LB-1996-697

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-04-12
Publisert:	LB-1996-00697
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 90-3454 A/25 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00697 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00614K .
Parter:	Ankende part 1: Svein Otto Kanstad (Prosessfullmektig: Advokat Børge Jørgensen Dahl). Ankende part 2: Kanor A/S v/ Svein Otto (Prosessfullmektig: Advokat Børge Jørgensen Dahl). Motpart: Norges Bank (Prosessfullmektig: Advokat Jan-Fredrik Rafen)
Forfatter:	Lagdommer Trygve Schiøll, formann. Lagdommer Magne Spilde. Lagdommer Einar Kaspersen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §102, Straffeloven (1902) §294, §103, §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Aksjeloven (1976) §15-1, §5-1

Saken gjelder krav om erstatning utenfor kontrakt.

Forskerne Svein Otto Kanstad og Per Erik Nordal utviklet i 1970-årene en «fremgangsmåte for karakterisering og/eller kontroll av stoffer, materialer og objekter ved påtrykning av temperaturendringer i disse (objektet) og deteksjon av resulterende endring i termisk utstråling fra objektet». Teknologien, som har fått betegnelsen PTR-teknologien, har et bredt anvendelsesområde og kan bl a anvendes til ekthetskontroll av dokumenter. Kanstad og Nordal søkte patent på teknologien i Norge og utlandet.

Norges Bank fattet interesse for teknologien med tanke på ekthetskontroll av pengesedler, og inngikk i 1981 et samarbeid med forskerne. Det ble etablert et forprosjekt for å undersøke om trykkfarge, papir og/eller vannmerke på sedler ville kunne kontrolleres i en seddelsorteringsmaskin ved hjelp av PTR-teknologien. I avtalen mellom partene var det bestemt at resultatet fra prosjektet var forskernes eiendom, men Norges Bank hadde rett til å utnytte resultatene av prosjektet til egne formål uten vederlag til forskerne.

Samarbeidet ble senere utvidet med ytterligere to utviklingskontrakter i 1982 og 1985. Det ble besluttet å legge hovedvekten av forskningsanstrengelsene på identifikasjon av vannmerker. Det fremgår av kontraktene at forskerne får eiendomsrett til prosjektets ideer og resultater og kan beskytte denne retten ved patenter og registreringer i Norge og utlandet. Banken har imidlertid uhindret av dette rett til å utnytte de samme ideer og resultater til egne formål uten ytterligere tillatelse fra eller vederlag til Forskerne.

Det ble videre inngått avtaler om leveranse av sensorer i 1985 og 1987. Også i disse avtaler ble ovennevnte bestemmelse om eiendomsrett og rett til utnyttelse inntatt.

Utviklingsavtalene/leveranseavtalene ble inngått mellom Norges Bank på den ene side og forskjellige selskaper Kanstad og Nordal hadde eierinteresser i, bl a Kanor AS, Opto AS og OptoControll AS.

Forholdet mellom Kanstad og Nordal utviklet seg i 1986/87 i en negativ retning. Det oppsto videre uenighet og motsetningsforhold mellom de ansatte i Opto AS/OptoControll AS og Kanstad. Økonomien i selskapene ble etter hvert meget vanskelig, og Opto AS innstilte i november 1987 sine betalinger. De ansatte fikk ikke lønn etter medio oktober 1987. Opto AS begjærte oppbud 21 desember 1987 og ble tatt under konkursbehandling 15 februar 1988. Bobehandlingen ble avsluttet i juni 1989. OptoControll AS ble slått konkurs i 1990.

Tidligere ansatte i Opto AS ble etter sammenbruddet i Opto AS engasjert av Norges Bank til å videreføre prosjektet. 20 desember 1988 stiftet Per Erik Nordal og tidligere ansatte i

Opto AS/OptoControll AS selskapet Advanced Sensor Technology AS (AST). Selskapet inngikk avtale med Norges Bank om bla ferdigstillelse og installasjon av vannmerkesensorsystemer basert på PTR-teknologien i Norges Bank.

AST er senere avviklet, og Norges Bank benytter i dag ikke lenger PTR-teknologien.

Kanstad hadde ikke økonomi til å opprettholde patentsøknaden til PTR-teknologien i utlandet. Han har fortsatt patent på teknologien i Norge, men på verdensbasis er teknologien i dag fri for alle.

Svein Otto Kanstad er av den oppfatning at Norges Bank i samarbeid med andre søkte å presse ham ut av Opto AS for selv å få tak i hele PTR-teknologien, og at han som følge av dette ble påført et stort økonomisk tap personlig og som aksjonær i Kanor AS. Dette bestrides av Norges Bank.

Ved stevning av 7 november 1990 reiste Svein Otto Kanstad og Kanor AS v/enestyre Svein Otto Kanstad sak mot Norges Bank mfl med krav om erstatning. Ved Oslo byretts kjennelse av 25 februar 1994 ble saken avvist for andre saksøkte enn Norges Bank.

Kanor AS ble tatt under konkursbehandling 7 februar 1995. Boet vedtok ikke å tre inn i søksmålet for byretten. Svein Otto Kanstad meddelte i prosesskrift av 4 april 1995 at han trådte inn i saken på vegne av Kanor AS. Dette ble tatt «til etterretning» av Oslo byrett 10 april 1995.

Oslo byrett avsa 6 desember 1995 dom med slik slutning:

1. Norges Bank frifinnes.

2. Svein Otto Kanstad og Kanor AS dømmes en for begge og begge for en til å dekke Norges Banks saksomkostninger med kr 385.000,-. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.

Svein Otto Kanstad og Kanor AS v/ Svein Otto Kanstad anket dommen den 10 februar 1996. Norges Bank begjærte anken fra Kanor AS avvist og tok for øvrig til motmæle.

Ankeforhandling ble avholdt i Oslo Tinghus over 14 rettsdager i perioden 24 februar - 16 mars 1999. Svein Otto Kanstad møtte på vegne av seg selv og Kanor AS. Han avga partsforklaring. Norges Bank møtte ved sin prosessfullmektig, advokat Jan-Fredrik Rafen. Assisterende direktør i Norges Bank juridisk avdeling, Else Marie Bøthun, var til sted under hele ankeforhandlingen. Hun avga vitneforklaring. Det ble hørt ytterligere 8 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

De ankende parter, Svein Otto Kanstad og Kanor AS, har i det vesentlige anført:

Stevning ble tatt ut før Kanor AS ble tatt under konkursbehandling. Etter at selskapet gikk konkurs, og boet erklærte at det ikke ville tre inn i søksmålet, meddelte Kanstad som aksjonær og enestyre at han ønsket å føre saken videre, jf tvistemålsloven §102 annet ledd.

Vilkårene for å tre inn i saken er til stede, jf Rt-1989-1143 og Schei, Tvistemålsloven s 416.

Grunnlaget for å kreve erstatning har den ankende part sammenfattet slik i støttedokument som er fremlagt for lagmannsretten:

Det gjøres gjeldende at over en periode fra sommeren 1987 frem til og med Opto AS' konkurs i januar 1988 gikk Norges Bank sammen med K-venture, K-bank, Waaler og Lund og etter hvert også Nordal i et samarbeide bak Svein Otto Kanstads rygg i et felles forsøk på å overta eiendomsretten og styringen av Opto AS og Opto Controll AS og kontrollen over PTR-teknologien ved å forsøke på rettsstridig måte å tvinge Svein Otto Kanstad til vederlagsfritt å gi fra seg det aller meste av sine aksjer i selskapene Opto og OptoControll samt på straffbar måte tappe Kanor AS for sine verdier ved å overlate PTR-teknologien til Opto vederlagsfritt, med det resultat at selskapene Opto AS og OptoControll AS gikk konkurs og Kanstad og Kanor AS led betydelige formuestap ved konkursene og med påfølgende inntektstap som førte til at Kanstad/Kanor AS ikke maktet å følge opp søknadene om patenter i utlandet slik at PTR-teknologien gikk tapt for Kanstad og Kanor AS.

Som ledd i disse bestrebelser begikk Norges Bank og/eller flere av deres ansatte handlinger som hver for seg og samlet må anses erstatningsbetingende hvorav de viktigste er følgende:

Norges Bank antas erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag i medhold av skl. §2-1 for Bjørgos uaktsomme eller forsettlige handlinger i egenskap av styremedlem i Opto AS, jfr. asl. §5-1, hvor han sammen med de øvrige i styre hindret Opto AS i å oppta et lån fra Svein Otto Kanstad stort kr. 500.000,- som ville ha ført til at Opto hadde kunnet fullføre leveringene til NB og dermed fått ro til å oppnå finansiering. Handlingen var i strid med Optos interesse og det mandat generalforsamlingen gav interims-styret Bjørgo deltok i. Styret opptrådte ved dette også illojalt overfor Kanstads og Kanors interesser som rettighetshavere til PTR-teknologien, som var gitt i opsjon til Opto/OptoControll og som styrene i disse selskapene må anses for å ha plikt til å beskytte mot urettmessige angrep. Handlingen var åpenbart gjort i Norges Banks og/eller andres interesse enn de hvis interesser styret skal ivareta, og som et ledd i å oppnå de mål som er nevnt i første avsnitt.

For å nå sine rettsstridige mål satte Norges Bank O/OC under press ved å holde tilbake videre utbetalinger på 1987 kontraktene til tross for at det åpenbart var midler disponible. Restleveransen for 1986 inngikk som en del av 1987 kontraktene og skulle betales av bufferen. Ved dette satte Norges Bank OptoControll i en illikvid stilling vitende om at Opto hadde brukt av sin egenkapital for å holde hjulene i gang for å kunne være klar til å levere de enhetene Norges Bank selv hadde forespeilet Opto tidligere.

Norges Bank initierte rettsstridig hos K-bank oppsigelse av kassakreditten hvor Kbank ut fra eget grunnlag åpenbart ikke så situasjonen som alvorlig eller akutt. Denne handlingen må ses i sammenheng med at Norges Bank stilte seg bak K-ventures krav om å komme tilbake som aksjonær i Opto mot å konvertere sitt krav på ca. kr. 2,8 millioner på Kanor AS i aksjer i Opto til en verdi som var flere ganger større enn kravet. Oppsigelsen ble brukt som pressmiddel for å fremtvinge oppbudsbegjæringen fra Opto AS.

Norges Bank gav moralsk og aktiv støtte til ansatte som Norges Bank visste eller måtte ha forstått opptrådte grovt illojalt overfor sin arbeidsgiver, noe som igjen førte til understøtting av den interne uro de samme ansatte hadde initiert på et tidligere stadium og som Norges Banks representanter må ha visst om. Med trussel om a si opp avtalene med OptoControll dersom Waaler og Lund sluttet, hindret Norges Bank på rettsstridig måte Opto fra å si opp eller avskjedige åpenbart illojale ansatte. Dette førte i sin tur til intensivering av det inntrykk at det var intern uro i selskapet slik at aktuelle investorer så muligheten til å presse prisen på sin investering stadig lavere for stadig flere aksjer. Ved rettsstridig å utnytte den interne informasjon Norges Bank av ansatte på illojal og straffbar måte overlot til Norges Bank, jfr. straffelovens §294, understøttet Norges Bank den interne uro og gav dem moralsk støtte for sine egne krav om strukturendringer av aksjefordelingen og støtte til krav om egne aksjer for de ansatte.

Videre brukte Norges Bank avtaleforholdet til OptoControll til rettsstridig å sette kortere frister for levering av 1987 leveransene enn hva avtalene hjemlet. Dette til tross for at det i realiteten ikke var påkrevet eller på annen måte tvingende nødvendig for Norges Bank at leveranse skjedde til de frister de satte til 1/12 og 31/12 1987. Norges Bank opptrådte i denne sammenheng urimelig og kontraktsstridig overfor OptoControll og sammen med andre forhold fremprovosert av ansatte med Norges Banks støtte, gav et selvforsterkende inntrykk av at Norges Bank ikke hadde «tillit"' til Opto.

Under konkursbehandlingen engasjerte Norges Bank advokat Endre som forsettlig fremholdt overfor skifteretten for å fremtvinge konkursåpningen, et krav på kr. 750.000,- på vegne av Norges Bank som etter all sannsynlighet ikke var reelt da dette var en del av løpende betaling for arbeid med enheter som Norges Bank selv gjorde separatistrett gjeldende for. Dertil fremholdt advokat Endre en påstand om betalinger av forskudd fra Norges Bank til Opto og forskerne på over kr. 9 millioner som av skifteretten måtte oppfattes som reelle krav til tross for at det dreide som kontraktsfestede utviklingsmidler som Norges Bank ikke hadde noe rettslig krav på tilbakebetaling av.

Hvor det er involvert immaterielle rettigheter til betydelige verdier som på denne måten går tapt, tilsier hensynet til oppfinnere, innovatører og den nasjonale interesse, at handlinger og opptreden av denne karakter er å anse som uønsket og klanderverdige og bør belegges med erstatningsansvar.

I alle disse forhold opptrådte ansatte i Norges Bank og advokat Endre på en urimelig og klanderverdig måte og dels rettsstridig, og som Norges Bank vil måtte være objektivt erstatningsansvarlig for i henhold til skl. §2-1, desto mer som det er grunn til å anta at de i flere sammenhenger handlet på direkte direktiv fra Norges Banks øverste ledelse slik at ansvaret også bør kunne begrunnes direkte i de alminnelige ulovfestede erstatningsrettslige regler.

På grunn av omfanget av anslaget mot aksjonærenes rettigheter og det åpenbare forsett dette var utført med og sakens ondartede karakter for øvrig og det forhold at de groveste utspill var klarert i Norges Banks juridiske avdeling, kan det ikke stilles så strenge krav til årsakssammenheng mellom de enkelte handlinger og det økonomiske tap.

Ansvarsgrunnlag.

Som ansvarsgrunnlag gjøres gjeldende arbeidsgivers objektive erstatningsansvar for ansattes uaktsomme eller forsettlige skadeforvoldelse i henhold til skl. §2-1 og i anledning Bjørgos utøvelse av styreverv i Opto AS og OptoControll AS, asl. §15-1, jfr. skl. §2-1, i relasjon til Svein Otto Kanstad og Kanor AS' stilling som aksjonærer i de to selskaper og dertil som eiere av den PTR-teknologien som Opto/OptoControll hadde opsjon på.

I den utstrekning de ansatte i Norges Bank handlet på direkte direktiv fra Norges Banks øverste ledelse v/ Hovedstyret, avdelingsstyret i Norges Banks Seddeltrykkeri eller avdelingsdirektør Ulsten eller sentralbanksjef Skånland, antas culpaansvar å kunne gjøres gjeldende direkte uten å gå veien om arbeidsgiveransvaret etter skl. §2-l.

De ankende parter anfører videre at Norges Banks erstatningsbetingende handlinger påførte

Kanor AS og Kanstad tap. I hjelpedokument, som ble fremlagt i lagmannsretten, er tapet satt opp slik:

Kanstads personlige tap:

1. Formuestap i form av aksjer i Opto/Opto Controll.

Verdi av OptoControll jfr. utdraget 137, 138, 155-156 13.000.000,-. Kanstad eier 3 %, tap 400.000,-

Morarenter 12 % frem til 1999 528.000,-

Verdien av Opto, jf utdraget 97, 25.000.000,- Kanstad eier 22,95 % 5.760.000,

Morarenter 12 % p.a. frem til 1999 7.603.200,-

2. Tap av royalty.

Basert på budsjettert omsetning fra 1987 og regnet fra og med 1991 med omsetning på kr. 10 millioner pr år frem til og med 2005 da patentet løper, jfr. utdraget side 154 - 155.

Kanstads andel utgjorde 4 %-poeng av de 7, jfr. utdraget side 167c.

Inntektstap frem til og med 1998 utgjør 4.000.000,-

Rentetap med 12 % p.a. 2.228.000,

Neddiskontert inntektstap fra og med år 2005 beregnet på grunnlag av 6 % diskonteringsrente 2.232,952,-

Sum 11.660.000,- 10.359.200,-

Totalt 22.019.200,-

Subsidiært dersom søksmålet fra Kanor avvises:

Kanstad krever erstattet sitt formuestap som følge av Kanors konkurs, det vil si 50 % av verdien av Kanor 8.325.000,-

Morarenter 12 % p.a. frem til 1999 10.989.000,- 19.314.000,

Tidligere sum 22.019.200,-

Totalt 41.333,200,-

Kanor AS'tap:

Formuestap på aksjer i OptoControll AS:

Kanor eier 45 %, jfr. utdraget side 10, av verdi kr. 13 mill. 5.850.000,-

Morarenter 12 % frem til 1999 7.722.000,- 13.572.000

Formuestap på aksjer i Opto AS:

Kanor eier 43,2 % av Opto AS, jfr. utdraget side 10. verdi 25 millioner gir 10.800.000

Morarenter 12 % p.a. frem til 1999 14.256.000 25.056.000

Sum 38.628.000

De ankende parter la ned slik påstand:

1. Prinsipalt:

Norges Bank dømmes til å betale til Svein Otto Kanstad en erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 22 millioner med tillegg av 12 % morarenter fra dommens forfall til betaling skjer.

Subsidiært dersom søksmålet fra Kanor AS avvises:

Norges Bank dømmes til å betale til Svein Otto Kanstad en erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 42 millioner med tillegg av 12 % morarenter fra dommens forfall til betaling skjer.

2. Norges Bank dømmes til å betale til Kanor AS en erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 40 millioner,- med tillegg av 12 % morarenter fra dommens forfall til betaling skjer.

3. Norges Bank dømmes til å betale til Svein Otto Kanstad og Kanor AS sakens

fulle omkostninger for Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett med tillegg av 12 % morarente fra dommens forfall til betaling skjer.

Ankemotparten, Norges Bank, har i det vesentlige anført:

Anken fra Kanor AS må avvises. Kanor er gått konkurs og slettet av Foretaksregisteret.

Selskapet er etter dette ikke-eksisterende og har mistet sin partsevne, jfr Rt-1995-1809.

Norges Bank har ikke utvist rettsstridig atferd overfor de ankende parter. Norges Banks interesse var å finne et system for ekthetskontroll av pengesedler til eget bruk. Gjennom utviklingsavtalene og leveranseavtalene hadde banken sikret seg retten til å utnytte PTR-teknologien til dette bruk. Banken var ikke interessert i å selge teknologien til andre og var heller ikke interessert i å overta hele PTR-teknologien. Det er ikke ført noe bevis for at banken hadde som motiv å overta hele PTR-teknologien.

Norges Bank la ned betydelige midler for å få frem sluttproduktene. Ut over høsten 1987 gikk leverandørsiden i oppløsning. Alle forskuddsbetalte midler var brukt opp, kassen var tom, Opto AS hadde innstilt sine betalinger og de ansatte fikk ikke lønn. Det var videre sterk intern uro. Kanstad og Nordal kommuniserte ikke lenger, og det var stor uenighet og mistillit mellom de ansatte og Kanstad.

Norges Banks interesse i denne situasjonen var å få selskapet på fote på en slik måte at leveransene ble sikret på kort og lang sikt. For å få til en langsiktig løsning var det viktig å finne frem til en ordning som forente de forskjellige interesser. Dette var bakgrunnen for at Norges Bank stilte seg bak andre aktørers krav. Norges Bank stilte ikke krav for seg selv. Kravene tilgodeså heller ikke Norges Bank på annen måte enn at de sikret den levering banken hadde kontraktsmessig krav på.

Norges Bank har ikke på rettsstridig måte skapt den vanskelige situasjon i Opto AS. Banken har heller ikke på rettsstridig måte utnyttet den vanskelige situasjonen. Det er heller ikke holdepunkter for å anføre at Norges Bank på en rettsstridig måte sørget for at Opto AS gikk konkurs.

Det foreligger uansett ikke noen årsakssammenheng mellom Norges Banks opptreden og det påståtte tap. De ankende parters tapsberegning er knyttet til tapet av internasjonale patenter. Avtalene med Norges Bank skulle imidlertid ikke kreere overskudd. Det er heller ikke belegg for at banken var pliktig til å skulle være «døråpner» for andre kontrakter. Finansieringen av patentsøknadene måtte følgelig skje uavhengig av Norges Bank.

En eventuell erstatning må beregnes ut fra verdiene på tidspunktet for den skadegjørende handling. De ankende parters tapsberegning bestrides

Ankemotparten la ned slik påstand:

1. Saken avvises for så vidt gjelder kravet fra Kanor AS.

2. For øvrig stadfestes Oslo byretts dom, dog slik at Norges Bank tilkjennes 12 % rente av NOK 385 000 fra 25.12.95 inntil betaling skjer.

3. Svein Otto Kanstad dømmes til å dekke Norges Banks saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra lagmannsrettens oppfyllelsesfrist inntil betaling skjer.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og bemerker:

Kanor AS gikk konkurs etter at stevning var reist for byretten. Saken ble for Kanors vedkommende stanset i medhold av tvistemålsloven §103 første ledd jf §102. Da boet vedtok ikke å tre inn i søksmålet, meddelte Kanstad som aksjonær og styremedlem at han trådte inn på vegne av Kanor AS. Byretten tok dette «til etterretning» den 10 april 1995. Kanor AS er senere slettet av Foretaksregisteret.

Det fremgår av tvistemålsloven §102 annet ledd at «rette vedkommende» kan ta opp igjen en sak som er stanset pga at en part har mistet sin rettslige handleevne. Etter lagmannsrettens vurdering må Kanstad i denne forbindelse anses som «rette vedkommende».

Høyesterett har i avgjørelse inntatt i Rt-1995-1809 fastslått at en aksjonær i et selskap som er slettet av Foretaksregisteret etter at selskapets konkursbo ble innstilt, har anledning til å fremme et etstatningskrav som egentlig tilkom selskapet. Etter denne avgjørelse har således Svein Otto Kanstad anledning til å reise sak på vegne av Kanor AS.

Når en aksjonær er berettiget til å anlegge ny sak, må det etter lagmannsrettens vurdering også være anledning til å tre inn i en allerede eksisterende sak, forutsatt at dette ikke skjer til fortrengsel for andre. I dette tilfellet har boet ikke villet tre inn og andre interessenter har ikke meldt seg.

Lagmannsretten viser for øvrig til Borgarting lagmannsretts kjennelse av 30 oktober 1998 der samme lovanvendelse ble lagt til grunn.

Inntredenen i saken skjer på vegne av kreditorfellesskapet i den forstand at en eventuell tilkjent erstatning tilfaller kreditorfellesskapet. Går dommen i motsatt retning, og erstatning for saksomkostninger blir pålagt, er det Kanstad personlig som er ansvarlig for disse, da det er han som har krevet å tre inn i saken.

En samlet vurdering av hendelsesforløpet før, under og etter sammenbruddet i Opto-systemet gir etter lagmannsrettens vurdering ingen holdepunkter for at Norges Bank hadde til hensikt å tilegne seg hele PTR-teknologien. Lagmannsretten finner at Norges Banks interesse var begrenset til å utnytte PTR-teknologien til egen ekthetskontroll av pengesedler. Dette var sikret gjennom utviklingsavtalene og leveranseavtalene. Banken ønsket videre leveranse på kort og lang sikt. Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke sannsynliggjort at Norges Bank har opptrådt erstatningsbetingende rettsstridig i saken.

På bakgrunn av den omfattende vitneførsel og dokumentgjennomgang legger lagmannsretten til grunn at prosjektet frem mot sommeren 1987 utviklet seg normalt, og at det var tillit mellom Norges Bank på den ene side og Kanstad/Nordal og leverandørselskapene på den annen side. Prosjektet møtte jevnlig på hindringer av forskjellig slag, men dette synes i utgangspunktet ikke å være spesielt eller unaturlig i et slikt prosjekt.

Forholdet mellom Kanstad og Nordal begynte å bli dårlig ut over i 1986, og i løpet av første halvår 1987 var det oppstått dyp uenighet og mistillit dem i mellom. Retten viser her til parts- og vitneforklaringer. Uenigheten kommer også skriftlig til uttrykk, jf skissen for fisjonsavtale av 30 juni/28 juli 1987.

Lagmannsretten legger videre til grunn at det etter hvert utviklet seg et dyptgripende motsetningsforhold mellom de ansatte, Waaler og Lund, og Kanstad. Retten viser til parts- og vitneforklaringer. Motsetningsforholdet kom også skriftlig til uttrykk, jf notat av 24 juli 1987 fra Lund og Waaler til styret i Opto AS.

Lagmannsretten tar ikke stilling hvem som kan lastes for konfliktene. Etter rettens vurdering er det tilstrekkelig å konstatere at dype konflikter eksisterte sommeren 1987, og at disse virket negativt inn på selskapets muligheter til å oppfylle leveransene til Norges Bank.

På bakgrunn av vitneforklaringer fra Johannes Bjørgo og Jan Waaler finner lagmannsretten bevist at Norges Bank først ble kjent med de interne problemer i august 1987. Etter lagmannsrettens vurdering var det grunn for Norges Bank til å ta problemene alvorlig. Retten kan ikke se at Norges Bank behandlet opplysningene på noen rettsstridig måte. Det var heller ikke rettsstridige av banken å la Johannes Bjørgo bli valgt inn i styrene for

Opto AS og OptoControll AS.

Økonomien ble etter hvert meget vanskelig for selskapene. I innkalling av 2 september 1987 til ekstraordinær generalforsamling i Opto AS foreslo styret avvikling av selskapet dersom man ikke lyktes i å utvide selskapets aksjekapital med kr 500.000,-. Forskuddsbetalingen fra Norges Bank var brukt opp og leveranser gjensto. Lagmannsretten legger til grunn at

Opto AS/OptoControll AS høsten 1987 ikke hadde krav på ytterligere utbetalinger fra Norges Bank, selv om banken hadde budsjettmessig dekning for ytterligere utbetalinger. Slikt krav ble heller ikke fremsatt og det synes som om det var enighet om at banken hadde strukket seg langt, jf styreprotokoll av 5 november 1987 for OptoAS.

Etter lagmannsrettens vurdering opptrådte Norges Bank ved Bjørgo ikke rettsstridig da han sammen med det øvrige styret i Opto ASavslo Kanstads tilbud om et lån på kr 500.000,- i styremøte 23 september 1987. Det er ikke bevist at Norges Bank var med på dette styrevedtaket for å tjene egne interesser med tanke på å slå til seg hele PTR-teknologien. Det fremgår av referatet fra styremøtet at det var enighet om at en løsning av selskapets likviditetssituasjon alene neppe ville redde selskapet. Hele strukturen måtte endres. Avslaget må vurderes på denne bakgrunn. Hvorvidt vedtaket var en fornuftig forretningsmessig avgjørelse er det ikke opp til lagmannsretten å ta stilling til.

Det er ikke ført bevis for påstanden om at Norges Bank rettsstridig initierte at K-bank sa opp kassakreditten 11 november 1987. På bakgrunn av vitneforklaringer fra Else Marie Bøthun og Johannes Bjørgo legger lagmannsretten til grunn at Norges Bank ikke kom med noe initiativ i denne forbindelse.

Opto AS ble tatt under behandling som konkursbo den 15 februar 1988. Skifteretten la til grunn at selskapet ikke kunne vurderes som et «going concern» og var av den oppfatning at selskapet var insolvent. Lagmannsretten finner ikke sannsynliggjort at Norges Bank har opptrådt rettsstridig i forbindelse med konkursbehandlingen.

Etter lagmannsrettens vurdering har Norges Bank heller ikke opptrådte rettsstridig i det videre hendelsesforløp ut over høsten 1987 og frem mot konkursåpningen i Opto AS

15 februar 1988. Retten kan ikke se at opprettelsen av AST og Norges Banks samarbeid med dette firmaet eller de tidligere ansatte i Opto-systemet, godtgjør at Norges Bank opptrådte rettsstridig overfor Kanstad eller Kanor høsten 1987.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er sannsynliggjort at Norges Bank og/eller bankens ansatte har begått handlinger som hver for seg eller samlet må anses som erstatningsbetingende overfor Kanstad eller Kanor AS. Byrettens dom pkt 1 blir etter dette å stadfeste.

Anken har vært forgjeves og Svein Otto Kanstad pålegges å betale Norges Banks saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Særlige omstendigheter som bør føre til bortfall av erstatningsplikten kan ikke sees å foreligge. Advokat Rafen har fremlagt omkostningsoppgave på kr 390.000,-. Beløpet er i sin helhet salær. Han har videre krevet 12 % rente av beløpet fra lagmannsrettens oppfyllelsesfrist til betaling skjer. Oppgaven er forelagt motparten som ikke har fremsatt bemerkninger. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse idet retten ikke kan se at det foreligger slike omstendigheter som nevnt i tvistemålsloven §172 annet ledd. Norges Bank har krevet 12 % rente av beløpet fra 25 desember 1995 til betaling skjer. Lagmannsretten tar kravet til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Oslo byretts dom pkt 1 stadfestes.

2. Svein Otto Kanstad dømmes til å betale saksomkostninger til Norge Bank for byretten med 385.000 - - trehundreogåttifemtusen - kroner med tillegg av 12 -tolv- % årlig rente fra 25 desember 1995 til betaling skjer, og for lagmannsretten med 390.000,- - trehundreognittitusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - % årlig rente fra forfall til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.