Instans: Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1999-07-02
Publisert: LB-1999-01050
Stikkord: Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning
Sammendrag:
Saksgang: Oslo namsrett Nr 99-222 D - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01050 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-1999-00405 K.
Parter: Kjærende part: Sætre AS (Prosessfullmektig: Advokat Anders Eckhoff). Kjæremotpart: Bjørn Holmsen, Den Lille Nøttefabrikken AS (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Sundet).
Forfatter: Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Petter A. Lossius. Lagdommer Wenche Skjæggestad
Lovhenvisninger: Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180


Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning.

Ved avtale av 3. januar 1995 overdro enkeltmannsforetaket Nøttolf med Bjørn Holmsen som innehaver til Sætre AS den del av foretakets virksomhet som «knytter seg til produksjon og salg av spesialnøtter for forbrukerpakninger». I avtalens punkt 8 er inntatt en konkurranseklausul som forplikter Bjørn Holmsen og Nøttolf til i fem år fra 1. februar 1995 å avstå fra direkte eller indirekte å drive virksomhet som konkurrerer med den overdratte virksomhet.

Omkring årsskiftet 1998/99 kom det i stand avtale om at Bjørn Holmsens selskap Den Lille Nøttefabrikken AS skal levere spesialnøtter i løs vekt til PLC Norge AS. Sistnevnte selskap har igjen sluttet avtale med Hakongruppen, som skal selge nøttene under eget produktmerke i sine forretninger etter at de er blitt pakket i forbrukspakninger av firmaet Maskinpakk. Sætre AS mente at dette arrangementet var i strid med Holmsens forpliktelse til å avstå fra konkurrerende virksomhet og begjærte 2. februar 1999 midlertidig forføyning med påstand om at Den Lille Nøttefabrikken AS og Bjørn Holmsen frem til 1. februar 2000 skulle forbys å produsere og selge spesialnøtter, direkte i forbrukerpakninger eller via mellomledd som pakker produktene inn i forbrukerpakninger.

Etter muntlig forhandling avsa Oslo namsrett kjennelse 3. mars 1999 med slik slutning:

1. Begjæring 2. februar 1999 om midlertidig forføyning fra Sætre AS mot Bjørn Holmsen og Den Lille Nøttefabrikken AS tas ikke til følge.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Sætre AS har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett og anfører:

Den Lille Nøttefabrikkens bulksalg av spesialnøtter til PLC Norge AS kan ikke likestilles med salg av spesialnøtter i løsvekt til forbrukere, som var det segment av Nøttolfs tidligere virksomhet som ble beholdt etter overdragelsen til Sætre i 1995. Bulksalg er salg i store kvanta, vanligvis flere tonn og vil således ikke være salg til forbruker.

Namsretten har med urette karakterisert konkurranseforbudet i avtalens punkt 8 som uklart. Forbudet refererer seg til den «virksomhet» som ble overdratt og som i avtalens punkt 2.1 er definert slik:

Den del av Nøttolfs virksomhet som knytter seg til produksjon og salg av spesialnøtter for forbrukerpakninger.

Formuleringen «for forbrukerpakninger» er bevisst valgt. Dette fremgår når man leser avtalens bestemmelser i sammenheng. Formuleringen «i forbrukerpakninger» er benyttet hvor det er denne mer begrensede betydningen man har ønsket å avtalefeste, som i punkt 8.1 siste setning og i punkt 3.2 om royalty. Advokat Trond Sanfelt, som utformet avtaleutkastet og som bisto Sætre under kontraktsforhandlingene, har forklart at formuleringen «for forbrukerpakninger» ble valgt for å dekke enhver form for virksomhet fra Bjørn Holmsen og Den lille Nøttefabrikkens side som innebærer omsetning av spesialnøtter, dersom nøttene havner i forbrukerpakninger som selges i direkte konkurranse med den virksomhet som Sætre kjøpte. Dette må ha vært klart forstått og akseptert av begge parter. At formuleringen «for forbrukerpakninger» ikke var gjenstand for diskusjon under kontraktsforhandlingene, har ingen betydning for avtaletolkingen.

Det var ikke bare et «posekonsept» for spesialnøtter bestående av poseprodukt for salg i forbrukerpakninger, merkenavnet «Nøttolfs» og immaterielle rettigheter knyttet til dette navnet som ble overdratt ved avtalen av 3. januar 1995. Overdragelsen omfattet også kunnskap om produksjonsprosessen. Produksjonsutstyr og markedstilgang knyttet til markedssegmentet produksjon og salg av spesialnøtter for forbrukerpakninger. Det var denne virksomheten i sin helhet som Den Lille Nøttefabrikken etter avtalen er forpliktet til å avstå fra i 5 år fra avtaleinngåelsen.

Produksjon og salg av spesialnøtter i løsvekt, som Den Lille Nøttefabrikken etter avtalen var berettiget til å fortsette med, er et markedssegment som klart skiller seg fra omsetning i poser. Løsvektsalg av spesialnøtter er å betrakte som ferskvaresalg, fordi nøtter som ikke er pakket i spesialemballasje har begrenset holdbarhet. Dette gjør også at løsvektnøtter må distribueres direkte til den enkelte utsalgssted, mens spesialnøtter pakket i forbrukerpakninger distribueres gjennom grossist. Disse ulikhetene gjør at de to markedssegmentene er klart atskilte. Den omsetning som nå foregår fra Den Lille Nøttefabrikken til PLC er av en helt annen karakter enn det løsvektsalget som Den Lille Nøttefabrikken i henhold til avtalen skulle beholde.

Hovedregelen i norsk rett er at avtaler skal tolkes etter sin ordlyd, basert på normal ordforståelse, og at partenes intensjoner og hensikter skal hensyntas. Ordlyden treffer nokså presist den virksomhet som Sætre gjennom sin begjæring om midlertidig forføyning tar sikte på å få forbudt. Kjæremotpartene har produsert og solgt spesialnøtter «for forbrukerpakninger», som konkurrerer direkte med Sætres ervervede Nøttolfprodukter.

Konkurranseklausulens formål var å sikre overføring av all virksomhet som den Lille Nøttefabrikken drev knyttet til produksjon og salg av spesialnøtter for forbrukerpakninger til Sætre, og å sikre at en konkurrent ble holdt ute fra markedet for en periode på fem år. Det var ingen forutsetning at Den Lille Nøttefabrikken skulle utvikle nye omsetningsformer for spesialnøtter. Begge parter var representert av erfarne forretningsadvokater under avtaleforhandlingene, og Den Lille Nøttefabrikken må selv ha risikoen for at slik eventuell forutsetning fra denne partens side ikke er kommet til uttrykk i avtalen.

Namsretten har ikke drøftet partenes intensjoner og reelle hensyn. Sætre betalte kontant NOK 10 millioner for virksomheten, hvorav NOK 8 millioner er henførbar til goodwill. I tillegg skulle Sætre betale 20 øre pr pose solgt i Norge de første fem årene. Kjæremotpartene var selvsagt innforstått med at disse betalingene krevde motytelser bl.a. i form av konkurranseforbudet. Forbudets reelle innhold er at kjæremotpartene ikke skal drive virksomhet som konkurrerer med den virksomhet Sætre ervervet. Sætre må kunne kreve at de reelt holder seg borte fra det marked Sætre ervervet. Konkurranseforbudet må således gis en videre rekkevidde enn hva namsretten kom til.

Sætres klare oppfatning er at kjæremotpartenes salg av spesialnøtter «i bulk» til PLC AS inngår i et arrangement med sikte på å omgå konkurranseforbudet i avtalen. Denne konklusjon kan bygges direkte på namsrettens egne faktavurderinger, slik disse i det vesentlige fremgår på side 16 i kjennelsen. Det var kjæremotpartene som «tipset» Jan Petter Kristoffersen om den «forretningsmulighet» som lå i Hakongruppens planer, og som senere kontaktet Hakongruppen for å meddele at leveranse av nøtter produsert av kjæremotpartene kunne skje gjennom PLC AS. Kristoffersen var en venn og forretningspartner av Holmsen og fremstår som innehaveren av PLC AS. Dette selskapet har ikke tatt del i noen andre reelle produksjonsaktiviteter enn organisering av pakking av spesialnøtter levert i bulk av kjæremotpartene og solgt til Hakongruppen i forbrukerpakninger. Selskapet har ingen ansatte og innen annen omsetning enn den ovennevnte.

Ved å organisere et salg av egenproduserte spesialnøtter via PCL AS får kjæremotpartene en fortjeneste som de etter avtalen med Sætre ikke er berettiget til. Omgåelses- eller arrangementssituasjoner kjennetegnes nettopp ved at man søker å oppnå den samme økonomiske realitet, men ikler denne realitet «annen klesdrakt». Selv om lagmannsretten skulle komme til at man ikke med sikkerhet kan avgjøre om det foreligger et rent arrangement eller ikke, kan det ikke være tvil om at kjæremotpartenes opptreden representerer et brudd på ulovfestede lojalitetsplikter i kontraktsforholdet.

Namsretten har med urette lagt vekt på teksten i Sætres opprinnelige tilbud. Tilbudet er en stikkordmessig oppregning av de viktigste vilkår en avtale må inneholde og har derfor mer karakter av en agenda for partenes videre diskusjoner.

Namsrettens vurderinger er i noen grad preget av at Sætres påstand i begjæringen var generelt utformet. Sætre har i kjæremålet valgt å begrense påstanden til det som er faktum i denne sak.

Når det gjelder Sætres anførsler vedrørende kjæremotpartenes innsigelser på konkurranserettslig grunnlag og anførslene vedrørende sikringsgrunnlaget, viser Sætre i kjæremålserklæringen til referatet av disse som er inntatt på side 9 i namsrettens kjennelse. I et senere prosesskrift er det vedrørende sikringsgrunn vist til at Sætre allerede ved det foreliggende bruddet på konkurranseforbudet er påført tap. Det ble betalt et vederlag på NOK 8 millioner for at Den Lille Nøttefabrikken og Holmsen skulle avholde seg fra deltakelse i markedet for produksjon og omsetning av spesialnøtter i fem år. Når dette konkurranseforbudet brytes, påføres Sætre et tap fordi de ikke får noen motytelse for sin betaling. Kjæremotpartenes deltakelse i markedet har også vært en direkte medvirkende årsak til at Sætre har mistet sin leveranseavtale med Hakongruppen, som representerte om lag 1/3 av Sætre totalomsetning av spesialnøtter. Det er sannsynlig at Hakongruppen ikke ville kunnet komme så raskt på markedet med sin private label, dersom Holmsen og Den Lille Nøttefabrikken hadde respektert konkurranseforbudet i avtalen med Sætre.

Sætre AS har lagt ned slik påstand:

1. Den Lille Nøttefabrikk AS og Bjørn Holmsen forbys å selge spesialnøtter til Private Label Company AS som skal pakkes i forbrukerpakninger frem til 01.02.2000.

2. Den Lille Nøttefabrikk AS og Bjørn Holmsen forpliktes in solidum til å betale Sætre AS sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett.

Den Lille Nøttefabrikken AS og Bjørn Holmsen anfører at namsrettens vurdering av rekkevidden av den aktuelle avtale inngått mellom Sætre AS og Nøttolf den 3. januar 1995 er korrekt.

Begjæringen om midlertidig forføyning må ses på bakgrunn av at Hakongruppen har besluttet å lansere i sine egne forretninger en gruppe snacks-produkter, blant annet tre sorter spesialnøtter, i forbrukerpakninger under eget merkenavn. Beslutningen er uavhengig av Den Lille Nøttefabrikken og Bjørn Holmsen, og har ikke vært avhengig av om disse kunne levere spesialnøtter til produktserien. Hakongruppens beslutning om ikke lenger å ville kjøpe forbrukerpakninger med spesialnøtter fra Sætre AS har utelukkende sammenheng med at Sætres produkter er vurdert til ikke å være konkurransedyktige på pris. Begjæringen må også ses i lys av at Den Lille Nøttefabrikken AS, før avtalen om levering av nøtter til PLC AS ble inngått, har økt sin omsetning av spesialnøtter fra ca kr. 22 millioner i 1995 til ca kr. 40 millioner i 1998, mens Sætres egen produksjon av spesialnøtter, etter det kjæremotpartene kjenner til, er gått ned. Helt frem til begjæringen om midlertidig forføyning ble utarbeidet, var dessuten Sætre av den feilaktige oppfatning at det var kjæremotpartene som hadde bistått Hakongruppen med utviklingen av det poseprodukt med spesialnøtter som gruppen nå har lansert, og at det var Den Lille Nøttefabrikken som foresto pakkingen av forbrukerposene.

Utgangspunktet for den aktuelle konkurransebestemmelsen var at Sætre AS ønsket å beskytte seg mot at Den Lille Nøttefabrikken og Bjørn Holmsen for en nærmere angitt periode benyttet seg av den kunnskap og knowhow som selskapet gjennom utviklingen av Nøttolfs konseptet hadde ervervet vedrørende utvikling av varemerker, logoer og design for forbrukerpakninger og vedrørende omsetning, eksponering og markedsføring av forbrukerpakninger, ved å utvikle et nytt posekonsept i konkurranse med Sætre AS.

Påstanden fra Sætre AS om at Den Lille Nøttefabrikkens gjenværende virksomhet skulle være begrenset til omsetning gjennom de løsvektstativer som selskapet hadde utviklet og som var innarbeidet på avtaletidspunktet, savner enhver forankring både i den skriftlige dokumentasjon og i de parts- og vitneforklaringer som ble ført for namsretten. Påstanden samsvarer heller ikke med det faktum at Den Lille Nøttefabrikkens gjenværende produksjon på avtaletidspunktet ikke var begrenset til omsetning i disse løsvektstativene, men også besto av omsetning av større løsvektenheter til butikker og grossist som selv omsatte nøttene i egne løsvekthyller eller i mindre forbrukerpakninger, og av omsetning av større løsvektenheter til barer og restauranter. På avtaletidspunktet må det dessuten ha vært klart for begge parter at Den Lille Nøttefabrikken, for å kunne forsvare de investeringer selskapet hadde tatt m.h.t. produksjonsutstyr og lokaler og for å kunne beholde antall ansatte, var avhengig av en kraftig omsetningsøkning som nødvendigvis måtte innebære andre omsetningsformer utenom det løsvektkonsept selskapet hadde utviklet.

I de samtaler som ble ført mellom partene forut for avtaleinngåelsen, ble det ikke fra Sætres side presisert det som nå synes å være selskapets oppfatning, nemlig at Den Lille Nøttefabrikkens videre omsetning av spesialnøtter skulle være begrenset til omsetning direkte til forbruker i løsvektstativer tilsvarende de selskapet hadde utviklet på avtaletidspunktet og at Den Lille Nøttefabrikken ved løsvektsalg til andre dessuten skulle være forpliktet til å sette begrensninger på disse salgsledds eventuelle videre omsetning av de samme spesialnøttene. Da Sætre presenterte sitt avtaleutkast, ble det ikke på noe tidspunkt presisert at det i formuleringen «for forbrukerpakninger» lå noe annet enn det som var kommet skriftlig og muntlig til uttrykk før avtaleutkastet ble presentert. Det betviles at formuleringen var bevisst valgt fra advokat Sanfelts side. Dersom det likevel skulle være slik, er det enda mer alvorlig at han ikke presiserte dette i det kontraktsmøte som ble holdt i forbindelse med avtalens undertegning.

Alminnelige tolkningsregler, både «forfatterregelen», «uklarhetsregelen» og «minimumsregelen», må alle føre til at avtalen tolkes i favør av Den Lille Nøttefabrikken. I tillegg må retten legge vekt på at en konkurranseavtale som den Sætre legger opp til

- vil være meget vanskelig å oppfylle, idet en produsent ikke vil ha myndighet eller mulighet til å kunne pålegge videre salgsledd restriksjoner m.h.t. utnyttelse av det produkt som leveres.

- vil virke urimelig, idet en bulkleveranse verken innebærer noen direkte konkurranse med det posekonsept Sætre ervervet eller noen illojal utnyttelse av den know how Sætre ervervet.

- ikke står i forhold til vederlaget på kr. 8 millioner som ble betalt for det posekonsept som ble ervervet og som på avtaletidspunktet hadde gitt Den Lille Nøttefabrikken et netto driftsresultat i 1994 på kr. 4 millioner.

- klart ligger utenfor de forutsetninger som kjæremotpartene la til grunn da avtalen ble undertegnet. En konkurranseklausul av dette omfanget ville ikke blitt akseptert.

Det bestrides at Den Lille Nøttefabrikken gjennom sitt salg av spesialnøtter i bulk til PLC rettsstridig utnytter den know how som Sætre betalte for i 1995. Hakongruppen har selv utviklet det private label konsept som nå er lansert i konkurranse med Sætres posekonsept og som har medført at Hakongruppen ikke lenger kjøper forbrukerposer av Sætre. Under utviklingen av sitt posekonsept har Hakongruppen ikke hatt tilgang til eller dratt nytte av Den Lille Nøttefabrikkens eller Bjørn Holmsens kunnskaper.

Leveransen av spesialnøtter til PLC er heller ingen illojal omgåelse av konkurranseklausulen. Den eneste forbindelsen mellom Den Lille Nøttefabrikken og PLC er at Bjørn Holmsen og Jan Petter Kristiansen, som er eneaksjonær i PLC, kjenner hverandre fra tidligere.

Sætre AS har ikke sannsynliggjort at den sikringsgrunn som påberopes fare for tap er til stede. Hakongruppens beslutning om å starte private label produksjon og salg av spesialnøtter i poser og beslutningen om ikke å kjøpe spesialnøttprodukter av Sætre har skjedd helt uavhengig av Bjørn Holmsen og Den Lille Nøttefabrikken. Det medfører ikke riktighet at Elisabeth Skovsrud i Hakongruppen skal ha uttalt at det var en forutsetning for avtalen mellom PLC og Hakongruppen at de nøtter som ble levert av PLC skulle være produsert av Den Lille Nøttefabrikken. Skovsrud uttalte tvert om at det ikke ville tatt mer enn en måned for Hakongruppen å finne en annen produsent av spesialnøtter som kvalitetsmessig og prismessig ville tilfredsstille Hakongruppens krav. I sin forklaring for namsretten utelukket Skovsrud derfor muligheten for at selskapet ville omgjøre sin beslutning om ikke å kjøpe spesialnøtter i poser av Sætre AS. Den Lille Nøttefabrikken hevder ikke at Sætre må sannsynliggjøre at selskapet beholder all den omsetning Sætre hadde før Hakongruppen lanserte sitt private label produkt, men selskapet må sannsynliggjøre at det, hvis begjæringen om midlertidig forføyning tas til følge, vil ta tilbake noe av den tapte omsetning.

Kjæremotpartene anfører dessuten at en interesseavveining som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd under enhver omstendighet må føre til at midlertidig forføyning ikke blir besluttet. Mens det er høyst usikkert om Sætre AS vil unngå noe tap hvis begjæringen tas til følge, er det samtidig sikkert at kjæremotpartene vil bli påført et betydelig tap, både fordi PLC og Hakongruppen i så fall sannsynligvis vil finne en annen leverandør og fordi Den Lille Nøttefabrikken dermed også for fremtiden vil ha tapt sine muligheter til å selge nøtter til PLC.

Kjæremotpartene opprettholder ellers sine anførsler for namsretten, herunder det subsidiære kravet om sikkerhetsstillelse. De har lagt ned slik påstand:

1. Namsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.

2. Sætre AS tilpliktes å erstatte Den Lille Nøttefabrikken AS og Bjørn Holmsen saksomkostninger både for namsretten og lagmannsretten, med tillegg av 12 tolv prosent morarente p.a. fra forfall og frem til betaling skjer.

Lagmannsretten tar først for seg spørsmålet om Den Lille Nøttefabrikkens salg av spesialnøtter i bulk til PLC strider mot konkurranseklausulen i punkt 8 i avtalen av 3. januar 1995. I dette avtalepunktet forplikter Bjørn Holmsen og Nøttolf seg til å avstå fra å drive virksomhet som konkurrerer med den overdratte «Virksomheten», både gjennom selskap og innretning som de direkte eller indirekte har bestemmende innflytelse over og dessuten «for andre personer eller selskaper, som de verken har eierinteresser i eller bestemmende innflytelse over». Etter avtalens punkt 2.1 omfatter den overdratte virksomhet «den del av Nøttolfs virksomhet som knytter seg til produksjon og salg av spesialnøtter for forbrukerpakninger».

Partene er i utgangspunktet enige om at den overdratte virksomhet ikke omfattet Nøttolfs produksjon og salg av spesialnøtter i løs vekt. Spørsmålet er om salg av spesialnøtter til PLC i bulk likevel etter omstendighetene må anses å falle inn under forpliktelsen i konkurranseklausulen om å avstå fra å drive virksomhet som konkurrerer med den overdratte «Virksomheten».

Selve ordlyden i avtalen er ikke entydig. Definisjon av «Virksomheten» i avtalens punkt 2.1 er noe uklar, og denne uklarheten får direkte innvirkning også på konkurranseklausulen som opererer med samme uttrykk. Partene synes å være enige om at formuleringen av avtalens punkt 2.1 ikke var gjenstand for særskilte drøftelser under forhandlingene. Konkurranseklausulen er inntatt i Sætres interesse, og en av de alminnelige tolkningsreglene tilsier at en uklar avtale bør tolkes mot den av partene som hadde størst oppfordring til å sørge for klarhet.

Det er imidlertid også en alminnelig tolkningsregel at man bør se hen til formålet med bestemmelsen. Lagmannsretten legger til grunn at det var Bjørn Holmsen som tipset Jan Petter Kristoffersen om Hakongruppens ønske om å utvikle egne forbrukerpakninger av spesialnøtter, og at Holmsen senere deltok sammen med Kristoffersen i to møter med Hakongruppen for å gå gjennom kvalitet og holdbarhetstid på de nøtter som skulle leveres. Holmsens salg av spesialnøtter i bulk til PLC fremstår etter dette i det minste som en illojal omgåelse av konkurranseklausulens bestemmelse, når man ser hen til formålet med denne. Hensikten med konkurranseklausulen må nemlig være klar nok. Den skulle i 5-års perioden skjerme Sætre mot at Holmsen og Nøttolf foretok disposisjoner som utsatte det overdratte «posekonseptet» for konkurranse. En alminnelig videreføring og naturlig videreutvikling av Nøttolfs løsvektsalg av spesialnøtter rammes ikke av konkurranseklausulen. Dette synes partene å være enige om, og Sætre har da heller ikke hatt innvendinger mot Den Lille Nøttefabrikkens løsvektsalg utenom bulkleveransen til PLC, selv om løsvektomsetningen ifølge det opplyste har steget fra ca kr. 22 millioner i 1995 til ca kr. 40 millioner i 1998.

Det beløpsmessige omfanget av det aktuelle løsvektsalget i bulk til PLC er ikke oppgitt, men det er opplyst at Hakongruppens salg av spesialnøtter i forbrukerpakninger sto for ca 1/3 av Sætres samlede produksjon av disse produkter. Selv om det ut fra avtalens ordlyd kan være vanskelig å trekke en eksakt grenselinje mellom tillatelig og utillatelig løsvektsalg, er det mye som taler for at det spesielle løsvektsalg denne saken dreier seg om og som med Holmsens kunnskap og endog medvirkning har hatt til hensikt å etablere salg av spesialnøtter i forbrukerpakninger i en meget stor forretningskjede i direkte konkurranse med det overdratte posekonseptet, må anses å være i strid med konkurranseklausulen. Med det standpunkt lagmannsretten er kommet til vedrørende sikringsgrunn, finner retten det likevel ikke nødvendig å ta klar stilling til om salget av nøtter i bulk til PLC er et brudd på eller en illojal omgåelse av avtalens konkurranseklausul.

Det neste spørsmål er om Sætre AS har sannsynliggjort at det foreligger en sikringsgrunn. Det er på det rene at Den Lille Nøttefabrikken for lengst har iverksatt sine leveranser av spesialnøtter i bulk til PLC og at disse nøttene blir pakket og levert i egne forbrukerpakninger for Hakongruppen. I begjæringen har Sætre opplyst at Hakongruppen har stoppet kjøp av Sætres spesialnøttprodukter med virkning fra 1. februar 1999. Dette rammer ca 1/3 av Sætres omsetning av spesialnøttprodukter, og det er anført at Sætres tap som følge av Holmsens og Den Lille Nøttefabrikkens kontraktsbrudd øker for hver dag som går.

Kjæremotpartene har anført at Hakongruppens beslutning om å erstatte Sætres spesialnøttprodukter med egen merkevare er tatt uavhengig av om nøtteleveransen kommer fra Den Lille Nøttefabrikken, og at en midlertidig forføyning som begjært dermed ikke vil resultere i en omgjøring av Hakongruppens beslutning om ikke lenger å kjøpe spesialnøtter i forbrukerpakninger fra Sætre.

Lagmannsretten er enig i problemstillingen i kjæremotpartens resonnement. En midlertidig forføyning som begjært vil ikke være egnet til å avverge vesentlig skade eller ulempe for Sætre, dersom den ikke fører til at Sætre får tilbake iallfall en vesentlig del av den omsetning som gikk tapt ved at Hakongruppen brøt forbindelsen med Sætre.

Lagmannsretten er henvist til selv å måtte vurdere ut fra hva partene har opplyst og hva de enkelte aktører har forklart for namsretten om det er sannsynliggjort at en midlertidig forføyning som begjært ville føre til at Hakongruppen for kortere eller lengre tid gjenopptok sitt innkjøp av Sætre spesialnøttprodukter. Selv om man ikke helt kan se bort fra at dette ville kunne bli resultatet, er dette etter lagmannsrettens oppfatning ikke mest sannsynlig. Riktig nok vil PLC og Hakongruppen i så fall bli henvist til i løpet av kort tid å anskaffe spesialnøtter fra annen leverandør, men lagmannsretten legger til grunn det refererte vitneutsagn fra Elisabeth Skovsrud om at Hakongruppens beslutning om å gå over til spesialnøtter i egne forbrukerpakninger under enhver omstendighet vil stå ved lag og at det ikke ville ta mer enn en måned å finne en annen akseptabel nøtteprodusent. Lagmannsretten må etter dette konkludere under noen tvil at det ikke er sannsynliggjort at det foreligger sikringsgrunn som angitt i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b. Det er dermed ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til problemstillingen i §15-2 annet ledd.

Lagmannsretten er dermed kommet til samme resultat som namsretten, om enn på et annet grunnlag.

Kjæremålet har vært forgjeves. I samsvar med unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd jf §180 annet ledd og unntaksregelen i §180 første ledd finner lagmannsretten at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, heller ikke for lagmannsretten, idet saken har budt på såvidt stor tvil at det var grunn for Sætre AS til å la saken komme for retten og også å prøve namsrettens kjennelse ved kjæremål.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.