LB-2000-1941
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-23 |
| Publisert: | LB-2000-01941 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo skifterett Nr 00-00158 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01941 A/01. Anket til Høyesterett, lagmannsrettens beslutning stadfestet; se HR-2001-00005. Påkjært til Høyesterett, kjæremålet forkastes; se HR-2001-00256. |
| Parter: | Ankende part: 1. B 2. C (Prosessfullmektig: Advokat Tom Rune Lian). Motpart: A (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Finn Leonthin). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. 2. Lagmann Anne Lise Rønneberg. Lagdommer Einar Kaspersen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §31, §33, Ekteskapsloven (1991) §46, §77, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §41, §59 |
Saken gjelder gyldigheten av ektepakt.
D led av sykdommen multippel sklerose. Han ble uføretrygdet i 1982 og var pleietrengende fra samme tidspunkt. Selv om hans helsetilstand stadig forverret seg, ble han boende hjemme i sin bolig i - - veien 34 i Oslo til 1997, da han ble lagt inn på Nordberghjemmet. Mens han bodde hjemme hadde han bistand fra hjemmesykepleien og hjemmehjelptjenesten. Dessuten ble han tatt hånd om av A, som bodde sammen med ham siden 1981. A var i arbeid, men hadde fri en dag i uken for å ta seg av D. For dette fikk hun en godtgjørelse på ca kr 3.000 pr måned fra D.
A og D giftet seg 18. september 1999. Forut for dette hadde de opprettet ektepakt med det hovedinnhold at As hus på Hvaler og hennes boligeiendom i Oslo skulle være hennes særeie, mens Ds boligeiendom i - - veien 34 skulle være felleseie. Videre var det i medhold av ekteskapsloven §41 første ledd bestemt at skjevdeling ikke skulle finne sted ved senere skifteoppgjør.
D døde 19. november 1999 og etterlot seg gjenlevende ektefelle A og to barn fra første ekteskap, B og C. Offentlig skifte i boet ble åpnet 9. desember 1999. Under skiftet har det oppstått tvist mellom A på den ene siden og B og C på den annen side om gyldigheten av ektepakten inngått 2. september 1999 og en presiserende ektepakt datert 17. november 1999.
Tvisten ble avgjort av Oslo skifterett i kjennelse av 29. mars 2000 med slik slutning:
1. Ektepakter av 2. september 1999 og 17. november 1999 legges til grunn for skiftet av dødsboet etter D.
2. C og B forpliktes in solidum å erstatte saksomkostninger til A med kr 16.200, med 12 % renter fra forfall til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.
Sakens nærmere sammenheng fremgår av skifterettens kjennelse og omtalen nedenfor.
B og C har i rett tid påanket skifterettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 9. og 10. januar 2001. Partene møtte og forklarte seg. Det ble avhørt seks vitner, hvorav tre var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
B og C har i hovedtrekk anført:
Ektepaktene har tilblivelsesmangler som medfører ugyldighet.
D var meget sterkt rammet av sin sykdom. Han var den siste tiden ute av stand til å bevege noen del av kroppen og var således fullstendig paralysert. Han fikk føde via sonde, og hans evne til å snakke var stort sett begrenset til å kunne svare ja eller nei på spørsmål. Selv disse svarene kunne tidvis være vanskelige å tyde. Hans mentale tilstand var svekket i den siste tiden før han døde.
Bevisførselen viser at ektepaktene ble inngått på uriktige premisser. I faktisk henseende må det legges til grunn at D trodde at B og C allerede hadde fått sin arv, idet han var av den oppfatning at annen etasje i - - veien 34 var blitt seksjonert ut og solgt, og at ektepaktene dermed bare omfattet den resterende del av - - veien 34. På et tidligere stadium hadde D overfor vitnet E gitt uttrykk for at - - veien 34 skulle gå til hans barn. Det bestrides ikke at D ønsket å tilgodese A. I tidligere testament hadde han bestemt at hun skulle arve 1/3, og dette var således hans ønske inntil ektepaktene kom i stand. Dersom man legger til grunn at D trodde at ektepaktene ikke omfattet mer enn en resterende halvpart av - - veien 34, blir det økonomiske resultatet av ektepaktene omtrent som i testamentet.
D forsto ikke hva ektepaktene gikk ut på. Advokat Bendixen har forklart at D bare kunne svare med ja og nei på hennes spørsmål om ektepaktens innhold da denne ble underskrevet. A har forklart at også hun hadde vanskeligheter med å forstå jusen her fullt ut; ektepakten inneholder vanskelige juridiske begreper som særeie, felleseie og skjevdeling.
Ektepaktene er kommet i stand på betenkelig måte. D var i en tvangssituasjon. Han var helt avhengig av A. Alternativet til ektepakten var en sterk risiko for at han ville miste henne og dermed også muligheten til fortsatt å kunne komme på dagsbesøk to ganger i uken i sitt tidligere hjem i - - veien 34. Dette avhengighetsforholdet er blitt utnyttet av A. Advokat Bendixen har forklart at det var A som skrev til henne med anmodning om bistand til å få opprettet ektepakt. Opprinnelig var det ifølge Bendixen på tale at - - veien 34 i sin helhet skulle overføres til A som gave, men dette ville ikke D.
Avtaleloven §31 og §33 må kunne anvendes direkte eller analogisk på familierettens område. Det vises til Rt-1990-1094 og RG-1998-1512.
As utnyttelse av Ds avhengighetsforhold til henne er ett av flere momenter som medfører at det vil stride mot redelighet og god tro å gjøre ektepaktene gjeldende. De må således settes til side som ugyldige i medhold av avtaleloven §33. Utnyttelsen av avhengighetsforholdet rammes også av avtaleloven §31. I denne forbindelse anføres at kravene til gjensidig lojalitet er strengere på familierettens område enn i alminnelige formuesrettslige forhold. Dette er kommet til uttrykk både i Innst.O.nr.71 (1990-1991) side 15 annen spalte og i Rt-1999-718.
Videre anføres at arvingene må kunne kreve ektepaktene satt til side i medhold av ekteskapsloven §46 annet ledd på tross av ordlyden i ekteskapsloven §77 annet ledd bokstav c. Sistnevnte bestemmelse må fortolkes innskrenkende. Det fremgår av lovens forarbeider at bestemmelsen tar sikte på skifteavtaler, dvs avtaler mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger, og ikke avtaler som er inngått mellom ektefellene. Det vises til Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 135 første spalte og NOU 1987:30 side 150 første spalte.
I denne saken taler rimelighetshensyn - rettferdsbetraktninger - for å sette ektepaktene til side. Det er A som sikres ved ektepakten. D er den svake part. Avtalen dem imellom er skjev i D's disfavør. Det må tas hensyn til måten ekteskapet kom i stand på, uten barnas vitende, og at det varte bare i ca to måneder.
B og C har valgt ikke å angripe gyldigheten av ekteskapet, selv om de mener at dette kunne ha ført frem. A vil dermed, om anken fører frem, kunne bruke sin rett til å kreve skjevdeling etter ekteskapsloven §59 hva angår de faste eiendommene hun brakte inn i ekteskapet, samtidig som hun vil arve 1/4 etter D. Som en minnelig løsning ble hun under skifterettens behandling tilbudt 1/3 av arven etter D. Dette tilbudet er gjentatt for lagmannsretten.
B og C har nedlagt slik påstand:
1. Ektepakter av 2. september 1999 og 17. november 1999 legges ikke til grunn for skiftet av Ds dødsbo.
2. A forpliktes til å betale alle sakens omkostninger, med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra forfall til betaling finner sted, for begge instanser.
A har i hovedtrekk anført:
Skifterettens kjennelse er riktig og må stadfestes.
A og D traff hverandre i februar/mars i 1981. Det utviklet seg et gjensidig kjærlighetsforhold, og A flyttet inn i - - veien 34 i august 1981, der hun senere har bodd. I den første tiden ønsket D at de to skulle inngå ekteskap. Dette ville ikke A, fordi hun følte at hun i så fall måtte slutte i sitt arbeid, hvilket hun ikke ønsket.
Spørsmålet om å få opprettet ektepakt meldte seg etter at D og A i juni 1999 bestemte seg for å inngå ekteskap. Det er ingen grunn til å tro at D ikke visste hva han gjorde ved opprettelsen av ektepakten. Han hadde gjennom lengre tid vist at han ønsket å sikre A, jf opplysningene om at hun var tilgodesett i tidligere testamenter. Han var ikke mentalt svekket. Det vises i denne forbindelse også til forklaringen fra det sakkyndige vitne overlege Gulovsen Celius om at det ikke er noen sammenheng mellom en pasients fysiske tilstand ved multippel sklerose og hans mentale tilstand.
Det var ikke alvorlige problemer med kommunikasjon i forhold til D. Advokat Bendixen, som kjente ham fra oppveksten og hadde vært hans juridiske rådgiver gjennom mange år og bl.a bistått ham i skifteoppgjøret med hans første ektefelle, har forklart at hun ikke var i tvil om at D oppfattet innholdet i den ektepakt som ble inngått 2. september 1999. Hun sendte likevel et oppsummerende brev av 7. september 1999 til A og D, der ektepaktens innhold og virkninger ble nærmere forklart. A har forklart at hun leste dette brevet for D, som ba om å få det lest opp en gang til, og som deretter var tilfreds.
D ønsket å tilgodese A etter et samliv på ca 18 år. D sto ikke i et slikt avhengighetsforhold til A som omhandlet i avtaleloven §31. Det er heller ikke ellers grunnlag for å sette ektepakten til side, verken etter avtaleloven §31 eller §33. Det er ikke grunnlag for å fortolke ekteskapsloven §77 annet ledd bokstav c innskrenkende. Det vises i denne forbindelse til Innst.O.nr.71 (1990-1991) side 16, der det av av komiteens uttalelser klart fremgår at lempningsreglene i §46 ikke skal gjelde i forholdet mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger. De ankende parter er dermed avskåret fra å kunne kreve ektepakten omgjort med hjemmel i ekteskapsloven §46 annet ledd. Ektepaktens innhold er dessuten heller ikke urimelig; den økonomiske kompensasjon som ligger i ektepakten er ikke urimelig høy etter forholdene.
A har lagt ned slik påstand:
1. Skifterettens kjennelse av 29. mars 2000 stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsrettens flertall, lagdommer Gussgard, lagmann Rønneberg, lagdommer Kaspersen og meddommerne Bakke og Dahr, er kommet til samme resultat som skifteretten og bemerker:
Bevisførselen gir ikke holdepunkter for å anta at D ikke skal ha forstått innholdet i ektepaktene og virkningene av dem eller at ektepaktene er kommet i stand i strid med hans frie vilje. Selv om han stort sett ikke kunne meddele seg på annen måte enn ved å besvare spørsmål med ja og nei, legger flertallet etter bevisførselen til grunn at D maktet å gi uttrykk for sitt ønske overfor advokat Bente Bendixen, da hun konfererte med ham om ektepaktens innhold, og at hun oppfattet ham korrekt. Flertallet legger i denne forbindelse vekt på at Bente Bendixen hadde vært hans juridiske rådgiver gjennom en årrekke, at hun jevnlig hadde hatt kontakt med ham også etter at han var blitt innlagt på Nordberghjemmet. Hun var således vant med å kommunisere med D også etter at hans taleevne stort sett var begrenset til å besvare ja- og nei-spørsmål. Bente Bendixen hadde bistått D også under skiftet med hans tidligere ektefelle, og hun var ikke i tvil om at D oppfattet innholdet i ektepakten korrekt og at dette var i samsvar med hans ønske. Hun var heller ikke i tvil om at D på tidspunktet for opprettelsen av den første ektepakten var klar over at - - veien 34 ikke var seksjonert, og at ektepakten således omfattet hele eiendommen. D hadde riktignok noe tidligere trodd at eiendommen var blitt seksjonert, idet seksjonering hadde vært fremme et par år tidligere, da det hadde vært på tale å selge annen etasje for å kjøpe en hytte på Norefjell. Dette ble det imidlertid ikke noe av, og Bente Bendixen hadde før spørsmålet om ektepakt ble aktuelt forklart D at seksjonering ikke hadde funnet sted. Hun hadde også sommeren 1999 konferert med overlege Sulheim ved Nordberghjemmet, som ga uttrykk for at D har i stand til å oppfatte de problemstillinger som ble forelagt for ham.
Advokat Bendixen var heller ikke i tvil om at D forsto innholdet i den supplerende ektepakten av 17. november 1999, idet hun da forklarte ham at poenget med den bare var å forebygge mulige misforståelser som følge av en uklarhet i ektepakten av 2. september 1999.
Lagmannsrettens flertall finner det ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt det medfører riktighet at D i juni 1999 overfor sin tidligere ektefelle F skal ha ment at B og C hadde mottatt arv fra ham ved at annen etasje i - - veien 34 var seksjonert ut og solgt. Flertallet legger til grunn at han - da ektepakten ble opprettet 2. september 1999 - var seg bevisst at ektepakten omfattet hele eiendommen.
Etter flertallets oppfatning er det intet påfallende i at D i den situasjon han befant seg ønsket å inngå ekteskap og at han i den forbindelse ville tilgodese A slik det følger av ektepakten. De hadde da vært samboende siden 1981. Etter at han ble døgnpasient ved Nordberghjemmet i 1997 ble det ordnet slik at han kunne være hjemme i - - veien 34 to dager i uken, onsdag og søndag, sammen med A. De var blitt enige om at A skulle slutte i sitt arbeid, slik at de sammen kunne få anledning til bl.a å delta i utflukter som ble arrangert av Nordberghjemmet. Slike arrangementer hadde han tidligere ikke villet være med på uten henne. Det er da også på det rene at A deretter søkte om og fikk permisjon fra sitt arbeid med virkning fra årsskiftet 1999/2000. Det er ikke holdepunkter for at Ds mentale tilstand var slik at det er grunn til å betvile hans rettslige handleevne.
Anførslene om at ektepaktene må settes til side etter avtaleloven §31 eller §33 kan etter dette ikke føre frem, idet flertallet ikke finner grunnlag for at ektepaktene skal ha kommet i stand ved at A skal ha utnyttet noe avhengighetsforhold til henne, eller at det vil stride mot redelighet og god tro å gjøre ektepaktene gjeldende. Det foreligger således ingen tilblivelsesmangel som kan begrunne ugyldighet.
Etter flertallets oppfatning er det heller ikke grunnlag for å fortolke ekteskapsloven §77 annet ledd bokstav c innskrenkende, slik de ankende parter har anført. Bestemmelsen sier klart at arvinger etter førstavdøde ikke kan kreve lemping etter §46 annet ledd, og det fremgår klart av stortingskomiteens uttalelser i Innst.O.nr.71 (1990-1991), særlig av flertalls- og mindretallsuttalelsene på side 16, at bestemmelsen må forstås etter sin ordlyd.
Lagmannsrettens mindretall, 2 meddommere, er kommet til et annet resultat. Etter mindretallets syn utnyttet A utilbørlig Ds sterke avhengighetsforhold til henne og hans reduserte kommunikasjonsevner. A brukte sin posisjon og stilling til å kontrollere og manipulere alt D skulle ta stilling til i hans siste år. A tok initiativet til ekteskap og sørget for at barna ikke ble orientert, for å unngå motstand mot dette. Det var også hun som tok initiativet til ektepakten, og som dessuten først forsøkte å få hele eiendommen overført til seg. Det var da advokat Bendixen kom med innsigelser hun avsto fra dette. Etter mindretallets syn må de ankende parter gis medhold og tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.
I samsvar med flertallets syn blir domsresultatet at skifterettens kjennelse stadfestes.
Anken har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges B og C å erstatte As nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten. I samsvar med fremlagt omkostningsoppgave fastsettes beløpet til kr 36.700, som i sin helhet er salær.
Lagdommer Gussgard og lagmann Rønneberg er enig i skifterettens saksomkostningsavgjørelse. Lagdommer Kaspersen og 2 meddommere er imidlertid av den oppfatning at saken for skifteretten var så vidt tvilsom at B og C hadde fyllestgjørende grunn til å la den komme for retten. I medhold av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd, jf §180 annet ledd blir dermed resultatet at hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for skifteretten.
Dommen er avsagt under slik dissens som angitt ovenfor.
Domsslutning:
1. Skifterettens kjennelse, slutningens punkt 1 stadfestes.
2. Partene bærer hver sine omkostninger for skifteretten.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B og C i fellesskap innen to uker fra forkynnelsen av denne dom til A 36.700 -trettisekstusensjuhundre- kroner.