til denne anførsel da lagmannsretten har kompetanse til å behandle alle sider av saken.

Det følger av straffeprosessloven §444 at dersom forfølgningen mot en siktet innstilles, har han krav på erstatning for den skade han har lidt ved forfølgningen, hvis det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Dette innebærer at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at siktede ikke har foretatt handlingen, og at det er siktede som må føre beviset for dette. Erstatningskravet skal avgjøres på selvstendig grunnlag, uavhengig av de strafferettslige vurderinger i saken. Det finnes flere rettsavgjørelser hvor siktede er frifunnet ut fra prinsippet om at en hver rimelig tvil skal komme siktede til gode, men erstatning er nektet fordi det ikke er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt handlingen. De bevisregler som gjelder for erstatningskrav etter straffeprosessloven §444 adskiller seg ikke fra de bevisregler som gjelder krav om erstatning i sin alminnelighet. Det skal understrekes at en nektelse av et erstatningskrav ikke innbærer at det rokkes ved den tidligere beslutning om henleggelse av straffesaken eller at denne beslutning trekkes i tvil. Lovgiveren har som utgangspunkt valgt den løsning at den økonomiske følge av strafforfølgning som ender med at forfølgningen innstilles eller med frifinnelse, må bæres av den som har vært siktet når han ikke kan sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen. For ordens skyld tilføyes at Straffelovrådet i 1995 fikk i oppdrag å vurdere endringer i reglene. Rådet avga innstilling 18 september 1996 og foreslo blant annet at kravet om at siktede må sannsynliggjøre sin uskyld for å få erstatning bør bortfalle. Dette forhold får imidlertid ikke betydning i nærværende sak.

Når det nærmere gjelder kravet til sannsynlighet, skal bemerkes at beviskravet ikke vil være oppfylt hvis det fremstår som like sannsynlig at siktede har begått handlingen som at han ikke har gjort det, jf avgjørelsen i Rt-1994-721. Beviskravet vil være oppfylt hvis det foreligger mer enn 50 % sannsynlighet for at den siktede ikke har foretatt handlingen. Det følger av rettspraksis at beviskravet i en viss grad må tilpasses de faktiske muligheter siktede har til å føre beviset. Dette er særlig aktuelt hvor det er gått lang tid fra den straffbare handling til kravet om erstatning ble avgjort. Det vises til avgjørelser inntatt i Rt-1992-736 og Rt-1995-367.

Det er på det rene at B og avdøde hadde vært kjærester i et par år og samboere i perioder. I følge B hadde de bodd sammen de siste månedene før hun døde. De bodde i avdødes leilighet i - - -gaten 18. Det er ikke omstridt at avdøde var prostituert og at virksomheten i betydelig utstrekning foregikk i avdødes leilighet. Prostitusjonsvirksomheten hadde til dels et sadomasochistisk tilsnitt med bruk av lakk- og gummiklær, pisk og håndjern. B har opplyst at avdøde hadde mange kunder og høye inntekter. B var fra tid til annen i leiligheten når kundene kom idet avdøde var redd og ønsket beskyttelse. B har forklart at han mislikte avdødes prostitusjonsvirksomhet, men at han var glad i henne og ønsket å opprettholde kjæresteforholdet.

Det er videre på det rene at avdøde hadde et alkoholproblem, og hun brukte også medikamenter. B har forklart at hun ble kranglete og aggressiv i drikkeperioder, og at han holdt seg borte fra henne i slike perioder.

Retten legger til grunn at avdøde siste gang ble sett i live om kvelden 30 desember 1994. Det er avhørt en rekke vitner og ingen har oppgitt å ha sett henne etter dette tidspunkt. Hun har ikke svart på telefonhenvendelser. På grunnlag av rettsmedisinske undersøkelser har det ikke vært mulig å fastslå dødstidspunktet. Hun bar preg av å ha vært død noen tid da hun ble funnet. Det må legges til grunn at hun ble drept en gang mellom kvelden 30 desember 1994 og ca kl 1400 den 4 januar 1995 da avdøde ble funnet. Dødsårsaken var kvelning. Merker på kroppen viste at hun hadde vært utsatt for vold og flyttet på etter at døden inntrådte.

B har fortalt at de begge overnattet i avdødes leilighet natt til fredag 30 desember. Det er på det rene at en venn av avdøde etter hennes ønske hadde gjort en del innkjøp på Vinmonopolet, og at han leverte varene i leiligheten om formiddagen. B var da til stede. Grunnen til innkjøpet var at avdøde hadde invitert til nyttårsfest i sine lokaler i - - -gate 1 hvor hun drev et galleri og kafé. Senere på dagen var B og avdøde i banken. Videoopptak fra banken viser at dette var ca kl 1500. Etter besøket i banken gikk de hjem. I følge B hadde avdøde drukket og var beruset da de gikk i banken. Etter at de kom hjem begynte hun å drikke av de innkjøpte varene, herunder brennevinet. B ble irritert for dette. Hun fortsatte drikkingen utover kvelden. På et tidspunkt kom hun naken ut i stuen. Noe senere kledde hun på seg lakklær og sa at hun ventet en kunde. Det kom imidlertid ikke noen kunde og etter en tid tok hun av seg lakklærne og fortsatte å gå rundt naken. Hun fortsatte å drikke brennevin. B har opplyst at han ikke smakte alkohol.

Det er på det rene at avdøde på et tidspunkt gikk ut i oppgangen og banket på døren hos en nabo. Døren ble åpnet, men ble straks lukket igjen. Ifølge B var hun så full at hun snublet over en barnevogn, falt og ble liggende på gulvet. Hun blødde fra ansiktet, og B ville hjelpe henne inn i leiligheten. Hun ville ikke følge med, og B gikk alene inn i leiligheten. Litt etter ringte en annen person, som holdt på å flytte inn i oppgangen, på døren. Han lurte på hva som foregikk. B gikk ut og fant avdøde liggende på gulvet. Det lå en bloddam på gulvet. Mannen gikk ut av oppgangen og B fikk avdøde med seg inn i leiligheten.

De to personer som så avdøde i trappeoppgangen er begge avhørt av politiet. Naboen ble også avhørt for forhørsretten. Det er bemerket i forhørsrettens kjennelse side 19 at han har fastholdt sin forklaring under de muntlige forhandlinger. Begge har opplyst at de så avdøde ligge naken på gulvet i oppgangen, og at hun blødde fra ansiktet. Naboen fulgte med i kikkehullet i døren etter at han hadde lukket den. Han har forklart at han så at B dyttet avdøde flere ganger og til slutt så kraftig at hun falt mot stedet hvor barnevognen sto. Hun ble liggende og vitnet hørte gråt. Vitnet hørte senere en mann komme ned trappen og hørte at han snakket med B som sto i døråpningen. Etter en liten stund så vitnet at avdøde kom gående mot døren til leiligheten sin. Hun stoppet, og det virket for vitnet som om hun og B snakket sammen. Avdøde gikk så inn i leiligheten, og døren ble lukket. Senere så han hverken avdøde eller B. Vitnet har forklart at han senere så bloddammen på gulvet i oppgangen, men at denne etter noen dager var vasket bort.

B har forklart at han fikk avdøde i seng og roet henne ned. Han forlot så leiligheten og tok med seg de drikkevarene som var igjen. Han har forklart at han ikke tok med seg sine nøkler til leiligheten og ikke låste ytterdøren. Han har opplyst at hørte et knepp etter at han hadde gått ut og gikk ut fra at avdøde låste etter ham.

B har forklart at han tilbrakte natten til 31 desember ute under en bro, og at han de påfølgende netter overnattet hos venner. I sin første politiforklaring sa han at han var tilbake og ringte på ytterdøren til oppgangen flere ganger, men at ingen lukket opp. Senere har han forklart at han overhodet ikke var tilbake i - - -gaten 18 etter at han forlot leiligheten om kvelden 30 desember 1994.

Det er på det rene at døren inn til avdødes leilighet var åpen da hun ble funnet død. Hun ble funnet naken på soveværelset på gulvet ved sengen. Det var ryddig i leiligheten, den hadde ikke spor etter kamp, og det var vann i hundens vannskål. Disse forhold kan tyde på at det har vært ryddet i leiligheten etter drapet. Flere har opplyst at avdøde hadde filofax med kunderegister. Det ble bare funnet eldre sådanne, ikke noen fra den siste tiden.

Etter lagmannsrettens oppfatning peker ovennevnte momenter i retning av B som en mulig gjerningsmann. Han og avdøde var kjærester. B var den siste som så avdøde i live. Om kvelden 30 desember var avdøde full, noe B mislikte. Det fant sted en ubehagelig episode i trappoppgangen, og naboen har forklart at han så at B dyttet avdøde flere ganger slik at hun falt og at hun gråt.

I tillegg kommer at det er påfallende at B sov ute om natten den 30 desember. I følge opplysninger fra Meteorologisk institutt var det null grader den natten, og B hadde åpenbart ikke vanskeligheter med å finne overnattingsmuligheter. Han overnattet hos venner de påfølgende netter. Det kan virke som han sørget for ikke å ha alibi for natten mellom 30 og 31 desember 1994. Et vitne har forklart at han og hans kone skulle handle på Rimi nyttårsaften. Han så da B gå ut av porten til nabohuset i - - -gaten 22. Nummer 18 og 22 har felles bakgård. Porten til nummer 22 har smekklås slik at det er mulig å gå ut på fortauet gjennom porten. Kopi av en kassalapp fra Rimi viser innslag i kassa 31 desember 1994 kl 15.51. Dette kan tyde på at B nødig ville bli sett i den vanlige oppgangen. Etter rettens oppfatning er det også påfallende at han har opplyst at han forlot leiligheten uten å ta med seg sine nøkler. Det var hans hjem. Det er også påfallende at døren sto ulåst da avdøde ble funnet 4 januar 1995.

Videre vil lagmannsretten peke på at det på drapsstedet ble funnet blod (på putetrekk) som kan være fra B. Det ble også funnet blod på klærne som B hadde da han ble pågrepet. Dette kan stamme fra avdøde. Således heter det i rapport fra Rettsmedisinsk institutt av 21 juli 1995:

Blod på C-2 skjorte flekk a) stammer ut fra undersøkelsen (PCR) sannsynlig fra A.

Blod på B-12 putetrekk flekk a), C-5 T-skjorte flekk a) og C-6 truse flekk a) kan stamme fra B.

Det skal bemerkes at blodet på skjorten kan stamme fra episoden i oppgangen, og at blodet fra B kan ha sammenheng med at han etter det opplyste var plaget med eksem. Disse funn er således ikke avgjørende, men er sammen med de øvrige forhold momenter som peker mot B.

Etter lagmannsrettens oppfatning er forklaringen til vitnet F om at B gav ham pantelapper, som gjaldt avdødes smykker, egnet til å rette søkelyset mot B. F har i politiforklaring opplyst at han fikk disse av B som julegave en av de første dager i januar 1995, og at B opplyste at han hadde mottatt dem av en person som han ikke sa navnet på, men som skyldte ham penger. To av pantelappene ble levert inn hos Låneinnretningen, Herslebsgate 8 den 4 januar 1995. En tredje pantelapp ble funnet under ransaking av Fs leilighet. B har benektet å ha gitt vitnet disse pantelappene. Disse forhold kan oppfattes som et forsøk fra B på å få mistanken over på andre.

Spørsmålet blir så om det er grunn til å mistenke andre personer, og om bevisene mot andre er av en slik art at det må konstateres at det er sannsynlighetsovervekt for at B ikke kan ha begått drapet.

Det skal understrekes at avdøde må ha levet et risikofylt liv gjennom sin prostitusjonsvirksomhet og at hun åpenbart må ha hatt kontakt med mange menn.

Lagmannsretten finner at det er sælig grunn til å rett søkelyset mot C. Den ene sigarettstumpen som ble funnet i askebegeret på avdødes soveværelse inneholdt spytt fra C. Det er grunn til å stille spørsmål ved hans forklaring, særlig når det gjelder hans forhold til avdøde. Han må ha hatt et nærmere forhold til henne enn det han har villet vedkjenne seg. Dette må bety at C har vært hos avdøde ikke lang tid før avdøde ble drept. Imidlertid er det ikke særlige andre bevis enn sigarettstumpen som underbygger mistanken mot C. Etter lagmannsrettens oppfatning er ikke mistanken mot C av en slik art at den svekker mistanken mot B i nevneverdig grad.

To øvrige personer er også trukket frem. Dette er avdødes tidligere samboer, D og E som var leieboer i - - -gate 1 hvor avdøde drev galleriet. Lagmannsretten finner imidlertid at de forhold som peker i retning av disse to personer heller ikke er av en slik art at de avsvekker de momenter i saken som peker mot B.

B har anført at politiets etterforskning har vært mangelfull, og at det derfor må stilles mindre krav til sannsynliggjøringen av at B ikke har begått handlingen. Lagmannsretten kan ikke slutte seg til denne anførsel. Retten er enig med B i at det er kritikkverdig at de nevnte sigarettstumper ikke ble analysert før under et opphold i forhandlingen for forhørsretten. Som ovenfor nevnt har dette ikke hatt noen betydning for vurderingen i nærværende sak. Det er også vanskelig å forstå hvorfor ikke det brukte kondom som ble funnet i en skuff på soverommet, er blitt analysert. B har opplyst at han ikke brukte kondom under samleie med avdøde. Etter lagmannsrettens oppfatning ville heller ikke funn som hadde vist at sæden tilhørte andre enn B ha hatt særlig betydning for vurderingen av om B har oppfylt kravet til sannsynliggøring. De ovenfor nevnte momenter som peker mot B står fortsatt fast.

Forøvrig kan lagmannsretten ikke se at etterforskningen har vært mangelfull. Vanlige tekniske undersøkelser på åstedet har vært analysert. I leiligheten ble det funnet uidentifiserte fingeravtrykk på et glass i oppvaskkummen og et glass i søppelbøtten, samt på inngangsdøren til leiligheten. Førøvrig ble det bare funnet fingeravtrykk fra avdøde og B. Det ble funnet brukte kondomer på badet og sæd på avdøde. Undersøkelser av dette materialet viste at det dels ikke lot seg undersøke, dels kunne det ikke trekkes konklusjoner med hensyn til hvem sæden stammet fra. De tekniske undersøkelser forøvrig har ikke gitt resultater av betydning. Ingen person har ved disse undersøkelser blitt knyttet direkte til drapet. I uke 6 i 1995 ble det foretatt en rundspørring i området rundt - - -gaten i en rekke hus. I rundspørringen kom det ikke frem opplysninger av betydning. Det er blitt avhørt 57 vitner, herunder avdødes kjente venner og personer fra hennes omgangskrets. En del av disse vitner er avhørt etter anmodning fra forsvareren som har oppgitt dem som mulige gjerningsmenn. Det har ikke vært mulig å få avhørt avdødes kunder. Det ble ikke funnet noe kunderegister for det siste året. Etter rettens oppfatning kan ikke politiet bebreides fordi det ikke er gjort ytterligere arbeid med denne side av etterforskningen. Det var ikke tilstrekkelige opplysninger å gå ut fra. Ved henvendelse til Televerket fikk politiet opplyst at det ikke var teknisk mulig å få oversikt over hvem avdøde har snakket med i telefonen den siste tiden før hun døde.

Etter dette må lagmannsretten konkludere med at det ikke er fremkommet avgjørende opplysninger som kan knytte andre gjerningsmenn til forbrytelsen. Det er heller ikke kommet frem avgjørende opplysninger som har kunnet avsvekke de ovenfor nevnte momenter som peker mot B. Lagmannsretten finner derfor at B ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Etter dette finner lagmannsretten at ansvarsgrunnlaget i straffeprosessloven §444 ikke er til stede.

Selv om B ikke har har oppfylt kravet om sannsynliggjøring i ovennevnte bestemelse, kan han likevel tilkjennes erstatning etter §445 "for særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig." I lovforarbeidene til bestemmelsen klargjøres vurderingstemaet som følger (Ot.prp.nr.35 (1978-79) side 239, første spalte):

Under hensyn til om det er grunn til å holde siktede skadesløs etter det vanlige regler, vil det etter forholdene kunne være rimelig at han får erstatning for en ganske spesiell eller særlig vidtgående (uforholdsmessig) skade som han er blitt påført under forfølgingen. Om dette er skjedd ved at det er begått en feil fra myndighetenes side, eller om det dreier seg om en upåregnelig skadefølge av et ordinært etterforskingsskritt, bør ikke være avgjørende. Omstendighetene som kan tilsi at det ytes erstatning etter rimelighet, kan være så mange. Det vesentlige er at det foreligger et ekstraordinært tilfelle som de vanlige regler ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke sto i hans makt å avverge eller begrense.

I avgjørelsen inntatt i Rt-1994-721 uttalte Høyesterett at §445 normalt ikke hjemler erstatning for tap som er en naturlig og vanlig følge av en forfølgning, herunder en tid i varetekt. I avgjørelsen inntatt i Rt-1994-729 gjaldt siktelsen innførsel av 149,1 gram heroin. Kravet om erstatning ble avslått og om vilkårene i §445 uttalte Høyesterett:

Heller ikke §445 finner jeg gir grunlag for erstatning i denne sak, etter de ganske strenge vilkår som oppstilles for erstatning. Jeg kan således ikke se at varetektstidens lengde, 172 dager, i en sak av denne alvorlige karakter, i seg selv begrunner en anvendelse av §445......

B satt i varetekt i fem måneder. Etter lagmannsrettens oppfatning kan varetektstiden, ut fra siktelsens alvorlige karakter og sakens omstendigheter, ikke i seg selv gi grunnlag for erstatning etter §445.

Kravet om erstatning etter §445 er også begrunnet med at B skal ha mistet alle sine eiendeler som følge av varetektsoppholdet. Det hevdes at disse ble solgt sammen med avdødes eiendeler og at politiet har utvist forsømmelse i sitt arbeid med denne side av saken. Lagmannsretten kan ikke se at det disse forhold kan gi grunnlag for erstatning. Retten finner at den faktiske fremstilling som fremgår av påtalemyndighetens ovenfor gjengitte avførsler er korrekte.

Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ikke øvrige forhold i saken som kan begrunne erstatning etter §445.

Etter dette er det ikke grunn for lagmannsretten til å behandle kravet om oppreisning etter §446. Etter denne bestemmelse er det et vilkår at betingelsene for erstatning etter §444 eller §445 foreligger. Retten har ikke funnet at slike vilkår foreligger.

Etter dette blir kjæremålet å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.