LB-2000-2673
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-20 |
| Publisert: | LB-2000-02673 |
| Stikkord: | Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen namsrett Nr 00-01130 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02673 K04. Kjæremålet til Høyesterett forkastet, dog slik at lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt gjelder bestemmelsen om at May-Brit Hagen Vale og Anne Gro Hagen pålegges å avstå fra å innkreve noen form for betaling for parkering, se HR-2000-01448. |
| Parter: | Kjærende parter: Kari Martinsen, Anne Nymoens dødsbo, Doris Andersen, Alfhild Olsens dødsb, Karin Syversen, Berit Rinker Jensen (Prosessfullmektig: Advokat Knut Walle-Hansen). Kjæremotparter: Anne Gro Hagen, May-Brit Hagen Vale (Prosessfullmektig: Advokat Tor Vale). |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F. Jensen. Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Lars Jorkjend |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6, §15-8, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §46, Hevdslova (1966) §4, Servituttlova (1968) §5, §6, §7, §8, §3-4 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning i forbindelse med omlegging av parkeringsordning for festere av hytteeiendommer.
De kjærende parter - Kari Martinsen, Anne Nymoens dødsbo, Doris Andersen, Alfhild Olsens dødsbo, Karin Syversen og Berit Rinker Jensen som også omtaltes som festerne - har festet hyttetomter fra gnr. 8 bnr. 17 i Hurum, som eies av kjæremotpartene, Anne Gro Hagen og May-Brit Hagen Vale, i det følgende også benevnt bortfesterne eller grunneierne. Det er tale om fem tomter ettersom to av de kjærende parter (Karin Syversen og Berit Rinker Jensen) etter det opplyste er sameiere i ett festeforhold. De nærmere omstendigheter vedrørende opprinnelige festeavtaler og oppføringen av hytter på eiendommene kan være noe uklare, men det er opplyst at det på hver tomt var bygget hytte før 1967 og at det forelå tidligere avtaler som ble avløst ved likelydende festekontrakter dette år. Det er også opplyst at festekontraktene er forlenget og løper til år 2027. Kontraktenes punkt 6 lyder:
6. Veier og vannanlegg. Grunneieren påtar seg å opparbeide nødvendig adkomst til tomten. Dette gjelder både adkomst til den spesielle tomt og dessuten de veier som blir felles for flere tomter. Grunneieren anviser parkeringsplass for festeren.
- - -
Til dekning av omkostninger for vei- (og vannanlegg) med videre betaler festeren et engangsbeløp på kr 1.750,-. Beløpet betales ved denne avtales underskrift og innsettes på egen konto i Hurums Sparebank lydende på «Per Hagen, festekontrakter, Selvig Hjemmeskog.
Til fremtidig vedlikehold, reparasjoner m.v. betaler festeren en fast avgift på kr 25,- pr. år for vei, vann etc. Denne avgift kan indeksreguleres på samme måte som festeavgiften. Alle veier over eiendommen er private og skal kun brukes av festeren. Veien kan efter grunneierens nærmere bestemmelse stenges med bom som låses. Hver fester får utlevert sin nøkkel som kun kan benyttes til festerens egen bil eller til besøkende. Hvis festeren lar uvedkommende benytte nøkkel eller ikke betaler den årlige vedlikeholdsandel av veier og vannanlegg, kan nøkkel og kjøretillatelse på veien i Selvig Hjemmeskog inndras uten søksmål av grunneieren. I vårbløyten kan grunneieren stenge alle veier for bilkjøring hvis han finner dette påkrevet.
Fra 1970 - kanskje noe før - har festerne regelmessig parkert sine biler på den vei på bortfesternes eiendom som leder fram til festetomtene, i nærheten av egen tomt. Bortfesterne har ikke reist innvending mot denne parkering eller krevet noen form for godtgjøring.
Den 14. januar 2000 sendte bortfesterne brev til festerne med opplysning om at det fra og med 1. mai 2000 ville bli innført en ordning med parkeringsavgift for biler som ikke parkeres på de enkelte festetomter. Årsavgiften var satt til kr 2.500, eller henholdsvis kr 5 pr time og kr 50 pr døgn. Ved mislighold ville det bli krevet et gebyr på kr 300, og gjentatt mislighold kunne føre til borttauing for eiers risiko. Samtidig ble parkering på bortfesternes eiendom henvist til et særskilt opparbeidet areal som ifølge namsretten ligger ca 300 meter fra festetomtene. Avstanden er omtvistet.
Festerne bestred at bortfesterne hadde rett til å foreta slik omlegging av parkeringsordningen. I en viss utstrekning fortsatte de derfor å parkere som før, noe som har medført ileggelse av en rekke gebyr. Bortfesterne har også fysisk sperret av tre av de tidligere brukte parkeringsplasser med store steiner. Borttauing skal ikke ha skjedd.
Festerne tok 19. mai 2000 ut forliksklage for Hurum forliksråd med påstand om at bortfesterne skulle pålegges å fjerne de nevnte steiner. Forliksbehandling skal ha funnet sted, og saken er henvist til retten. Den 30. juni 2000 fremmet de begjæring til Drammen namsrett om midlertidig forføyning med påstand om at bortfesterne skulle pålegges å avstå fra å taue bort festernes biler parkert på plasser ved festetomtene. Etter muntlig forhandling avsa Drammen namsrett den 20. juli 2000 kjennelse med slik slutning:
De saksøkte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger med kr 21.302, med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Namsretten fant at festerne ikke hadde sannsynliggjort rett til å parkere langs veien på bortfesternes eiendom. Retten var derimot kritisk til og tvilte på om det var adgang til å kreve parkeringsavgift. Bortfesterne ble imidlertid frifunnet fordi namsretten mente at festerne ikke hadde sannsynliggjort rett til vederlagsfri og uhindret rett til å parkere som før. Om sakens nærmer enkeltheter vises for øvrig til namsrettens kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Festerne har rettidig påkjært kjennelsen til lagmannsretten på grunn av feil i faktum og i rettsanvendelsen. Bortfesterne har tatt til motmæle.
De kjærende parter har i hovedtrekk fremholdt:
Motpartens prosessuelle innsigelser er uholdbare. For så vidt angår Karin Syversen, vises til namsrettens kjennelse side 7. Siden saken kom opp har både Anne Nymoen og Alfhild Olsen avgått ved døden. Fordi motparten ikke aksepterer overføring av festekontrakter, har det vært nødvendig å føre opp dødsboene som parter.
Det er ikke opparbeidet vei helt fram til noen av hyttene, men det er mulig å komme seg fram gjennom terrenget til to av hyttene. Saken har derfor stor betydning for samtlige.
Allerede i 1967 parkerte festerne på tydelig opparbeidede plasser, noen opparbeidet ved bruk av fyllmasse. Dette har vært kjent for bortfesterne. Uten forhåndskonferanse har bortfesterne endret dette i 2000 for å skaffe seg en ny inntektskilde. Dertil kommer at det nye parkeringsarealet ligger langt fra festetomtene, over 700 meter langs veien. Plassen ligger høyere enn festetomtene i ulendt terreng, og den er anlagt utenfor den låste bommen. Avstanden skaper vanskeligheter for flere av partene som har bevegelsesproblemer.
Ifølge namsretten har antall parkerte biler steget de senere år. Dette har imidlertid ikke skapt vanskeligheter for ferdselen langs veien.
Noen hundre meter fra de kjærende parters tomter finnes et stort hytteområde der bortfesterne bortfester vel 100 hyttetomter. Forholdene i dette store feltet er annerledes, og den parkeringsplass som nå er opparbeidet omfatter bare de kjærende parter. En rekke av anførslene, som bl.a. er basert på en dom avsagt av Lier, Røyken og Hurum herredsrett i 1975, er knyttet til dette feltet der festerne imidlertid ikke har tilsvarende kontraktsfestet rett til parkering. I praksis har bortfesterne også behandlet dette hyttefeltet annerledes.
Avgiften er ikke hjemlet i festekontrakten. Beløpet på kr 2.500 pr år er ikke søkt underbygget ved budsjett eller lignende. Etter at anleggskostnader er dekket, vil det bli en ren nettoinntekt for motparten.
Festerne har ingen plikt til å betale avgift, og bortfesterne kan da ikke være berettiget til å gjennomføre borttauing. Festerne har følgelig sannsynliggjort et krav som kan gi grunnlag for midlertidig forføyning.
Namsretten har uriktig kommet til at festerne har vært i rettsvillfarelse angående retten til å parkere på de tidligere plasser. Dette angår utstrekningen av et rettsforhold og ikke oppfatningen av innholdet i en rettsregel. Følgelig kan festerne i forhold til hevdsloven §4 ha vært i aktsom god tro, uten hensyn til om de har vært i villfarelse om omfanget av sin rett.
Dersom det legges til grunn at bilene kan kreves omplassert til andre parkeringsplasser, vil det være grenser for hvor langt fra festernes tomter dette arealet kan ligge. I en slik situasjon må det foretas en skjønnsmessig vurdering basert på en interesseavveining der et utgangspunkt vil være at festernes rett ikke kan forringes vesentlig. En slik avveining vil føre til at omlegging ikke kan finne sted. Retten til å bruke de tidligere plasser er dermed sannsynliggjort.
Festerne har et åpenbart behov for å unngå bøtleggelse og borttauing. Dermed foreligger sikringsgrunn. Alternativet med deponering av avgift er illusorisk på grunn av de krav som stilles fra bortfesternes side. Det er kommet frem at bortfesterne forlanger at ilagte parkeringsgebyr skal betales. Festerne må også underskrive et dokument som innebærer at de aksepterer omlegging.
Det er ikke rimelig å forlange sikkerhetsstillelse. Festerne kan derimot godta at det settes tidsfrist for stevning til Drammen byrett.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. Grunneierne Anne Gro Hagen og May-Britt Hagen Vale pålegges å avstå fra å foreta borttauing av privatbiler parkert på de opparbeidede plasser ved festetomtene til saksøkerne. Det kreves videre av grunneierne at ileggelse av parkeringsgebyrer opphører og at hindrene ved parkeringsplassen fjernes inntil hovedsaken er rettskraftig avgjort.
2. Anne Gro Hagen og May-Britt Hagen Vale pålegges å erstatte saksomkostningene for namsretten og for kjæremålsbehandlingen i lagmannsrett.
Kjæremotpartene har i det vesentlige anført:
I området har det skjedd en utvikling med stadig mer omfattende bruk av arealene utenfor egne festetomter. Dette har det vært nødvendig å slå ned på. Slik bruk er økende parkering, aktiviteter på stranden, hærverk på bom, opplag av båter, ulovlig bygging og hugging av trær m.m. Det er i denne sammenheng vist til Lier, Røyken og Hurum herredsretts dom fra 1975 og Drammen namsretts kjennelse av 25. juli 2000. De kjærende parter har vist liten vilje til å få en rask avklaring av tvisten. I mellomtiden fortsetter flertallet å parkere som tidligere.
Flere av de kjærende parter er ikke søksmålsberettigede etter festekontraktene. Dette gjelder Anne Nymoens dødsbo som ikke har søkt om kontraktsoverføring. Doris Andersen har solgt hytta til sin sønn, og Karin Syversen har ikke egen festekontrakt.
Etter festekontraktene må festerne finne seg i anvisning av parkeringsplass. Vei til festetomtene kom først i 1968-70. Tanken var da at festerne skulle parkere på egne tomter, eller få anvist plass som ikke var til sjenanse for bortfesterne. Festerne har aldri opparbeidet parkeringsplasser. For en av plassene foreligger det tinglyst bruksrett til fordel for Per og Turid Hagen.
De kjærende parter har selv valgt parkeringssted, like utenfor egne festetomter. Opplegget ble akseptert fordi parkeringen i mange år var beskjeden og ikke til sjenanse. Det var også et omfattende sosialt fellesskap mellom de involverte på begge sider. De kjærende parter var klar over at det var tale om velvillighet fra bortfesternes side, jf dommen fra 1975. Festerne har vært innforstått med at de ikke hadde parkeringsrettigheter utenfor egne tomter.
Festekontraktene gir ikke festerne noen rett til å parkere på bortfesternes eiendom. Det ville i så fall ha stått eksplisitt i kontraktene. At det i de nye kontraktene i 1967 ble tatt inn bestemmelse om anvisning av parkeringsplass, skyldes at de kjærende parters hytter allerede var etablert på dette tidspunkt.
Som følge av generasjonsskifter m.v. har bilbruk og parkering økt de senere år. For hver festetomt kan det nå stå parkert opptil 3-4 biler. Derfor var det nødvendig å opparbeide et sentralt parkeringsareal for hele området. Det er ikke dekning for å hevde at området ikke er trygt.
Flere av festerne kan kjøre helt fram og parkere på egne tomter om de opparbeider atkomst. Noen av de andre kunne lett ha opparbeidet atkomst om det ikke hadde vært foretatt ulovlig utbygging av tomtene. De sistnevnte har bare 300 meter gangavstand til det nye parkeringsområdet.
Festerne betaler i dag bare festeavgift i henhold til prisregulering med ca kr 1.250 pr år for hver tomt. I forbindelse med fremføring av vei og vann betalte de kr 4.500, men det ga ingen parkeringsrett. De innførte avgifter skal dekke utgifter til opparbeidelse av den nye parkeringsplassen som utgjorde ca kr 200.000, og til kontroll. Avgiftene er ikke urimelige.
Namsretten har korrekt kommet til at festerne kan henvises til å parkere på egne tomter eller på det særskilt opparbeidede arealet. Den parkering som har foregått må regnes som tålt bruk, som ikke kan gi grunnlag for rettserverv.
Sikringsgrunn etter tvangsloven §15-2b foreligger heller ikke. Inntauing er ikke igangsatt. Allerede i juni tilbød bortfesterne en midlertidig ordning som tillot festerne å parkere en bil som tidligere mot å deponere årlig avgift eller betale med forbehold. De fortsatte imidlertid å parkere med den følge at de ble ilagt kontrollavgift. Tilbudet er gjentatt i august, men da med tilføyelse om at ilagt kontrollavgift også må betales.
Parkering på det nye området kan ikke innebære vesentlig skade eller ulempe når en tar i betraktning tilbudet om midlertidig ordning. Det bør også legges en viss vekt på at festerne ikke har benyttet seg av muligheten for å få en raskere avgjørelse i hovedsaken. For øvrig anføres, med henvisning til Falkanger m.fl. «Tvangsfullbyrdelsesloven» bind II side 883, at det ikke er hjemmel for kravet om forbud mot å ilegge parkeringsgebyr.
Omgjøres namsrettens kjennelse må det settes en knapp frist for stevning. Det må også stilles sikkerhet for kontrollavgifter med kr 60.000, dvs kr 10.000 pr fester.
Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Drammen namsretts kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å avvise begjæringen i forhold til noen av de kjærende parter. For så vidt angår situasjonen for Berit Rinker Jensen og Karin Syversen, nøyer lagmannsretten seg med å vise til namsrettens merknader i kjennelen side 7-8. Lagmannsretten har heller ingen avgjørende innvending mot at dødsboene etter Anne Nymoen og Alfhild Olsen er ført opp som parter. At dødsboene eventuelt ikke har fått igangsatt arbeid med formell overføring av kontraktene, kan ikke være noe poeng i den foreliggende situasjon. Til anførselen om at Doris Andersen skal ha overdratt festekontrakten til sin sønn, bemerkes at dette bare er søkt sannsynliggjort ved fremleggelse av et formløst brev fra Doris Andersen til bortfesterne der det opplyses at hun har solgt hytta. Lagmannsretten har for øvrig ingen grunn til å betvile at advokat Knut Walle-Hansen har fullmakt til å representere de aktuelle eiere av festetomtene, jf tvistemålsloven §46.
I festekontraktene heter det at «grunneieren anviser parkeringsplass for festeren». Dette må forstås slik at det er tale om anvisning av plass på bortfesternes (grunneiernes) eiendom.Uten protest fra bortfesterne har festerne deretter i minst 30 år parkert på bortfesternes eiendom. Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn ikke tvilsomt at de kjærende parter i utgangspunktet har juridisk rett til å parkere på bortfesternes eiendom. Dette standpunktet står fast uten hensyn til om det var tanken at noe av parkeringen skulle skje på festernes egne tomter, når veien inn i området ble anlagt og hvem som opparbeidet de parkeringslommer som den enkelte fester har benyttet.
Bortfesterne har vist til forholdene i et nærliggende, større hytteområde som har vært behandlet i et par rettstvister, og har gjort gjeldende at disse avgjørelser også må tillegges betydning i vår sak. Lagmannsretten er ikke enig i at det er grunnlag for en slik sammenligning. Det er på det rene at det i kontraktene som gjelder for festetomtene i det større område, ikke er tatt med tilsvarende bestemmelse om at grunneieren anviser parkeringsplass for festeren. Så vidt skjønnes har dette vært et bevisst poeng fordi forholdene ikke har ligget til rette for tilsvarende parkering i det større området. Lagmannsretten oppfatter det også slik at parkeringen i praksis har blitt gjennomført på forskjellige måter i de to områdene. Andre tvistigheter knyttet til båtopplag, strand- og bryggebruk, byggevirksomhet og hogst, som for øvrig fortrinnsvis synes knyttet til det større området, jf Drammen namsretts kjennelse av 25. juli 2000, er uten direkte betydning for den sak om midlertidig forføyning som nå står til behandling for lagmannsretten.
Slik saken foreligger opplyst legger lagmannsretten til grunn at den enkelte av de kjærende parter i det alt vesentlige har holdt seg til samme parkeringsplass like i nærheten av egen festetomt. Av denne grunn kan spørres om de har ervervet en rett til fortsatt å benytte de samme plasser, med den konsekvens at bortfesterne ikke lenger har i behold adgangen etter kontrakten til å anvise parkeringsplass. Svaret på dette spørsmålet kan være usikkert, og det kunne være behov for mer utfyllende opplysninger om den faktiske bruk gjennom årene og situasjonen i området i dag. På det foreliggende grunnlag konkluderer lagmannsretten imidlertid med at de kjærende parter neppe har ervervet en slik definitiv rett, og viser blant annet til reglene om omskiping og avskiping av servitutt etter servituttloven av 29. november 1968 §5, §6, §7, §8 Forutsettes det at bortfesterne kan kreve omlegging, må det med støtte i de nevnte bestemmelser, på den annen side være klart at dette må skje på en måte som i rimelig utstrekning ivaretar festernes interesser og behov.
Noe helt annet er om omlegging av parkeringsordningen kan kombineres med et krav om betaling i form av avgift. Kontraktene gir ikke holdepunkter for fremsettelse av et slikt krav, og det har heller ikke vært krevet betaling i de mange årene bilene har stått parkert på bortfesternes eiendom. Etter lagmannsretten vurdering innebærer dette at bortfesterne ikke kan ha adgang til å innføre en avgift som fungerer som en ren inntektskilde for bortfesterne. Derimot må trolig godtas at bortfesterne utligner påløpte kostnader som har vært nødvendige for å opparbeide et alternativt parkeringsområde i henhold til de retningslinjer som er angitt i foregående avsnitt.
Denne drøftelsen viser at bedømmelsen av rettsforholdet mellom partene er vanskelig, og at det er tvilsomt hvor langt bortfesterne kan gå i å endre tidligere ordning. Hvilken fremgangsmåte som i så fall skal følges, kan også volde tvil. Lagmannsretten finner det imidlertid relativt klart at bortfesterne har gått for raskt frem og at de egenmektig har innført en ordning som festerne ikke plikter å finne seg i. Retten peker i denne forbindelse på at ordningen ble gjennomført uten at festerne fikk anledning til å uttale seg på forhånd, at flere av de tidligere plasser ble fysisk blokkert med store steiner, at festerne ble henvist til å parkere langt fra tidligere plasser og at det ble innført en meget høy avgift, dobbelt så stor som den egentlige festeavgift, og uten nærmere dokumentasjon av kostnadene. Ser en endringene og fremgangsmåten under ett, blir konklusjonen at bortfesterne har krenket festernes rettsstilling etter kontrakten. I en situasjon der det ikke er godtgjort noe sterkt behov for rask omlegging, må festerne kunne kreve å få holde fast ved tidligere ordning i en begrenset og rimelig overgangsperiode. Festerne har følgelig sannsynliggjort at de har et krav som kan gi grunnlag for midlertidig forføyning, jf tvangsloven §15-1.
Den ordning som borfesterne har søkt å innføre ved krav om parkering i lenger avstand fra festetomtene mot betydelig avgiftsbeløp og med trussel om kontrollavgift og borttauing, har påført festerne vesentlig ulempe av praktisk og økonomisk art. Slik konflikten har utviklet seg finnes det nødvendig å finne fram til en midlertidig løsning for å forhindre at festerne fortsatt utsettes for ulemper som nevnt. Det forslag til ordning som er fremsatt i brev av 9. august 2000 fra advokat Vale ivaretar ikke festernes interesser på en akseptabel måte, idet det her er forutsatt at festerne skulle underskrive et dokument som kunne oppfattes som en godkjennelse av omleggingen. Det foreligger således sikringsgrunn etter tvangsloven §15-2 bokstav b, jf §15-6 om sannsynliggjøring av krav og sikringsgrunn.
Som det fremgår har festerne etter lagmannsrettens vurdering sannsynliggjort å ha rett til å parkere som før - uten noen form for betaling - i en rimelig overgangsperiode. Med enkelte språklige endringer vil festernes påstand for lagmannsretten derfor bli tatt til følge. Beslutning om midlertidig forføyning med dette innhold vil ikke ha slik virkning for bortfesterne at begjæringen bør avslås etter tvangsloven §15-2 annet ledd. Ettersom innkreving av kontrollavgift i dag hviler på et uholdbart privatrettslig grunnlag, kan det ikke være noe til hinder for å sette forbud mot slik innkreving. Det er således ikke treffende å oppfatte et slikt forbud som en beslutning som forhindrer rettergangsskritt for domstol.
Retten finner ikke at de kjærende parter bør pålegges å stille sikkerhet etter tvangsloven §15-6. Derimot bør det settes frist for søksmål etter §15-8 tredje ledd. To uker antas å være tilstrekkelig.
De pålagte tiltak iverksettes straks, og har varighet inntil det er truffet bindende avtale mellom partene, eller inntil det foreligger endelig rettslig avgjørelse.
Kjæremålet har ført fram og saken er helt ut vunnet av de kjærende parter. Det finnes ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd og tvangsloven §3-4. Kjæremotpartene vil derfor bli pålagt å dekke de kjærende parters nødvendige omkostninger for namsrett og lagmannsrett. Disse er av de kjærende parters prosessfullmektig oppgitt til henholdsvis kr 24.300 og kr 12.600, som inkluderer kjæremålsgebyr med kr 3.600, til sammen kr 36.900. Det er ikke fremkommet innsigelser til beløpene som vil bli tatt til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Mai-Brit Hagen Vale og Anne Gro Hagen pålegges straks å fjerne oppsatte stener som hindrer brukerne av festetomter tilhørende Kari Martinsen, Anne Nymoens dødsbo, Doris Andersen, Alfhild Olsens dødsbo, Karin Syversen og Berit Rinker Jensen å benytte tidligere opparbeidede parkeringsplasser, og å avstå fra å innkreve noen form for betaling for parkering. Pålegget gjelder inntil det foreligger bindende avtale om parkeringsordningen mellom partene eller rettskraftig domstolsavgjørelse, men er avhengig av at den enkelte fester innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse reiser søksmål for Drammen byrett for avklaring av tvisten.
2. I saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler May-Brit Hagen Vale og Anne Gro Hagen in solidum til Kari Martinsen, Anne Nymoens dødsbo, Doris Andersen, Alfhild Olsens dødsbo, Karin Syversen og Berit Rinker Jensen 36.900 -trettisekstusennihundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.