LB-2000-2815

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-11-19
Publisert:	LB-2000-02815
Stikkord:	Forvaltningsrett, Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-03015 A/33 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02815 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00234.
Parter:	Ankende part: Bernhard Grinde (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Stordrange). Motpart: Staten v/Kommunal- og regionaldepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Ida Hjort Kraby).
Forfatter:	Lagdommer Vincent Galtung, formann. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Lagdommer Einar Kaspersen
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §2, Plan- og bygningsloven (1985) §35, Tvistemålsloven (1915) §180, §213, Friluftsloven (1957), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §25

Ved vedtak av 5. februar 1999 stadfestet Fylkesmannen i Rogaland Tysvær kommunes vedtak av 5. mai 1998 om å ekspropriere deler av gnr 100 bnr 1 i Tysvær kommune. Saken gjelder krav om at fylkesmannens vedtak må kjennes ugyldig.

Bernhard Grinde er eier av gnr 100 bnr 1 i Tysvær kommune. Han overtok eiendommen på odel i 1988. Gården er på ca 720 dekar, hvorav ca 100 da produktiv skog og ca 15 da dyrket mark. Øvrige deler av gården er utmark.

Tysvær kommunestyre godkjente den 14. mai 1991 reguleringsplan for område «Søvik» i Tysvær kommune. Reguleringsplanen omfattet bl.a arealer tilhørende Bernhard Grinde. Vedtaket ble opphevet av fylkesmannen på grunn av saksbehandlingsfeil. Kommunen tok opp igjen arbeidet med reguleringsplanen i 1993 og fattet vedtak om godkjenning av reguleringsplan for området den 18. juni 1996. Et område som omfatter ca 60 da av Bernhard Grindes eiendom med strandlinje, ble regulert som friområde.

Vedtaket ble påklaget av Bernhard Grinde og to hytteeiere som har hytter i det regulerte området. Grinde begrunnet sin klage med at planen la ut store deler av hans strandlinje og eiendom til friområde til hinder for fremtidig næringsvirksomhet. Fylkesmannen i Rogaland stadfestet kommunens vedtak den 15. november 1996. Det fremgår av fylkesmannens vedtak at det ikke var mulig å veie de interesser som skal ivaretas gjennom planen opp mot Grindes interesser da disse ikke var konkretiserte.

Kommunen søkte i tiden etter stadfestelsen av reguleringsplanen å komme frem til en minnelig løsning med Bernhard Grinde om salg av det regulerte området. Det fremgår av møtebok for Tysvær formannskap av 21. april 1998 at ordføreren hadde gjort 11 skriftlige henvendelser til Grinde, og at kommunen hadde fremkommet med pristilbud uten verken å få samtykke til disse eller forslag til annen pris.

Bernhard Grinde og/eller hans sønn Geir Grinde ga overfor kommunen uttrykk for at de selv ønsket å oppfylle reguleringsplanen. I brev av 30. april 1998 ga Grinde uttrykk for at allmennheten kunne sikres adgang til området gjennom en avtale hvor dette inntas. Brevet og avtalen ble også lagt ut til de politiske partiers gruppemøter forut for behandlingen i kommunestyret. Avtaleforslaget lyder:

Mellom Bernhard Grinde og Tysvær kommune er det inngått slik avtale:

Avtalen gjelder for det området av gnr.100, bnr. 1 som er regulert til friområde og utgjør omtrent 60 da.

Grinde har det økonomiske og praktiske ansvaret for tilrettelegging og drift av området. Dette gjelder bla. servicebygget (toalett, dusj og informasjonskiosk), stier, veier, parkeringsplasser, baderamper, badeflåte og brygge.

Allmennheten har fri adgang til området. Grinde forplikter seg til å ikke ta betalt for bruk av bla. parkeringsplasser, toalett, dusj og baderamper.

All tilrettelegging skal skje på de funksjonshemmedes premisser. Dette medfører at rullestolen vil være den dimensjonerende faktor for hellingsgrad på veier og stianlegg, valg av toalett og annet VVS-utstyr, størrelse på parkeringsplasser, bredden på døråpningene og utførelsen av bryggen.

De funksjonshemmedes organisasjoner inkluderes aktivt under

De funksjonshemmedes organisasjoner inkluderes aktivt under gjennomføring av drift av området ved at de gir råd og veiledning slik at all tilrettelegging fungerer godt for så vel blinde og svaksynte som rullestolbrukere.

Tysvær kommune medtas til løpende rådføring under hele tilretteleggingen av området. Dette skjer ved at Grinde og kommunen har en åpen dialog hvor erfaringer og ønsker utveksles.

Kommunestyret fattet den 5. mai 1998 med 27 mot 8 stemmer slik vedtak:

Kommunestyret vedtar med heimel i plan- og bygningsloven §35 nr 1 og reguleringsplan for Søvik (k-sak 85/96) å ekspropriere ca 60 da av gnr 100 bnr 1, eigar Bernhard Grinde.

Tysvær kommune fremmet skjønnsbegjæring til Karmsund herredsrett mot Bernhard Grinde den 29. mai 1998. Bernhard Grinde tok til motmæle den 30. juni 1998 og påsto prinsipalt skjønnet nektet fremmet, subsidiært full erstatning.

Bernhard Grinde påklaget ekspropriasjonsvedtaket til fylkesmannen i Rogaland den 23. juli 1998. Klagesaken ble først tatt til behandling i kommunen. Om saken er følgende inntatt i møtebok for Tysvær kommunestyre den 15. september 1998:

Kommunestyret gjorde i sak 74/98 slik vedtak (med 27 mot 8 røyster):

«Kommunestyret vedtar med heimel i plan- og bygningsloven §35 nr 1 og reguleringsplan for Søvik (k-sak 85/96) å ekspropriere ca 60 da av gnr 100 bnr 1, eigar Bernhard Grinde.»

Bernhard Grinde har kome med klage på vedtaket:

«... Jeg ønsker selv å oppfylle reguleringsplanen, og gitt uttrykk for dette. Forutsetningen i PBL §35 for å vedta ekspropriasjon er at det er nødvendig for å gjennomføre planen. Dette er ikke tilfelle i denne sak, og vedtaket er derfor ugyldig.

Jeg ber derfor Fylkesmannen i Rogaland om å oppheve det vedtak som er truffet.»

Det har vært prøvd å holde forhandlinger om arealet sidan reguleringsplanen var stadfesta av Fylkesmannen. Grinde var i januar positiv til avståing, berre det vart avklart med utkjørsel og vegrett for resten av området.

Grinde kom med sine planer om at han sjølv skulle oppfylle reguleringsplan som vedlegg til gruppemøte før kommunestyremøte.

Planane var ei skisse over korleis han kunne tenke seg det, med samarbeidsplaner med Fellesorganisasjonen for funksjonshemmede. Han la da fram eit forslag til heilt ny avtale.

Seinare har det ikkje kome noko meir konkret i forhold til planane f.eks med budsjettoverslag og korleis han tenker finansiering av prosjektet.

Det har tidlegare vore fleire utspel om prosjekt frå Bernhard Grinde, og dei har ikkje kome lengre enn til idé-stadiet. Dette gjeld Kurssenter for økologisk jordbruk, Terra Vita. Planana vart ikkje konkrete nok til at Fylkesmannen tok hensyn til dei i klage på reguleringsplan. Det har heller ikkje vore konkrete nok til å framlegge privat reguleringsforslag.

Rådmannen ser det slik at planane hans om gjennomføring av reguleringsplan er lite håndfaste og vil rå til at ein opprettheld vedtak om ekspropriasjon.

I møte 15. september 1998 traff kommunestyret vedtak om å opprettholde det tidligere vedtak om ekspropriasjon av deler av Grindes eiendom. Vedtaket var enstemmig. Saken ble deretter oversendt fylkesmannen i Rogaland.

Advokat Håkon Mathiesen sendte den 25. september 1998 støtteskriv til klagen til fylkesmannen i Rogaland. Det ble anført at kommunestyrets vedtak var i strid med oreigningsloven §2 annet ledd, det var tatt utenforliggende hensyn og det forelå inhabilitet. Med hensyn til de påståtte utenforliggende hensyn ble det henvist til et notat i saken vedrørende et brev fra lensmannen i Tysvær til Advokatfirmaet Martens i Bergen av 27. februar 1992 som inneholdt personlige opplysninger vedrørende familien Grinde.

Fylkesmannen i Rogaland traff den 5. februar 1999 slikt vedtak:

Kommunestyret sitt vedtak i møte 05.05.98 om ekspropriasjon av del av gnr. 100, bnr 1 slik det fremgår av reguleringsplan for «Søvik friluftsområde» vert stadfesta.

Bernhard Grinde reiste ved stevning til Oslo byrett av 18. mars 1999 sak mot Staten v/Kommunal- og regionaldepartementet med påstand om at fylkesmannens vedtak er ugyldig.

Karmsund herredsrett avhjemlet den 30. april 1999 skjønn med slik slutning:

1. Tysvær kommune betaler erstatning til Bernhard Grinde med kr 110.000,- etthundreogtitusenkroner.

2. Tysvær kommune betaler saksomkostninger til Bernhard Grinde med kr 47.536,- kronerførtisjutusenfemhundreogtrettiseks.

Herredsretten foretok en prejudisiell prøvelse av kommunestyrets ekspropriasjonsvedtak. Retten la til grunn av det ikke heftet feil ved dette.

Bernhard Grinde begjærte overskjønn.

Oslo byrett avsa den 23. juni 2000 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Kommunal- og regionaldepartementet frifinnes.

2. Bernhard Grinde tilpliktes å betale saksomkostninger til Staten v/Kommunal- og regionaldepartementet med kr 24.813 - tjuefiretusenåttehundreogtretten - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse og med tillegg av 12% p.a. rente fra forfall til betaling skjer.

Bernard Grinde anket saken til Borgarting lagmannsrett den 22. august 2000.

Gulating lagmannsrett avhjemlet overskjønn den 19. oktober 2000. Lagmannsretten foretok en prejudisiell prøving av ekspropriasjonsvedtakets gyldighet. Lagmannsretten fant at det ikke heftet feil ved ekspropriasjonsvedtaket som kan føre til ugyldighet.

Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 10. og 11. oktober 2001. Bernhard Grinde møtte ved sin prosessfullmektig advokat Bjørn Stordrange. Staten v/Kommunal- og regionaldepartementet møtte ved regjeringsadvokaten v/advokat Ida Hjort Kraby. Bernhard Grindes sønn, Geir Grinde, og seniorrådgiver hos fylkesmannen i Rogaland, Knut Middelthon, var til stede under ankeforhandlingen i henhold til tvistemålsloven §213 annet ledd. De avga forklaringer. Det ble hørt ytterligere ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, Bernhard Grinde, har i det vesentlige anført:

Reguleringsplanen dekker en unik del av Grindes eiendom. Området benyttes som badeområde, men det har også vært en viss utbygging av hytter. Grinde har foretatt beplantning for juletrehogst samt av edelløvskog. Eiendommen som helhet må i dag vurderes som en bolig-/fritidseiendom. Det eksproprierte området må betraktes som den mest attraktive delen av hele eiendommen. Det er ut fra dette ekspropriasjonsvedtaket må vurderes.

Vedtak om ekspropriasjon kan bare treffes i tilfelle der inngrepet utvilsomt er til mer gagn enn skade, jf oreigningsloven §2 annet ledd. Vinningen skal være tydelig og klart større enn skaden og ulempen, jf Innst.O.VII - 1959 s 48. Domstolene kan fullt ut prøve om vilkårene i oreigningsloven §2 annet ledd er til stede.

I denne saken ble det ikke foretatt noen vurdering av Grindes interesser i forbindelse med reguleringssaken. Det fremkommer av fylkesmannens vedtak i reguleringssaken. Da er plikten desto større til å foreta en korrekt interesseavveining i forbindelse med ekspropriasjonssaken.

Fylkesmannen har foretatt en uriktig anvendelse av det alminnelige prinsipp i oreigningsloven §2 annet ledd idet man ikke har trukket frem eller vektlagt de private interesser. Den samme mangel knytter seg til kommunens vedtak.

Fylkesmannens vedtak fremstår som en avveining av offentlig interesser. Kontrahensynene er ikke trukket frem. Vedtaket sier ikke noe om hvilken skade en ekspropriasjon har for Grinde. Det sier ingenting om Grindes interesser. Fylkesmannen har plikt til å undersøke dette dersom man var i tvil om hvilken skade vedtaket ville ha for Grinde eller hvilken interesse Grinde hadde i området. Grindes anmodning om et møte med fylkesmannen og om befaring ble ikke besvart.

Kommunen var ikke interessert i Grindes planer. Kommunen hadde bestemt seg for å eie. Det forklarer hvorfor saken var dårlig opplyst av kommunen, og det forsterker fylkesmannens undersøkelsesplikt.

Det står videre ikke noe i vedtaket om alternativer til ekspropriasjon. Det har fylkesmannen plikt til å vurdere, jf RG-1996-1446 flg. Det står heller ikke noe i vedtaket om at man kunne akseptere status ved at allmennhetens interesser var ivaretatt gjennom reguleringen og gjennom friluftsloven.

Dersom Grinde får beholde eiendommen og oppføre serviceanlegg med kiosk m.v., vil det gjøre det lettere å få til hyttebygging i de omkringliggende områder. Det burde også være mulighet for noe hyttebygging innen det regulerte friområdet. Dette vil riktignok nødvendiggjøre omregulering av disse deler. Men i en liten kommune som Tysvær burde det ikke være umulig å få det til som ledd i en helhetsløsning. Hyttebygging vil øke verdien på resteiendommen.

Subsidiært lider fylkesmannens vedtak av saksbehandlingsfeil idet begrunnelsen er utydelig slik at det ikke er mulig å se om rettsanvendelsen er holdbar. Avgjørelsesgrunnene/vedtakets innhold skal være tilstrekkelig for å se om lovanvendelsen er korrekt, jf Rt-1981-745 - Isene-dommen, se spesielt s 748.

Ved denne type vedtak skal det foretas en konkret vurdering av ulemper og fordeler. Det burde vært en beskrivelse av eiendommen. Man burde også sett på det rent subjektive, dvs retten til å være eier. Vedtaket fratar Grinde eierrettighetene og all mulighet til bruk i fremtiden. Selv det å være eier av et friområde er bedre enn ikke å være eier.

Man burde videre tenkt på hvorledes ekspropriasjonen passer inn i området som helhet. Det er ikke gjort noe overfor hytteeierne. Dette viser forskjellsbehandling. Man har ingen enhetlig eierstruktur. Fylkesmannen var ikke kjent med hvorledes kommunen hadde forholdt seg overfor hytteeierne.

Viktige hensyn som måtte ha påvirket fylkesmannens vurdering er ikke nevnt. Det står ikke noe om økonomi eller fremdrift hos Grinde. Det var heller ikke vurdert hos kommunen. Hvorfor avtalefestet man ikke en fremdriftsplan overfor Grinde?

Ved avgjørelsen er det videre tatt utenforliggende hensyn. Opplysninger fra brevet fra lensmannen til Advokatfirmaet Martens i Bergen var inntatt i ekspropriasjonssaken. Brevet inneholdt personlige og til dels uriktige opplysninger om familien Grinde. Opplysningene hadde betydning for kommunens behandling av saken. Etter at opplysningene kom frem gjennom ordførerens notat gikk kommunestyret enstemmig inn for ekspropriasjon. Det opprinnelige vedtak var truffet mot 8 stemmer. Det er grunn til å anta at opplysningene også har hatt betydning i forhold til fylkesmannens vedtak i saken. Opplysningene kom fra en troverdig kilde, lensmannen. De inngikk i en skriftlig prosess. Det var således begrenset kontradiksjon. Endelig er det ingen annen grunn til å legge ved dokumentet enn i hensikt å påvirke.

Opplysningene fra lensmannsbrevet er av personlig art og underlagt taushetsplikt. I ekspropriasjonssaken er opplysningene å anse som et ulovlig bevis. Hvis man ikke reagerer sterkt mot slike bevis, vil det svekke insentivet til korrekt saksbehandling på ethvert trinn. Den effektive sanksjon mot bruk av ulovlig bevis vil være å erklære forvaltningsvedtaket ugyldig.

Det var videre en betydelig saksbehandlingsfeil at Grindes brev av 30. april 1998 med utkast til avtale ikke var fremlagt for fylkesmannen.

Den ankende part la ned slik påstand:

1. Fylkesmannen i Rogalands vedtak av 05.02.99 vedrørende ekspropriasjon av eiendommen gbnr. 100/1 i Tysvær kommune er ugyldig.

2. Bernhard Grinde tilkjennes saksomkostninger for så vel byrett som lagmannsrett med tillegg av 12% p.a. rente fra forfall til betaling finner sted.

Ankemotparten, Kommunal- og regionaldepartementet har i det vesentlige anført:

Domstolenes kontroll med forvaltningen er begrenset til å vurdere om det foreligger rettsanvendelsesfeil, feil i faktum, om det foreligger saksbehandlingsfeil og om det er tatt utenforliggende hensyn. Retten kan ikke sette til side forvaltningens hensiktsmessighetsavgjørelse.

Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken. Fylkesmannen har således foretatt en selvstendig interesseavveining i saken. Eventuelle feil i kommunens saksbehandling vil ha begrenset interesse når man skal prøve fylkesmannens vedtak.

Fylkesmannens vedtak bygger på riktig forståelse og anvendelse av plan- og bygningsloven §35, jf §25 nr 4 og oreigningsloven §2. Fylkesmannen har foretatt en selvstendig vurdering av nødvendighetene av inngrepet og foretatt en reell interesseavveining. Det fremgår av vedtaket at fordelene for allmennheten ved inngrepet utvilsomt overstiger ulempene for grunneier ved at han må avstå arealet. Det bestrides at vurderingen er ufullstendig og at det bygger på saksbehandlingsfeil i form av mangelfull utredning og begrunnelse.

Et friområde er et avgrenset område med spesiell tilrettelegging og eventuell opparbeiding for allmennhetens uhindrede rekreasjon og opphold jf Miljøverndepartementets veileder: Reguleringsplan/bebyggelsesplan s 39.

Formålet har betydning for den interesseavveining som skal foretas.

Det fremgår av nevnte veileder at friområder forutsettes ervervet av det offentlige. I spesielle tilfelle kan man imidlertid unntaksvis tenke seg at området forblir på private hender. Fylkesmannen har vurdert denne mulighet, men har ikke funnet at det kan være med på å oppfylle målsettingen. Kommunen hadde ingen tro på at Grinde ville gjennomføre tiltak i tråd med reguleringsplanen. Det er helt urealistisk å få tillatelse til slikt turistanlegg og hyttebygging som Grinde ønsker.

Fylkesmannen var klar over hvilke interesser som sto mot hverandre. Det fremgår av rådmannens innstilling til kommunestyremøtet 15. september 1998 at Grinde selv ønsket å gjennomføre reguleringsplanen, samt hvilke innvendinger kommunen hadde mot dette. Til tross for at Grinde var kjent med problemstillingen om behov for nærmere planer etc., ble dette ikke fulgt opp overfor fylkesmannen og foreligger fremdeles ikke.

Området som er ekspropriert er brukt av allmennheten. Dette i motsetning til hytteområdene som ikke er ekspropriert. Det foreligger således ikke usaklig forskjellsbehandling.

Fylkesmannen har hatt alle saksdokumenter herunder utkast til avtale som Grinde sendte kommunen forut for første behandling i kommunestyret. For så vidt gjelder opplysningene hentet fra lensmannens brev til Advokatfirmaet Martens, var disse uten betydning for saken. Staten bestrider at opplysningene var innhentet på ulovlig måte. Selv om de hadde vært det, er det i seg selv ingen ugyldighetsgrunn. Opplysningene gir før øvrig ikke et ensidig negativt bilde av Grinde.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 23. juni 2000 stadfestes.

2. Staten v/Kommunal og regionaldepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall og frem til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Det omstridte området er regulert som friområde, jf plan- og bygningsloven §25 nr 4. Et «friområde» er et avgrenset område som på et eller annet vis er opparbeidet eller spesielt lagt til rette for allmennhetens rekreasjon. I motsetning til «friluftsområde» forutsettes «friområder» vanligvis å være opparbeidet og overtatt av det offentlige, jf Frihagen, Plan- og bygningsloven, kommentarutgave bind III (1989) s 211.

Kommunestyret har i dette tilfellet vedtatt å ekspropriere området for å gjennomføre reguleringsplanen, jf plan- og bygningslovens §35 nr 1. Vedtak om ekspropriasjon kan bare treffes når inngrepet utvilsomt er til mer gagn enn skade, jf oreigningsloven §2 annet ledd. Den nærmere avveining av de motstridende interesser skal etter systemet først og fremst foretas ved fastsettelse av reguleringsplanen. Normalt vil således kravet uten videre ansees for å være oppfylt så lenge det bare er tale om å gjennomføre ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven §35 nr 2, jf Frihagen, Plan- og bygningsloven, kommentarutgave bind III (1989) s 239.

Lagmannsretten legger til grunn at det i forbindelse med reguleringsplanen ble foretatt en avveining mellom allmennhetens interesser og Grindes generelle interesse i å kunne drive næringsvirksomhet, selv om det fremgår av fylkesmannens vedtak i reguleringssaken at Grindes interesser ikke var konkretiserte. På bakgrunn av fylkesmannens uttrykksmåte, samt at Grinde nå hevder andre interesser enn ved reguleringsvedtaket, må man, etter lagmannsrettens vurdering, foreta en ny selvstendig prøvelse av hvorvidt vilkårene for ekspropriasjon etter oreigningsloven §2 annet ledd er til stede.

Lagmannsretten kan prøve om interessevurderingen er foretatt, om de relevante momenter i interesseavveiningen er tatt med, og om det er tatt med momenter som det ikke lovlig kan legges vekt på. Videre kan retten prøve saksbehandlingen og om skjønnet er utøvet på grunnlag av korrekt faktum. Er vedtaket ut fra dette gyldig, kan ikke domstolen prøve hensiktsmessigheten av ekspropriasjonen, jf Pedersen, Sandvik, Skaaraas, Ekspropriasjon - særlig etter plan- og bygningsloven (1990) s 162.

Det fremgår av fylkesmannens vedtak i ekspropriasjonssaken at fylkesmannen fant at fordelene for allmennheten ved inngrepet utvilsomt overstiger ulempene for grunneieren ved at han må avstå arealet. Fylkesmannen hadde ved sin vurdering sakens dokumenter. Lagmannsretten legger til grunn at det blant disse også lå Grindes brev til kommunen av 30. april 1998 med vedlagt avtaleutkast. Brevet var i tillegg til å være lagt ut forut for behandlingen i gruppemøtene også sendt til kommunen, og må i mangel av andre opplysninger forutsettes å være tatt inn i kommunens saksmappe.

Fylkesmannen var ved dette kjent med Grindes ønske om selv å gjennomføre reguleringsplanen og hans planer for dette. Fylkesmannen var også kjent med kommunens vurdering av Grindes planer, og det kommunen vurderte som mangler ved disse. Fylkesmannen visste også at Grinde, til tross for at han var kjent med kommunens innvendinger, ikke hadde gjort noe for å imøtegå disse eller komme med nye opplysninger eller konkrete planer. I tillegg til dette kommer fylkesmannens kjennskap til reguleringssaken, Grindes innvendinger mot denne, hans planer den gang om utnyttelse av området og det som ble opplevet som manglende konkretisering av disse.

Seniorrådgiver Knut Middelthon ved fylkesmannens kontor, som har undertegnet vedtaket av 5. februar 1999, har i lagmannsretten gitt uttrykk for at det sentrale klagetema var Grindes anførsel om at han ville opparbeide arealet selv. Dette fremsto ikke uten videre forenlig med de sterke offentlige interesser i å sikre friområder. Han ga uttrykk for at det var viktig at slike planer blir gjennomført, og at man ikke har usikkerhet på dette punkt.

Middelthon opplevet Grindes forslag som usikkert og uklart. Det skulle investeres store beløp, uten at det var mulig å se at dette kunne være regningssvarende. Det var ingen opplysninger om når området ville bli opparbeidet eller hvor ressursene skulle komme fra. Til tross for at usikkerheten omkring planene var påpekt av kommunen, hadde verken Grinde eller hans advokat gjort noe for å avklare dette.

I dette tilfellet dreide det seg om gjennomføringen av en reguleringsplan, en plan i det offentliges interesse. For fylkesmannen fremsto det som en åpenbar fordel at dette ble gjennomført av det offentlige og ikke av Grinde.

På bakgrunn av sakens forhistorie, saksdokumentene der de motstridende interesser klart fremgår og Middelthons redegjørelse i retten for de vurderinger som ble foretatt, finner lagmannsretten å legge til grunn at fylkesmannen foretok en reel interesseavveining og at konklusjonen var at han fant at fordelene for det offentlige var klart større enn skaden og ulempene for Grinde.

Lagmannsretten er av den oppfatning at fylkesmannens begrunnelse i vedtaket med fordel kunne ha vært mer utfyllende med hensyn til den interesseavveining fylkesmannen har foretatt. Dette må imidlertid sees i sammenheng med at Grindes planer var svært løse og forutsatte tiltak som på ingen måte var kurrante innenfor et friområde, og at verken Grinde eller hans advokat på noen måte hadde søkt å avklare de spørsmål som forelå omkring planene. Saken fremsto således åpenbar for fylkesmannen. Den knappe begrunnelsen i seg selv gir ikke grunnlag for å kjenne vedtaket ugyldig, når det først er slått fast at det er foretatt en reell interesseavveining.

Grinde har anført at det innebærer en usaklig forskjellsbehandling at ekspropriasjon ikke er foretatt overfor hytteeierne. Staten har anført at bakgrunnen er at hytteeiendommene i motsetning til Grindes eiendom ikke har blitt brukt av allmennheten. Lagmannsretten er av den oppfatning at man her ikke står overfor noen usaklig forskjellsbehandling. Forholdet får følgelig ingen betydning for vedtakets gyldighet.

Innvendingene om at det er tatt utenforliggende hensyn samt benyttet ulovlig innhentede bevis kan etter lagmannsrettens vurdering heller ikke føre frem. Etter anmodning fra Advokatfirmaet Martens i Bergen, som representerte Grinde i forbindelse med spørsmål om boplikt på eiendommen, hadde lensmannen i Tysvær satt opp en liste over registrerte henvendelser/anmeldelser fra/mot Grinde i perioden april 1990 - juli 1992. Ordføreren hadde laget et notat over all korrespondanse/henvendelser mellom kommunen og Grinde fra 1988-1998. I notatet fremkommer lensmannens konklusjon i brevet til Advokatfirmaet Martens. Det er noe uklart om kun notatet eller om også hele lensmannens brev var vedlagt saksdokumentene til fylkesmannen. Fylkesmannens representant mente at det kun var notatet som var vedlagt. Bortsett fra opplysningene om tvisten mellom Grinde og naboene, inneholdt notatet, etter Middelthons vurdering, mange interessante opplysninger om saksforholdet. Opplysningene om nabokonflikten gikk etter hans syn lenger enn det formålet tilsa og burde vært tatt ut. Han ga uttrykk for at disse opplysningene absolutt ikke hadde hatt betydning for saken.

Lagmannsretten finner det klart at opplysningene fra lensmannens brev ikke har hatt noen betydning for fylkesmannens avgjørelse selv om det skulle være slik at lensmannens brev i sin helhet lå i saksmappen. Retten viser til at opplysningene gjaldt forhold flere år tilbake i tid. Opplysningene fremsto som uinteressante på den tid fylkesmannen traff sitt vedtak. Retten kan for øvrig ikke se at opplysningene ga noe ensidig negativt inntrykk av Grinde.

Det er uklart hvorledes lensmannsbrevet i sin helhet eventuelt har havnet i ekspropriasjonssaken. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette da det etter rettens vurdering uansett ikke har noen betydning for gyldigheten av fylkesmannens vedtak. Det samme er tilfelle om det kun var ordførerens notat som forelå for fylkesmannen. Lagmannsretten er ikke enig i Grindes anførsel om at et eventuelt ulovlig innhentet bevis her kan medføre ugyldighet.

Det er etter dette ikke grunn til å kjenne fylkesmannens vedtak ugyldig. Byrettens dom blir følgelig å stadfeste. Dette gjelder også byrettens omkostningsavgjørelse som lagmannsretten ikke har noe å bemerke til.

Anken har vært forgjeves, og Bernhard Grinde dømmes til å betale saksomkostninger til Staten v/Kommunal- og regionaldepartementet, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som skulle tilsi bortfall av erstatningsplikten.

Advokat Kraby har fremlagt omkostningsoppgave på til sammen kr 33.564 hvorav kr 28.000 er salær. Advokat Stordrange har ikke fremkommet med bemerkninger. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Bernhard Grinde dømmes til innen 2 - to - uker etter forkynnelse av lagmannsrettens dom å betale saksomkostninger til Staten v/Kommunal- og regionaldepartementet med 33.564 - trettitretusenfemhundreogsekstifire - kroner med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.