LB-1998-2660
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-13 |
| Publisert: | LB-1998-02660 |
| Stikkord: | Avvisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trygderetten - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02660 A/03. Påkjært til Høyesterett; saken fremmes for lagmannsretten, se HR-2000-00049K. |
| Parter: | Saksøker: Mohammad Riaz (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth Sjølie). Saksøkt: Rikstrygdeverket (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Anne M Lund.) |
| Forfatter: | Lagmann Berit Fosheim. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Lagdommer Svein Dahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §3, Trygderettsloven (1966) §23 |
Saken gjelder påstand om avvisning.
Ved stevning til Borgarting lagmannsrett av 09.10.1998 har saksøker krevet at Trygderettens kjennelse av 23.06.1998 må omgjøres og 100% uførepensjon innvilges. Trygderettens kjennelse hadde stadfestet Fylkestrygdekontorets avslag på søknad om uførepensjon. Subsidiært krevet saksøker attføringspenger inntil han var skaffet høvelig arbeid.
Saken var brakt inn for Borgarting lagmannsrett som førsteinstans i medhold av trygderettsloven §23, jf tvml §3 nr 3.
Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 24.03.1999 ble den subsidiære påstand avvist fordi spørsmålet om attføringspenger ikke var behandlet av trygderetten.
Ved prosesskrift av 29.09.1999 har Regjeringsadvokaten meddelt at Fylkestrygdekontoret i Østfold nå har innvilget saksøkeren 30% uføretrygd ved vedtak av 08.09.1999. Regjeringsadvokaten har derfor krevet saken avvist.
Staten v/Rikstrygdeverket, har anført at saksøker ikke lenger har rettslig interesse i å få omgjort (kjent ugyldig) Trygderettens kjennelse. Fastsettelse av uføregraden er ikke vurdert av trygdeetaten i forbindelse med Trygderettens kjennelse av 23.06.1998. Lagmannsretten har derfor ikke kompetanse til å vurdere dette spørsmål. Hvis saksøker mener at vedtaket av 08.09.1999 om 30% uførepensjon er for lavt, må dette bringes inn for Trygderetten og først deretter inn for lagmannsretten.
Saksøker, Mohammad Riaz, har anført at det er Trygderettens kjennelse som er gjenstand for saksanlegget. At Fylkestrygdekontoret av eget tiltak og etter at Trygderetten har avgjort kravet, nå finner å innrømme 30% uføretrygd er uten betydning så lenge kravet er 100% uføretrygd. Det må forutsettes at Trygderetten har realitetsprøvet både spørsmålet om uførepensjon generelt og yrkesskadegrunnlaget spesielt, herunder den konkrete uføregraden, idet dette er hovedtema i Fylkestrygdekontorets saksfremlegg for Trygderetten.
Lagmannsretten har kommet til at saken må avvises.
Det fremgår av trygderettsloven §23 at domstolene kan prøve lovligheten av Trygderettens kjennelser og at søksmål kan bringes inn for lagmannsretten, jf også tvml §3 nr 3. Selv om det i den foreliggende sak foreligger en kjennelse av Trygderetten, foreligger det nå, i og med det nye vedtak, en ny faktisk og rettslig situasjon. Den kjennelse som er gjenstand for nærværende sak er en stadfestelse av et vedtak som nå er omgjort. Situasjonen er da endret i en slik grad at det vil være mest i overensstemmelse med trygdelovgivningens system at det nye vedtak først bringes inn for Trygderetten til avgjørelse. Trygdelovgivningens system forutsetter at vedtak etter bl.a. folketrygdloven kan ankes inn for Trygderetten og at vedtakene først deretter kan bringes inn for domstolene, som kan prøve «lovligheten av Trygderettens kjennelser», jf trygderettsloven §23 første ledd. Det vedtak som nå er fattet, er ikke brakt inn for Trygderetten. Det ville være en kunstig situasjon om lagmannsretten skulle prøve lovligheten av Trygderettens stadfestelse av et vedtak som i mellomtiden er omgjort og det ville være i strid med trygdelovgivningens system om lagmannsretten overprøvet Fylkestrygdekontorets vedtak om 30% uførepensjon så lenge dette ikke har vært prøvet av Trygderetten.
Dertil kommer at den generelle begrensning som ligger i domstolenes legalitetskontroll når det gjelder slike vedtak, gjør det unaturlig for lagmannsretten å fastsette en spesifikk uføregrad, i hvert fall så lenge uføregraden ikke har vært gjenstand for endelig behandling gjennom en ny prøvelse av Trygderetten.
Saken blir etter dette å avvise da den kjennelse som foreligger fra Trygderetten gjelder stadfestelse av et vedtak som er omgjort og hvor det nye vedtak ikke har vært prøvet av Trygderetten.
Staten v/Rikstrygdeverket har frafalt krav om saksomkostninger.
Slutning:
Saken avvises.