LB-1996-2903
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-06 |
| Publisert: | LB-1996-02903 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Foreningsrett, Selvdømme |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-03850 A/60 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02903 K. |
| Parter: | Kjærende part: Kjell Teigen (Prosessfullmektig: Advokat Morten Kjensli). Kjæremotpart: Det Norske Travselskap (Prosessfullmektig: Advokat Stein Erik Stinessen v/advokatfullmektig Per Andreas Bjørgan). |
| Forfatter: | Lagmann Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Wilhelm Omsted. Lagdommer Jørgen Fr. Moen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179 |
Saken gjelder spørsmål om fremme av søksmål som Kjell Teigen har anlagt mot Det Norske Travselskap (heretter kalt Travselskapet) med krav om erstatning for tap ved påstått uberettiget disiplinærvedtak fattet av Travselskapets disiplinære organer. Kjell Teigen driver næringsvirksomhet som trener og eier av travhester som deltar i veddeløp med såkalt totalisator. Slike veddeløp er lovregulert ved lov av 11. juli 1927 nr 3 om veddemål ved totalisator. Det Norske Travselskap er den sentrale organisasjon for travsporten i Norge. Til grunn for virksomheten ligger lover for Det Norske Travselskap og reglement for travløp med totalisator i Norge. Lovene og reglementet er vedtatt av Travselskapet og godkjent av Landbruksdepartementet. Trenerbevilling utstedes av Travselskapet og gir rett til å trene fremmede hester. Teigen hadde slik trenerbevilling.
Travselskapets anliggender ivaretas av generalforsamlingen, styret og arbeidsutvalget. Travselskapet har et appellutvalg på tre medlemmer som skal behandle og avgjøre de saker som blir forelagt utvalget i henhold til Travselskapets løpsreglement. Dette reglement har gyldighet blant annet overfor personer som innmelder, starterklærer eller stryker hester i totalisatorløp og innehavere av trenerbevilling og kjørelisens. Reglementet inneholder straffebestemmelser, og avgjørelser om straff eller rettighetstap kan treffes blant annet av Travselskapets arbeidsutvalg og styre. Avgjørelser om straff kan som hovedregel innbringes for Travselskapets appellutvalg. Reglementet inneholder detaljerte saksbehandlingsregler. Appellutvalgets avgjørelse kan overprøves av Travselskapets styre.
I mars 1995 mottok Teigen to hester som han skulle trene. Hestene hadde hver sin eier. Som trener var Teigen ansvarlig for riktig innmelding til de totalisatorløp hvor disse hester skulle starte. Ved seks løp våren og forsommeren 1995 skjedde en forveksling av hestenes identitet slik at den ene startet under den annens identitet. Travselskapets administrasjon mente at det var Teigen som hadde ansvaret for denne forbytning. Travselskapets arbeidsutvalg vedtok 15. september 1995 at han skulle utestenges i ett år fra områder som benyttes i forbindelse med travløp med totalisator. Han ble dessuten gitt seks måneder startnektelse for sine egne hester. Videre ble hans trenerbevilling inndratt for ett år.
Teigen klaget til appellutvalget som behandlet klagen 29. og 30. september 1995. Utvalget fant at Teigen hadde opptrådt uaktsomt ved forvekslingen av de to hester. Han ble kjent skyldig i overtredelse av flere bestemmelser i reglementet. Appellutvalget nedsatte imidlertid den straff arbeidsutvalget hadde fastsatt. Utestengningen, startnektelsen og inndragningen av trenerbevillingen ble begrenset til tre måneder, men i tillegg ble han ilagt en bot på kr 10000,-. Teigens klage til Travselskapets styre over appellutvalgets avgjørelse førte ikke frem.
Ved stevning av 6. mai 1996 til Oslo byrett reiste Teigen sak mot Travselskapet med krav om erstatning for tap som han hevder å være påført som følge av utestengningsvedtaket.
Oslo byrett avsa 19. september 1996 kjennelse med slik slutning:
1. Sak nr. 96-03850 A/60 avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Byretten fant at Travselskapets vedtak lå innenfor en institusjonelt foreningsrettslig selvdømmeordning som i alminnelighet utelukker domstolsprøving, og at de omstendigheter Teigens søksmål var begrunnet med gjaldt sider ved Travselskapets avgjørelse som domstolene ikke kan overprøve.
Teigen har i rett tid påkjært byrettens kjennelse. Travselskapet har tatt til motmæle.
Den kjærende part har i det vesentlige gjort gjeldende:
Domstolene kan prøve gyldigheten av det vedtak som er fattet, og herunder prøve de sanksjoner som er ilagt. I tillegg til å prøve gyldigheten må domstolen også kunne prøve om det påstått ugyldige vedtak medfører erstatningsplikt for Travselskapet. Det gjøres derfor gjeldende at domstolen kan prøve alle sider ved vedtakets gyldighet og om vedtaket isåfall har påført Teigen et tap som kan kreves erstattet.
Prinsipalt hevdes det at domstolen til tross for selvdømmeklausulen må ha full prøvelsesrett i forhold til gyldigheten av vedtaket. Således må domstolen også kunne prøve bevisbedømmelsen.
Hvis retten skulle komme til at rettstilstanden kun gir den kjærende part en begrenset prøvelsesrett, gjøres det gjeldende at det er begått rettsanvendelsesfeil og myndighetsmisbruk. Travselskapet har tatt feil i sin vurdering av uaktsomhetsbegrepet i norsk rett. Videre foreligger det usaklig forskjellsbehandling fra Travselskapets side, idet tilsvarende saker har fått en langt mildere behandling tidlligere. Det er uten betydning at saksantallet har vært lite.
Kjell Teigen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Oslo byretts kjennelse av 19. september 1996 oppheves.
Kjæremotparten har i det vesentlige anført:
Angrepet på byrettens lovanvendelse bestrides. Poenget med et foreningsrettslig selvdømme er at avgjørelser truffet av foreningen ikke kan bringes inn for domstolene for overprøvelse. Det kan ikke være adgang til å prøve om resultatet av et selvdømme medfører erstatningsplikt. Resultatet av et selvdømme er nettopp at avgjørelsen ikke kan prøves av domstolene. Det er like forfeilet når det hevdes at resultatet eller konsekvensene av vedtaket kan prøves, men ikke selve vedtakets gyldighet. Det går ikke noe skille mellom vedtaket og dets konsekvenser. Vedtaket er det samme som avgjørelsen, og det er denne som er unntatt domstolsprøvning.
Det bestrides at byrettens bevisvurdering med hensyn til om det foreligger vilkårlig skjønnsutøvelse, usaklig forskjellsbehandling eller utenforliggende hensyn, er feil.
Det Norske Travselskap har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Saken avvises.
2. Kjæremotparten tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten, med tillegg av lovens rente fra forfall og frem til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Spørsmålet om en forenings selvdømmeordning utelukker at vedtak kan bringes inn for domstolene er ikke lovregulert. Foreningsselvdømme kan forstås som en avtale om fraskrivelse av retten til å prøve foreningsvedtak eksternt. Tradisjonelt opereres det med to kategorier av selvdømme - det institusjonelle og det ikkeinstitusjonelle. Selvdømmet er institusjonelt hvor det er etablert et særlig organ innen foreningen til å avgjøre rettstvisten, mens det er ikkeinstitusjonelt når det organ som tar stilling i saken, er det samme organ som det som forestår den alminnelige forvaltning av foreningen, jf Geir Woxholth: Foreningsrett, 1990 438 - 439.
Den tradisjonelle teori (Andersen: Selvdømmeklausuler i Forenings- og Sammen slutningsretten, TfR 1938 550, Hans M. Michelsen: Privat jurisdiksjon, Jussens Venner VI/3 1971 63) har med utgangspunkt i en analyse av rettspraksis kommet til at domstolene - til tross for selvdømmeklausulen - har en vidtgående adgang til å overprøve gyldigheten av foreningsvedtak. Etter denne lære omfatter prøvelsesretten tolkningen av foreningens vedtekter. Det vil i praksis si om vedtaket har "hjemmel" i foreningsvedtektene eller ikke. Dernest omfatter prøvelsesretten om det foreligger saksbehandlingsfeil, og om vedtaket er "bevisst uriktig eller åpenbart vilkårlig og usaklig" (Andersen l.c. side 556).
I rettspraksis er det flere eksempler på at avgjørelser truffet ved foreningsmessig selvdømme er blitt overprøvet av domstolene, men det foreligger også avgjørelser som går i motsatt retning. Av nyere praksis vises det for så vidt til Rt-1989-773 og 983 samt Rt-1995-306.
Det kan etter lagmannsrettens oppfatning neppe være tvil om at domstolene iallfall har prøvelsesrett overfor foreningsvedtak i henhold til selvdømmeklausul forsåvidt gjelder saksbehandlingsfeil, rettsanvendelsesfeil eller myndighetsmisbruk (vilkårlighet, utenforliggende hensyn). Særlig må dette gjelde når vedtaket har betydning for medlemmenes yrkesutøvelse og berører sentrale interesser av økonomisk eller velferdsmessig art.
Løpskonkurranser for travhester i Norge er knyttet til totalisatorspill, og av den grunn lovregulert og undergitt offentlig kontroll. Travselskapet må sies i realiteten å ha et faktisk monopol innenfor sitt område. Teigen driver sin virksomhet som trener som næring. Han har som travtrener og eier av travheststall sitt yrke og sitt inntektsgrunnlag knyttet til travløp. Han ble utelukket fra å melde opp egne hester til løp, og han ble forbudt å oppholde seg på alle travbaner i utelukkelsesperioden. Hans trenerbevilling ble inndratt for samme periode, og i tillegg ble han pålagt å betale en bot til foreningen på kr 10000,-. Appellutvalgets avgjørelse grep således direkte inn i Teigens næringsutøvelse som travtrener. Dette tilsier at han må ha adgang til å forelegge disiplinærvedtak som treffes mot ham for domstolene.
Nå har Teigen ikke direkte angrepet selve disiplinærvedtaket, og han har heller ikke bestridt at Travselskapets organer har myndighet til å vedta sanksjoner mot påståtte overtredelser av Travselskapets lover og reglement, men han hevder at dette ikke hindrer domstolsavgjørelse av et krav om erstatning for tap som er oppstått som følge av et foreningsvedtak som han mener er uriktig. Det fremgår av stevningen at Teigen gjør gjeldende at han ikke har utvist uaktsomhet med hensyn til hestenes identitet, og at den oppståtte situasjon skyldes et hendelig uhell som kan oppstå så lenge Travselskapet ikke har klarere regler for identifikasjonsmerking av hestene. På dette grunnlag gjør han gjeldende at han ikke har overtrådt noen av de bestemmelser som appellutvalget har funnet ham skyldig i å ha overtrådt. Endelig hevder han at det foreligger usaklig forskjellsbehandling av ham. Teigen gjør således gjeldende at vedtaket er ugyldig, og at han derfor har krav på erstatning. De omstendigheter Teigen har anført som angrep på vedtaket må han etter lagmannsrettens oppfatning ha anledning til å få prøvet prejudisielt for domstolene som grunnlag for sitt erstatningskrav.
Det kan imidlertid spørres om Teigen gjennom sitt medlemskap i Travselskapet har fraskrevet seg adgangen til å bringe Travselskapets disiplinæravgjørelser inn for domstolene. Reglementet inneholder detaljerte regler for appellutvalgets saksbehandling, og etter det som fremgår av Teigens anførsler, har han ikke påberopt at saksbehandlingsreglene ikke er fulgt. I følge reglementets §4 plikter den som er underlagt reglementet, hvilket Teigen er, "å kjenne dette og godta de avgjørelser som fattes i overensstemmelse med det". Bestemmelsen er uklar med hensyn til det spørsmål saken reiser. Blant annet kan det spørres om hvorledes en tvist om en avgjørelse er truffet "i overensstemmelse med" reglementet skal avgjøres. De forannevnte hensyn som taler for at spørsmål om gyldigheten av disiplinærvedtak bør kunne overprøves ved søksmål for domstolene, tilsier at bestemmelsen ikke bør tolkes slik at den stenger for enhver overprøving. Saken blir etter dette å fremme for byretten. I hvilken utstrekning byretten kan kan prøve vedtaket må avgjøres i dommen.
Kjennelsen gjelder bare en del av saken, og lagmannsretten finner at saksomkostningsspørsmålet ikke kan avgjøres særskilt for denne del. Omkostningsavgjørelsen blir derfor å utsette til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes for byretten.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.