LB-1998-3115

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-04-30
Publisert:	LB-1998-03115
Stikkord:	Strafferett, Barmhjertighetsdrap, Rettsstrid
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 97-03983 M/01 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-00273 M/01 og LB-1998-03115 M/01. Anket til Høyesterett, se HR-2000-00025A.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Marit Bakkevig) mot A (Forsvarer: Advokat Frode Sulland).
Forfatter:	Førstelagmann Nils Erik Lie, lagdommer Sissel Rydman Langseth, ekstraordinær lagdommer Oscar Nørgaard, 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §47, §235, §29, §52, §53, Legeloven (1980) §41, §43, §53, Straffeprosessloven (1981) §436

Tiltalte A er født xx.xx.1918. Han er pensjonert lege og bosatt i - - -veien 2 a, 11- - Oslo.

Ved tiltalebeslutning utferdiget 4 april 1997 av statsadvokatene i Oslo ble han satt under tiltale til fellelse etter:

I

Straffeloven §233 første og annet ledd for med overlegg å ha forvoldt en annens død, jf straffeloven §235 annet ledd som bestemmer at straffen kan nedsettes under det ellers bestemte lavmål og til en mildere straffart når noen med eget samtykke er drept.

Grunnlag er følgende forhold: Torsdag 13. juni 1996 om kvelden i - - -gaten 7 C i Oslo, var A på hjemmebesøk hos B som led av kronisk progredierende multippel sklerose og var uhelbredelig syk. Etter oppfordring fra B ga han henne to injeksjoner inneholdende til sammen 400 mg morfin og fire timer senere en injeksjon inneholdende 10 ml ketogen. B falt i koma og døde fredag 14. juni ca kl 01.05.

II

Legeloven §53, jf §41 hvoretter en lege som gir erklæring om dødsfall, når det er grunn til å anta at noen dør en ikkenaturlig død, plikter å underrette politiet.

Grunnlag er følgende forhold: Fredag 14. juni 1996 ca kl 01.05, etter å ha forholdt seg som beskrevet under post I, skrev han ut dødsattest for B hvor han oppga "multippel sklerose" som umiddelbar dødsårsak, og unnlot å gi melding til politiet om at han selv hadde tilført henne morfin og ketogan slik at hun døde.

III

Legeloven §53, jf §43 hvoretter en lege plikter å føre slike ordnede opptegnelser over sin virksomhet som orden og god legeskikk krever, og som er nødvendig for at han selv skal gi de meldinger og opplysninger som er pålagt i lov eller med hjemmel i lov. Han skal føre journal over hver enkelt pasient.

Grunnlag er følgende forhold: I tiden januar - juni 1996, i praksis i X i Oslo, unnlot han helt å føre jounal over sine pasienter.

Oslo byrett avsa den 3 desember 1997 dom med slik domsslutning:

1. A født xx.xx.1918 dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd jf §235 annet ledd og legeloven §53 jf §41. Straffutmålingen utsettes for de forhold som er omtalt i tiltalebeslutningen post I og II med hjemmel i straffeloven §52 nr 1, 1. alternativ med en prøvetid på 2 - to - år uten vilkår jf straffeloven §53 flg.

2. A dømmes for overtredelse av tiltalebeslutningen post III legeloven §53 jf §43 til en bot på 5.000 - femtusen - kroner subsidiært 10 - ti - dager fengsel.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.

A fremsatte fullstendig anke på stedet.

Ankeforhandling ble første gang holdt i Oslo tinghus 13-23 oktober 1998. Lagretten ble overensstemmende med tiltalen stillet to hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål. Begge hovedspørsmål ble besvart med nei. Retten satte lagrettens kjennelse til side forsåvidt gjaldt hovedspørsmålet etter tiltalens post I. For tiltalens post II ble det avsagt dom med slik domsslutning:

A, født xx.xx.1918, frifinnes for tiltalens post II.

Ny ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 7-14 april 1999. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 12 vitner, 4 sakkyndige vitner og 5 sakkyndige. Ytterligere en sakkyndig var på forhånd avhørt ved bevisopptak. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Påtalemyndigheten nedla slik påstand:

1. A, født xx.xx.1918, domfelles for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd jf. §235 annet ledd til en straff av fengsel i 2 - to - år som gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år.

2. A fradømmes - med hjemmel i straffeloven §29 nr. 2 - for alltid, retten til å utøve virksomhet som lege.

3. For det forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 3. desember 1997 utmåles en bot stor kroner 5.000 - femtusen - subsidiært 10 - ti - dager fengsel.

4. Saksomkostninger bes ilagt etter rettens skjønn.

Forsvareren nedla slik påstand:

Prinsipalt: A frifinnes. Subsidiært: A anses på mildeste måte. I begge tilfelle: Saksomkostninger ilegges ikke.

Saksforholdet fremgår av byrettens utførlige dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Det kan oppsummeres slik:

B ble i slutten av 1970-årene rammet av progredierende multippel sklerose. Sykdommen forverret seg jevnt i de følgende år. Hun ble avhengig av rullestol, inkontinent og fikk sterkt nedsatt førlighet. I 1988 måtte hun gi opp sitt arbeid som bibliotekar. Bare ved omfattende bistand fra hjemmesykepleien kunne hun bli boende i sin egen leilighet. Utover i 1990-årene ble hun i det vesentlige sengeliggende og sterkt hjelpetrengende, med muskelstivhet, lammelser i alle lemmer og sterke og smertefulle spasmer. Fra årsskiftet 1995-96 var hun avhengig av hjelp for å få i seg næring. Hun motsatte seg imidlertid enhver institusjonsinnleggelse. Våren 1996 utviklet hun også store og smertefulle trykksår eller liggesår. Omsorgsproblemene økte utover våren 1996, først og fremst som følge av mangelfullt inntak av næring og væske. Helsetilstanden ble samtidig ytterligere forverret, først og fremst på grunn av manglende næringsinntak. Problemene med liggesårene ble forsterket, og hun fikk pusteproblemer og vanskeligheter med å svelge. Hun motsatte seg nå behandling, men ga overfor bydelslegen som besøkte henne, uttrykk for at hun var redd for smerter i forbindelse med døden. Søknader til kommunen om ansettelse av personlig assistent ble avslått siste gang i mai 1996.

Fra 1995 hadde B, som var klar over at det ikke forelå noen mulighet for bedring av sykdommen, flere ganger tatt opp spørsmålet om å avslutte livet, særlig overfor fetteren C, som var hennes nærmeste slektning. C ville ikke hjelpe henne med piller til dette formålet. Hun ga fortsatt uttrykk for et dødsønske, og sa hun ville gjøre dette ved å slutte å innta næring.

Ved hjelp av fetteren og venninnen D fikk B i mai 1996 kontakt med organisasjonen Landsforeningen Mitt Livstestament. Hun underskrev et livstestament 23 mai 1996. Dette er gjengitt i byrettens dom.

Tiltalte var på dette tidspunkt styremedlem i Landsforeningen Mitt Livstestament. Foreningens formann satte ham i forbindelse med B omkring månedsskiftet mai/juni 1996. Hun hadde gjennom fetteren gitt uttrykk for ønske om å få vite mer om foreningen, og formannen mente at en lege var best egnet til å gi en slik redegjørelse.

Tiltalte var hjemme hos B om ettermiddagen 4 juni 1996. Han har beskrevet henne slik at han aldri hadde sett en så nødlidende pasient, som følge av de somatiske plager som er beskrevet foran. Mentalt var hun rolig og likevektig, men klar og bestemt. Hun ville vite hvilke krav hun hadde på å nekte behandling, og ga uttrykk for at hun hadde til hensikt å sulte seg i hjel. Tiltalte beskrev dette for henne som en vanskelig død. Hun spurte da om han ville skrive ut tabletter som hun kunne bruke til å gjøre slutt på livet. Dette avslo han og ga uttrykk for at hun ikke kunne fordøye dem. Hun måtte i tilfelle få en sprøyte.

Tiltalte har gjengitt samtalen mellom dem slik at B var klar over at hun ikke hadde lang tid igjen å leve. Hun ønsket å avslutte livet på en verdig måte, og avviste alle argumenter for fortsatt liv. Smertebehandling forutsatte innleggelse i institusjon, noe hun absolutt ikke ville. Morfin ønsket hun ikke, da dette kunne forsterke pusteproblemene. Selv lette han - har han forklart - etter akseptable grunner til å avslå henstillingen om å hjelpe henne til å avslutte livet. Slike grunner fant han ikke. Hun var overbevist om at hun ville dø, og han bestemte seg der og da for å hjelpe henne med dette. Barmhjertighet tilsa dette. Han fortalte henne hva han hadde kommet frem til, og ga også uttrykk for at den endelige beslutningen måtte utstå en ukes tid. De ble enige om at han skulle komme tilbake en uke senere, og at hun da skulle snakke inn et lydbåndopptak og redegjøre for sin situasjon og sin beslutning. Tiltalte ønsket dette av hensyn til en eventuell etterfølgende rettssak. Han har anslått samtalens varighet til ca en time og ett kvarter.

Etter dette møtet innhentet tiltalte epikriser fra Bs sykehusopphold, og fikk således bekreftet sykehistorien og hennes innstilling til innleggelser.

Tiltalte og C oppsøkte B på ny 10 juni 1996. C foresto det avtalte opptaket - som er avspilt for retten under ankeforhandlingen - på sin videoopptager.

Tiltalte har forklart at B var blitt merkbart dårligere i løpet av den uken som hadde gått. Det var særlig pustevanskelighetene som hadde økt. Ut fra forverringen i tilstanden de siste dagene anslo han gjenværende levetid til få uker. Overfor ham ga hun uttrykk for at hun fortsatt var fast bestemt på å få hjelp til å dø. Det var ingen tvil hos henne om denne beslutningen, og hun ble tydelig lettet da hun forsto at han ville hjelpe henne med dette.

Dødsdagen ble etter dette fastsatt til 13 juni 1996. Denne dagen oppsøkte tiltalte B på ny sammen med C og hans ektefelle. De medikamenter som er angitt i tiltalen hadde han i mellomtiden kjøpt på Y apotek. Hun var nå blitt enda svakere. Hun var blitt febril, og tiltalte antok nå at liggesårene var i ferd med å føre til blodforgiftning. Hun holdt fast ved dødsønsket. På hennes uttrykkelige anmodning satte han morfinsprøyten. Hun gikk etter kort tid i koma, men døde ikke. Etter ca 4 timer satte han ytterligere en sprøyte - denne gangen ketogan - hvorpå hun etter kort tid avgikk ved døden.

Tiltalte skrev selv dødsattesten. I denne ble dødsårsaken oppgitt til multippel sklerose. Tiltalte har forklart at dette skyldtes Bs ønske om ikke å bli obdusert. Han orienterte deretter riksadvokaten om hva som hadde skjedd, slik det er redegjort nærmere for i byrettens dom.

Om sin faglige bakgrunn har tiltalte forklart at han har praktisert som lege siden 1950. Han har også vært sensor til medisinsk embetseksamen. I legevirksomheten har han alltid arbeidet alene. Han avsluttet praksisen i 1986 og oppholdt seg deretter i Spania frem til 1990. Etter denne tid har han tatt imot endel pasienter i sitt hjem, men har ikke hatt fast kontortid.

Han har i praksistiden hatt 2-3 pasienter årlig med multippel sklerose. Disse har alltid vært henvist videre til nevrolog. Han har også en viss erfaring med psykiatriske pasienter.

Når han i det foreliggende tilfelle traff avgjørelsen på egen hånd uten å rådføre seg med noen kollega, skyldes dette at B etter hans vurdering befant seg helt i terminalstadiet, at han ikke ville involvere kolleger i en så vanskelig og tung avgjørelse som dette, og at B også motsatte seg at andre skulle trekkes inn.

Lagmannsretten finner det på dette grunnlag godtgjort at tiltalte har forvoldt Bs død ved å ha forholdt seg slik som nærmere beskrevet i tiltalen, og at handlingen var forsettlig. Beslutning om å utføre handlingen ble tatt flere dager i forveien, og tiltalte har forberedt den ved å gå til innkjøp av de benyttede medikamenter på apoteket. Han har således også handlet med overlegg. De objektive og subjektive straffbarhetsvilkår i straffeloven §233 første og annet ledd er således oppfylt. Dette er også tiltalte og hans forsvarer enige i.

Det må videre legges til grunn at straffeloven §235 annet ledd kommer til anvendelse. Bs død er forvoldt etter sterke og vedvarende oppfordringer fra henne selv. Hun var utvilsomt håpløst syk i lovens forstand da de dødbringende sprøytene ble satt - jf Bratholm og Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, Anden del, Forbrytelser, s 601 - og det må legges til grunn at medlidenhet eller barmhjertighet var et avgjørende motiv for tiltalte. At straffeloven §235 annet ledd får anvendelse er også akseptert av statsadvokaten.

Når tiltalte allikevel har nektet straffskyld, har dette skjedd på to alternative grunnlag.

Forsvareren har i en omfattende prosedyre anført at straffeloven §233 som alle straffebud må tolkes innskrenkende, med utgangspunkt i en alminnelig rettsstridsreservasjon. Det kan alltid tenkes handlinger som - i første rekke etter en vurdering av deres samfunnsmessige forsvarlighet - ikke skal rammes av vedkommende straffebud til tross for at de objektivt sett går inn under ordlyden. De særlige forhold ved tiltaltes handling innebærer at den ikke rammes av straffelovens drapsbestemmelse.

Generelt må et vilkår for at en handling skal rammes av et straffebud, være at den også er utilbørlig etter en sosialetisk bedømmelse. Er den ikke det, vil rettsstrid mangle. Det er vist til riksadvokatens avgjørelse av 9 september 1993 i saken mot overlege E, som ble meddelt påtaleunnlatelse for medlidenhetsdrap av en uhelbredelig syk kreftpasient, og hvor den sosialetiske bedømmelse ble tatt som utgangspunkt for den rettsstridsvurdering som er et element i riksadvokatens avgjørelse.

Utgangspunkt for den sosialetiske vurdering som skal foretas må være at menneskelivets ukrenkelighet ikke er absolutt etter norsk strafferett. Straffelovens bestemmelser om nødverge og nødrett aksepterer i sin ytterste konsekvens at liv kan tas straffritt. I det grenseområde mellom liv og død som den foreliggende sak gjelder, må rettstilstanden i ethvert fall anses som uklar. Det er alminnelig akseptert at såkalt passiv dødshjelp, så som unnlatt operasjon eller antibiotikabehandling - eventuelt frakobling av respirator - for håpløst syke, ikke er straffbart, selv om at dette innebærer at vedkommende pasients liv blir forkortet. Også legeetikken aksepterer dette. Vanskelighetene oppstår i de tilfeller hvor det gis smertelindrende medisiner som også innebærer dødsrisiko, og som også faktisk medfører at livet blir forkortet. Denne situasjonen er kjent for kreftpasienter i terminalstadiet. Det er den såkalte dobbelteffekten som inntrer. Hvorledes en slik situasjon skal vurderes strafferettslig, er avhengig av en totalvurdering, hvor det sentrale momentet må være om legens primærhensikt er å lindre smerter eller å forkorte pasientens liv. At legeetikken generelt tar avstand fra forkortelse av livet i tilfeller som dette, kan ikke være avgjørende.

Fra Radiumhospitalet er det kjent tilfeller hvor terminalt lidende pasienter med sterke smerter er blitt medisinert for smertene, og hvor døden har inntruffet etter ca 15 timer. I saken mot E døde pasienten etter ca et kvarter. I den foreliggende sak døde B ca 6 timer etter at morfinsprøyten ble satt. Disse tidsforskjellene kan ikke tillegges vekt. Avgjørende må uansett være at primærhensikten med behandlingen har vært å avslutte pasientens lidelser, ikke hans liv. I så fall må også dobbelteffekttilfellene godtas som rettmessige.

Rettsstridsspørsmålet må vurderes med utgangspunkt i situasjonen slik tiltalte objektivt oppfattet den på det tidspunkt da den livsforkortende handlingen ble iverksatt.

Det er utført og dokumentert en rekke holdningsundersøkelser som er positive til dødshjelp i tilfeller som det foreliggende. Slike uttrykk for den alminnelige rettsfølelse må også spille inn ved vurderingen av rettsstridsspørsmålet.

Til rettsstridsspørsmålet har statsadvokaten anført at saken gjelder anvendelsen av en av de sentrale bestemmelser i straffeloven. Den er gjennomtenkt, og må suppleres med §235 annet ledd i tilfeller som det foreliggende. Det vil da være liten plass for noen rettsstridsreservasjon for tilfeller som etter ordlyden går inn under loven. Det er heller ikke vanskelig å skille mellom den passive dødshjelp som faller utenfor loven, og den aktive dødshjelp som omfattes.

Saken mot E inneholdt formildende momenter som ikke finnes i den foreliggende sak. Den ble endelig avgjort med en påtaleunnlatelse, som ikke er angrepet. Es handling har således ikke vært ansett som straffri, selv om riksadvokaten drøftet rettsstridsspørsmålet i sin avgjørelse.

De foretatte holdningsundersøkelser kan det ikke legges vekt på i en konkret straffesak. Mange vanskelig målbare etiske verdier vil ha innflytelse på de svar som er gitt, og det er i de spørsmål som er stillet, ikke opplyst noe om de nærmere omstendigheter omkring tiltaltes handling.

Alternativt har forsvareren gjort gjeldende at tiltalte må frifinnes på grunnlag av nødrettsbestemmelsen i straffeloven §47. Bestemmelsen inneholder en generell straffrihetsgrunn, mens straffeloven §235 annet ledd gir anvisning på nedsettelse av straffen for drapshandlinger hvor nærmere angitte betingelser er oppfylt. §235 kan derfor ikke være til hinder for anvendelse av §47 i tilfeller som ellers går inn under nødrettsbestemmelsen. Det er vist til Andorsen: Strafferettslig nødrett, s 313-315.

At aktiv dødshjelp kan være en rettmessig nødhjelpshandling etter straffeloven §47, må legges til grunn. Det er vist til analysen hos Andorsen s 312 flg.

Ved den nærmere analyse av hvorvdt vilkårene i straffeloven §47 er oppfylt, må det tas utgangspunkt i at B utvilsomt var i en nødssituasjon. Det er vist til hennes fysiske tilstand, med lammelser og spasmer, smerter og store puste- og svelgevanskeligheter, og en tilværelse karakterisert av angst, eksistensiell smerte og manglende kontroll over eget liv. Avslaget på søknaden om personlig assistent forsterket den eksistensielle krisen ytterligere.

Ved vurderingen av hvorvidt faren eller nøden var "paa anden Maade uafvendelig" - omtalt som subsidiaritetsspørsmålet - må det legges til grunn at tiltalte i den situasjon han befant seg i da handlingen ble begått, ikke hadde noe alternativ til å etterkomme Bs dødsønske for å bringe henne ut av den nødssituasjon hun befant seg i. Hun hadde selv gitt uttrykk for et reservasjonsløst standpunkt, som hun også var i stand til å ta. En samtale om sykehusinnleggelse ville ikke hatt noen hensikt. I juni 1996 ville dette i ethvert fall ha vært for sent, og det ville ikke være noen realisme i å forsøke å overtale henne. De sakkyndige har gitt uttrykk for noe varierende oppfatninger angående mulighetene for å oppnå resultater ved behandling med antidepressive midler og etablering av et smertelindringsregime. Det må legges til grunn at slik behandling ikke ville ha gitt noe resultat. Dette var også tiltaltes oppfatning. Om han hadde konsultert andre leger, ville ikke dette ha endret Bs standpunkt eller gitt grunnlag for noe annet behandlingsalternativ. Det må også tillegges vekt at han ikke ville belaste andre med denne avgjørelsen.

Forholdsmessighetsvurderingen etter straffeloven §47 faller langt på vei sammen med subsidiaritetsvurderingen. Det må ytterligere legges vekt på at de rettsgoder som skal trekkes inn ved vurderingen - den truede interesse og den det gjøres inngrep i - tilhører samme person. Det kan da ikke stilles så strenge krav til interesseovervekten som ellers. At Bs dødsønske var utslag av en fast overbevisning over tid, hadde støtte i opplysninger fra hennes nærmeste. Selve beslutningen hadde også støtte hos hennes nærmeste, som hun fikk mulighet til å ta en bevisst og verdig avskjed med. Tiltalte bedømte Bs mentale tilstand og prognose helt korrekt, og utviste godt legeskjønn ved sin handlemåte. Barmhjertighet overfor hennes nød var hans eneste motiv. Det dreide seg om en ubetydelig forkortelse av livet, utført av en fagkyndig person. Alternativet for henne ville vært en smertefull og vanskelig død. Noe ulovfestet prinsipp som gir uttrykk for livet som abstrakt, offentlig interesse, og som skal tillegges vekt ved forholdsmessighetsvurderingen, kan ikke sies å foreligge.

Til nødrettsspørsmålet har statsadvokaten prinsipalt anført at det ikke er rom for anvendelse av nødrettsbestemmelsen for de tilfeller som går inn under straffeloven §235 annet ledd. Når bestemmelsen omhandler både samtykkealternativet og medlidenhetsalternativet, må det legges til grunn at lovgiveren har ment at bestemmelsen også skal fange opp kombinasjonstilfellene. De aktuelle situasjonene er således uttømmende regulert i §235 annet ledd. Det er da ikke rom for anvendelse av nødrettsbestemmelsen. Det er om dette spørsmål vist til Husabø: Rett til sjølvvalt livsavslutning, s 255 flg.

Ikke i noe fall er vilkårene i straffeloven §47 oppfylt. Selv om det må aksepteres at B var håpløst syk, er ikke subsidiaritetskravet og forholdsmessighetskravet tilfredsstilt. Selve avveiningen av de to goder som skal holdes opp mot hverandre, faller i et tilfelle som dette på siden av en vanlig nødrettsvurdering. For at nødrettsbestemmelsen skal kunne komme til anvendelse, må i ethvert fall minstekravet være at det ligger en forsvarlig vurdering og avveining av de aktuelle alternativer bak tiltaltes beslutning.

Det må da legges vesentlig vekt på at tiltalte ikke kjente B fra tidligere. Deres første samtale 4 juni 1996 - i et kort møte hvor han må ha forstått at han sto overfor en fortvilet kvinne - dreide seg i det vesentlige om hennes dødsønske og alternative måter å realisere dette på. Han hadde ingen bakgrunnsopplysninger da han allerede i dette møtet tok sin beslutning. De epikriser han fikk innhentet, inneholdt opplysninger om Bs somatiske plager, men kunne neppe hjelpe ham i avveiningen av de dypereliggende eksistensielle spørsmål. Forøvrig innhentet han ikke ytterligere opplysninger, og rådførte seg ikke med noen. Han måtte ha forstått at hun ikke var sterkt medisinert, og burde ha innhentet nærmere opplysninger om mulighetene for et smertelindringsregime. Fra Radiumhospitalet er ambivalens i forbindelse med dødsønsker vel kjent. Derfor følges slike ønsker alltid opp med samtaler. Det må også ha vært et dilemma for ham at B fortsatt levde, til tross for at hun hadde gitt uttrykk for dødsønsker siden 1995. Tiltalte har således ensidig forholdt seg til dødssiden - ikke til livssiden - hos B. Han har ikke gitt henne realistiske valg. Det foreligger da ingen forsvarlig beslutning fra hans side.

Lagmannsretten bemerker til spørsmålet om rettsstrid at man her egentlig står overfor spørsmålet om hvilke handlinger som etter en naturlig tolkingsprosess faller utenfor straffebudet, til tross for at det faller inn under ordlyden, og at selve rettsstridsbegrepet da gir liten veiledning, jf Andenæs: Alminnelig strafferett (4 utgave) s 146. Ved denne tolkingsprosessen vil en vurdering av handlingens samfunnsmessige forsvarlighet være et sentralt element. I NOU 1983:57 - Straffelovgivningen under omforming - er dette uttrykt slik:

Det kan være nødvendig å tolke et straffebud innskrenkende selv om det ikke inneholder noen uttrykkelig rettsstridsreservasjon. Ethvert straffebud må leses med reservasjon for unntakstilfeller hvor handlingen etter en alminnelig sosialetisk vurdering bør være tillatt.

Forsvareren har pekt på at vår straffelovgivning i en viss utstrekning - så som i mer ekstreme nødverge- og nødrettstilfeller - aksepterer at menneskeliv kan tas straffritt, og at vi således ikke har noe absolutt prinsipp om livets ukrenkelighet. Til dette bemerkes at prinsippet, selv om unntak fra det kan tenkes, er grunnleggende i vår kulturkrets. Det skal meget sterke grunner til for at en aktiv handling som har til hensikt å avslutte et annet menneskes liv, skal kunne aksepteres som rettmessig. De tilfeller av passiv dødshjelp som er beskrevet foran - så som å slå av en respirator eller avslutte medisinering - faller utvilsomt utenfor straffelovens område, såfremt beslutningene ellers blir truffet på et forsvarlig grunnlag. I dobbelteffekttilfellene vil man kunne stå overfor vanskelige avveiningsspørsmål, både etisk og strafferettslig. Lagmannsretten finner det imidlertid klart at en handling som den foreliggende, hvor tiltalte aktivt har satt sprøyter for å avslutte Bs liv, ikke kan unntas fra straffelovens drapsbestemmelse ut fra en vurdering av handlingens samfunnsmessige forsvarlighet. At handlingen skjedde etter hennes eget ønske og medførte at hun samtidig ble befridd for smerter, kan ikke medføre noen annen vurdering av dette. Det samme gjelder de øvrige omstendigheter ved handlingen som er trukket frem fra forsvarerens side. De må alle tillegges betydelig vekt i formildende retning og medfører også at straffeloven §235 annet ledd kommer til anvendelse. At handlingen også skal vurderes som rettmessig, kan de imidlertid ikke medføre. Dette standpunkt er også overensstemmende med den gjengse oppfatning i medisinske fagmiljøer. Selv om legeetikken ikke er avgjørende for de rettslige spørsmål som skal avgjøres i den foreliggende sak, representerer den allikevel et moment det må legges betydelig vekt på.

De opinionsundersøkelser som har vært trukket frem fra forsvarerens side, finner lagmannsretten ikke å kunne legge noen vekt på ved avgjørelsen av hva som er gjeldende rett på området. Det samme gjelder de opplysninger som er gitt om eutanasipraksis i Nederland og om lovgivning på området i delstater i USA og Australia.

Lagmannsretten finner det etter dette klart at tiltaltes handling omfattes av straffeloven §233 etter en naturlig fortolkning av bestemmelsen, og at rettsstridsinnsigelsen således ikke kan føre frem.

Når det gjelder nødrettsinnsigelsen, bemerkes at eksistensen av straffeloven §235 annet ledd ikke i seg selv kan medføre at §47 ikke kan få anvendelse i situasjoner som omfattes av den førstnevnte bestemmelse. §235 annet ledd er etter sitt innhold en straffutmålingsbestemmelse. Den gir ikke hjemmel for bortfall av straff, men for straffenedsettelse under lavmålet i §233 for de tilfeller som omfattes av bestemmelsen. §47 er derimot en generell straffrihetsgrunn. Hvis vilkårene i bestemmelsen først er oppfylt, kan det ikke forhindre frifinnelse at tilfellet også går inn under §235 annet ledd. På den annen side vil eksistens og rekkevidde av den sistnevnte bestemmelse være elementer som må tas i betraktning i forbindelse med de interesseavveininger som skal foretas etter §47.

Etter lagmannsrettens syn er det tvilsomt om §47 etter sin ordlyd i det hele tatt kan få anvendelse i et tilfelle som det foreliggende. Å foreta aktiv avslutning av en persons liv kan vanskelig sees som en handling som er foretatt for å redde vedkommende person, selv om handlingen skjer etter vedkommendes ønske, og også innebærer at han eller hun blir fri for smerte.

Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette spørsmålet, idet vilkåret om at den aktuelle fare skal være "paa anden Maade uafvendelig" - karakterisert som subsidiaritetsprinsippet - ikke i noe fall kan anses som oppfylt. Et grunnleggende vilkår for å akseptere en handling som avslutter et annet menneskes liv, som en rettmessig nødrettshandling, må således i ethvert fall være at alternativene til en umiddelbar livsavslutning har vært grundig vurdert av den som utfører handlingen, og tilsvarende grundig gått gjennom med den person som har fremsatt dødsønsket og dennes pårørende.

I det foreliggende tilfelle må det legges til grunn at B også uten tiltaltes handling bare ville hatt kort tid igjen å leve da han traff henne første gang. Den sakkyndige nevrolog professor Vandvik har gitt uttrykk for at død som følge av hennes sykdom eller komplikasjoner til denne, ut fra en vurdering av tilstanden slik den var våren 1996, kunne forventes å inntreffe innenfor en tidsramme på fra få måneder til få år. Utviklingen det siste levedøgn kunne ha ført til døden innen få døgn dersom tilstanden ikke hadde kommet under behandling. Den annen sakkyndige nevrolog, overlege Midgard, har gitt uttrykk for at han ved vurdering av helhetsbildet medio juni 1996 ville anslå forventet levetid til uker eller få måneder basert på den gradvis progredierende sykdom, utvikling av liggesår og marginalt næringsinntak. Det må også legges til grunn at Bs dødsønske ble uttrykt sterkt og klart, og at hun overfor tiltalte avviste enhver institusjonsinnleggelse. Ikke desto mindre finner lagmannsretten det kritikkverdig at tiltalte allerede i deres første møte, uten å ha innhentet komparentopplysninger eller rådført seg med andre, aksepterte hennes dødsønske og besluttet seg til å hjelpe henne med å gjennomføre dette. I de etterfølgende møtene 10 og 13 juni 1996 var det ingen egentlig samtale om eventuelle alternativer ut over at han forsikret seg om at hennes ønske sto fast. Alternativet for B ville ha vært innleggelse i en egnet institusjon kombinert med etablering av et hensiktsmessig smertelindringsregime i sluttfasen. Overlege Midgard har redegjort nærmere for mulige alternative smertelindrende tiltak som kunne ha vært forsøkt, også med andre medikamenter enn morfin. Lagmannsretten finner det klart at tiltalte har tatt sin beslutning for raskt, og at han ikke har gitt eller søkt å gi B noen fullstendig og balansert redegjørelse for hvilke alternativer som forelå, hverken i møtet 4. juni 1996 eller i de etterfølgende møter. Om han selv ikke hadde de nødvendige kunnskaper om dette, måtte han ha innhentet de aktuelle opplysninger og ventet med sin endelige avgjørelse til disse var forelagt for og drøftet med B. Også tiltaltes handlemåte og unnlatelser i møtet 4 juni 1996 og de nærmest følgende dager må trekkes inn i subsidiaritetsvurderingen, ikke bare den situasjon han sto overfor 13 juni 1996. Hvorvidt en ytterligere redegjørelse ville ha hatt innflytelse på Bs standpunkt, er ikke avgjørende for skyldspørsmålet. Det er tiltaltes egen handlemåte - herunder hans unnlatelser - som er avgjørende ved vurderingen etter straffeloven §47.

Lagmannsretten finner det på dette grunnlag klart at Bs smerter og plager ikke kan anses som "paa anden Maade uafvendelige" slik de fremsto for tiltalte i den kontakt han hadde med henne i tiden fra 4 til 13 juni 1996. Han kan da ikke i noe fall frifinnes på grunnlag av nødrettsbestemmelsen i straffeloven §47.

Tiltalte blir således å dømme etter tiltalen.

Straffutmålingen byr på særlige problemer i en sak som den foreliggende. Straffeloven §235 annet ledd gir adgang til å nedsette straffen under minstestraffen på 6 år og til en mildere straffart.

Det må på den ene side legges betydelig vekt på at tiltaltes handling var diktert av barmhjertighetshensyn og sterkt ønsket av B selv. Slik hennes situasjon var 13 juni 1996, må det legges til grunn at hun bare hadde kort tid igjen å leve. Det må videre legges vekt på at hun fikk en verdig avskjed med sine nærmeste - fetteren C og hans hustru - og at hun fikk en fredelig død under kontrollerbare omstendigheter i stedet for en smertefull dødskamp. Endelig må det legges vekt på tiltaltes alder - han er nå over 81 år.

På den annen side må det legges vekt på at tiltaltes handling ble foretatt på grunnlag av en beslutning som ble truffet for raskt, uten å ha rådført seg med kolleger og uten å ha foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering av og redegjørelse for aktuelle alternativer. Aktiv livsavslutning skal ikke skje på grunnlag av en leges subjektive vurdering, hvor vedkommendes egen holdning til det kontroversielle spørsmål eutanasi er, kan spille inn. Det er nødvendig at rettsordenen har faste grenser for det straffverdige på et område som dette, og at det blir markert når disse grensene blir overskredet.Lagmannsretten kan forøvrig tiltre byrettens straffutmålingsbetraktninger.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten som byretten blitt stående ved at det overordnede hensyn i saken er å få fastslått det straffverdige i tiltaltes handlemåte. En er på dette grunnlag enig med byretten i at det ikke er behov for strengere reaksjon enn en domsutsettelse.

For det forhold som er rettskraftig avgjort ved byrettens dom, blir den ilagte bot og den subsidiære fengselsstraff stående.

Statsadvokaten har videre nedlagt påstand om tap av retten til å utøve virksomhet som lege. Til dette bemerkes at tiltalte som nevnt er over 81 år, og at hans legelisens etter det opplyste er suspendert som følge av den foreliggende sak. Det kan ikke sees å være tilstrekkelig grunn til også å idømme rettighetstap.

Tiltaltes anke har ikke medført noe gunstigere resultat. Saken har imidlertid reist vanskelige og prinsipielle spørsmål. Lagmannsretten finner etter omstendighetene å kunne frita ham fra plikten til å betale saksomkostninger til det offentlige, jf straffeprosessloven §436 første ledd.

Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at straffelovens bestemmelser om sakens problemstillinger har stått uendret siden loven ble vedtatt. Samtidig har den medisinske utvikling i den samme periode medført at medisinsk personale oftere og oftere stilles overfor tunge rettslige og etiske dilemmaer i forbindelse med mulighetene for å forlenge livet ved dettes naturlige avslutning. Det kan derfor være grunn for lovgiveren til å vurdere nærmere hvor grensen bør gå mellom det tillatte og det straffbare på dette området.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født xx.xx.1918, kjennes skyldig i overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd jf §235 annet ledd. Fastsettelse av straff utstår etter reglene i straffeloven §52 flg med en prøvetid på 2 - to - år.

2. Straffen for det forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 3. desember 1997 fastsettes til en bot på 5.000 - femtusen - kroner - eller, dersom boten ikke betales, en straff av fengsel i 10 - ti - dager.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges ikke.