LB-1998-2866
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-26 |
| Publisert: | LB-1998-02866 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr. 98-719 D - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02866 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Eldbjørg Hammervold (Prosessfullmektig: H.r.advokat Jon Tenden). Kjæremotpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten ved advokat Thorgeir Hole). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Vincent Galtung. Lagdommer Eirik Akerlie |
| Lovhenvisninger: | Rettsgebyrloven (1982) §14, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §3-3, §4-18 |
Saken gjelder begjæring om fravikelse fra et areal på Youngstorget i Oslo.
I avtale datert 9 og 11 april 1997 leide Eldbjørg Hammervold et 4 x 4 m stort areal på Oslo kommunes eiendom på Youngstorget i Oslo, der hun skulle sette opp en salgsbod. Etter avtalens punkt 2 begynte leieforholdet 1 mai 1997, og det opphørte 31 desember 1997. Leietakeren vedtok tvangsgrunnlag for fravikelse av arealet uten søksmål ved leietidens utløp.
I mars 1998 begjærte Oslo kommune, Bolig- og Eiendomsetaten, Torg- og gateavdelingen overfor Oslo namsrett at Hammervold skulle fravike arealet. Kommunen viste til at leieforholdet opphørte 31 desember 1997, og at leietakeren ikke var blitt tilbudt noen ny avtale. Leietakeren var varslet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §4-18. Eldbjørg Hammervold motsatte seg tvangsfravikelsen. Oslo namsrett avsa 26 august 1998 kjennelse med slik slutning:
1. Eldbjørg Hammervold fraviker arealet på Youngstorget ved at den oppsatte salgsbod fjernes fra torgflaten.
2. I saksomkostninger for namsretten betaler Eldbjørg Hammervold til Oslo kommune v/ordføreren kr. 5000,- - kroner femtusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Eldbjørg Hammervold har påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Hun gjør blant annet gjeldende at hun av kommunen ble lovet forlengelse av leiekontrakten ut over 31 desember 1997. Hun viser til at leietiden var meget kort, og at hun hadde betydelige investeringer i torgboden, som ville vært meningsløse hvis ikke hun var blitt lovet fortsatt leieforhold. Hammervold viser til at hun hadde fått tilsagn om forlengelse av leiekontrakten både fra tidligere leder av Torg- og gatekontoret, Henning Høholt, og fra saksbehandler Irene Ingjær.
Hammervold begjærte bevisopptak av Høholt og Ingjær, og slikt bevisopptak er holdt i Oslo byrett. Etter at bevisopptaket forelå, anfører Hammervold at Høholts og Ingjærs forklaringer spriker betydelig med hensyn til spørsmålet om Hammervold var blitt lovet forlengelse. Ut fra Høholts forklaring må det legges til grunn at Hammervold har et rettskrav på forlengelse i flere år fremover. I alle fall kan kommunen ikke få medhold i at den var uten plikt til å forlenge avtalen ut over 31 desember 1997. Hammervold kan ikke forlange permanent plass, men dette er heller ikke sakens tvistetema. Det er vist til brev fra kommunen til Hammervold av 1 september 1997, som også nærmest forutsetter en rett til fornyelse av leiekontrakten. Eldbjørg Hammervold har lagt ned slik påstand:
1. Begjæringen om tvangsfravikelse taes ikke til følge.
2. Det forlanges oppsettende virkning på kjæremålet.
3. Det forlanges muntlige forhandling til behandling av kjæremålet.
4. Eldbjørg Hammervold forlanger å føre vidtner i saken.
5. Eldbjørg Hammervold tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett, samt erstatning for tapt inntekt fra Januar 98 til retten tar ny avgjørelse.
Oslo namsrett besluttet 8 oktober 1998 at kjæremålet skulle ha oppsettende virkning.
Oslo kommune anfører prinsipalt at kjæremålet er satt fram for sent. Subsidiært gjør kommunen gjeldende at namsrettens kjennelse er riktig, og viser til namsrettens premisser. Det er ikke adgang til å behandle Hammervolds erstatningskrav i lagmannsrettssaken, og det er ikke grunnlag for oppsettende virkning. Kommunen har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Namsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
Kravet om erstatning avvises.
1 I saksomkostninger for namsretten betaler Eldbjørg Hammervold til Oslo kommune kr 6 545 - kroner sekstusenfemhundreførtifem - -, tillagt tolv prosent årlig rente fra to uker etter forkynnelsen av namsrettens kjennelse til betaling skjer.
2 Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, tillagt tolv prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.
Det foreligger ytterligere ett prosesskrift fra Eldbjørg Hammervold av 10 mars 1999.
Lagmannsretten bemerker:
Namsrettens kjennelse er forkynt for Hammervold 10 september 1998. Kjæremålet er satt fram i tide.
Det er avholdt bevisopptak av to vitner, og lagmannsretten finner ikke grunn til å holde muntlige forhandlinger i kjæremålssaken.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten, og kan i det vesentlige tiltre namsrettens begrunnelse. Det foreligger en leiekontrakt med klar angivelse av når leieforholdet opphører. Leiekontrakten inneholder fravikelsesklausul, som er særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd b). Leietiden er utløpt, og leieren er lovlig varslet om fravikelsen. Noen skriftlig avtale om forlengelse av leietiden foreligger ikke. Dersom leieren skal unngå tvangsfravikelse, må hun sannsynliggjøre at det foreligger et muntlig utsagn som gir henne rett til fortsatt å besitte eiendommen. Lagmannsretten kan ikke se at dette er sannsynliggjort.
Lagmannsretten legger til grunn at Hammervold måtte investere ikke ubetydelige midler for å etablere kiosken på Youngstorget, og at det var viktig for henne at avtalen fortsatte å løpe. Samtidig er det på det rene at kommunen som utgangspunkt ikke ønsket faste installasjoner på Youngstorget, og at Hammervold var klar over at dette var en av grunnene til at kommunen ikke ville inngå avtale med en lengre leieperiode. Hammervold har anført at det er tidligere sjef for kommunens Torg- og gatekontor, Henning Høholt, og saksbehandler ved samme kontor, Irene Ingjær, som har gitt de uttalelsene hun bygger sin rett på. Etter lagmannsrettens syn er det ikke holdepunkter for at Høholt eller Ingjær har uttalt seg på en måte som berettiget Hammervold til å oppfatte det slik at hun hadde rettslig krav på å fortsette leieforholdet etter 31 desember 1997. Hammervold kunne nok ha en forventning og et håp om at kontrakten ville bli forlenget, også som følge av brevet fra kommunen av 1 september 1997, men lagmannsretten kan ikke se at det på noen måte er sannsynliggjort at kommunen ikke sto fritt da den ved avtaletidens utløp skulle ta standpunkt til om leieforholdet skulle fortsette. Slik forholdene lå an, kan det ikke anses i strid med alminnelige lojalitetskrav i avtaleforhold at kommunen ikke innvilget noen forlengelse.
Etter dette stadfestes punkt 1 i namsrettens kjennelse. Det er da ikke grunn til å gå inn på Hammervolds krav om erstatning.
Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet, og kommunen tilkjennes saksomkostninger både for namsretten og lagmannsretten. Namsretten må forstås slik at den har ment å tilkjenne kommunen fulle saksomkostninger, men den har oversett at kommunens omkostningsoppgave omfattet rettsgebyr for begjæring om og gjennomføring av tvangsforretningen i tillegg til salær. Kommunen har på denne bakgrunn nå krevet seg tilkjent tre ganger rettsgebyret. Gebyret for begjæringen til namsretten var 515 kroner, jf rettsgebyrlovens §14 første ledd 1. setning. Det er imidlertid ikke adgang til nå å tilkjenne erstatning for gebyrer til eventuell gjennomføring av tvangsfravikelsen etter rettsgebyrlovens §14 første ledd nr 6. Dette må eventuelt tilkjennes i forbindelse med selve tvangsfravikelsesforretningen. Foruten å stadfeste punkt 2 i namsrettens kjennelse, tilkjenner lagmannsretten etter dette tilleggsomkostninger for namsretten med 515 kroner, jf tvangsfullbyrdelseslovens §3-3 og tvistemålslovens §180 annet ledd jf §172 første ledd.
Kjæremålet har vært forgjeves, og Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten i medhold av hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Kommunens krav pr desember 1998 var 5 500 kroner. I tillegg kommer bevisopptaket. Samlede omkostninger for lagmannsretten settes til 7 000 kroner. Det avsies kjennelse for renteplikt i samsvar med kommunens påstand, jf bl.a. Rt-1986-111.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Eldbjørg Hammervold betaler renter av saksomkostningsbeløpet i punkt 2 i namsrettens kjennelse med den til enhver tid gjeldende morarenten, for tiden 12 prosent pr år, fra to uker fra forkynnelsen av namsrettens kjennelse til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for namsretten i tillegg til det beløpet namsretten har tilkjent betaler Eldbjørg Hammervold 515 - femhundreogfemten - kroner til Oslo kommune innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse, med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarenten, for tiden 12 prosent pr år, fra forfall til betaling skjer.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Eldbjørg Hammervold 7.000 - sjutusen - kroner til Oslo kommune innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen, med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarenten, for tiden 12 prosent pr år, fra forfall til betaling skjer.