LB-2000-263
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-20 |
| Publisert: | LB-2000-00263 |
| Stikkord: | Strafferett, Veitrafikkrett, Påkjørsel i gangfelt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen forhørsrett Nr 99-01410 F - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00263 M/01. Anke til Høyesterett tillatt fremmet, deretter forkastet; HR-2000-01100. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Politiadjutant Kari-Anne Hille Valla) mot A (Forsvarer: Advokat Mette Yvonne Larsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag A. Minsaas, formann. Lagdommer Regine Ramm Bjerke. Byrettsdommer Anne Magnus |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §3, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Drammen forhørsrett avsa den 27. september 1999 dom med slik domslutning:
A, født *.*. 1951, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3 til fengsel i 21 - tjueen - dager.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens dom.
A har erklært anke over Drammen forhørsretts dom av 27. september 1999. Anken gjelder straffutmålingen. Borgarting lagmannsrett har henvist anken til ankeforhandling ved beslutning av 21. januar 2000. Ankeforhandlingen ble avholdt i Oslo tinghus 20. juni 2000. Siktede møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Ingen vitner ble avhørt. Dokumentasjon fremgår av rettsboken.
Forsvareren nedla slik påstand: Straffen nedsettes
Aktor nedla slik påstand: Anken forkastes.
Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes.
Den 5. november 1998 cirka klokken 1750 kom domfelte kjørende i Holmestrandveien i Drammen i retning mot E-18. Det var tørr asfalt, mørkt og tett motgående trafikk. Foran et fotgjengerfelt ble han for sent oppmerksom på en fotgjenger som krysset feltet. Fotgjengeren ble kjørt ned og ble påført hodeskade, flere benbrudd og andre skader. Han avgikk ved døden noe over en måned senere, uten at det skyldes ulykken. Domfelte har ikke tatt noen bevisste sjanser eller kjørt hensynsløst. Fartsgrensen på stedet er 60 km/t, og han holdt en kjørehastighet på cirka 40-50 km/t, men han var et øyeblikk uoppmerksom. Det foreligger således en ubevisst uaktsomhet, men også når domfelte har gjort seg skyldig i en ubevisst uaktsomhet, beror straffutmålingen på en vurdering av hvor grov denne er, jf. R. N. Torgersen og Bjørn Engstrøm: Vegtrafikkloven og trafikkreglene (1998) side 103.
Uoppmerksomheten må betegnes som graverende. Domfelte bor i nærheten av åstedet, og han er lokalkjent på ulykkesstedet. Ulykkesstedet ligger på en opplyst og rett veistrekning, det er en gatelykt rett over fotgjengerfeltet, og domfelte hadde kjørt en forholdsvis lang rett strekning før ulykken skjedde. Det var ingen andre forhold i trafikkbildet som var egnet til å avlede hans oppmerksomhet. Det var derfor ingen grunn for ham til ikke å ha oppmerksomheten rettet mot fotgjengerfeltet, der det måtte være påregnelig at noen kunne komme til å krysse veibanen. Domfelte har forklart at det var tett motgående trafikk, og at en bil må ha stanset opp for å slippe fotgjengeren over. Likevel ble han ikke oppmerksom på fotgjengeren, som kom gående fra domfeltes venstre side, og som hadde passert cirka tre fjerdedeler av kjørebanen da han ble påkjørt. Det er opplyst at fotgjengeren var en gammel mann med stokk, og han må derfor ha befunnet seg i gaten en stund før påkjørselen. Fotgjengeren ble påført store skader. Lagmannsretten kan ikke legge avgjørende vekt på domfeltes forklaring om at han ble blendet av den motgående trafikken. Han har ikke forklart om noen andre blendingskilder enn den som normalt følger av en motgående bilstrøm i en opplyst, tørr bygate med nærlysene tent. Under enhver omstendighet burde han ikke ha kjørt videre hvis han var blitt så blendet at han ikke kunne se andre trafikkanter.
Det er vesentlig at fotgjengere skal kunne bevege seg trygt i et fotgjengerfelt, jf. Rt-1978-1303. De rettsavgjørelsene som forsvareren har lagt frem om straffeutmålingen ved uaktsomme trafikkovertredelser med alvorlige skadefølger, endrer ikke lagmannsrettens vurdering. Dels gjelder ikke avgjørelsene påkjørsler i fotgjengerfelt, dels har fotgjengerne vært delvis å bebreide, og dels har førernes oppmerksomhet - i motsetning til hva tilfellet er for domfelte i nærværende sak - blitt avledet av andre faremomenter i trafikkbildet.
At saken har fått medieomtale, kan kun tillegges begrenset vekt ved straffutmålingen. Det samme gjelder hensynet til mulige konsekvenser for domfelte i hans stilling som vekter. Det er for øvrig ikke konkretisert hvilke konsekvenser det vil få for ham om straffen gjøres ubetinget istedenfor betinget.
Avgjørelsen har gått domfelte i mot. I samsvar med hovedregelen i straffeprosessloven §436 annet jf. første ledd dømmes han til å erstatte staten omkostningene ved saken. Beløpet settes skjønnsmessig til 2.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å erstatte staten saksomkostninger for lagmannsretten med 2.000 - totusen - kroner.