LB-2000-2672
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-27 |
| Publisert: | LB-2000-02672 |
| Stikkord: | Straffeprosess, Erstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 97-00288 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02672 M/01. Påkjært til Høyesterett; A tilkjent kr 8.000,- i erstatning, se HR-2000-01545. |
| Parter: | Saksøker: A (Prosessfullmektig: Advokat John Christian Elden). Saksøkt: Staten v/påtalemyndigheten v/statsadvokat Walter Wangberg. |
| Forfatter: | Lagdommer Øystein Hermansen, formann. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Agnar A Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §448, §318 |
Saken gjelder krav om erstatning etter strpl §448 i forbindelse med strafforfølgning.
A framsatte ved begjæring 10 september 2000 fra advokat John Christian Elden til Borgarting lagmannsrett, krav om erstatning fra staten v/Justisdepartementet med kr 14.400, under henvisning til strpl §448.
I begjæringen heter det bl a:
Saksøker er datter av B. Hun kontaktet meg for bistand i anledning C-saken der hennes avdøde far av de offentlig oppnevnte forsvarere ble hengt ut som en alternativ gjerningsmann. Jeg viser herunder til lagmannsrettens kjennelse av 18. august d.å., der retten oppsummerer den offentlige forsvarers anførsler slik (s 41):
«Lagmannsretten finner ellers grunn til å bemerke at forsvareren går svært langt når han utpeker B som gjerningsmann. Denne utpeking bygger i all hovedsak på spekulasjoner.»
Saksøker deler denne oppfatning.
Advokat Elden opplyser i begjæringen at han ble kontaktet i forbindelse med at påtalemyndigheten gjennom media hadde gitt uttrykk for at det ville bli rettet etterforskning mot B. Etter henvendelse fra advokat Elden opplyste statsadvokat Lars Frønsdal at B ikke er mistenkt av påtalemyndigheten, men at det foretas etterforskning «til avkreftelse av mistanke sådd av andre enn politi og påtalemakt». Advokat Elden framholder videre:
Slik saken står, må det legges til grunn at avdøde - og derigjennom hans pårørende - uforskyldt er brakt inn i en alvorlig drapsetterforskning med omfattende medieomtale. Det må anses som påregnelig og naturlig at hun oppsøkte advokatbistand i sakens anledning for råd om hvordan hun kunne gå frem for å beskytte sin fars ettermæle.
A har nyttet advokatbistand med 22,5 timer. Det totale salærkrav utgjør kr 14.400. Det gjøres gjeldende at strpl §448 hjemler As krav om dekning av advokatutgiftene, og at lagmannsretten må kunne realitetsbehandle kravet. Det presiseres i begjæringen at det ikke er noe å laste politi eller påtalemyndighet for, men at erstatningskravet for det offentlige bygger på objektivt ansvar for skade/ulemper som er påført ved strafforfølgning.
A har lagt ned denne påstand:
Staten v/Justisdepartementet erstatter A kr 14.400,-. Oppfyllingsfrist er 14 dager etter at kjennelse er avsagt.
Begjæringen ble av retten oversendt påtalemyndigheten til uttalelse. Oslo statsadvokatembeter opplyste 19 september 2000 at førstestatsadvokat Walter Wangberg ved Hordaland statsadvokatembeter er oppnevnt som settestatsadvokat av Riksadvokaten for så vidt gjelder anmeldelse av 14 oktober 1999 fra advokat Elden på vegne av A mot Camilla Juell Eide, Erling Moss og Pax forlag. Erstatningskravet er knyttet opp mot As advokatutgifter i forbindelse med anmeldelsen, og Oslo statsadvokatembeter mente det korrekte er at den oppnevnte settestatsadvokat uttaler seg på påtalemyndighetens vegne i nærværende erstatningssak.
Settestatsadvokaten har i brev 8 oktober 2000 til lagmannsretten konkludert med at påtalemyndigheten ikke har noe å bemerke til at kravet tas følge. Det framholdes bl a:
De advokatutgifter som begjæringen omfatter anses å være en ulempe påført A ved «annen forføyning» under behandlingen av Cs gjenopptakelsessak, jf. strpl §448 første ledd og anses således å gå inn under lovens ordlyd. Hensett til karakteren av de påstander som er fremsatt mot hennes far, anses det rimelig å tilkjenne henne erstatning. Jeg har ikke noe å bemerke til erstatningskravets størrelse. Hensett til at det er Borgarting lagmannsrett som har behandlet gjenopptakelsesbegjæringen i første instans, finner jeg det riktig at også lagmannsretten avgjør erstatningsbegjæringen.
Påtalemyndigheten framholdt videre at 3-månedersfristen i strpl §448, jf §318 første ledd var oversittet, men at det bør kunne gis oppreisning for fristoversittelsen.
Advokat Elden bestred i brev hit 11 oktober 2000 at begjæringen var fremmet for sent, idet det ble hevdet at 3-månedersfristen først begynte å løpe fra det tidspunkt lagmannsrettens kjennelse i gjenopptakelsessaken ble gjort kjent for A. Subsidiært søkes imidlertid om oppreisning for fristoversittelse.
Lagmannsretten bemerker:
Strpl §448 gir hjemmel for å tilkjenne erstatning til andre enn siktede, for skade eller annen ulempe som er påført ved etterforskningsskritt eller annen forføyning under saken. Påtalemyndigheten har lagt til grunn at det i dette tilfellet foreligger en forføyning som omfattes av bestemmelsen. Erstatning kan i slike tilfelle tilkjennes «når det etter forholdene fremstiller seg som rimelig». Det er forhørsretten «eller den rett som har besluttet forføyningen» som er rette vedkommende til å avgjøre erstatningskravet.
Lagmannsretten er i sterk tvil om erstatningsbegjæringen fra A kan realitetsbehandles av denne rett. Også As advokat har i begjæringen uttrykt tvil om dette, men har etter omstendighetene valgt å sende begjæringen hit. Bakgrunnen for at begjæringen er framsatt overfor lagmannsretten, er at gjenopptakelsessaken som kravet knytter seg til, har vært behandlet av lagmannsretten. Denne rett kjenner således saken, og prosessøkonomiske hensyn taler for at samme rett avgjør erstatningskravet. Lagmannsretten bemerker også at lovens ordlyd ikke er utformet spesielt med sikte på tilfeller der kravet knytter seg til en gjenopptakelsessak. Etter omstendighetene antar lagmannsretten at den er kompetent til å treffe realitetsavgjørelse.
Etter §448 annet ledd må kravet settes fram senest tre måneder etter at vedkommende har fått kjennskap til skaden og dens omfang. Det alt overveiende arbeid det kreves erstatning for skriver seg fra 1999, og har sitt utspring i uttalelser om B i boka av Camilla Juell Eide og Erling Moss om Torgersensaken, som ble utgitt på Pax forlag i april 1999. Som påpekt av påtalemyndigheten, er det mye som taler for at kravet er fremmet for sent. Advokat Elden hevder at fristen først begynner å løpe fra lagmannsrettens kjennelse av 18 august 2000 i gjenopptakelsessaken. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å ta uttrykkelig standpunkt til fristspørsmålet og om det etter omstendighetene er grunnlag for «oppreisning», jf strpl §318 første ledd. Lagmannsretten finner under enhver omstendighet at det ikke er rimelig at A tilkjennes erstatning etter strpl §448.
Ut fra det innsendte materialet må det legges til grunn at advokat Eldens arbeid i hovedsak har sammenheng med bemerkningene som framkommer om B i boka av Camilla Juell Eide og Erling Moss. Advokatbistanden omfatter bl a anmeldelse av forfatterne og forlaget. At påtalemyndigheten etter henvendelse fra advokat Elden har opplyst at påtalemyndigheten på grunn av bokutgivelsen så seg forpliktet til å foreta undersøkelser omkring B, og at det deretter har vært en viss korrespondanse mellom advokat Elden og påtalemyndigheten bør ikke å være avgjørende for erstatningsspørsmålet. Det er ikke etterforskningen eller forføyninger ellers under gjenopptakelsessaken som har vært sentrale for As og advokatens engasjement, men nevnte bokutgivelse.
Det tilføyes at det ikke bør være avgjørende for rimelighetsvurderingen at en av forfatterne av boka, advokat Erling Moss, fra september 1999 har vært offentlig oppnevnt forsvarer i gjenopptakelsessaken vedrørende C.
Påtalemyndigheten har ikke hatt innvending mot at retten tar erstatningskravet til følge. Påtalemyndighetens syn binder imidlertid ikke retten, jf Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven II s 1054. Lagmannsretten finner etter omstendighetene at påtalemyndighetens positive syn på kravet ikke bør være avgjørende.
Erstatningskravet tas etter dette ikke til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten v/påtalemyndigheten frifinnes.