LB-1997-1599

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-10-28
Publisert:	LB-1997-01599
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-08286 A/11, 96-00112 A, 96-00398 A, 96-00400 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01599 K/04, LB-1997-01600 K/04, LB-1997-01601 K/04 og LB-1997-01602 K/04. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, se HR-1998-00043 K. Lagmannsrettens kjennelse stadfestet.
Parter:	Kjærende parter: Sak nr 97-1599 K/04 1. Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokat Helge Olav Bugge, Oslo). 2. OY Molto Production AB (Prosessfullmektig: Advokat Arne Ringnes, Oslo). 3. Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH (Prosessfullmektig: Advokat Einar Heiberg, Oslo). Sak nr 97-1600 K/04 Olavshallen AS Sak nr 97-1601 K/04 Stavanger konserthus Sak nr 97-1602 K/04 Grieghallen AS (Felles prosessfullmektig: Advokat Jan Kaare Tapper, Trondheim). Kjæremotparter: 1. Sir Andrew Lloyd Webber 2. The Really Useful Group Limited (Prosessfullmektig: Advokat Trond Vernegg, Oslo).
Forfatter:	1. Lagmann Jan Martin Flod, 2. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, 3. Lagdommer Hilde Wiesener Haga
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, Luganoloven (1993) §5, §6, §175, §314, §388, §403, §62, §98, Åndsverkloven (1961), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-8, Luganoloven (1993)

Oslo byrett behandler fire søksmål som gjelder retten til å fremføre eller medvirke til fremførelse av Lloyd Webberverk. Kjæremålene gjelder beslutninger truffet under byrettens saksforberedelse.

Bergen namsrett avsa 30 oktober 1995 kjennelse med slik slutning:

1. Oy Molto Production AB, Grieghallen AS, Olavshallen AS, Oslo Konserthus og Stavanger Konserthus forbyes å oppføre forestillingen "Musical Gala Concert; The Music of Andrew Lloyd Webber".

2. Den midlertidige forføyning gjøres betinget av at Sir Andrew Lloyd Webber og The Really Useful Group Limited stiller en garanti stor NOK 3000000,- - kronertremillioner - innen torsdag den 2. november 1995 kl 13.00.

3. Sir Andrew Lloyd Webber og The Really Useful Group Limited pålegges å fremme søksmål mot de saksøkte for prøvning av forestillingens lovlighet innen to uker fra forkynnelsen (av) denne kjennelse. Den midlertidige forføyning faller ellers bort.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Ved stevning datert 2 november 1995 reiste Lloyd Webber og selskapet "The Really Useful Group Limited" som rettighetshavere ved Oslo byrett søksmål mot Oslo kommune v/Oslo konserthus, OY Molto Production AB og Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH. I stevningen ble nedlagt slik påstand:

1. Oslo kommune v/Oslo Konserthus, OY Molto Production AB og Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH er uberettiget til å fremføre eller å medvirke til fremførelse av den av sistnevnte produserte forestilling i Norge

2. Saksøkerne tilkjennes sakens omkostninger.

Tilsvarende søksmål ble reist ved vernetingene for Olavshallen, Stavanger konserthus og Grieghallen

De saksøkte tok til motmæle. Oslo kommune nedla slik påstand:

Prinsipalt:

1. Saken avvises for Oslo kommunes vedkommende.

Subsidiært:

1. Oslo kommune v/Ordføreren er uberettiget til å fremføre eller å medvirke til fremførelse av den av Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH produserte forestilling i Norge.

I begge tilfeller:

2. Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger.

OY Molto Production AB og Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH nedla slik påstand:

1. OY Molto Production AB og Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH frifinnes.

2. Sir Andrew Lloyd Webber og The Really Useful Group Ltd dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger.

Olavshallen nedla slik påstand:

Prinsipalt:

Saken avvises for så vidt gjelder saksøkernes krav på fastsettelsesdom overfor Olavshallen AS.

Subsidiært:

Olavshallen AS frifinnes.

I begge tilfeller:

Olavshallen AS tilkjennes saksomkostninger.

De øvrige konserthus nedla tilsvarende påstand.

Trondheim, Stavanger og Bergen byrett overførte sakene til Oslo byrett og de fire søksmål ble der forent til felles behandling.

I prosesskrift datert 17 september 1996 endret saksøkerne sin påstand i saken mot Oslo kommune, Molto og Gerhartz slik:

1. Oslo kommune v/Oslo Konserthus, OY Molto Productions AB og Gastspielund Theaterdirektionen Gerhartz GmbH er uberettiget til å fremføre, herunder å stille konsertlokaler til rådighet, eller å medvirke til fremførelse av, herunder å stille konsertlokaler til rådighet for, den forestilling som ble stanset ved Bergen Namsretts kjennelse av 30. oktober 1995.

2. Saksøkerne tilkjennes sakens omkostninger.

Tilsvarende endring ble gjort i de øvrige saker.

Konserthusene og OY Molto Production AB begjærte endringen satt ut av betraktning, tvistemålsloven §62. ***

Oslo byrett traffødt xx.xx.1997 slik beslutning:

Sak nr: 95-08286 A/11, 96-00400 A/11, 96-00398 A/11, 96-00112 A/11 - forenet til felles behandling

Saksøker: (samtlige saker)

1. Sir Andrew Lloyd Webber c/o The Really Useful Group Limited

2. The Really Useful Group Limited, 19/22 Tower Street, GB-London WC2H 9NS, England Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Vogt & Co. v/advokat Trond Vernegg, Postboks 1503 Vika, 0117 Oslo

Saksøkt: (95-08286 A/11) 1. Oslo kommune v/Oslo Konserthus v/Ordføreren, Postboks 1437 Vika, 0115 Oslo Prosessfullmektig: Kommuneadvokat Helge Olav Bugge, Rådhuset, 0037 Oslo

Saksøkt: (96-00400 A/11) 1. Grieghallen AS v/styrets formann, Postboks 183, 5001 Bergen.

Saksøkt: (96-00398 A/11) 1. Stavanger Konserthus v/styrets formann, Bjergested, 4007 Stavanger

Saksøkt: (96-00112 A/11) 1. Olavshallen AS v/styrets formann, Postboks 611, 7001 Trondheim Prosessfullmektig: (for samtlige 3 sistnevnte saksøkte): Advokatfirmaet Tapper & Co. v/advokat Jan Kaare Tapper, Postboks 444, 7001 Trondheim

Saksøkt: (samtlige saker) 2. Oy Molto Production AB, FIN-65101 WASA, Finland Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Thommessen Krefting Greve Lund AS v/advokat Arne Ringnes, Postboks 413 Sentrum, 0103 Oslo

Saksøkt: (samtlige saker): 3. Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH, Forstweg 24, D-24105 Kiel, Tyskland Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Haakonsen, Blikom & Co. v/advokat Einar Heiberg, Postboks 1938 Vika, 0125 Oslo

I. Ad. saksøkers endring av påstanden:

Begjæringen om at saksøkers påstandsendring i dok. 32 skal settes ut av betraktning i medhold av tvistemålsloven §62 tredje ledd, tas ikke til følge idet retten i det vesentlige er enig i det som saksøker har anført i denne forbindelse i dok 43 side 5 under pkt. 2.

Rettens beslutning om å tillate endringen, kan ikke angripes, jf. tvistemålsloven §62 siste ledd.

II. Ad. konserthusenes begjæring om avvisning av søksmålene:

Under henvisning til det som er anført av saksøkerne i dok. 43 og tidligere prosesskrift - herunder i dok 15 på side 5 og 6 med unntak av siste avsnitt - legger retten til grunn at saksøkerne har rettslig interesse i å få dom mot konserthusene. Saken mot Oslo kommune v/Oslo Konserthus, Stavanger Konserthus, Olavshallen AS og Grieghallen AS blir på denne bakgrunn å fremme.

III. Ad. Oslo kommunes påstand om at det avsies dom i overensstemmelse med sammenfallende påstand:

Med de forbehold Oslo kommune har hatt for sin tidligere "sammenfallende" påstand, kan den etter rettens oppfatning i realiteten ikke ansees som sammenfallende i tvistemålsloven forstand, jf. det saksøker har anført i denne forbindelse, særlig side 7 og 8 i dok. 43.

Det har derfor ikke på noe tidspunkt foreligget grunnlag for dom i medhold av tvistemålsloven §314. Retten har imidlertid ovenfor tillatt endringen av saksøkers påstand og Oslo kommune har nedlagt påstand om frifinnelse i forhold til denne påstanden. Begjæringen om dom i overenstemmelse med sammenfallende påstander, er dermed ikke lenger aktuell.

IV. Ad. saksøkte nr. 2 og 3 sin avvisningspåstand:

Det er anført at søksmålet mot saksøkte nr. 2 og 3 i alle tilfelle må avvises idet disse ikke kan saksøkes i Norge med hjemmel i Luganokonvensjonens Art. 6 (1) selv om søksmålet mot konserthusene fremmes. Etter rettens oppfatning gir Luganokonvensjonens Art. 6 (1) hjemmel for å saksøke saksøkte nr. 2 og 3 i Norge når søksmålet mot konserthusene fremmes. Det vises til det som saksøkerne har anført i dok. 32 og 43 som retten i det vesentlige er enig i. Saken blir på denne bakgrunn også å fremme mot saksøkte nr. 2 og 3.

V. Ad. begjæringen om stansing i henhold til Luganokonvensjonens art. 22:

Retten er enig i det saksøkerne har anført i dok. 43, 32 og tidligere prosesskrift i forhold til begjæringen om stansing etter Luganokonvensjonens art. 22, og tar derfor heller ikke denne begjæringen til følge.

De saksøkte har i rett tid erklært kjæremål. Oslo kommunes kjæremål er rettet mot beslutningens pkt I-III. Kommunen har nedlagt slik påstand:

Saken avvises eller Oslo kommune v/ordføreren er uberettiget til å fremføre eller å medvirke til fremførelse av den av Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH produserte forestilling i Norge.

I begge tilfeller:

Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og i anledning kjæremålet.

OY Molto Production AB og Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH har påkjært beslutningens pkt IV og V. Molto har nedlagt slik påstand:

1. Prinsipalt:

Søksmålene mot OY Molto Production AB avvises.

2. Subsidiært:

Behandlingen for Oslo byrett utsettes inntil dom foreligger i sak nr T7-1332/94; RUG/RSOE - Molto m.fl. for Stockholms tingsrett.

3. I begge tilfeller:

OY Molto Production AB tilkjennes sakens omkostninger.

Gerhartz har nedlagt slik påstand:

1. Prinsipalt:

Oslo byretts beslutning IV og V av den 25. april 1997 oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Subsidiært:

Søksmålene mot Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH avvises.

3. Atter subsidiært:

Behandlingen for Oslo byrett utsettes inntil rettskraftig dom foreligger i sak nr. T7-1332/94; RUG/RSOE - Molto m.fl. for Stockholms tingsrett.

4. I alle tilfeller:

Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH tilkjennes sakens omkostninger.

Kjæremålet fra Oslo kommune, OY Molto og Gerhartz i subjektiv kumulasjon har i lagmannsretten fått saksnummer 97-1599 K/04.

De øvrige konserthus har påkjært beslutningens pkt II og V og nedlagt slik felles påstand:

1. Prinsipalt:

Søksmålene mot Olavshallen AS, Stavanger Konserthus og Grieghallen AS avvises.

2. Subsidiært:

Søksmålene mot Olavshallen AS, Stavanger Konserthus og Grieghallen AS stanses.

3. I begge tilfeller:

Olavshallen AS, Stavanger Konserthus og Grieghallen AS tilkjennes sakens omkostninger.

Kjæremålet fra Olavshallen har i lagmannsretten fått saksnummer 97-1600 K/04, kjæremålet fra Stavanger Konserthus 97-1601 K/04 og kjæremålet fra Grieghallen 97-1602 K/04.

Saksøkerne har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:

1. Byrettens beslutninger stadfestes.

2. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger.

De fire kjæremålssaker er i lagmannsretten forent til felles behandling og avgjørelse, tvistemålsloven §98.

Oslo kommune gjør gjeldende at byrettens beslutning om ikke å sette den endrede påstand ut av betraktning er materielt ulovlig og derfor gjenstand for kjæremål uhindret av unntaksregelen i tvistemålsloven §62 fjerde ledd, som bare gjelder den skjønnsmessige side ved byrettens vurdering. Endring av sak og påstand er her foretatt for sent. Kommunen hadde før endringen krav på avvisning, eventuelt, og da umiddelbart, dom på grunnlag av felles påstand. Saksøkernes etterfølgende påstandsendring opphever ikke dette rettskrav.

Saksøkerne har ingen aktuell, og dermed heller ingen rettslig interesse i et søksmål mot Oslo kommune. Ved en interesseprøving knyttet til den opprinnelige påstand er det avgjørende at konserthuset ikke fremfører eller medvirker til fremføring av verket, men kun leier ut lokalene på vanlige vilkår, noe som ikke kan medføre ansvar for virksomheten i de utleide lokaler. En dom etter denne påstand kan derfor ikke få betydning for kommunen. Partene er enige om at kommunen er uberettiget til å fremføre eller medvirke til fremføring av en forestilling kommunen ikke har noen opphavsrettslig beføyelse til. Når sak er anlagt mot kommunen, er det av saksøkerne erkjent at motivet er å fremtvinge verneting i Norge for de utenlandske motparter. Dette gir ikke i seg selv grunnlag for rettslig interesse i forholdet til de norske motparter. Namsrettens pålegg om sikkerhetsstillelse gir heller ikke slikt grunnlag.

Ved en interessevurdering knyttet til den endrede påstand er det avgjørende at det nå ikke foreligger planer om utleie av konserthuset til noe Lloyd Webberarrangement. Rettsuvisshet gir ikke grunnlag for aktuell rettslig interesse når det ikke foreligger aktuelle planer som krever avklaring av uvissheten. Hypotetisk prøving av rettsuvisshetsspørsmål kan medføre betydelige omkostninger. Noe av meningen med reglene om rettslig interesse er å hindre at rettsapparatet engasjeres i utrengsmål.

OY Molto Production bestrider at søksmålet etter Luganokonvensjonen artikkel 6 (1) kan fremmes i Norge og henholder seg til Gerhartz' begrunnelse for dette standpunkt. Det er ikke rimelig sammenheng mellom kravet mot konserthusene - et krav om utleieforbud - og kravet om at Molto forbys å arrangere/formidle forestillingen i Norge. Namsrettens pålegg om å reise søksmål innebærer ikke at vernetingsreglene kan fravikes og er uten betydning i forhold til artikkel 6 (1). Pålegget ville være etterlevet også ved søksmål i bostedslandet.

Konvensjonens artikkel 5 (3) som nå subsidiært er påberopt, forutsetter at det faktisk er foretatt en erstatningsbetingende handling og at det er lidt tap. Det utkreves en særlig nær tilknytning mellom tvisten og den aktuelle domstol, og slik tilknytning foreligger ikke når det ikke allerede er foretatt en erstatningsbetingende handling.

Skulle retten komme til at Luganokonvensjonen gir nødvendig hjemmel, anføres at saksøkerne ikke har rettslig interesse i et søksmål etter at forestillingen er stanset. Molto har ingen planer om å arrangere denne forestilling i Norge på nytt.

I alle fall må søksmålet mot Molto avvises dersom søksmålene mot konserthusene avvises. Søksmålene mot konserthusene er et kunstgrep for å få dom mot Molto og Gerhartz. Moltos hjemting er Wasa i Finland. Saksøkernes garantistillelse er en ordinær følge av namsrettssaken og gir ikke eget grunnlag for rettslig interesse i videre søksmål.

Det faktiske grunnlag for søksmålene for Stockholm tingsrett og Oslo byrett er vesentlig likeartet, likeså rettsgrunnlaget. Betingelsene for stansing i Luganokonvensjonens artikkel 22 er oppfylt. Prosessøkonomiske hensyn må her veie tungt, men det er i seg selv uheldig om parallelle spørsmål blir behandlet fullt ut ved flere domstoler. Bernkonvensjonen, samarbeidet innen opphavsretten i Norden og EU/EØS, idet hele den stadig økende grad av internasjonal harmonisering på dette område tilsier at det er uheldig om domstolene i forskjellige land vurderer likeartede opphavsrettsspørsmål ulikt. De to søksmål er "konnekse" etter den definisjon som er gitt i artikkel 22 tredje ledd. Det kreves ikke at tvisten står mellom de samme parter - ikke en gang at kravene hviler på samme rettsgrunnlag, dersom sakene etter en helhetsvurdering er så nært beslektet at det er ønskelig med felles behandling for å unngå motstridende avgjørelser, jf Rt-1990-466. I Tyskland har Landgericht Hamburg gitt Lloyd Webber medhold. Avgjørelsen er anket, og denne sak står således ikke lenger for førsteinstansen. Det er derfor saken ved Stockholm tingsrett som begrunner stansing etter artikkel 22.Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH gjør prinsipalt gjeldende at byrettens beslutning må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil - det fremgår ikke klart av beslutningens pkt IV om byretten har tatt stilling til anførselen om manglende rettslig interesse. Subsidiært kreves avvisning fordi rettslig interesse mangler. Grunnen til at søksmål er reist mot Gerhartz er at saksøkerne ønsker å få prøvet om selskapet er "berettiget til å medvirke til fremtidige fremførelser av forestillingen i Norge". Saksøkerne krever således avklart et hypotetisk rettsforhold. Den eksisterende rettsuvisshet har saksøkerne ikke noe behov for å få bragt ut av verden nå. Selskapet har ingen planer om å formidle eller medvirke til fremførelse av den forestilling som ble stanset av namsretten 30 oktober 1995. Gerhartz var ikke part i namsrettssaken, og det er derfor i alle fall i dette forhold ikke nødvendig med søksmål for å frigitt garantien.

Luganokonvensjonens artikkel 6 (1) gir ikke hjemmel for å saksøke Gerhartz i Norge. Enten må det være rimelig sammenheng mellom de krav som fremmes mot de saksøkte, eller kravene må støtte seg på vesentlig samme grunnlag. Ingen av disse forutsetninger er her til stede. Kravet overfor selskapet er at det forbys å medvirke til en fremførelse av forestillingen, mens kravet mot konserthusene er at de skal forbys å leie ut lokaler til en slik fremførelse med mulig erstatningsansvar ved overtredelse av forbudet. Det er et uomtvistelig faktum at søksmålet mot konserthusene er reist i håp om å kunne saksøke Gerhartz i Norge, og dette gir ingen rimelig grunn eller noe beskyttelsesverdig motiv for søksmål mot disse.

Konvensjonens artikkel 5 (3) forutsetter et truende delikt. Noe slikt foreligger ikke her. Konvensjonens artikkel 24 gir selvstendig hjemmel for midlertidig forføyning i et land selv om det ikke der er kompetanse til å avgjøre det materielle rettsforhold. Byretten har tatt feil når saken ikke er stanset. Det vises til Moltos begrunnelse.

Olavshallen, Stavanger konserthus og Grieghallen gjør gjeldende at tema i saken, slik dette er presisert av saksøkerne - hvorvidt forestillingen representerer et brudd på saksøkernes opphavsrettigheter - må avgjøres ved saksanlegg mot Molto og Gerhartz i egenskap av hhv arrangør og produsent. Konserthusene har som utleiere verken foranledning eller mulighet til å kontrollere om leietakernes forestilling kan krenke andres opphavsrettigheter. Om saksøkerne finner det upraktisk å anlegge sak i Finland eller Tyskland og foretrekker Norge, gir ikke dette grunnlag for rettslig interesse i et søksmål mot konserthusene. Namsrettens krav om garantistillelse kan ikke reparere saksøkernes manglende rettslige interesse.

Under ingen omstendighet foreligger det nå aktuell interesse. I og med at de tillyste forestillinger etter namsrettens kjennelse definitivt er avlyst og konserthusene har erklært at ny utleie ikke kommer på tale før det eventuelt foreligger rettskraftig avgjørelse for at Molto og Gerhartz har rett til å fremføre forestilingen i Norge, står konserthusene ikke i noen annen stilling enn et hvilket som helst egnet konsertlokale i Norge. Hva saksøkerne derfor søker avklart er et hypotetisk rettsforhold som det ikke er behov for å få prøvet idag.

Det er også anlagt sak i Sverige. Konserthusene er derfor enige med Molto i at Oslo byretts sak skulle vært stanset.

Sir Andrew Lloyd Webber og The Really Useful Group Limited anfører at spørsmålet om saksøkernes påstandsendring, herunder tidspunktet for fremsettelsen, er rettskraftig avgjort. Oslo kommune hadde ikke før påstandsendringen rettskrav på dom etter felles påstand, idet partene åpenbart hadde helt forskjellige oppfatninger av hva påstanden innebar. Beslutningen som tillot påstandsendring var da ikke materielt ulovlig.

Det forelå klar rettslig interesse i å få dom mot konserthusene da søksmålet ble reist. Denne interesse foreligger fortsatt. En midlertidig forføyning forutsetter at domstolene senere tar et endelig standpunkt. Det er denne endelige avgjørelse saksøkerne nå forsøker å få. Det er uten rettslig relevans for spørsmålet om rettslig interesse at saksøkerne fikk medhold i namsretten. Det er ikke erkjent av saksøkerne at hovedpoenget med å saksøke konserthusene var å få verneting i Norge for søksmålene mot de utenlandske saksøkte. Når konserthusene er saksøkt, er det som en nødvendig følge av namsrettens kjennelse og fordi saksøkerne ønsker en avgjørelse på om konserthusene i et slikt tilfelle kan anses for å medvirke til brudd på åndsverkloven. Det er hensiktsmessig for de involverte at alle søksmål behandles for den samme domstol. Konserthusenes erklæring om at de ikke vil leie ut lokaler hvis ikke Molto og Gerhartz får medhold i spørsmålet om opphavsrett, er irrelevant for spørsmålet om rettslig interesse.

Også i forholdet til Molto foreligger rettslig interesse, jf ovenfor.

Kravet til konneksitet etter Luganokonvensjonens artikkel 6 (1) er oppfylt. Det relevante er om det, for å unngå muligheten for innbyrdes uforenlige avgjørelser, er ønskelig at sakene pådømmes under ett. En medvirkning fra alle de saksøkte var og er nødvendig for å presentere showet i de aktuelle konserthusene.

Søksmålet er tatt ut etter pålegg fra namsretten, dessuten for å få fastslått at de forestillinger som ble stanset, var ulovlige og at også fremtidige forestillinger er ulovlige. Rettskraftig dom er også nødvendig for å få frigitt garantien i forbindelse med namsrettssaken. Det sentrale spørsmål i saken for samtlige saksøkte er om den aktuelle forestilling krenker opphavsmennenes rettigheter. At vurderingen av de materielle spørsmål kan inneholde elementer som er forskjellige for de enkelte saksøkte, vil så godt som alltid være situasjonen der det reises søksmål mot flere saksøkte og kan ikke i seg selv innebære at kravene ikke anses konnekse i konvensjonens forstand. Gerhartz måtte trekkes inn i saken fordi han er katalysatoren bak - og har økonomisk interesse i oppsetningen samt ansvaret for rettighetene til forestillingen. Dersom søksmål uttas mot Gerhartz i et annet land, eventuelt at Gerhartz selv uttar erstatningssøksmål mot saksøkerne i et annet land, er det mulig at denne domstol vil komme til et annet resultat enn Oslo byrett. Dersom Molto og/eller Gerhartz vinner frem i en rettssak i utlandet, samtidig som saksøkerne vinner frem overfor konserthusene, vil man også ha rettskraftige dommer som ikke er forenlige. Det er nettopp denne situasjon som unngås gjennom et felles søksmål etter konvensjonens artikkel 6 (1) og som bestemmelsen er ment å løse.

Subsidiært gjøres gjeldende at konvensjonens artikkel 5 (3) gir hjemmel for å saksøke Molto og Gerhartz i Norge for å unngå en erstatningsbetingende handling her. En norsk midlertidig forføyning må anses som et slikt forebyggende søksmål.

Det er grunn til å tro at den rettslige situasjon er relativt forskjellig i europeiske land, hvilket alene må være nok til at søksmålet for Oslo byrett ikke kan stanses etter konvensjonens artikkel 22. ***

Lagmannsretten bemerker:

Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH (heretter betegnet Gerhartz) har prinsipalt påstått byrettens beslutning pkt IV og V opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil: det fremgår . ikke klart av beslutningens punkt IV om byretten der har tatt stilling til spørsmålet om rettslig interesse.

Lagmannsretten finner det ubetenkelig å ta grunnlaget for disse beslutningspunkter opp til realitetsavgjørelse og behøver da ikke eksplisitt ta standpunkt til opphevelseskravet, jf tvistemålsloven §388 jf §403 og Schei: Tvistemålsloven II side 332 note 2..

Retten er kommet til at saksøkerne mangler rettslig interesse i søksmålet mot konserthusene. De aktuelle forestillinger er avlyst i samsvar med namsrettens pålegg, og det foreligger ingen planer om nye forestillinger. Tre konserthuseiere har erklært at fornyet utleie ikke kommer på tale før det eventuelt foreligger rettskraftig avgjørelse som gir produsent og arrangør nødvendige opphavsrettigheter. Oslo kommune viser til dette. Søksmålet gjelder derfor en rent hypotetisk situasjon, der de saksøkte konserthuseiere ikke står i noen annen stilling enn en hvilken som helst eier av egnet lokale. Det foreligger da etter rettens mening ingen aktuell rettslig interesse. Skulle det igjen bli tillyst arrangementer som saksøkerne mener innebærer krenkelse av opphavsrettigheter, kan det kreves ny midlertidig forføyning, jf nedenfor.

Søksmålet mot Oslo konserthus, Olavshallen, Stavanger konserthus og Grieghallen må derfor avvises.

Det er da ingen saksøkt med "bosted" i Norge, jf artikkel 6 (1) i Luganokonvensjonen, og verken OY Molto Production AB (Molto) eller Gerhartz kan saksøkes her. Namsrettens pålegg kan oppfylles ved søksmål i Finland og Tyskland, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-8 og Luganokonvensjonens artikkel 26.

Heller ikke konvensjonens artikkel 5 (3) kan gi hjemmel for søksmål mot Molto og Gerhartz. Etter de norske forarbeider, internasjonal praksis og teori, må det for anvendelse av unntaksbestemmelsen i artikkel 5 (3) kreves en spesiell tilknytning mellom tvisten og vedkommende domstolsstat (Ot.prp.nr 94 (1991-92) side 5). Slik nær tilknytning foreligger etter rettens mening ikke før skade er oppstått, jf også artikkelens ordlyd "det sted der skaden ble voldt eller oppsto". Midlertidig forføyning mot truende delikt kan derimot etter artikkel 24 treffes i en konvensjonsstat selv om domstolene i dette land ikke er kompetente til å avgjøre det materielle spørsmål.

Også søksmålene mot Molto og Gerharz må etter dette avvises.

Saksomkostningsavgjørelsen skal bygges på tvistemålsloven §175. De kjærende parter bør få sine omkostninger for byrett og lagmannsrett dekket av kjæremotpartene, jf hovedregelen i første ledd. Retten kan ikke se at det er grunnlag for å anvende noen av unntaksreglene. Erklæringen fra konserthusene kom etter at søksmål var reist, men det forelå på tidspunktet for stevningen ingen planer om ytterligere forestillinger. Den siste av de tillyste forestillinger skulle holdes 11 november 1996, to dager før utløpet av namsrettens søksmålsfrist. Det var da ingen rimelig grunn til å anlegge sak mot konserthusene, og eventuelt søksmål mot Molto og Gerhartz kunne og måtte reises i utlandet.

Det er fremlagt slike omkostningkrav:

- Oslo kommune: For byrett kr 12 000, for lagmannsrett kr 7 030, herav gebyr kr 3 030, tilsammen kr 19 030.

- Olavshallen AS: For byrett kr 8 000, for lagmannsrett kr 7 030, herav gebyr kr 3 030, tilsammen kr 15 030.

- Stavanger konserthus: Som Olavshallen AS, tilsammen kr 15 030.

- Grieghallen AS: Som Olavshallen AS, tilsammen kr 15 030.

- OY Molto Production AB: For byrett kr 25 000, for lagmannsrett kr 18 030, herav gebyr kr 3 030, tilsammen kr 43 030.

- Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH: For byrett kr 32 225, for lagmannsrett kr 16 000, tilsammen kr 48 225.

Det er ikke fremkommet bemerkninger til de fremlagte krav, og kravene tas til følge med unntak for utgifter til gebyr for Molto, som dekkes ved gebyret fra Oslo kommune etter reglene for subjektiv kumulasjon.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Sak nr 97-1599 K/04

1. Saken avvises.

2. Til dekning av saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Andrew Lloyd Webber og The Really Useful Group Limited en for begge og begge for en til

- Oslo kommune 19 030 - nittentusenogtretti - kroner

- OY Molto Production AB 40 000 - førtitusen - kroner

- Gastspiel- und Theaterdirektion Gerhartz GmbH 48 225 - førtiåttetusentohundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Sak nr 97-1600 K/04

1. Saken avvises.

2. Til dekning av saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Andrew Lloyd Webber og The Really Useful Group Limited en for begge og begge for en til Olavshallen AS 15 030 - femtentusenogtretti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Sak nr 97-1601 K/04

1. Saken avvises.

2. Til dekning av saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Andrew Lloyd Webber og The Really Useful Group Limited en for begge og begge for en til Stavanger Konserthus 15 030 - femtentusenogtretti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Sak nr 97-1602 K/04

1. Saken avvises.

2. Til dekning av saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Andrew Lloyd Webber og The Really Useful Group Limited en for begge og begge for en til Grieghallen AS 15 030 - femtentusenogtretti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.