LB-1998-1510
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-29 |
| Publisert: | LB-1998-01510 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 97-04255 A/10 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01510 A/03. |
| Parter: | Ankende part: Ove Christian Norheim (Prosessfullmektig: Advokat Birger Nilsen). Motpart: Skandinaviska Enskilda Banken AB (publ) (Prosessfullmektig: Advokat Arvid Reidar Ødegård). |
| Forfatter: | Lagdommer Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Kst. lagdommer Berit Sollie. Advokat Jan Tore Bergh. Banksjef Ole Kristiansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder krav om utbetaling av bonus i arbeidsforhold, opparbeidet i 1996.
Skandinaviska Enskilda Banken AB (publ) (heretter kalt banken) etablerte en filial i Oslo på vårparten 1994. Bankens målgruppe var store norske bedrifter. Ove Christian Norheim søkte og fikk stilling som analytiker i Corporate Finance-avdelingen som ved oppstarten hadde åtte tilsatte. Han tiltrådte sin stilling 10 oktober 1994. Det er ingen uenighet mellom partene om at han utførte sitt arbeid til arbeidsgiverens tilfredshet. Fra 1 januar 1997 ble han utnevnt til Associate Director.
Den avtalte lønn for 1994/95 var kr 400.000. Lønnen ble forhøyet til kr 420.000 i 1996. Etter forfremmelsen til Associate Director var avtalt lønn kr 575.000. I tillegg til lønnen hadde han en fri avis og telefongodtgjørelse begrenset oppad til kr 5.000 pr år.
Ove Christian Norheim var også medlem av bankens bonusordning.
Norheims arbeidsforhold ble ved tiltredelsen regulert av et tilbudsbrev datert 23 august 1994. Dette brevet er ikke fremlagt. Først 25 januar 1996 ble det inngått formell ansettelsesavtale mellom partene. Under punkt 5 - Godtgjørelse - fremgår det om bonusordningen:
«Arbeidstakeren er medlem av Bankens bonusordning.
Godtgjørelse til bonus, avis og telefon inngår ikke i grunnlaget for pensjonsberegning og feriepenger.»
Den type arbeidskraft Norheim representerte, er attraktiv og meget godt avlønnet. Det er vanlig med hyppig skifte av arbeidsgiver. Bl a for å holde på dyktige medarbeidere, opereres det i bransjen med forskjellige bonusordninger. Skandinaviska Enskilda Banken AB (publ), som akkurat hadde etablert seg i Norge, forventet ikke at resultatet skulle gi rom for utbetaling av bonuser de første par år. For å være konkurransedyktige på lønn og andre goder, ble det avtalt med bankens sentrale ledelse at man for Norges vedkommende skulle være med på å dele det beløp som ble avsatt til bonusutbetalinger av overskuddet for Corporate Finance globalt. For 1995 mottok Norheim derfor kr 200.000, fordelt med kr 50.000 utbetalt i desember 1995 og kr 150.000 utbetalt i mars 1996. I tildelingsbrevet av 13 desember 1995 er det oppstilt følgende vilkår for utbetalingen i mars 1996:
«You will receive a further payment of up to NOK 150.000.- with your March salary after the 1995 accounts have been audited showing that our end of year forecasts were correct, and provided that you remain in our full employment until end of March 1996.»
Den 11 desember 1996 mottok Nordheim tildelingsbrevet vedrørende bonus for 1996. Bonusen var totalt på kr 600.000, hvorav kr 100.000 ble utbetalt i desember. Fra brevet siteres:
«You will receive a further payment of up to NOK 500.000 with your March salary after the 1996 accounts have been audited showing that our end of year forecasts were correct, and provided that you remain in our full employment and that no notice of resignation exists until end of March 1997.»
Den 31 januar 1997 sa Ove Christian Norheim opp sin stilling i banken for å tiltre hos R S Platou Securities. Han fikk etter dette ikke utbetalt de kr 500.000 som er omhandlet ovenfor, og er sterkt uenig med sin tidligere arbeidsgiver i at det er adgang til å holde beløpet tilbake. Partene har etter dette ikke kommet til enighet.
Norheim reiste søksmål mot banken med krav om utbetaling av bonusbeløpet ved stevning til Oslo byrett 13 mai 1997. Oslo byrett avsa 13 mars 1998 dom med slik domsslutning:
1. Skandinaviska Enskilda Banken AB (publ) frifinnes.
2. Ove Christian Norheim betaler saksomkostninger til Skandinaviska Enskilda Banken AB (publ) med kr 45.000.- - førtifemtusenkroner - .
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynning.
Dommen ble i rett tid påanket til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 10 og 11 november 1999. Norheim møtte med sin prosessfullmektig. For Skandinaviska Enskilda Banken AB (publ) møtte Tore Rynning Nielsen med bankens prosessfullmektig. Norheim og Rynning Nielsen avga forklaring. I tillegg ble det avhørt tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som det fremgår av rettsboken. Saken står i vesentlig samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold vises det derfor til byrettens dom og til bemerkningene nedenfor.
Den ankende part, Ove Christian Norheim, har i det vesentlige anført:
Sakens kjerne er spørsmålet om hvorvidt banken ut fra rettsgrunnlaget mellom partene ensidig kan sette vilkår for utbetaling av bonus.
Arbeidsavtalen setter begrensninger for styringsretten. Arbeidsgiver kan ikke ensidig endre lønn og godtgjørelser til skade for arbeidstakeren. Arbeidsavtalen punkt 5 bestemmer at Norheim er medlem av bankens bonusordning. Han snakket før ansettelsen med daværende leder av Investment Banking, Noel Somdalen, som opplyste at bankens bonusordning ville være markedsorientert og blant de markedsledende. Allerede ut fra denne samtalen hadde Norheim en berettiget forventning om å få utbetalt bonus.
Arbeidsavtalen punkt 6.3 bestemmer videre at en arbeidstaker i en oppsigelsesperiode har krav på lønn og andre goder som er hjemlet i kontrakten. Bestemmelsen kan, slik den er utformet, fortolkes antitetisk: Der oppsigelsen ikke skyldes arbeidstakers forhold og bonusen ikke gjelder det år oppsigelsen finner sted, skal bonus utbetales.
Arbeidsgiver kan ikke sette vilkår som avskjærer de rettigheter arbeidstakeren har etter arbeidsavtalen. Det banken påstår om adgangen til å unnlate å utbetale bonus, er direkte i strid med arbeidsavtalen. Verken vitnene Erik Sand eller Einar Kirkebø hadde fått opplyst at banken stilte vilkår om ansettelse for å utbetale bonus. Hvordan praksis er i bransjen vet man lite om, idet forklaringene ikke ga noe entydig svar. Det som fremkom gir i alle fall ikke grunnlag for å konkludere med at bransjen følger andre regler enn dem Norheim mener at banken må holde seg til. Norheim har ikke akseptert de vilkår som fremgikk av tildelingsbrevene. Han protesterte til dels høylydt.
Det må etter dette konkluderes med at det følger av arbeidsavtalen i hvilke situasjoner bonus kan falle bort. Verken forhandlingene mellom partene før ansettelse, bransjepraksis eller arbeidsgivers styringsrett gir banken rett til ensidig å stille slike vilkår som det er gjort i tildelingsbrevene.
Under forutsetning av at retten skulle komme til at slike vilkår kan stilles, må retten subsidiært ta stilling til om vilkårene skal sensureres, eventuelt settes til side ut fra kravet til saklighet. Det må legges til grunn at bonusen er en kompensasjon for ulønnet overtidsarbeid, familieforsakelser etc. Dette fremgår bl a av de kriterier for bonustildeling som banken hevder å ha lagt til grunn. Alle de faktorer som blir vektlagt innebærer en konkret vurdering av Norheim for det året bonusen ble inntjent. Banken har hevdet at det ligger som en viktig premiss at bonusordningen skal hjelpe til med å holde på dyktige medarbeidere, men det kan ikke sees at dette fremgår av kriteriene. Dessuten er bonusordningen helt uegnet til dette. Det man i beste fall kan oppnå, er at ingen sier opp mellom 1 januar og 15 mars. Alle de som har fratrådt - Somdalen, Onarheim, Loen m fl, har for øvrig etter bankens ønske fratrådt umiddelbart.
Etter dette må det konkluderes med at «holde på medarbeider-kriteriet» ikke er nedfelt i vilkårene, og at det ikke fremstår som noe annet enn et vikarierende argument for å slippe å utbetale bonus. Det må da settes til side/sensureres som usaklig.
Hadde banken ønsket å ha en rett til ensidig å sette vilkår, kunne dette ha vært regulert i arbeidsavtalen slik det f eks er gjort under punkt 7.3. Det er banken som har utformet avtalen, og det taler i deres disfavør at de ikke har tatt forbehold hvis de mente at det burde gjøres.
Det ble nedlagt slik påstand:
1. Skandinaviska Enskilda Banken AB (publ) Oslofilialen dømmes til å betale Ove Christian Norheim inntil kr 650.000,- med tillegg av 12% rente p.a. fra 15. mars 1997 til betaling finner sted.
2. Skandinaviska Enskilda Banken AB (publ) Oslofilialen dømmes til å betale Ove Christian Norheims saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente p.a. fra forfallstidspunkt til betaling skjer.
Ankemotparten, Skandinaviska Enskilda Banken AB (publ) har i det vesentlige anført:
Det avgjørende i saken er hvordan tildelingsbrevet for bonus for 1996 og ansettelsesavtalen er å forstå. Når det gjelder tildelingsbrevet av 11 desember 1996 kan det ikke tolkes på noen annen måte enn at det settes som et absolutt vilkår for utbetaling av bonus at Norheim «remain in our full employment and that no notice of resignation exists until end of March 1997».
Den ankende part har anført at dette er i strid med vilkårene i ansettelsesavtalen, og at det ikke ensidig kan settes slike vilkår for utbetalingen fra arbeidsgiverens side.
Det er ikke riktig. Arbeidsavtalen bestemmer i punkt 5 at arbeidstakeren er medlem av bankens bonusordning. Det fremgår at bonus ikke er en del av lønnen, i og med at det i punkt 5 også er bestemt at godtgjørelse til bonus ikke går inn i grunnlaget for pensjonsberegning og feriepenger. I arbeidsavtalens punkt 6.3 er det videre bestemt at arbeidstakeren i oppsigelsesperioden har krav på «lønn og andre goder». Bonus kan i denne forbindelse ikke kalles for et «gode». Det man etter dette har krav på etter arbeidsavtalen, er kun å være med i vurderingen av om godtgjørelse i form av bonus skal utbetales, og i tilfelle med hvilket beløp. For øvrig er arbeidsavtalen helt åpen og regulerer ikke bonusordningen nærmere. Det dreier seg her om godt betalt arbeidskraft. Den faste lønnen kan sammenlignes med lønnen i andre bransjer. Arbeidsgiveren har derfor ikke forpliktet seg til å utbetale en bonus hvert år, men kun til å vurdere om det skal gjøres hvis det er rom for det økonomisk.
Verken tildelingsbrevet eller praktiseringen av bonusordningen er i disharmoni med arbeidsavtalen. Banken praktiserte det samme systemet hvert år, men teksten i tildelingsbrevet ble enda tydeligere etter Loen-saken, som gjaldt bonustildeling for 1995, og som ble avgjort ved Oslo byretts dom av 2 mars 1998. Det er på denne bakgrunn at teksten i tildelingsbrevet fra året før ikke er helt identisk med teksten i brevet av 11 desember 1996.
Ser man på bransjepraksis er også denne i harmoni med bankens praktisering av ordningen. Alle meglerforetak utdeler bonus i årets første kvartal til de meglere som er ansatt i uoppsagt stilling. Det er derfor nesten umulig å få nye meglere i denne perioden, fordi ingen vil skifte jobb før etter at bonusen er utbetalt.
Etter dette må det kunne konkluderes med at vilkåret i tildelingsbrevet om at man ikke må ha sagt opp sin stilling, ikke kan settes til side som stridende mot noen bestemmelse i arbeidsavtalen.
Den ankende part har subsidiært anført at vilkåret er usaklig, og at det av den grunn må settes til side. Det blir hevdet at det kun er et vikarierende argument for å unnlate å utbetale bonus. Begrunnelsen skal være at et slikt vilkår ikke er egnet til å få medarbeiderne til å bli i stillingen.
Å sette som vilkår at den ansatte må være i uoppsagt stilling frem til etter 15 mars 1997, er et saklig vilkår. Vilkåret er lite byrdefullt og lett og forstå for den ansatte. Det var Norheims eget valg at han sa opp sin stilling i januar. Det er mulig at han ikke hadde tenkt igjennom sin situasjon, men det må være hans egen risiko. Loen-saken var godt kjent på det tidspunkt Norheim signerte sin ansettelsesavtale. Det skjedde ikke før 25 januar 1996. Han tok ikke spørsmålet opp på dette tidspunkt, og det ble heller ikke tatt opp da han leverte sin oppsigelse.
Det må etter dette konkluderes med at vilkåret om at arbeidstakeren må være i en ikke oppsagt stilling for å få utbetalt bonus, er saklig og lite byrdefullt, og at arbeidsavtalen ikke er til hinder for at det stilles slike vilkår for tildeling av bonus. Hvilket beløp den enkelte skal motta i bonus og tidspunktet for utbetaling, er forhold som arbeidsgiver avgjør i kraft av sin styringsrett.
Det ble nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Ove Christian Norheim dømmes til å erstatte Skandinaviska Enskilda Banken AB (publ), Oslofilialen sakens fulle omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Saken gjelder spørsmålet om Ove Christian Norheim, til tross for at han sa opp sin stilling 31 januar 1997, har krav på å få utbetalt den bonus han fikk melding om ved tildelingsbrev datert 11 desember 1996.
Etter ansettelsesavtalen punkt 5 hadde Norheim krav på å få være med i bonusordningen. Hva dette innebar er ikke nærmere presisert i avtalen.
Lagmannsretten legger til grunn at Norheim med hjemmel i arbeidsavtalen hadde krav på at banken hvert år vurderte om det var rom for å utbetale bonus. Hvis bankens årsresultat forsvarte slik tildeling, hadde Norheim krav på å få være med i vurderingen av om han skulle få tildelt bonus, og i tilfelle med hvilket beløp. Den faste lønnen Norheim oppebar - 420.000 kroner i 1996 og 575.000 kroner i 1997 - var en normal årslønn for denne type arbeidskraft. Utbetaling av bonus på toppen av dette må da etter rettens syn ha en annen begrunnelse enn at den skulle kompensere for uregelmessig arbeidstid, ubetalt overtid etc. Det er mange arbeidstakere som ikke har overtidsbetaling og som har uregelmessig arbeidstid, men som ikke av den grunn kan kreve kompensasjon, f eks i form av en bonus. Når banken utbetalte bonus av denne størrelse, var etter lagmannsrettens vurdering det overordnede mål å sikre at banken var i stand til å konkurrere om den beste arbeidskraften på et stramt arbeidsmarked, samt at den var i stand til å beholde de dyktigste medarbeiderne i et marked som var preget av stor gjennomtrekk.
Ansettelseskontrakten punkt 6.3 bestemmer at arbeidstakeren i oppsigelsestiden har «krav på lønn og andre goder hjemlet i kontrakten». Lagmannsretten finner det ikke naturlig å tolke uttrykket «goder» dithen at det også omfatter bonus, og kan etter dette ikke se at den måten banken praktiserte bonusordningen på, var i strid med arbeidsavtalen.
I det tildelingsbrevet Norheim mottok 11 desember 1996, var det tatt forbehold om at han skulle: «remain in our full employment and that no notice of resignation exists until end of March 1997».
Lagmannsretten legger til grunn at banken ved årsskiftet 1995/96 hadde en konflikt om bonusutbetaling med en annen arbeidstaker ved navn Arne Loen. Tildelingsbrevet, som var likelydende for alle som var med i bonusordningen, hadde da en noe annen ordlyd: «remain in our full employment until end of March 1996». Loen sa opp sin stilling 29 desember 1995, men hevdet likevel å ha krav på utbetaling av bonus. For å hindre senere diskusjoner om tolkning av tildelingsbrevet, endret banken etter dette brevets ordlyd slik at det ikke skulle være til å misforstå på dette punkt. Ordlyden ble endret til å lyde slik som sitert i forrige avsnitt. Lagmannsretten finner at med den nevnte endring kunne det i alle fall nå ikke herske noen tvil om at et krav fra arbeidsgivers side for å utbetale bonus, var at arbeidstakeren var i fullt arbeid og ikke hadde sagt opp sin stilling på utbetalingstidspunktet.
Lagmannsretten legger til grunn at Norheim fra tidligere arbeidserfaring hadde god rutine i gjennomgang og vurdering av avtaleklausuler. Denne kunnskap brukte han også i sitt arbeid i banken, idet han ofte ble benyttet til å kontrollere kontrakter før banken forpliktet seg overfor kunder. Da han fikk tildelingsbrevet av 13 desember 1995, ga han overfor ledelsen uttrykk for sin tvil m h t om banken hadde adgang til å sette som vilkår for utbetaling av bonus at den bonusberettigede var i full stilling ut mars året etter. Lagmannsretten må legge til grunn at bankens ledelse bekreftet at en slik adgang forelå, og det fremgår ikke noe sted at Norheim senere har fulgt opp spørsmålet, idet det ikke er fremlagt noen form for korrespondanse eller annen dokumentasjon omkring dette. Dette kan vanskelig tolkes annerledes enn at han etter å ha luftet spørsmålet, slo seg til ro med at banken hadde en slik adgang.
Norheim ble ansatt i en hektisk etableringsperiode for banken. Hans ansettelsesforhold ble derfor ikke endelig formalisert før ved underskrift av ansettelsesavtale 25 januar 1996. Da hadde han allerede arbeidet i banken i ca 15 måneder. Det fremgår ikke noe sted at han i forbindelse med inngåelsen av arbeidsavtalen gjorde noe forsøk på å få endret avtalens bestemmelser om bonusordningen. 25 januar 1996 var deltagerne i ordningen vel kjent med hvordan banken mente at bonusordningen skulle praktiseres, bl a gjennom Loen-saken. Spesielt må dette gjelde Norheim, som synes å ha vært aktiv på vegne av sine kolleger når det gjaldt de ansattes rettigheter.
Lagmannsretten legger til grunn at bransjen praktiserer systemet med bonusutbetalinger på samme måte som banken. Det ble opplyst, bl a av vitnet Grace Skaugen, at det var meget vanskelig å rekruttere medarbeidere i tidsrommet januar/mars fordi ingen ville skifte arbeidsgiver før etter at bonus var utbetalt. For å holde på arbeidstakere blir ordningen enkelte steder praktisert slik at bonus blir utbetalt med 50% i februar og 50% i august året etter opptjeningsåret.
Lagmannsretten finner videre at vilkåret om at en arbeidstaker skulle være i fullt arbeid i en uoppsagt stilling for å få rett til bonusutbetaling, var saklig begrunnet. Det sikret en stor grad av stabilitet blant medarbeiderne fra senhøsten ett år og frem til etter 15 mars året etter. Denne type arbeidskraft er tradisjonelt mer mobil enn det som er vanlig, og ønsket om å ha virkemidler for å sikre størst mulig stabilitet må ses på denne bakgrunn. Vilkåret må sies å være lite tyngende.
Det legges også til grunn at det ikke er noen tilfeldighet at arbeidsavtalen anvender uttrykket «bonusordning» og ikke «bonusavtale». Banken får med dette et større spillerom for skjønn, og slipper å forhandle med de ansatte om hvilke tildelingsprinsipper som skal gjelde for ordningen. Det eneste punkt som etter dette kan være gjenstand for forhandlinger mellom partene, er hvor stor andel av overskuddet bonusordningen skal omfatte.
Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at Norheim måtte være klar over hvilke økonomiske konsekvenser det ville få for ham hvis han sa opp sin stilling før bonus ble utbetalt i midten av mars 1997. At han likevel valgte å si opp i slutten av januar, må han etter dette selv ta den økonomiske konsekvensen av.
Ved ansettelsen i R S Platou ble Norheim tilsagt en garantert bonus på 250.000 kroner som skulle utbetales på tiltredelsestidspunktet. Lagmannsretten antar at bonusen til en viss grad skulle kompensere for bortfallet av bonus fra banken. Garantibonusen var, etter lagmannsrettens vurdering, ikke ment å skulle gi kompensasjon for bortfall av muligheten til å opparbeide bonus i tidsrommet januar - mars 1997, som var den avtalte oppsigelsestid. Utbetaling av bonus eller kompensasjon for dette tidsrom ville ikke ha vært aktuelt før i begynnelsen av 1998.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Det gjelder også byrettens omkostningsavgjørelse som lagmannsretten ikke har bemerkninger til.
Norheims anke har ikke ført frem, og han må, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, erstatte de saksomkostninger Skandinaviska Enskilda Banken AB (publ) har hatt for lagmannsretten. Disse er oppgitt til kr 44 484,50, hvorav kr 44 000 er salær. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til beløpet og legger det til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ove Christian Norheim til Skandinaviska Enskilda Banken AB (publ) Oslofilialen 44.484,50 - førtifiretusenfirehundreogåttifire 50/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.