LB-2000-3682

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-03-27
Publisert:	LB-2000-03682
Stikkord:	Selskapsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo skifterett Nr 99-00664 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02038 K/ 04 - Påkjært til Høgsterett; lagmannsrettens orskurd blir oppheva, og saka blir heimvist til lagmannsretten for ny behandling, se HR-2000-00043A. Borgarting lagmannsrett LB-2000-03682 K/04.
Parter:	Kjærende part: Montel AS (Prosessfullmektig: Advokat Andreas Mellbye). Kjæremotpart: Signe Magnus (Prosessfullmektig: Advokat Mimi K. Berdal).
Forfatter:	Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Lagdommer Iver Huitfeldt. Lagdommer Brit Seim Jahre
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1997) §3-8, §5-26, §5-27, §6-28, Tvistemålsloven (1915) §180, §54, Plenumsloven (1926) §6, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §12-1, §17-4, §17-6, §5-21, §5-22, §5-23, §5-25

Saken gjelder begjæring om gransking av aksjeselskap.

Signe Magnus (tidligere Dalheim), som inntil 23. mars 1999 eide 30 % av aksjene i Montel AS, innga 30. mars 1999 begjæring til Oslo skifterett om gransking av aksjeselskapet i medhold av aksjeloven §5-26, jf §5-27. Montel AS påsto begjæringen avvist.

Skifteretten avsa 25. juni 1999 kjennelse i saken med slik slutning:

1. Det iverksettes granskning i medhold av aksjelovens §5-26 i Montel AS.

2. Granskningsutvalgets oppgave skal være å gjennomgå og avgi uttalelse om forvaltningen i Montel AS fra 1996, særlig i forholdet mellom selskapet og Gustav Vabø, Anne-Cathrine Dingstad og deres øvrige virksomheter for å avdekke om det har forekommet tapping av selskapets midler eller overføring av virksomheten i Montel til andre selskaper der Vabø eller Dingstad har eierinteresser eller ledende stillinger.

Montel AS påkjærte skifterettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 27. oktober 1999 ( LB-1999-02038 K/04) avsa kjennelse med slik slutning:

1. Skifterettens kjennelse oppheves og begjæringen om gransking avvises.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Punkt 1 i lagmannsrettens kjennelse er avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for stadfestelse av skifterettens kjennelse. Retten la enstemmig til grunn at Magnus ikke lenger var aksjeeier i Montel AS eller kunne utøve aksjonærrettigheter på det tidspunkt begjæringen ble fremmet. Flertallets resultat bygger på at det ikke er grunnlag for å tolke aksjeloven §5-25 (2) utvidende slik at den også omfatter personer eller selskaper som ikke lenger er aksjeeiere, men som var det på det tidspunkt det ble vedtatt på generalforsamlingen å fremme forslag om gransking.

Signe Magnus påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget besluttet i medhold av høyesterettsloven §6 annet ledd at kjæremålet skulle behandles av Høyesterett.

Høyesterett avsa 10. november 2000 ( RT 2000 1792) kjennelse i saken med slik slutning:

1. Lagmannsrettens orskurd blir oppheva, og saka blir heimvist til lagmannsretten for ny behandling.

2. Sakskostnader blir ikkje tilkjende for nokon rett.

Høyesteretts kjennelse er avsagt under dissens 3-2.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte kjennelser og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Partene er gitt anledning til å inngi et avsluttende skriftlig innlegg før lagmannsretten avsier ny kjennelse.

Den kjærende part, Montel AS, har der i det vesentlige anført:

Det foreligger ikke rimelig grunn til å ta granskingsbegjæringen til følge. Signe Magnus har ikke fremkommet med noen opplysninger som gir konkret grunnlag for å anta at det kan ha forekommet ulovlige eller kritikkverdige forhold i Montel AS. Begjæringen baserer seg utelukkende på løse og udokumenterte beskyldninger og spekulasjoner. Montel AS har i detalj dokumentert at en rekke av disse beskyldningene er feilaktige. En uspesifisert mistenkeliggjøring kan ikke være tilstrekkelig til å rettferdiggjøre at et selskap påføres den belastningen en gransking nødvendigvis vil medføre. Det vises på dette punkt til tidligere prosesskrifter.

Montel AS viser til følgende passus i annenvoterendes (flertallets) votum i Høyesteretts kjennelse:

Skifteretten skal ta eit krav om gransking til følgje der kravet har rimeleg grunn, jf aksjelova §5-26 første ledd. Der kravet blir sett fram av ein som ikkje lenger er aksjeeigar, er det grunn til å leggje vekt på kva granskinga kan tenkjast å få å seie for den som har sett fram kravet. Dersom ikkje granskinga kan tenkjast å føre til økonomisk vinst for vedkomande, vil det tale mot at det er rimeleg grunn for kravet. Det må likevel vere høve til også å leggje vekt på andre interesser enn dei reint økonomiske for den som krev gransking, jf. føresetnadene i orskurd frå Høgsteretts kjæremålsutval innteken i Rt-2000-1293.

Disse uttalelsene gir klar støtte for at Signe Magnus ikke kan sies å ha rimelig grunn til å begjære gransking. Hun har ikke klargjort hva hun ønsker å oppnå gjennom granskingen. Hun er ikke lenger aksjonær i selskapet. Fristen for å angripe beslutningen om å sette ned aksjekapitalen er for lengst oversittet, slik at hun ikke lenger har mulighet til å få sin aksjonærstatus tilbake. Følgelig vil hun heller ikke kunne utøve de beføyelser aksjonærene i et selskap har til rådighet i tilfeller av kritikkverdig opptreden fra ledelsens side.

En naturlig reaksjon fra generalforsamlingen i tilfeller hvor en gransking har påvist kritikkverdige forhold, vil kunne være et erstatningskrav fra selskapet overfor ledelsen. Etter aksjeloven §17-4 (1) kan et erstatningskrav fremsettes på vegne av selskapet dersom 1/10 av aksjekapitalen støtter kravet. En annen reaksjon fra generalforsamlingen vil kunne være å kaste styret. Magnus, som ikke lenger er aksjonær, har ikke mulighet til å iverksette noen av disse tiltakene.

Det eneste mulige motivet Montel AS kan se for granskingsbegjæringen - med mindre den kun er motivert i et ønske om å skape vanskeligheter for selskapet - er at Signe Magnus forbereder et søksmål mot Gustav Vabø. Det er imidlertid lite naturlig - og prinsipielt meget betenkelig - at et selskap skal trekkes inn i en konflikt mellom aksjonærer, og skal måtte bære kostnadene ved en slik konflikt. Et viktig moment i denne sammenheng er at selskapet må bære kostnadene uansett utfallet av granskingssaken.

Dersom hun anser at det foreligger grunn til det, har Magnus full adgang til å saksøke Gustav Vabø etter alminnelige regler. Dersom hun velger å anlegge et slikt søksmål, vil hun kunne kreve fremlagt relevante dokumenter m.v. i henhold til prosesslovgivningens regler om provokasjoner m.v., på samme måte som i et hvilket som helst annet søksmål. Granskingsinstituttet har imidlertid ingen naturlig funksjon i et slikt søksmål. Det er ingen grunn til at Montel AS skal finansiere Magnus eventuelle private tvister med Gustav Vabø. Det ville stride mot grunnleggende selskapsrettslige prinsipper om selskapet skulle måtte bære kostnadene ved et søksmål som selskapet som sådant ikke har noen interesse - hverken økonomisk eller på annen måte - i at gjennomføres.

Magnus hadde mulighet til å opprettholde sin aksjonærposisjon i etterkant av slettingen av den tidligere aksjekapitalen. Dette kunne ha vært gjort ved å angripe gyldigheten av slettingsvedtaket. Hun kunne også ha bevart sin aksjonærstatus ved å tegne så lite som én ny aksje. Hun har valgt ikke å gjøre noen av delene. Gjennom Høyesteretts kjennelse er det avgjort at Magnus i prinsippet har adgang til å fremsette krav om gransking, men det er også tydelig signalisert at det vanskelig vil kunne anses å foreligge rimelig grunn til å åpne gransking dersom rekvirenten - i et tilfelle hvor en granskingsbegjæring er fremsatt av en tidligere aksjonær - ikke kan påvise et fornuftig formål med granskingsbegjæringen. Det har Magnus ikke gjort. Dermed kan det heller ikke være grunn til å ta granskingsbegjæringen til følge.

Montel AS har nedlagt slik påstand:

1. Kravet om gransking av Montel AS avvises.

2. Montel AS tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.

Kjæremotparten, Signe Magnus, har i sluttinnlegget i det vesentlige anført:

Etter rettspraksis og juridisk teori foreligger «rimelig grunn» for å beslutte gransking der det er en rasjonelt fundert mistanke om rettsstridige eller iallfall kritikkverdige forhold ved selskapets stiftelse, forvaltning eller regnskaper. I den foreliggende saken er både skifteretten og lagmannsrettens mindretall kommet til at kravet om rimelig grunn er oppfylt.

Under henvisning til Høyesteretts kjennelse og motpartens sluttinnlegg tilføyer Signe Magnus:

Høyesterett anså det ikke som relevant for spørsmålet om hun hadde formell adgang til å kreve gransking at hun kunne ha bevart sin aksjonærposisjon i selskapet ved å tegne seg for en ny aksje under kapitalutvidelsen som ble besluttet 8. mars 1999. Dette forhold kan derfor heller ikke ha betydning for det materielle spørsmål, ut over den avveining som retten må foreta mellom hennes interesse i granskingsresultatet og selskapets eventuelle interesse i å unngå gransking.

Det er ubestridt at Magnus har formell adgang til å anlegge søksmål mot Gustav Vabø, og mot selskapet, uten at selskapet først har vært gransket. Slik rett har alle som pretenderer å ha et krav mot noen og som for øvrig oppfyller søksmålsvilkårene. Dette er imidlertid uten betydning for rettens beslutning om gransking etter aksjeloven §5-26. Formålet med granskingsinstituttet er å gi minoritetsaksjonærer, og den objektive selskapsinteresse, mulighet for å avdekke eventuelle ulovlige eller kritikkverdige forhold ved selskapets forvaltning. Resultatet av granskingsarbeidet kan i sin tur gi grunnlag for søksmål mot selskapet eller dets tillitsmenn, men det er ingen forutsetning for å beslutte gransking at det er sannsynliggjort at det eksisterer krav som kan begrunne søksmål. Det er tilstrekkelig med en begrunnet mistanke om kritikkverdige forhold. Dersom slik mistanke foreligger, skal det som hovedregel besluttes gransking, med mindre tungtveiende hensyn taler i mot. Det vises blant annet til Aarbakke m. fl.: Aksjeloven og allmennaksjeloven (1999) side 341 flg. og Christian Wille Kaisen i Tidsskrift for Forretningsjus 1995 side 23, på side 29 flg.

I annenvoterendes flertallsvotum på side 8 i Høyesteretts kjennelse er det påpekt at spørsmålet om granskingskravet har rimelig grunn, kan bero på hvilken interesse rekvirenten har i granskingsresultatet. Med henvisning til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-2000-1293 fremheves at også andre interesser enn de rent økonomiske kan være relevante. Dette innebærer at også såkalte organisatoriske selskapsinteresser kan ha betydning, for eksempel retten til å delta i beslutningsprosesser i og forvaltningen av et selskap.

Signe Magnus har åpenbart interesse i granskingsresultatet. Dersom det viser seg at kapitalnedsettelsen i Montel AS som ble besluttet på ordinær generalforsamling 8. mars 1999 var i strid med vilkårene i aksjeloven kapitel 12, vil hun kunne anlegge anfektelsessøksmål i henhold til aksjeloven §5-22 flg. For å avdekke om kapitalnedsettelsen ble besluttet på ulovlig grunnlag, er det nødvendig å granske selskapets disposisjoner og regnskaper over flere år for derigjennom å vurdere om balansen ved utgangen av 1998 og på tidspunktet for beslutningen om kapitalnedsettelse var riktig fastsatt. Som anført og påvist i begjæringen til skifteretten er det særlig grunn til å mistenke at Vabø på vegne av selskapet besluttet disposisjoner i strid med aksjeloven §6-28, jf også §5-21. Under enhver omstendighet er ikke prosedyren i aksjeloven §3-8 fulgt for transaksjoner mellom Montel AS, Vabø og Vabøs nærstående og øvrige selskaper.

Avhengig av resultatet av granskingen vil Magnus kunne ha rett til å fremme ugyldighetssøksmål både etter aksjeloven §5-23 (2) nr. 1 og 4 og på grunnlag av alminnelig rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54 og Aarbakke m. fl., l. c. side 330 note 1.3 samt M. H. Andenæs: Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper (1998) side 241. Det vises også til Høyesteretts kjennelse i nærværende sak om adgangen for tidligere aksjonær til å anlegge ugyldighetssøksmål etter aksjeloven §5-22 flg.

Granskingsresultatet vil dessuten kunne foranledige et direktekrav fra Magnus mot Vabø for tap hun har lidt som aksjonær i selskapet som følge av hans eventuelle rettsstridige disposisjoner i egenskap av daglig leder og enestyre. Et slikt direktekrav kan fremmes i medhold av aksjeloven §17-6 dersom selskapet selv ikke forfølger et slikt krav, og på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige regler.

I Høyesteretts kjennelse fremholdes det av førstvoterende på side 5 at også andre enn generalforsamlingen i selskapet kan benytte granskingsrapporten som bevisdokument. Med henvisning til Magnus interesse i slike beviser for å vurdere sin aksjonærposisjon i selskapet samt eventuelle krav mot Vabø for tap hun har lidt som (tidligere) aksjonær, synes det åpenbart at granskingsbegjæringen må tas til følge når det tidligere i saken er dokumentert en begrunnet mistanke om ulovlige eller i det minste kritikkverdige omstendigheter ved Vabøs forvaltning av selskapet.

Signe Magnus har nedlagt slik påstand:

1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. Signe Magnus tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten, og kan i det vesentlige slutte seg til skifterettens begrunnelse.

Montel AS driver bl.a. med online-distribusjon av finansinformasjon basert på abonnementsavtaler. Selskapet ble stiftet i 1989 av bl.a. Finn Dalheim - Signe Magnus daværende ektefelle, Gustav Vabø, Signe Magnus og/eller selskaper som disse representerte. Signe Magnus og Finn Dalheim ble separert i 1994. De eide da til sammen 60 % av aksjene i Montel AS. Ved fordelingen av fellesboet overtok Signe Magnus Finn Dalheims aksjer etter råd fra Gustav Vabø, som sa seg villig til å overta Finn Dalheims aksjer til samme pris som Signe Magnus skulle betale for dem under skiftet. Gustav Vabø fikk i desember 1995 - januar 1996 overført til seg 26 % av aksjene i Montel AS, og fikk samtidig opsjon på ytterligere 4 % av aksjene ved avtale med Signe Magnus. På dette tidspunkt hadde - så vidt retten forstår - de øvrige aksjonærene solgt seg ut, slik at Gustav Vabø og Signe Magnus samt deres selskaper satt med samtlige aksjer. Gustav Vabø har senere benyttet opsjonen, slik at det negative flertall Signe Magnus hadde, gikk tapt.

På generalforsamlingen i mars 1999 ble selskapets aksjekapital vedtatt nedskrevet til null i medhold av aksjeloven §12-1 (1) nr. 1, idet aksjekapitalen i henhold til regnskapet var tapt. Det ble videre vedtatt å tegne ny aksjekapital, og at aksjonærene skulle ha fortrinnsrett til tegning av de nye aksjene. Vedtakene ble fattet mot Signe Magnus stemmer. Signe Magnus var ikke villig til å ta stilling til om hun ville tegne nye aksjer. Samtlige aksjer ble deretter tegnet av Gustav Vabø og hans selskaper. Signe Magnus har senere gitt uttrykk for at hun ved nedskrivningen tapte alt hun eide, og at hun derfor ikke så seg økonomisk i stand til å tegne nye aksjer i selskapet.

Etter at det ved Høyesteretts kjennelse nå er fastslått at Signe Magnus hadde formell adgang til å begjære gransking, selv om hun ikke lenger var aksjeeier da begjæringen ble fremsatt, gjenstår det å avgjøre om de materielle vilkårene for å ta begjæringen til følge, er oppfylt.

Etter aksjeloven §5-26 (1) skal skifteretten ta et krav om gransking til følge, dersom retten finner at kravet har rimelig grunn. Om forståelsen av dette kriteriet heter det i Aarbakke m. fl., l. c. side 342-43 følgende:

Det må kreves at det foreligger rimelig grunn til mistanke om at en gransking vil avdekke ulovlige eller iallfall kritikkverdige forhold, jf RG-1990-1282 Oslo hvor de som hadde begjært gransking ikke hadde fremkommet med opplysninger som indikerte at en eventuell gransking ville resultere i en kritikk av vesentlig betydning. Ved vurderingen av om det foreligger rimelig grunn til gransking, må det legges vekt på minoritetens interesse, men også på selskapets og flertallets interesse i at noe så ekstraordinært som gransking ikke blir foretatt. I RG-1990-155 Oslo er lagt til grunn at skifteretten kan legge vekt på at behovet for gransking er lite fordi selskapet har gitt aksjeeieren full og ubegrenset anledning til innsyn i alt foreliggende materiale som skulle gjøres til gjenstand for granskingen. Det må ved rimelighetsvurderingen også legges vekt på at selskapet etter §5-26 siste ledd skal bære granskingsomkostningene uavhengig av granskingens utfall

Av interesse for hvilke krav som skal stilles for å beslutte gransking, er også forarbeidene til den endring av aksjeloven som ble foretatt i 1984. Den tidligere ordning var at rekvirenten kunne pålegges helt eller delvis å dekke granskingsomkostningene, dersom granskingen ikke resulterte i «kritikk av vesentlig betydning». Regelen ble endret til at selskapet skal bære omkostningene, uavhengig av utfallet av granskingen, under henvisning til det uheldige ved at en aksjonærminoritet ellers kunne velge å avstå fra å fremme et berettiget krav om gransking på grunn av frykt for omkostnings-ansvaret. I Ot.prp.nr.45 (1983-1984) heter det: «Hensynet til å avskjære uoverveide eller sjikanøse granskingskrav tilsier neppe at man opprettholder» den tidligere regel. Uttalelsen tyder på at man har tenkt seg en relativt lav terskel for å kreve gransking, men den kan ikke oppfattes slik at det bare er uoverveide eller sjikanøse begjæringer som faller utenfor kriteriet «rimelig grunn». Selve den omstendighet at selskapet nå skal bære granskingsomkostningene uansett utfall, tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at domstolene må utøve en kritisk kontroll med de oppgitte granskingsgrunner.

I den aktuelle saken, hvor rekvirenten ikke lenger er eier av aksjer i selskapet, må det dessuten stilles krav til rekvirentens interesse i utfallet av granskingen, jf den uttalelse fra Høyesteretts kjennelse i saken som er gjengitt under kjæremotpartens anførsler ovenfor på side 3. Lagmannsretten forstår det slik at Signe Magnus interesse i gransking av Montel AS knytter seg til hennes behov for å få klarlagt relevante faktiske forhold av betydning for hennes avgjørelse av om det skal tas ytterligere rettslige skritt overfor Montel AS eller Gustav Vabø. Lagmannsretten finner at denne interesse er relevant i relasjon til reglene om gransking, men den må inngå i den helhetsvurderingen som skal foretas av om begjæringen har rimelig grunn.

Grunnlaget for Signe Magnus begjæring om gransking er hennes mistanke om at Gustav Vabø på kritikkverdig måte har utnyttet sin majoritetsposisjon til å tappe selskapet på bekostning av selskapet og minoritetsaksjonæren.

Skifteretten har i sin kjennelse redegjort for hvilket honorar Vabø har tatt ut av selskapet de enkelte år i den aktuelle perioden, og sammenholdt beløpene med selskapets resultatutvikling. Det er reist spørsmål om honoraruttaket i seg selv, og det forhold at det er utbetalt til et av de selskaper Vabø eier, er lovlig. Lagmannsretten antar at en gransking ikke kan føre til ytterligere avdekking av kritikkverdige forhold på dette punktet. Faktum synes avklart, mens det som gjenstår, synes å være en rettslig vurdering av honoraruttaket.

Honoraruttaket gjennom en periode da selskapet tapte hele sin aksjekapital, gir imidlertid rimelig grunn til mistanke om at selskapet på andre måter er blitt forvaltet i strid med aksjeloven §3-8 og/eller §6-28. Signe Magnus har også vist til at hun har mottatt opplysninger som tyder på at omsetningen i Montel AS de siste par årene før aksjenedskrivningen har vært kunstig lav. Konkrete bevis for dette er ikke fremlagt. Lagmannsretten finner likevel at disse forhold, sammenholdt med at Vabø eier andre selskaper som driver næringsvirksomhet på områder beslektet med Montel AS virksomhet, gir rimelig grunn til å ta begjæringen til følge.

Det er ved vurderingen tatt hensyn til at Montel AS har tilbudt Signe Magnus å besvare alle skriftlige forespørsler om informasjon vedrørende selskapets drift, økonomiske tilstand og andre forhold. Lagmannsretten ser det slik at dette ikke oppfyller det behov for en systematisk gjennomgang av selskapets forvaltning som granskingen skal tilgodese.

Av samme grunn anser ikke retten Signe Magnus adgang til å kreve bevis fremlagt etter et eventuelt søksmålsanlegg som noe fullgodt alternativ til gransking.

Endelig bemerkes at skifteretten har forutsatt at det bare skal oppnevnes én granskingsmann, og har presisert at det under granskingen må tas hensyn til Montel AS begrensede midler. Granskingen kan etter dette ikke bli en så betydelig økonomisk belastning for Montel AS at dette kan tillegges avgjørende vekt ved vurderingen av om granskingsbegjæringen skal tas til følge.

Kjæremålet til lagmannsretten har etter dette vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal dermed avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. I overensstemmelse med hovedregelen i denne bestemmelse bør Montel AS erstatte Signe Magnus hennes omkostninger for lagmannsretten. Omkostningsbeløpet fastsettes skjønnsmessig til 5.000 kroner. I tillegg kommer renter etter morarenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.

Signe Magnus har også krevet seg tilkjent saksomkostninger for skifteretten. Det var imidlertid ikke nedlagt påstand om saksomkostninger mens saken ble behandlet der. Lagmannsretten har da ikke adgang til å tilkjenne saksomkostninger for skifteretten.

Det vises til Schei: Tvistemålsloven (1998), side 595-96. Denne del av påstanden må avvises.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. Signe Magnus krav om saksomkostninger for skifteretten avvises.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Montel AS innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til Signe Magnus 5.000 -femtusen- kroner med tillegg av rente etter morarenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.