LB-1998-22
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-26 |
| Publisert: | LB-1998-00022 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Deling av erstatningssak, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr. 97-01673 A - Borgarting lagmannsrett LB-1998-00022 K/04. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, HR-1998-00202K . Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, stadfestet. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tarjei Stensaasen). Kjæremotpart: Aktiv Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Eivind Kogstad). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Georg Lund, 2. Lagmann Hans Petter Lundgaard, 3. Lagdommer Sveinung Koslung |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §151, §54, §175, §176, §180, Bilansvarslova (1961) §4 |
Saken gjelder avvisning av fastsettelsessøksmål vedrørende erstatning for personskade samt oppnevning av sakkyndig.
A (heretter A) reiste ved stevning 21 august 1997 erstatningssak mot Aktiv Forsikring AS (heretter Aktiv) med påstand om at Aktiv er erstatningsansvarlig overfor A for pådratt skade som følge av trafikkulykken den 23.08.93. Av stevningen framgikk blant annet:
A anlegger nærværende søksmål som et fastsettelsessøksmål slik at man først får avklart om Aktiv er erstatningsansvarlig overfor A eller ikke. Spørsmålet om erstatningens størrelse blir å behandle i et etterfølgende fullbyrdelsessøksmål.
Aktiv innga tilsvar med påstand om frifinnelse. I tilsvaret tok Aktiv opp hensiktsmessigheten av å dele saken slik A la opp til, og det ble begjært oppnevnt medisinsk sakkyndig. A fastholdt sitt krav om fastsettelsesdom og framholdt at det i denne forbindelsen var unødvendig med sakkyndig.
Etter at det var avholdt saksforbredende møte, skrev Asker og Bærum herredsrett i brev 23 oktober 1997 til partene at retten fant det nødvendig å oppnevne en medisinsk sakkyndig som nærmere kunne utrede "om det foreligger årsakssammenheng mellom de nakke- og hodesmerter, samt rygglidelser, A har, og den hendelsen som fant sted". Dersom A opprettholdt at dette spørsmålet først hørte hjemme under et eventuelt fullbyrdelsesøksmål om erstatningens størrelse, varslet retten at saken måtte bli å avvise.
A anførte at det overhodet ikke var tvil om at han var påført skade og økonomisk tap. Derimot var det totale omfanget av hans skade og økonomiske tap et tvilspunkt, men avgjørelsen av kravets omfang hørte etter hans mening ikke under fastsettelsesøksmålet. Under det etterfølgende fullbyrdelsesøksmålet ville det åpenbart være behov for en eller flere sakyndige for vurdering av As plager mv. A påkjærte i samme prosesskriv rettens beslutning om å oppnevne sakkyndig.
Etter ytterligere skriftutveksling avsa herredsretten 24 november 1997 kjennelse med slik slutning:
Sak nr. 97-1673 A avvises.
A har påkjært herredsrettens kjennelse til lagmannsretten og nedlagt slik påstand:
1. Saken fremmes for herredsretten.
2. A tilkjennes avvisningssakens omkostninger.
Vedrørende kjæremålet om oppnevnelse av sakkyndig har A nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens beslutning av 23.10.97 om at det skal oppnevnes medisinsk sakkyndig i fastsettelsessøksmålet oppheves.
2. A tilkjennes kjæremålssakens omkostninger.
Aktiv har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
1. Asker og Bærum herredsretts kjennelse i sak nr 97-1673A datert 24 november 1997 stadfestes.
2. Aktiv Forsikring AS v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger med kr 2500,-.
Vedrørende beslutningen om sakkyndig har Aktiv nedlagt denne påstand:
1. Herredsrettens beslutning 23.10.1997 om oppnevnelse av medisinsk sakkyndig stadfestes.
2. Aktiv Forsikring AS v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger med kr 2000,-.
Sakens nærmere bakgrunn og saksgangen framgår av herredsrettens kjennelse.
Den kjærende part, A, har i hovedsak anført:
A pretenderer å ha et krav mot Aktiv; et krav om statuering av erstatningsansvar. Dersom pretensjonen fører fram til til en dom som fastslår erstatningsansvar, vil A følge opp med et fullbyrdelsessøksmål der sakens gjenstand blir utmålingen av erstatning.
Påstanden i fastsettelsessøksmålet innbyr ikke til at det tas stilling til omfanget av skaden. Det er fastslått i rettspraksis at det etter tvistemålsloven §54 er anledning til å reise søksmål til fastsettelse av erstatningsplikt, uten at det samtidig kreves dom for erstatningens størrelse, jf Rt-1981-1333, Rt-1993-337 og Rt-1995-1106.
Aktiv har bestridt at det foreligger skade. A mener å ha dokumentert at det foreligger skade gjennom framlagte bilag til stevningen, blant annet opplysningen om en ukes sykemelding, og A har varslet vitneforklaring fra lege Øyvind Svenning for det samme. Det er således ingen tvil om at A er påført skade og økonomisk tap. Det totale omfanget av As skade og økonomiske tap er et tvilspunkt, men avgjørelsen av kravets omfang hører ikke under fastsettelsessøksmålet, jf Schei: Tvistemålsloven I side 302.
Det anføres at herredsretten tar feil når den bygger på at domstolen under fastsettelsessøksmålet må ta stilling til hvilke skader som er oppstått. Aktiv har i tilsvaret bestridt såvel at A er blitt påført skade ved trafikkuhellet, som at det foreligger årsakssammenheng mellom de "angivelige" påførte skader og bilen som "noe aktivt og virkende element". Dette understreker hensiktsmessigheten av at det rettslig avklares hvorvidt erstatningsansvar foreligger, før man går over til å detaljere det endelige omfang av skadene og det korresponderende endelige økonomiske tap. Dersom spørsmålet om den endelige utstrekningen/omfanget av skaden må avgjøres allerede i fastsettelsessøksmålet, synes det å bli lite igjen av tvistegjenstanden til behandling i det etterfølgende fullbyrdelsessøksmålet. For A er mye av poenget å få rettslig avklart om Aktiv er ansvarlig eller ikke, før han eventuelt pådras de langt større omkostninger som et fullbyrdelsessøksmål innebærer. Slik Aktiv ser ut til å resonnere, vil A bli tvunget til å pådra seg fullbyrdelseskostnadene allerede i fastsettelsesomgangen, noe A motsetter seg.
Herredsretten har vist til Rt-1993-337 til støtte for at søksmålet må avvises. Det framgår imidlertid av denne avgjørelsen at fastsettelsesøksmålet skadelidte hadde anlagt, ble fremmet i alle tre instanser. Påstanden i den saken synes likelydende påstanden i nærværende sak. Også i faktisk henseende har saken klare paralleller til vår sak. Også i Rt-1995-1106 ble resultatet at fastsettelsessøksmålet ble fremmet i tre instanser, til tross for at saksøkte anførte at vilkårene i tvistemålsloven §54 var til hinder for dette.
Herredsretten har vist til tvistemålsloven §151 annet ledd. A påpeker at denne bestemmelsen ikke får anvendelse på saken, idet bestemmelsen ikke er til hinder for at A tar ut et fastsettelsessøksmål.
Det bemerkes at Aktiv forut for herredsrettens kjennelse ikke påsto saken avvist. Aktiv tok i tilsvaret opp spørsmålet om mulig endring av fastsettelsessøksmålet til et fullbyrdelsessøksmål, men frafalt i dok 14 sin begjæring/ønske i så måte.
Vedrørende herredsrettens beslutning om oppnevnelse av sakkyndig, vises til at Aktiv i tilsvaret begjærte medisinsk sakkyndig i forbindelse med eventuell endring av søksmålet til fullbyrdelsessøksmål. I dok 7 anførte så Aktiv at medisinsk sakkyndighet likevel er nødvendig også i fastsettelsessøksmålet, idet skadespørsmålet "har klare medisnske implikasjoner". A anfører at spørsmålet om skadens omfang klarligvis påkaller medisinsk fagkompetanse. Etter As skjønn har herredsretten likevel såvel kompetanse som tilstrekkelig faktisk grunnlag for å ta stilling til om skade er lidt, og A kan ikke se hvorfor han skal være med å ta den økonomiske belastningen med å oppnevne sakkyndige i fastsettelsesøksmålet.
Kjæremotparten, Aktiv Forsikring AS, har i hovedtrekk anført:
For Aktiv er målet å komme fram til et korrekt standpunkt med endelig løsning av saken så raskt og kostnadseffektivt som mulig.
Herredsretten har ex offisio tatt opp avvisningsspåørsmålet. Aktiv slutter seg til det som herredsretten korrekt og poengtert anfører i sin kjennelse.
Også når det gjelder behovet for å oppnevne medisinsk sakkyndig, vises i hovedsak til herredsrettens vurderinger og konklusjon. Aktiv kan ikke se at dette spørsmålet skulle by på tvil overhodet sålenge spørsmålet om årsakssammenheng i forhold til den angivelige skade er tema i et fastsettelsessøksmål.
Lagmannsretten behandler først avvisningsspørsmålet.
Det legges til grunn at det etter tvistemålsloven §54 er adgang til å reise søksmål til fastsettelse av erstatningsplikt som uttrykk for at en rettighet er til eller ikke er til, uten at det samtidig kreves dom for erstatningens størrelse, jf Rt-1981-1333, Rt-1993-337 og Rt-1995-1106. Det er imidlertid bare avgjørelsen av kravets omfang som kan utsettes til et eventuelt senere fullbyrdelsessøksmål, jf også tvistemålsloven §151. Alle søksmålsgrunner og alle innsigelser mot erstatningsplikten må avgjøres i den første dommen. Det vises til Schei: Tvistemålsloven I side 302 og uttalelsen i Rt-1995-415 på side 417.
Når ansvarsforholdet er bestridt, må skadelidte som utgangspunkt anses å ha den nødvendige rettslige interesse i et fastsettelsessøksmål, jf Rt-1993-337. Lagmannsretten antar imidlertid at det må tas forbehold for tilfeller der dom for erstatningsplikt vil gi et svært begrenset grunnlag for å trekke konsekvenser om partenes rettsstilling, jf det som er uttalt i kjennelsen i Rt-1995-1106 på side 1110.
I nærværende sak hevder A at han som følge av biluhellet 23 august 1993, i tillegg til de umiddelbare skader som oppsto, er påført varige og betydelige helseplager som Aktiv er erstatningsansvarlig for. Det framgår av stevningen at erstatningskravet omfatter lidt inntektstap, påførte merutgifter, ménerstatning, framtidig inntektstap og framtidige merutgifter mv. Aktiv erkjenner i utgangspunktet ansvar etter bilansvarsloven §4, men bare "i den utstrekning bilen i det hele tatt har vært noe aktivt og virkende element i tilknytning til den angivelige skade saksøkeren er påført". Selskapet bestrider med andre ord at bilen ved den aktuelle hendelsen forvoldte personskade på A. Det er videre bestridt at det foreligger årsakssammenheng mellom hendelsen og de plager A har påberopt seg, og også anført at erstatningskravet uansett må falle bort på grunn av skadelidtes medvirkning.
Lagmannsretten antar at det slik fastsettelsessøksmålet er lagt opp, er grunnlag for å ta stilling til ansvarsgrunnlaget forsåvidt gjelder den umiddelbare skaden som ble forvoldt ved hendelsen, herunder om ansvaret må falle bort på grunn av skadelidtes medvirkning. Retten vil med andre ord kunne avgjøre om Aktiv i det hele tatt har et erstatningsansvar overfor A. En slik dom, om den skulle gå i As favør, vil imidlertid etter rettens mening bare i svært begrenset utstrekning avklare partenes rettsstilling. Slik A ønsker saken begrunnet, er det ikke grunnlag for å avgjøre om A har varige helseskader som står i årsakssammenheng med biluhellet. Det må antas at størstedelen av As erstatningskrav knytter seg til de senere inntrådte helseskadene. For å kunne ta stilling til dette, er det åpenbart behov for sakkyndig medisinsk utredning og vurdering, noe A altså mener hører hjemme i det etterfølgende fullbyrdelsessøksmålet. Etter rettens syn er det dermed ikke bare avgjørelsen av kravets omfang, men også spørsmålet om årsakssammenheng i relasjon til de vesentligste skadefølgene, som vil måtte utsettes til behandling i fullbyrdelsessøksmålet. En slik oppdeling av erstatningssaken er det etter rettens mening ikke anledning til. Lagmannsretten er derfor enig med herredsretten i at fastsettelsessøksmålet slik det er anlagt av A, må bli å avvise på grunn av manglende rettslig interesse.
Når saken blir avvist, faller kjæremålet vedrørende oppnevnelse av sakkyndig bort som uaktuelt. Lagmannsretten antar at dette kjæremålet må bli å heve.
Den kjærende part må pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger i begge kjæremålssakene, jf tvistemålsloven §180 første ledd og §175 første ledd, jf §180 annet ledd. Aktiv har krevd henholdsvis kr 2 500 og kr 2 000. Etter rettens skjønn er kravene vesentlig for høye, jf tvistemålsloven §176. Det er inngitt ett felles kjæremålstilsvar hvor det i det alt vesentlige er vist til herredsrettens begrunnelse. Lagmannsretten finner at omkostningsbeløpet for begge kjæremålene samlet kan settes til kr 2 000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse om å avvise saken stadfestes.
2. Kjæremålssaken angående oppnevelse av sakkyndig heves.
3. A betaler i saksomkostninger for begge kjæremålssakene til Aktiv Forsikring AS 2 000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsen blir forkynt.