LB-2000-2368

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	2001-03-02
Publisert:	LB-2000-02368
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 00-1995 M/25 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02368 M/03.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Politiinspektør Mette Haldorsen) mot 1. A (Forsvarer: Advokat Aase Karine Sigmond), 2. B (Forsvarer: Advokat Lars Leversen).
Forfatter:	Lagmann Ola Melheim, formann. Lagdommer Peter L. Bernhardt. Sorenskriver Arnfinn Agnalt. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §260, §267, §268, §28a, §317, §162, §62, Fengselsloven (1958) §12, Straffeprosessloven (1981) §353, §437

Tiltalte nr 1 A, pt i varetekt i Oslo kretsfengsel, er født den *.*. 1975. Han er skoleelev ved - - Voksenopplæringssenter. Det er ikke gitt opplysninger om inntekts- og formuesforhold.

A er tidligere straffedømt to ganger slik det fremgår av strafferegisteret.

Tiltalte nr 2 B, bopel - - 30, Porsgrunn, er født den *.*. 1983. Han er skoleelev og har deltidsstilling som telefonselger og får utbetalt ca kr 5.000 pr måned.

B er tidligere ustraffet slik det fremgår av strafferegisteret.

Ved tiltalebeslutning av 21 februar 2000 utferdiget av Oslo statsadvokatembeter ble A og B med flere satt under tiltale ved Oslo byrett, som avsa dom den

6 juli 2000 med slik domsslutning:

1.

...

2.

A, f. *.*..75, dømmes for overtredelse av straffeloven §267, jf §268 annet ledd, §267, jf §268 første ledd og §260, første og fjerde ledd, alt sammenholdt med §62, til en straff av fengsel i 5 -fem- år og 6 -seks- måneder. Til fradrag i straffen går 275 -tohundreogsyttifem- dager for utholdt varetekt.

3.

B, f. *.*..83, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, §267, jf §268 annet ledd, og §317 første ledd, sammenholdt med §62, til en straff av fengsel i 1 -ett- år og 6 -seks- måneder. Fullbyrdelsen av 1 -ett- år av straffen utsettes med en prøvetid på 2 -to- år og under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet. Til fradrag i den ubetingede del av straffen går 11 -elleve- dager for utholdt varetekt.

4.

...

5.

...

Det ble også avsagt namsdom slik det fremgår av byrettens dom.

Om den nærmere gjerningsbeskrivelse vises det til byrettens dom hvor hele tiltalen er referert.

A har anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalen post I a, b, c, g og h.

B har anket over lovanvendelsen under skyldspørmålet vedrørende tiltalen post I a, post II a og IV samt straffutmålingen.

Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 10 august 2000 ble As anke henvist til ankeforhandling. Bs anke ble henvist for så vidt angår tiltalen post I a og straffutmålingen.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 27 februar - 1 mars 2001. De tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 16 vitner og vist et videoopptak av ranet ved X postkontor. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Lagretten ble forelagt fire hovedspørsmål og fire tilleggsspørsmål etter at rettens formann hadde endret spørsmålsskriftet slik det fremgår av rettsboken. Endringen refererer seg til tiltalen post I g og h, som ble ansett som et sammenhengende straffbart forhold. Lagretten har besvart spørsmål 1, 2, 3, 5, 6, 7 og 8 med ja. Spørsmål 4 og 6 er besvart med nei. Retten legger kjennelsen til grunn.

A blir etter dette å dømme for to overtredelser av straffeloven §268 annet ledd, jf §267, fem overtredelser av strl §268 første ledd jf §267 og tre overtredelser av strl §260, første og fjerde ledd, inkludert de forhold hvor skyldspørsmålet er rettskraftig avgjort av byretten.

Når det gjelder Bs anke, er den begrenset som foran beskrevet. Avgjørelsen av anken over lovanvendelsen avgjøres av de tre fagdommerne.

Lagmannsretten behandler først Bs anke over lovanvendelsen vedrørende tiltalen post I a.

Tiltalte har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ranet slik det er beskrevet i byrettens dom, er ikke grovt. Dette må gjelde selv om lagretten nå er kommet til et annet standpunkt ved behandlingen av As anke.

Byretten har funnet det overveiende sannsynlig at en av de pistolene som ble brukt, var ladd, men ikke funnet dette bevist. Da er et av de viktigste argumenter for å anse ranet som grovt, ikke oppfylt. Man kan heller ikke si at de andre veiledende kriterier i loven for å anse et ran for grovt, er oppfylt. Dette er utdypet i prosedyren.

Det er lagt ned slik påstand:

I byrettens dom gjøres den endring at B dømmes for overtredelse av strl §268 første ledd, jf §267.

Påtalemyndigheten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens begrunnelse er tilstrekkelig til å konstatere at det foreligger et grovt ran. De veiledende kriterier som fremgår av loven, er ikke avgjørende. Det må særlig legges vekt på den voldsomme påkjenning ranet hadde på de ansatte, slik byretten har beskrevet det. Videoopptaket er her det avgjørende bevis.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Bs anke forkastes.

2. Han idømmes saksomkostninger med kr 3.000.

Lagmannsretten tar først standpunkt til anken over lovanvendelsen. Denne del behandles av fagdommerne alene, jf strpl §353.

Da anken på dette punkt er begrenset, er retten bundet av beskrivelsen av bevisene under skyldspørsmålet slik det fremgår av byrettens dom.

Før man går inn på en nærmere vurdering, finner lagmannsretten å burde peke på at man her har fått en helt spesiell ankebehandling ved at man samtidig har til overprøvelse en bevisanke og en begrenset anke vedrørende den samme post i tiltalen. Som det fremgår av dommen, har lagretten avgjort skyldspørsmålet vedrørende post I for As vedkommende. Han er nå funnet skyldig i grovt ran. Fagdommerne har fulgt den samme bevisførsel, herunder sett videoopptaket. Selv om fagdommerne nå skal vurdere anken over lovanvendelsen alene på grunnlag av byrettens beskrivelse av faktum og den nærmere beskrivelse av hvorvidt ranet skal anses som grovt, er det ikke mulig helt å se bort ifra det inntrykk fagdommerne har fått av å se videoopptaket. Selv om det ikke skal skje noen utvidet bevisførsel ved vurderingen av lovanvendelsesanken, legger fagdommerne til grunn at byretten ved sin vurdering har fått det samme inntrykk av videoopptaket som fagdommerne nå har fått.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at byrettens beskrivelse av ranet er tilstrekkelig til å subsumere forholdet under strl §268 annet ledd. Det legges da til grunn at det skal foretas en skjønnsmessig totalvurdering, hvor de momenter som fremgår av loven, er av veiledende art.

Selv om byretten for sitt vedkommende ikke har funnet det bevist at den ene pistolen var ladd, tolker lagmannsretten byretten derhen at man i totalvurderingen har lagt vekt på at man anså det for overveiende sannsynlig at pistolen var ladd. Av NOU 1982:25 fremgår det at dersom det er benyttet et ladd skytevåpen, skal det legges særlig vekt på dette. At dette ikke er avgjørende i den forstand at det også kan legges vekt på bruk av en uladd pistol, fremgår av Rt-1993-1306.

Lagmannsretten viser videre til at byretten har bygget på at det ble foretatt en viss planlegging. At den bank man hadde tenkt å rane var nedlagt, er ikke avgjørende når man valgte en tilsvarende institusjon i nærheten, hvor de samme forberedelser kunne nyttiggjøres.

Lagmannsretten viser videre til at byretten har lagt særlig vekt på det foreliggende videoopptak og den belastning ranet er blitt for de tre funksjonærene, jf byrettens dom side 7-8.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at denne del av anken blir å forkaste.

Når det gjelder anken over reaksjonsspørsmålet, skal de fire lagrettemedlemmene som er uttrukket i forbindelse med behandlingen av As anke, delta også ved behandlingen av Bs anke over straffutmålingen, jf strpl §353.

Påtalemyndigheten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er av generalpreventive grunner nødvendig å reagere strengt mot ransforbrytelser. De tiltaltes individuelle forhold skal da tillegges mindre vekt. Det har vært en sterk økning av antall ran i de senere år. Det er her vist til oversikt fra Oslo politidistrikt for perioden 1987-2000.

I skjerpende retning er det særlig vist til den brutale måte postranet ble utført på og de alvorlige konsekvenser det har fått for funksjonærene. Dette gjelder særlig en av funksjonærene som er blitt omplassert og fortsatt har problemer.

Det er lagt ned slik påstand:

1. A, f. *.*. 1975, dømmes for overtredelse av strl §268 annet ledd, jf §267 og §268 første ledd, jf §267, samt de forhold hvor skyldspørsmålet er endelig avgjort ved byrettens dom, alt sammenholdt med strl §62, til en straff av fengsel i 6 år og 6 måneder.

Ved soning tilkommer han fradrag for 486 dager utholdt i varetekt.

2. Saksomkostninger idømmes med kr 6.000,-.

3. Bs anke forkastes.

4. Han idømmes saksomkostninger med kr 3.000,-.

Tiltalte A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Den straff som byretten har fastsatt, er vesentlig for streng.

Tiltalte har avgitt tilståelse på et tidlig tidspunkt, noe som bidro til oppklaring av flere forhold. Dette tilsier i seg selv en reduksjon i forhold til gjeldende straffenivå.

Uansett er det av byretten fastlagte nivå for høyt i forhold til rettspraksis. Det er her blant annet vist til Rt-1993-63 og side 1200 samt en del dommer fra lagmannsrettene.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Tiltalte anses på mildeste måte.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Tiltalte B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byretten har fastsatt en for høy straff. Det er ikke tatt tilstrekkelig hensyn til Bs personlige forhold og omstendighetene ved ranet. Han var bare 16 år og 8 måneder på ranstidspunktet. B hadde opparbeidet gjeld i et narkotikamiljø og var under press da han foreslo å utføre et ran. Han har nå kommet i ordnede forhold, idet han har flyttet til Porsgrunn, hvor han også har en kjæreste. Man kan derfor si at han er under rehabilitering. Da er det adgang til å gi samfunnstjeneste. Dette gjelder også om straffen ellers skulle ligge an til mer en ett års fengsel. Det er vist til Rt-1993-328 og side 993 og Rt-1992-1258.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Tiltalte anses på mildeste måte.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder As personlige forhold, vises det til fremlagte utskrift av personundersøkelse av 26 oktober 1992 og 20 august 1997. A er stoffmisbruker. Han håper at han kan sone under slike forhold at han kan få behandling og fortsette skolegangen, jf fengselloven §12.

A er tidligere straffedømt to ganger for vinningsforbrytelser.

Når det gjelder B, vises det til fremlagt personundersøkelse av 15 juni 2000 og 22 januar 2001. Som det her fremgår flyttet han sommeren 2000 hjemmefra og fikk egen bopel i Porsgrunn hvor han har en kjæreste. Han er nå skoleelev og arbeider fire kvelder i uken som telefonselger. Ifølge B har han ikke brukt narkotika siden sommeren 2000.

B er ikke tidligere straffedømt.

Ved straffutmålingen fremstår ranet av X postkontor som det alvorligste forhold, jf tiltalen post I a som angår både A og B.

A skal i tillegg dømmes for ytterligere et grovt ran, fem ran og tre tilfelle av bilbrukstyveri.

B skal i tillegg dømmes for et heleri og en narkotikaforgåelse.

Når det gjelder ranet av postkontoret, vises det i utgangspunktet til den beskrivelse som fremgår av byrettens dom, side 6-8, som lagmannsretten i hovedsak kan slutte seg til.

På ett punkt har lagmannsretten en avvikende bevisvurdering. Dette gjelder spørsmålet om den ene pistolen (Colt 45) var ladd. Lagmannsretten har funnet det bevist utover rimelig tvil at våpenet var ladd. Det vises til at A i to politiforklaringer har uttalt dette. Han har senere etter å ha lest Bs politiforklaring, uttalt at det foreligger en misforståelse, så vidt retten forstår hos den som har nedfelt forklaringen. Ifølge A skal det riktige være at han hadde magasinet med kuler tilgjengelig i lommen under ranet. Lagmannsretten finner ikke å kunne feste lit til denne forklaring. Uansett vil det å ha et ladd magasin i lommen være tilnærmet et ladd våpen.

Lagmannsretten legger som byretten særlig vekt på det sterke inntrykk man har fått av et brutalt ran gjennom videoopptaket. Det vises også til den meget alvorlige følge ranet har fått for særlig en av postfunksjonærene.

Ved straffutmålingen har lagmannsretten tatt utgangspunkt i Rt-1993-63 og side 1200. I Bs tilfelle vises det også til Rt-2000-1852 med henvisninger, også hva angår spørsmålet om samfunnstjeneste.

Lagmannsretten finner at straffen for As vedkommende bør settes til fengsel i fem år. I tillegg til det som er fremhevet av byretten, og det som er uttalt foran, peker man på at A nå er funnet skyldig i to grove ran.

Når det gjelder B, finner lagmannsretten i utgangspunktet at den straff som er fastsatt av byretten er i samsvar med rettspraksis. Et flertall i retten finner imidlertid at det likevel kan gis samfunnstjeneste, jf strl §28a, idet det foreligger sterke grunner som taler for samfunnstjeneste. Flertallet som består av alle dommerne, unntatt lagmann Melheim og ett lagrettemedlem skal bemerke:

B var bare 16 år og 8 måneder da ranet ble begått. Han flyttet fra Oslo sommeren 2000 og har tatt opphold i Porsgrunn. Der har han en kjæreste og hennes familie. Flertallet oppfatter det slik at B i dag lever innenfor en trygg sosial ramme. Han har fortsatt sin skolegang, oppnår der gode resultater og fått en deltidsstilling om kvelden. Det legges til grunn at han ifølge eget utsagn ikke har brukt narkotika siden sommeren 2000. B er derfor kommet i en annen livssituasjon og i en positiv utvikling hvor det kan være svært betenkelig å sette ham inn til soning.

Rettens mindretall, lagmann Melheim og ett lagrettemedlem, finner ikke at vilkårene for samfunnstjeneste er oppfylt. De av flertallet anførte grunner kan ikke sees å fylle lovens krav om sterke grunner, hvilket er et vilkår når den foretatte handling åpenbart tilsier mer enn ett års fengsel. Selv om B nå er kommet i mer ordnede forhold, foreligger det ingen reell rehabilitering. Det vises til Rt-2000-1852, som også gjaldt en tidligere ustraffet person under utdanning.

I overensstemmelse med flertallets standpunkt, dømmes B til samfunnstjeneste i 360 timer. Gjennomføringstiden, tilsynstiden og den subsidiære fengselsstraff skal være 1 år og 6 måneder. I den subsidiære fengselsstraffen fragår 11 dager for utholdt varetektsfengsel.

Saksomkostninger idømmes ikke, idet Bs anke har ført frem. I As tilfelle vises det til strpl §437.

Dommen er ensstemmig når det gjelder A. I Bs tilfelle foreligger dissens.

Domsslutning og slutning:

1. A, født *.*. 1975, dømmes for overtredelse av strl §268, annet ledd, jf §267, §268 første ledd, jf §267 og de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 6 juli 2000, alt sammenholdt med strl §62, til en straff av fengsel i 5 -fem- år.

Til fradrag i straffen går 487 -firehundreogåttisju- dager for utholdt varetektsfengsel.

Saksomkostninger idømmes ikke.

2. Bs anke over lovanvendelsen under skyldspørsmålet forkastes.

3. B, født *.*. 1983, dømmes for overtredelse av strl §268 annet ledd, jf §267, og de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 6 juli 2000, alt sammenholdt med strl §62. Straffen fastsettes til samfunnstjeneste i 360 -trehundreogseksti- timer. Gjennomføringstiden, tilsynstiden og den subsidiære fengselsstraff skal være 1 -ett- år og 6 -seks- måneder. I den subsidiære fengselsstraffen fragår 11 -elleve- dager for utholdt varetektsfengsel.

Saksomkostninger idømmes ikke.