LB-1999-2230

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-29
Publisert:	LB-1999-02230
Stikkord:	Kjøpsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr 98-01343 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02230 A/02.
Parter:	Ankende part: Torild E. Heier Jenssen og Kay Olav Jenssen (Prosessfullmektig: Advokat Leif Ericsson). Motpart: Jørn Are Kortvedt og Ingunn Røren (Prosessfullmektig: Advokat Erik Nøkleby).
Forfatter:	Kst. lagmann Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Byrettsdommer Arild Nesdal
Lovhenvisninger:	Avhendingslova (1992) §4-12, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Saken gjelder tvist om utmåling av prisavslag i forbindelse med salg av fast eiendom.

Ved kjøpekontrakt av 12. september 1996 kjøpte Jørn Are Kortvedt og Ingunn Røren boligeiendommen Cappelens gate 63 i Drammen av Kay Olav Jenssen og Torild Heier Jenssen. Kjøpesummen var 900.000 kroner. Eiendommen ble overtatt av Kortvedt og Røren 11. oktober 1996. I følge kjøpekontraktens punkt 6 hadde kjøperne besiktiget eiendommen «og overtar denne i samme stand som den var ved besiktigelsen».

Bebyggelsen på eiendommen er opprinnelig fra 1886, men er senere utvidet og modernisert. Ekteparet Jenssen kjøpte eiendommen i 1984 for 271.000 kroner. Det er ikke omtvistet at de har foretatt påkostninger for ca en million kroner i sin eiertid, og at bebyggelsens standard fremsto som høy.

Kort tid etter overtakelsen oppdaget Kortvedt og Røren at det var lekkasjer fra badegulvet i 2. etasje til kjøkkenet i 1. etasje. I forbindelse med besiktigelse foretatt høsten 1997 for Norsk Hussoppforsikring ble det påvist alvorlige sopp- og råteskader, bl.a. i husets grunnmur og bærekonstruksjoner. Prøver av soppen ble forelagt statsmykolog Håkon Røed, som i februar 1998 konstaterte at det dreide seg om ekte hussopp. På grunnlag av innhentet tilbud fra Alfa Skadeservice AS på utbedring av skadene, fremsatte Kortvedt og Røren v/advokat Nøkleby 14. april 1998 krav mot selgerne v/advokat Ericsson om prisavslag på 202.950 kroner. Selgerne var ikke villige til å etterkomme kravet, bl.a. under henvisning til at det var usikkert om skadene var oppstått i deres eiertid.

Kortvedt og Røren uttok 10. august 1998 stevning mot Kay Olav og Torild Heier Jenssen med krav om prisavslag, foreløpig beregnet til 202.950 kroner. Påstandsbeløpet ble senere endret til 361.693 kroner, etter at det under utbedringsarbeidene hadde vist seg at soppangrepet var mer omfattende enn det man kunne se ved den første besiktigelsen. Det endrede påstandsbeløp tilsvarer de utgifter Kortvedt og Røren har hatt til skadeutbedringen, som ble foretatt høsten 1998 av entreprenørfirmaet Lund-Jacobsen AS, Bekkestua.

Under hovedforhandlingen i byretten reduserte saksøkerne sitt krav til 350.869 kroner.

Drammen byrett avsa 12. april 1999 dom i saken med slik domsslutning:

1. Torild E. Heier Jenssen og Kay Olav Jenssen betaler solidarisk prisavslag til Jørn Are Kortvedt og Ingunn Røren med kr 295.000,- med tillegg av 12% årlig rente av kr 67.131,- fra 13.11.1998, av kr 147.600,- fra 15.1.1999 og av kr 80.269,- fra 16.3.1999 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Det fremgår av premissene at byretten beregnet prisavslaget etter avhendingsloven §4-12 annet ledd, d.v.s. på grunnlag av utbedringsomkostningene. Byretten har imidlertid gjort et fradrag for den standardforbedring som utbedringsarbeidene ble ansett for å gi.

Torild Heier Jenssen og Kay Olav Jenssen har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Det fremgår av ankeerklæringen at Torild Heier Jenssen og Kay Olav Jenssen 18. mai 1999 betalte 200.000 kroner til Kortvedt og Røren, og at de var villige til å betale ytterligere 30.000 kroner for å overflødiggjøre ankesaken.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus 30. og 31. mai 2000. Partene var til stede og forklarte seg. Det ble avhørt tre vitner og foretatt befaring i Cappelens gate 63. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

De ankende parter, Torild Heier Jenssen og Kay Olav Jenssen, har i det vesentlige anført:

Det står sentralt ved bruk av prisavslag at det skal opprettes balanse i kontraktsforholdet. For å oppnå slik balanse, må man i dette tilfelle beregne prisavslaget ut fra verdireduksjonen på eiendommen som følge av manglene, ikke ut fra utbedringsomkostningene. Verdireduksjonen er betydelig lavere enn reparasjonsomkostningene, jf statsautorisert eiendomsmegler Dahls forklaring om den begrensede virkningen for markedsprisen av at et hus viser seg å være angrepet av ekte hussopp. Avhendingsloven §4-12 annet ledd kan derfor ikke anvendes. Man må falle tilbake på det forholdsmessighetsprinsipp som er fastslått i §4-12 første ledd. Det vises til Rt-2000-199. Reduksjonen i markedsprisen med opplysning om skadene ville ha ligget mellom 100.000 og 200.000 kroner.

Når man inkluderer den del av utbedringsomkostningene som faller på kjøperne dersom prisavslaget begrenses til de 200.000 kroner som kjøperne nå har fått, har kjøperne samlet betalt en kvadratmeterpris som ligger langt under den gjennomsnittspris i Drammen for 1996 som fremgår av Norges Eiendomsmeglerforbunds boligprisstatistikk. At kvadratmeterprisen er lav, forsterkes av eiendommens gunstige beliggenhet og husets gode standard. Dersom kjøperne tilkjennes ytterligere prisavslag på nesten 100.000 kroner, forrykker man balansen i kontraktsforholdet i kjøpernes favør. Også selgerne må komme ut av handelen på en rimelig måte.

Ved valget av beregningsmodell for prisavslaget må det også tas hensyn til at kjøperne kan få skattelettelse med 28 % for den del av utbedringsomkostningene som selgerne ikke er ansvarlige for.

Subsidiært - hvis prisavslaget skal fastsettes ut fra reparasjonsomkostningene - må man anvende vanlige prinsipper for regressansvar, slik at kjøperne må finne seg i den priskontroll som domstolene utøver.

Det bestrides ikke at Kortvedt og Røren har betalt det de hevder for utbedringsarbeidene, men de har betalt for meget. Dels er omkostningene urimelig høye, dels omfatter regnskapet uriktig belastede utgifter. Retten må vurdere hva kjøperne burde ha betalt. De hadde plikt til å sørge for at tapet ble begrenset.

Utgangspunktet må være hva det ville ha kostet å benytte en håndverker i Drammen til å utføre reparasjonsarbeidene. Kjøperne har valgt å benytte et firma i Bærum, hvor prisnivået for håndverkertjenester ligger 10-15 % høyere. Kortvedt og Røren har ikke opptrådt lojalt når de unnlot å engasjere Alfa Skadeservice AS til å utbedre skadene på grunnlag av det tilbudet firmaet ga våren 1998. Tilbudet var bindende og omfattet mer arbeid enn det tilbudet Lund-Jacobsen AS senere ga. At man lot tilbudet fra Alfa Skadeservice AS gå fra seg, må kjøperne selv bære risikoen for.

Den foreliggende dokumentasjon viser ikke at Lund-Jacobsen AS arbeidet etter en fastprisavtale.

Lund-Jacobsen AS hadde en urasjonell fremdrift av arbeidet som har vært fordyrende. Bl. a. har mye tid gått til henting av små varemengder, og fraktutgiftene er blitt uforholdsmessig høye. Prosjektet er dessuten i stor utstrekning belastet med gjenbruksvarer som verktøy og arbeidsutstyr.

Det fradrag på 55.000 kroner for standardhevning som byretten har foretatt ved utmålingen av prisavslaget, er for lite, og burde ha vært økt med 35.000 kroner. Av de utgifter som er gått med til utbedring av badet, aksepteres 20.000 kroner, mens de ca 40.000 kroner som ytterligere gikk med, må anses som standardforbedring. Denne del av utgiftene gjelder ny flislegging av badeveggene, som var unødvendig for utbedring av lekkasjen i gulvet.

Under henvisning til at 200.000 kroner av det prisavslag byretten dømte dem til å betale, senere er betalt, har Torild Heier Jenssen og Kay Olav Jenssen for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Torild E. Heier Jenssen og Kay Olav Jenssen frifinnes.

2. Jørn Are Kortvedt og Ingunn Røren dømmes til in solidum å betale Torild E. Heier Jenssen og Kay Olav Jenssen saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente p. a. fra forfall til betaling skjer.

Ankemotpartene, Jørn Are Kortvedt og Ingunn Røren, har i det vesentlige anført:

De 900.000 kroner de har betalt for eiendommen, var markedspris i 1996 for eiendommen i mangelfri stand. I tillegg har de hatt utbedringsomkostninger med 350.000 kroner. Med det prisavslag som byretten har tilkjent dem, får de huset for 950.000 kroner, noe som innebærer at balansen i kontraktsforholdet blir gjenopprettet.

Markedsprisen med manglene er usikker. Uansett om soppskadene er helt utbedret, vil den omstendighet at huset har vært angrepet av ekte hussopp, representere et vesentlig kjøpelyte på eiendommen som mer enn oppveier den standardøkning utbedringsarbeidene har medført. Det er ikke nok til å nøytralisere kjøpelytet at eiendommen holdes hussoppforsikret; en ny eier vil likevel kvie seg for å kjøpe seg til de problemer som man risikerer.

Utbedringsomkostningene er i denne saken utførlig dokumentert, mens det vanligvis bare foreligger anslag. Utgiftene må danne grunnlag for fastsettelsen av prisavslaget, jf avhendingsloven §4-12 annet ledd.

Kjøperne har betalt arbeidene selv, og har selvsagt forsøkt å begrense utgiftene så langt det er mulig. De kan ikke bebreides for ikke å ha engasjert Alfa Skadeservice AS straks tilbudet derfra forelå, på et tidspunkt da selgerne bestred at det var mangler ved huset på overtakelsestidspunktet, og skadeomfanget ikke var tilstrekkelig utredet. Valget av Lund-Jacobsen AS til å utføre arbeidet da Alfa senere viste seg å ikke kunne påta seg arbeidet innen rimelig tid, var fullt forsvarlig. Kjøperne visste at det var et skikkelig firma og var klar over at oppdraget gjaldt arbeid som ikke hvem som helst kunne utføre.

Det er heller ikke grunn til å tro at utbedringen ville ha blitt billigere hvis den var blitt utført av Alfa Skadeservice AS. Firmaet var åpenbart ikke bundet av sitt opprinnelige pristilbud etter at det under arbeidet viste seg at soppskadene var langt mer omfattende enn det fremgikk av takstrapporten av desember 1997. Den kalkyle som Tømrermestrene Bogen og Mathisen AS nå har foretatt, kan ikke tillegges vekt, siden den er utarbeidet i en situasjon da firmaet vet at det ikke er aktuelt å utføre arbeidet.

Utbedringsarbeidet er utført i henhold til en fastprisavtale inngått før arbeidet ble påbegynt, men med forbehold med hensyn til skadenes omfang. Korrigert pristilbud etter avdekking av soppangrepets utstrekning ble på samme måte akseptert før den gjenstående del av arbeidet ble påbegynt. Detaljene i det prosjektregnskap som nå er fremlagt, har på denne bakgrunn ingen betydning for saken. Det er ikke beregnet urimelig fortjeneste eller unødvendige omkostninger av noe omfang. Det forelå heller ikke noe som ga ankemotpartene grunn til å tro at Lund-Jacobsen AS opererte med unødvendig høye priser.

Byretten har gjort for stort fradrag for standardforbedring. Ankemotpartene har valgt å avstå fra å motanke, men forutsetter at lagmannsretten, dersom retten kommer til at verdien av standardhevningen er lavere, motregner differansen i andre deler av utbedringsomkostningene som retten måtte finne overstiger det som burde ha vært betalt for arbeidet.

Ankemotpartene fastholder at det måtte legges membran på badeveggen i dusjsonen for å få badegulvet tett. Det ville ikke være fagmessig å reparere gulvet uten samtidig å påføre veggmembran i det nevnte område. Veggmembranen og det arbeid den medførte, innebærer ingen standardhevning.

Heller ikke endringen av krypkjelleren innebærer noen standardhevning som det skal gjøres fradrag for.

Subsidiært anføres at standardhevningen iallfall ikke er større enn byretten har fastsatt.

Adgangen til skattefradrag for utbedringsutgifter er uten betydning for beregningen av prisavslaget.

Kortvedt og Røren har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Torild E. Heier Jenssen og Kay Olav Jenssen betaler solidarisk saksomkostninger til Jørn Are Kortvedt og Ingunn Røren med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

For lagmannsretten er partene enige om at den omtvistede eiendom var mangelfull ved overdragelsen, og at kjøperne har krav på prisavslag. Tvisten gjelder nå bare omfanget av prisavslaget.

Etter avhendingsloven §4-12 første ledd har kjøperne krav på et forholdsmessig prisavslag. Etter paragrafens annet ledd skal prisavslaget fastsettes til utbedringsutgiftene, med mindre «noko anna vert godtgjort».

I Høyesteretts dom inntatt i Rt-2000-199 kom flertallet (tre dommere) til at bruken av ordet «godtgjort» innebærer at det kreves noe mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt for å fravike presumsjonsregelen i annet ledd, men at det som må godtgjøres, bare er at mangelen har ført til en reduksjon i markedsverdien som avviker fra utbedringskostnadene. På dette grunnlag fant flertallet det godtgjort at et forholdsmessig prisavslag i den sak som forelå til avgjørelse, ville utgjøre et klart lavere beløp enn utbedringskostnadene, som var anslått til 180.000 kroner. Flertallet fastsatte skjønnsmessig prisavslaget til 75.000 kroner. Det var for øvrig usikkert om de driftsbygninger på eiendommen som manglene refererte seg til, overhodet var av betydning for eiendommens generelle markedsverdi.

Det nevnes at mindretallet var enig i at det kreves mer enn vanlig bevisovervekt for å fravike presumsjonsregelen i §4-12 annet. Mindretallet mente imidlertid at det ikke var tilstrekkelig å konstatere at utgiftene ved en utbedring ville avvike fra en endring i markedsverdien. Etter mindretallets syn måtte det også «ut fra objektive kriterier med rimelig sikkerhet kunne fastslås hvor stor den forholdsmessige prisreduksjon er». Dette vilkår var etter mindretallets mening ikke oppfylt, slik at prisavslaget etter mindretallets oppfatning skulle settes lik de anslåtte utbedringsutgifter.

I den sak som lagmannsretten nå behandler, har statsautorisert eiendomsmegler Geir Asbjørn Dahl forklart seg som vitne om virkningen på markedsprisen av at en eiendom har mangler som medfører store utbedringsomkostninger, f.eks. alvorlige soppangrep. Vitnet uttalte at verdireduksjonen som følge av mangelen i disse tilfeller etter hans erfaring er mindre enn utbedringsomkostningene, fordi det blant interessentene kan finnes personer som anser seg i stand til selv å utføre de nødvendige arbeider. Vitnet presiserte imidlertid at hans erfaringsgrunnlag med hensyn til salg av eiendommer med ekte hussopp var begrenset til ett tilfelle. Han anslo verdireduksjonen av den omtvistede eiendom som følge av manglene til 100. - 200.000 kroner, mens tomteverdien etter hans vurdering utgjorde 250.000 kroner.

Selv om et prisavslag fastsatt på grunnlag av utbedringsutgiftene fører til at kjøperne betaler en lav pris for eiendommen, kan ikke lagmannsretten se at det er godtgjort med den nødvendige grad av sannsynlighetsovervekt at reduksjonen i markedsverdi i dette tilfelle er mindre enn utbedringsomkostningene. Det er nok så at boligen som følge av selgernes påkostninger til dels har høy standard, men verdien av disse påkostninger kan ikke ventes fullt ut å komme til uttrykk i eiendommens markedspris når huset viser seg å ha slike fundamentale mangler som et massivt angrep av ekte hussopp innebærer. Selv etter full utbedring av skadene og sikring mot nye tap i form av forsikring, må man regne med at potensielle kjøpere vil være skeptiske til å satse på en slik eiendom. Muligheten for et høyt bud fra en bygningskyndig som regner med å kunne utføre nødvendige reparasjoner selv, eller fra en kjøper som på grunn av uvitenhet undervurderer risikoen for nye soppangrep, kan ikke være tilstrekkelig til å fravike presumsjonsregelen i §4-12 annet ledd.

Heller ikke adgangen til skattefradrag for utbedringsutgifter som ikke dekkes av selgerne, kan føre forholdet over i en skjønnsmessig utmåling basert på §4-12 første ledd. Dette gjelder hva enten man ser på skattemomentet isolert eller vurderer det i sammenheng med spørsmålet om eiendommens markedspris med og uten mangler.

Etter dette må prisavslaget beregnes med utgangspunkt i de faktiske utbedringsomkostninger. På grunnlag av de bevis som ble ført under ankeforhandlingen, må lagmannsretten bygge på at arbeidet ble utført på grunnlag av en avtale om fast pris, inngått før arbeidet ble påbegynt. Det var tatt forbehold fra entreprenørens side med hensyn til arbeidets omfang, siden dette ikke lot seg fastslå på forhånd. Da skadene var tilstrekkelig avdekket til at arbeidets omfang kunne konstateres, ble det inngått en justert fastprisavtale, som forelå før den aktuelle del av arbeidet ble påbegynt.

Når arbeidet ble utført til fast, forhåndsavtalt pris, er det i utgangspunktet uten interesse for prisavslagsberegningen at det fremlagte prosjektregnskap synes å omfatte enkelte unødvendige og feilførte utgifter. De ankende parter har særlig påpekt at det er brukt mye tid på henting av mindre mengder materialer og at transportutgiftene også ellers har vært uforholdsmessig høye. Slike svakheter ved firmaets administrasjon er etter rettens vurdering bare relevante dersom de kan ses som et generelt trekk ved entreprenørfirmaets arbeidsmetoder, som nødvendigvis også må gi seg utslag i at firmaets fastpristilbud blir høyere enn nødvendig. Lagmannsretten antar imidlertid at en viss «feilmargin» for urasjonell transport av materialer o.l. blir innkalkulert av de fleste firmaer i bransjen, iallfall når det dreier seg om arbeider på gamle bygninger, hvor nøyaktig forhåndsplanlegging av materialbehovet ikke fullt ut lar seg gjennomføre. Iallfall finner ikke lagmannsretten tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at Lund-Jacobsen ASÆ faste priser ligger vesentlig høyere enn andre entreprenørfirmaers. Det vises særlig til at firmaets opprinnelige pristilbud av 20. mars 1998 på utbedring av soppskadene lå lavere enn det tilbud Alfa Skadeservice AS hadde gitt i mars samme år. Tilbudene er gitt på basis av det samme grunnlagsmateriale, nemlig skaderapporten av desember 1997, og må forutsettes å omfatte det arbeid som var nødvendig for å utbedre sopp- og råteskadene. Ingen av tilbudene omfattet arbeid i forbindelse med grunnmuren, som viste seg å bli omfattende. Lund-Jacobsen AS har også tatt forbehold med hensyn til «skader i vegger», mens Alfas tilbud omfatter alle «berørte veggflater». Lest i sammenheng synes tilbudene likevel i det vesentlige å omfatte de samme arbeider. Tilbudet fra Alfa kan etter lagmannsrettens vurdering ikke oppfattes slik at Alfa påtok seg risikoen for at arbeidet senere ble mer omfattende fordi soppangrepet viste seg å være større enn man kunne se på forhånd. Ved en slik endring i anbudsgrunnlaget kan ikke firmaet være bundet av sitt tilbud.

Den prisberegning som nå er foretatt av tømrermester Jonny Mathisen i Tømrermestrene Bogen og Mathisen AS, finner lagmannsretten ikke å kunne legge vekt på. Det vises til ankemotpartenes begrunnelse på dette punkt.

Lagmannsretten finner det etter dette ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at utbedringsutgiftene var høyere enn nødvendig. Lagmannsretten antar for øvrig at en reduksjon av prisavslaget på det grunnlag at utbedringsomkostningene er blitt for høye, forutsetter culpa fra kjøpernes side med hensyn til f.eks. valg av medhjelpere eller kontroll med arbeidet. I dette tilfelle er det ikke påvist omstendigheter som kan gi grunnlag for bebreidelser mot kjøperne. I den situasjon de var i, med usikkerhet om skadenes omfang og ansvarsforholdet, samt risiko for at dårlig utført arbeid ville føre til nye skader i fremtiden, måtte de ha stor grad av frihet i valget av tidspunkt for utbedringsarbeidet og av utførende håndverkere. Selgerne ble for øvrig holdt løpende orientert om avdekking av skadene og planer for utbedringen uten at det ble reagert på fremgangsmåten før saken var avgjort i byretten.

Kjøperne har selv gjort skjønnsmessige fradrag for utgifter som ikke kan anses som utbedring av manglene. I tillegg har byretten foretatt en skjønnsmessig reduksjon av prisavslagskravet for standardhevning.

Det må bero på en misforståelse når byretten har lagt til grunn at badegulvet ved salget var uten membran. Derimot var ikke membranen tidligere ført oppover veggene, heller ikke i dusjsonen, noe som er et krav etter de nå gjeldende byggeforskrifter. Lagmannsretten er enig med byretten i at det innebærer en standardhevning når badet ved utbedringen fikk membran på veggene i dusjsonen i henhold til de nye forskriftene av 1997. På den annen side finner lagmannsretten at dette var nødvendig for å sikre mot nye lekkasjer, idet en løsning begrenset til legging av ny gulvmembran med avslutning bak sokkelflis ville ha medført risiko for vanninntrengning bak den nye membranen i overgangen bak sokkelflisen. På denne bakgrunn kan ikke de ankende parter høres med at det skal gjøres større fradrag for utgiftene vedrørende veggene i badet enn de 15.000 kroner byretten har fastsatt.

Torild Heier Jenssen og Kay Olav Jenssen har videre krevet større fradrag for standardhevning i form av utskiftning av den gamle teglstensgrunnmuren med betongmur og åpning og rydding av krypkjelleren. Byretten har beregnet et fradrag på 40.000 kroner for fordelen ved redusert vedlikeholdsbehov som følge av den nye grunnmuren.

Dersom den opprinnelige teglstensmuren ikke var blitt angrepet av hussopp, ville vedlikehold av den begrenset seg til flekkpussing og maling med års mellomrom. Det man sparer av vedlikehold med den nye grunnmuren, er flekkpussingen. Denne fordelen kan etter lagmannsrettens vurdering ikke gi et så stort fradrag som byretten har fastsatt. På denne bakgrunn er det ikke nødvendig for retten å ta stilling til om avdekkingen av krypkjelleren innebærer en standardhevning som gir grunnlag for fradrag i prisavslaget, idet det samlede fradrag for grunnmuren og krypkjelleren etter lagmannsrettens vurdering uansett ikke når opp til det beløp byretten har fastsatt.

Etter dette har anken vært forgjeves. Torild Heier Jenssen og Kay Olav Jenssen bør i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte Jørn Are Kortvedt og Ingunn Røren deres saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Nøkleby har inngitt omkostningsoppgave pålydende 72.642 kroner, hvorav 68.300 kroner er salær. Retten legger oppgaven til grunn.

Spørsmålet om saksomkostninger for byretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §174. Lagmannsretten er under tvil kommet til at hovedregelen i bestemmelsens første ledd bør anvendes, selv om Kortvedt og Røren i det vesentlige fikk medhold. Etter dette stadfestes byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torild Heier Jenssen og Kay Olav Jenssen in solidum innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen 72.642 - syttitotusensekshundreogførtito - kroner, med tillegg av 12 - tolv - % rente fra forfall til betaling skjer, til Jørn Are Kortvedt og Ingunn Røren.