LB-2000-1641
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-10 |
| Publisert: | LB-2000-01641 |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 2000-03121 A/18 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01641 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: X AL (Prosessfullmektig: Advokat Nina Melsom). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Arild Øvergård). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Stousland, formann. Lagdommer Sidsel B. Lindseth. Mindretall: Lagdommer Sverre Mitsem |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §63, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §179, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §61, §66 |
Saken gjelder spørsmålet om retten til å stå i stilling under en sak om lovligheten av oppsigelse fra et arbeidsforhold.
A ble oppsagt fra sin stilling hos X AL den 24. mars 2000. Oppsigelsen er gitt før utløpet av den avtalte 6-månedersprøvetid. Begrunnelsen for oppsigelsen er manglende kvalifikasjoner, jf arbeidsmiljøloven §63 første ledd.
A har reist sak om gyldigheten av oppsigelsen og har også fremmet begjæring om at han skal stå i stillingen inntil oppsigelsessaken er endelig avgjort. Hovedforhandling i saken om gyldigheten av oppsigelsen er ennå ikke berammet.
Oslo byrett avsa 10. april 2000 kjennelse med slik slutning:
1. Driftssjef A får fortsette i stillingen inntil dom foreligger i saken.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
X AL har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett.
Det gjøres gjeldende at byretten har lagt til grunn en for lav terskel for å fravike hovedregelen i arbeidsmiljøloven §63 femte ledd. Premissene gir inntrykk av at byretten har basert sin avgjørelse på en vurdering eller en norm tilsvarende den som skal anvendes ved avgjørelsen av begjæring om fratreden etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4.
Det skaper tvil om byrettens vurderingsgrunnlag er korrekt når det uttales at det er rimelig at A får stå i stillingen. Hvorvidt det kan være rimelig at kjæremotparten får fortsette, er spørsmål om et annet meningsinnhold enn om det vil være urimelig om lovens hovedregel følges slik at han må fratre. Etter lovforarbeidene er vurderingstemaet om fratreden vil virke urimelig og om det er særlig grunn til å gi rett til å stå i stillingen. Dette stiller krav til kvalifiserende omstendigheter ut over det som er nødvendig for en slutning om at det kan være rimelig at den ansatte får bli i stillingen.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
Kjæremotparten gis ikke rett til å stå i stillingen under sakens gang for domstolene.
Subsidiært:
Byrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
I begge tilfelle:
Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsretten med kr 18.000.
A har tatt til motmæle. Det anføres at byrettens avgjørelse er riktig både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Endringen av arbeidsmiljøloven §63 femte ledd er begrunnet i behovet for en mer reell prøvetid. Når ledelsen i X overhodet ikke har gjort noe forsøk på å rettlede A verken ved stillingsinstruks, opplæring, tilbakemeldinger om hvordan arbeidet skal gjøres med videre, har ledelsen sviktet sin oppgave fullstendig for så vidt. Til tross for dette har A løst de vesentligste arbeidsoppgavene for renovasjonsavdelingen i X, nemlig å sørge for at den nå fungerer godt med hensyn til hvor og når det skal tømmes søppel i forhold til renovasjonsetaten i Oslo kommune, arbeidsoppgaver som på kort sikt var de viktigste for avdelingen.
Ved vurderingen av om han skal ha rett til å fortsette i stillingen, er det av betydning hvor vidt oppsigelsen fremstår som saklig, jf Rt-1991-330.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens kjennelse av 10.04.00 stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for både by og lagmannsrett, som forrentes med 12% fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - lagdommerne Stousland og Lindseth - skal bemerke:
Etter arbeidsmiljøloven §63 femte ledd har arbeidstageren ved oppsigelse som er gitt innen utløpet av prøvetiden, «ikke...rett til å fortsette i stillingen eller behandlingen av tvisten, med mindre retten bestemmer dette ved kjennelse». Bestemmelsen fikk sin nåværende ordlyd ved endringslov av 6. januar 1995 nr. 2. Tidligere gjaldt samme regel som i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd, hvor arbeidstageren som hovedregel kan fortsette i stillingen til saken er avgjort rettskraftig ved dom eller kjennelse. Endringen er begrunnet med behovet for en mer reell prøvetid, jf Ot.prp.nr.50 (1993-1994) side 239. Dette innebærer at for prøvetidsansatte gjelder samme regel som ved avskjed etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 3. I forarbeidene til denne bestemmelse er lagt til grunn, jf. Ot.prp.nr.41 (1975-1976) side 78, at retten bør bruke adgangen til å avsi kjennelse for å la arbeidstakeren bli stående i stillingen når grunnlaget for avskjeden synes tvilsomt og at det samtidig antas å være til vesentlig ulempe for arbeidstakeren at han må fratre under rettens behandling.
I oppsigelsesbrevet av 24. mars 2000, som er undertegnet av administrerende direktør Terje Bjørge, er grunnlaget angitt som følger:
Det vises til samtale på undertegnedes kontor tirsdag 21.ds. samt flere tidligere notater og møter vedrørende ditt prøvetidsansettelsesforhold i X AL, hvor du er gjort oppmerksom på forhold vi ikke har vært tilfreds med i løpet av den tiden du har vært prøvetidsansatt.
I notat datert 14. desember 1999 er ankepunktene mot A angitt som følger:
1. Klagestatistikken må forbedres kraftig.
2. Rutebøker m/tømmedata må ferdigstilles
3. Transportøravtaler m/korrekte rutepriser må undertegnes
4. Arkiv med alle formalia for hver enkelt renovatør må på plass.
Det er ikke tvilsomt at samtlige fire punkter hørte under As ansvarsområde som driftssjef.
I likhet med byretten legger flertallet til grunn at klagene fra renovasjonsetaten i Oslo kommune var det viktigste av disse punktene. Det synes ikke å være omtvistet at klagene i løpet av As ansettelsestid er kommet ned på et akseptabelt nivå for Oslo kommune. Videre har den kjærende part opplyst i prosesskrift av 9. juni 2000 at arbeidet med å få utarbeidet rutebøker er kommet i god gjenge og er så godt som ferdig. Det erkjennes, slik A har anført, at arbeidet har vært hemmet av datatekniske problemer. Når det gjelder transportøravtaler og arkiv har den kjærende part ikke imøtegått As anførsel om at dette arbeidet etter avtale med administrerende direktør er stilt i bero i påvente av at rutebøkene skal bli ferdige.
I tillegg til nevnte punkter i notatet av 14. desember 1999, har den kjærende part anført at A ikke maktet å utarbeide budsjett for sin avdeling. Dette er imøtegått av A i prosesskrift av 14. juni 2000 ved fremleggelse av budsjettforslag utarbeidet av ham innen den pålagte frist.
Slik saken foreligger opplyst er flertallet enig med byretten i at grunnlaget for oppsigelsen synes tvilsomt, at det vil være til vesentlig ulempe for A at han må fratre under rettens behandling, at han bør gis rett til å stå i stillingen til dom i byretten foreligger og ikke helt til rettskraftig avgjørelse foreligger. Denne delen av kjennelsen er for øvrig ikke angrepet av A.
Den kjærende part har subsidiært nedlagt påstand om at byrettens kjennelse oppheves. Det er imidlertid ikke gjort gjeldende saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse.
Mindretallet - lagdommer Mitsem - er enig i flertallets innledende bemerkninger om forståelsen av §63 femte ledd i arbeidsmiljøloven. Slik saken nå er opplyst, er det imidlertid ikke holdepunkter for å anta at grunnlaget for oppsigelsen, som synes å ha en videre begrunnelse enn de konkrete ankepunktene flertallet viser til, er tvilsomt. Domstolene skal for øvrig også være forsiktige med å etterprøve arbeidsgiverens skjønnsmessige vurderinger av hvordan enn prøvetidsansatt har fungert i stillingen. Det kan etter dette ikke sees å foreligge særlige grunner som tilsier at hovedregelen om fratredelse bør fravikes.
Kjæremålet har vært forgjeves.
I henhold til tvistemålsloven §180 første ledd og hovedregelen i §172 første ledd finner flertallet at den kjærende part bør dekke kjæremotpartens saksomkostninger både for lagmannsrett og byrett. I mangel av oppgave fastsettes saksomkostningene skjønnsmessig til kr 10 000, jf tvistemålsloven §179 annet ledd 2. punktum, jf §176 første ledd. Mindretallet ville etter omstendighetene ha utsatt omkostningsavgjørelsen etter §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er avsagt med den dissens som fremgår.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler X AL til A 10.000 - titusen - kroner. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.