Rettspraksis

LB-2000-668 RG-2001-1007


Instans: Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato: 2001-02-26
Publisert: LB-2000-00668 RG-2001-1007 (142-2001)
Stikkord: Erstatning, Nakkesleng
Sammendrag:
Saksgang: Oslo byrett Nr 97-8682 A/14 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00668 A/01 og LB-2000-00669 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00609.
Parter: Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Ole H. Bendiksen). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Arild Ditlev-Simonsen).
Forfatter: Lagdommer Ragnhild Dæhlin, formann. Lagdommer Einar Kaspersen. Tilkalt dommer, sorenskriver Stein Arne Vedde
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §180


Den 23. januar 1989 ble A påkjørt bakfra i sin bil i Storgaten i Oslo. Det ble ikke skrevet skademelding på stedet da det kun oppsto minimale skader på As bil. A noterte heller ikke navnet til føreren av den andre bilen. A har krevet erstatning av sitt forsikringsselskap, Storebrand Skadeforsikring AS, for skade som følge av nakkesleng. Saken gjelder spørsmålet om det er årsakssammenheng mellom påkjørselen og As varige helseplager, og i tilfelle om det er en så vidt nær årsakssammenheng at erstatningsplikt utløses for forsikringsselskapet.

A var fører av en Renault * ** 1982 modell, og sto stille på rødt lys, da hun ble påkjørt bakfra av en Mercedes drosje. Hun har opplyst at trafikklyset var vanskelig plassert slik at hun var nødt for å bøye seg frem for å se det. Hun satt fremoverbøyd og tittet på skrå opp mot lyset da det smalt. Hun så ikke drosjen som kom bakfra og var uforberedt på smellet. Hun følte at det var veldig mye bevegelser i bilen. Drosjesjåføren fortalte henne etterpå at han trodde at trafikken fløt. Hendelsesforløpet er ikke omstridt.

I henhold til skademelding datert 2. mars 1989 fikk As bil bare en «ubetydelig ripe i støtfangeren.» Drosjen fikk «knust sin venstre frontlykt og fikk noen riper og småbulker».

Ingeniørfirmaet Rekon DA og høyskolelektor Marit Mehlen har foretatt beregning av den hastighetsendring som oppsto i As bil som følge av påkjørselen. I felles rapport datert 28. april 1998 er det gitt følgende konklusjon:

Den maksimale hastighetsendringen Renaulten kan ha vært utsatt for er mellom 7,2 og 8,7 km/h. Den maksimale akselerasjonen er mellom 2,0 g og 2,2 g.

Den mest sannsynlige hastighetsendringen er ca 6 km/h med en akselerasjon tilsvarende ca 1,4 g.

Partene er enige om å legge konklusjonen i rapporten til grunn.

A er født ** 1961 og er cand. mag. fra 1984 med fagene kjemi, informatikk og matematikk. I juni 1985 begynte hun å jobbe som systemkonsulent i firma X AS (senere X). Hun arbeidet med databehandling, og arbeidet besto hovedsakelig i prosjektarbeid med utredning og planlegging av systemer og programmering.

Frem til 1989 hadde A ikke hatt sykdommer eller plager av betydning. Hun fremsto frem til denne tid som en aktiv, sunn og arbeidssom ung kvinne. Hun mestret sitt arbeid godt, og fikk godt skussmål fra sin arbeidsgiver. Hun var på denne tid samboer uten barn.

A kjørte hjem etter ulykken. Hun har i retten forklart at hun følte seg sliten og ør da hun kom hjem, og at hun derfor satt seg i en stol. Hun forklarte videre at nakken ble helt stiv i løpet av en halv times tid. Hun kunne røre den, men det gjorde vondt.

A oppsøkte bedriftslegen neste dag. I helsejournalen er det i margen under «stikkord» skrevet «24/1-89 whip-lash skade». Det heter for øvrig:

Hun ble påkjørt bakfra. Sto på rødt lys ca kl. 16.00 23/1. 89. Nakkestøtte. Lite skade på egen bil. Ingen umiddelbar smerte eller bevissthetsinns(..?). Meldte derfor ikke skaden. Om kvelden litt stram muskelatur og i dag (....?) hun stram muskelatur over skulderbladene. Ved u.s. Fullstendig normale forhold ved nevrologisk status. Ingen kliniske tegn til skjellettskade. Litt palpasjonsøm musk. rundt begge skapula. Hun bruker krage en kort stund. Vi får heller komme tilbake til det hvis hun blir mer plaget.

A var videre hos bedriftslegen den 2. februar, 9. februar, 28. mars og 11. april. Det fremgår av journalen at hun var plaget av smerter i nakke/skuldre, hodepine og konsentrasjonsvansker.

A ble av bedriftslegen sykemeldt 100 % fra 26. januar 1989. Hun forsøkte seg likevel på jobb enkelte dager, men ble fort trett og hadde vansker med å konsentrere seg. Fra 1. september - 31. desember 1989 var hun 75 % sykemeldt, hvoretter hun var 50 % sykemeldt frem til 6. mai 1991 da hun igjen ble 100 % sykemeldt. Etter dette tidspunkt har hun ikke vært i arbeid. Hun er hjemmeværende og har fått tre barn, født henholdsvis i 1992, 1995 og 1998.

Den 6. februar 1989 ble det foretatt røntgenundersøkelse av virvelsøylens halsavsnitt. Undersøkelsen er beskrevet å vise sparsomme slitasjeforandringer ved virvellegemet på 5. og 6. halsvirvel, men uten tegn til brudd. Det var muligens noe innskrenket bevegelighet i høyde med 5. mellomvirvelskive.

Fra april 1989 gikk A etter anbefaling fra venner, til anestesilege Bjørn Fagerlund, Lovisenberg sykehus. Journalnotatene fra Fagerlund har ikke latt seg fremskaffe. I notat til Trygdekontoret av 2. september 1990 har Fagerlund uttalt:

Januar-89 utsatt for trafikkulykke. Påført nakkesleng. Plaget av smerter fra nakke og hodet. Pas. viste den første tiden bedring. Har imidlertid stagnert noe i bedring. Pas. har vært forsøkt omplassert innenfor arbeidsstedet. Fungerer i øyeblikket rimelig godt. Har vanskelig for å øke arbeidsmengden vesentlig mere (?). Pas. går regelmessig til fysioterapi og treningsterapi.

I mars 1990 ble A henvist av Fagerlund til professor dr. med. Erik Dahl. Det foreligger ingen egentlige journalnotater fra dr. Dahl, men i notat av 6. mars 1990 heter det bl.a.:

Konstante smerter i nakke og mellom skulderblad - smertene provoseres ved fremoverbøy av hodet / hals.

Det foreligger videre flere notater fra dr. Dahl der han beskriver As plager og hennes vanskeligheter med å arbeide.

Den 10. mai 1991 ble det foretatt ny røntgenundersøkelse av nakken. Det er gitt følgende beskrivelse av undersøkelsen:

Delvis utrettet lordose i nivå C2 - C5, og nesten ingen bevegelse i dette avsnitt ved fleksjon el. ekstensjon. Ingen hypermobile områder. Norm. høyde på virvelcorpora og skiver. Ingen forsnevring av foramina intervertebralia.

Den 8. mars 1992 utferdiget dr. Dahl en spesialisterklæring med følgende konklusjon:

I forbindelse med ulykken 23. januar 1989 har pasienten pådratt seg en nakkeskade som har gitt henne permanente symptomer. Hun har konstant uttalte smertereaksjoner og nedsatt bevegelighet av halsvirvelsøylen. Samlet har dette resultert i at hennes fysiske, psykiske og sosiale ressurser er blitt redusert og forandret hele hennes livssituasjon. Hun har også kliniske tegn til varig nedsatt funksjon av en rekke cerebrale funksjoner. Hun betraktes av meg som 100 % arbeidsufør både yrkesmessig og ervervsmessig. Den medisinske invaliditet vil jeg anslå til mellom 45 og 50 % (konferer Rikstrygdeverkets tabeller samt A. Kjønstad's redegjørelse).

Den 22. november 1992 avga dr Dahl følgende erklæring til Trygdekontoret:

Jeg har hatt henne som pasient siden mars 1990 og har henne fortsatt. Hun har gått til behandling hos dr. Bj. Fagerlund, Lovisenberg, fysioterapi samt regelmessige kontroller og psykoterapi hos meg. Hun gjorde et meget tappert forsøk på å komme tilbake til arbeidslivet, men måtte til slutt gi seg. Forsøkte med 50%, deretter 25 %, men det nyttet ikke. Hun plages med nedsatt konsentrasjonsevne, nedsatt nærhukommelse, konstante smerter i nakke og bakhode, nedsatt bev. i halscolumna, hyperton smertefull muskelatur, nedsatt stressterskel og generelt nedsatt fysisk og psykisk kapasitet.

Jeg har i min spesialisterklæring av 8. mars d.å. erklært henne for 100% yrkesmessig og erhvervsmessig invalid. I tillegg har jeg ansett henne for å være mellom 45 og 50 % medisinsk invalid.

I og med at det er gått så lang tid etter ulykken, og med den lange observasjon og mange konsultasjoner anser jeg hennes tilstand for å være varig. Hun har forsøkt så helhjertet som noe menneske kan gjøre for å komme tilbake til arbeidslivet uten at det har lykkedes for henne dessverre.....Cfr hennes gode utdannelse.

I forbindelse med behandlingen av As trygdesak ble hun av det lokale trygdekontoret henvist til nevropsykologisk undersøkelse ved avdeling for nevropsykologi og rehabilitering på Ullevål sykehus. Undersøkelse ble foretatt av psykolog Øyvind Sundseth den 18. august 1994. I sin rapport har han konkludert slik:

Ved nevropsykologisk undersøkelse framkom et bilde av spesifikke svikt i kognitive delfunksjoner. Spesielt framtredende var en svikt i oppmerksomhets, og effektivitetsfunksjoner. Dette forklarer trolig også moderat svikt ved en verbal innkodingstest. Sviktbildet gjenspeiler høyst sannsynlig en markert redusert kapasitet i ovennevnte funksjoner fra antatt normalt premorbid nivå. Det er mest sannsynlig at svikten følger sekundært til øket trettbarhet og smerter etter nakketraume i 89. Plagene vil ventelig bedre seg med en reduksjon av smerte, trettbarhetsplager. Prognose m.h.t. smerteplagene bør utredes av fysikalsk medisiner evt. nevrolog.

Det understrekes at pasienten viser gode allmenne konseptuelle kapasiteter, noe som isolert sett indikerer et betydelig kognitivt potensiale også ved tenkningsmessig krevende arbeide.

Trygdekontoret henviste A også til undersøkelse hos spesialist i revmatologi, fys. med., rehabilitering Oddvar Andrup. I rapport av 29. november 1994 har han gitt følgende vurdering:

Som ventet er det lite konkret somatisk å finne ved en tilstand som sequele whiplash. Således blir funksjonsvurdering i vanlig fysikalsk medisinske termer egentlig temmelig intetsigende.

Når det gjelder prognose synes vel det faktum at hun har vært sykemeldt siden 1989, sammenholdt med den nevropsykologiske test, å tale sterkt for at man her må konkludere med 100 % varig arbeidsuførhet.

Konkrete behandlingsforslag har jeg ikke, og pasienten har jo så vidt jeg forstår forsøkt det meste av tilgjengelig og aktuell terapi.

D: Whiplash, sequele.

A ble videre i 1995 undersøkt av spesialist i nevrologi, overlege Rasmus Lossius. I hans spesialisterklæring av 6. februar 1995 heter det under avsnittet «vurdering» bl.a.:

I forbindelse med den aktuelle ulykke er A påført en lett til moderat nakkeslengskade med nakkedistorsjon til følge. Det er ikke annen kjent årsak til hennes nakkeplager. Det synes således å være overveiende sannsynlig både tidsmessig og årsaksmessig sammenheng mellom hennes nåværende plager på den ene siden og den aktuelle nakkeskade på den annen side. Hverken i grunnlagsmaterialet eller ved intervju fremkommer sårbarhetsfaktorer av fysisk eller psykososial art.

Kraften i forbindelse med den aktuelle ulykke synes å ha vært liten, men hun var uforberedt på sammenstøtet og jeg vil tro at den aktuelle skade er kraftig nok til å kunne forklare symptomene hun senere har utviklet. Disse er karakteristiske for denne sakstype.

Hverken ved nevrologisk undersøkelse hos prof. Dahl eller hos undertegnede er det påvist skade hverken på det sentrale eller perifere nervesystem. Røntgen av halsvirvelsøylen med funksjonsbilder har heller ikke kunnet avsløre annet enn redusert bevegelighet og utrettede krumninger i nakken. Det er således et tilsynelatende misforhold mellom få objektive funn og omfattende symptomer, men dette er vanlig ved denne skadetype og man må ikke mistolke denne diskrepans som overdrivelser eller simulering fra den skadedes side. På undertegnede virker hun reelt plaget.

- - -

Plagene etter den aktuelle ulykke har avstedkommet at hun trenger hushjelp til storrengjøring hjemme og hun greier heller ikke tyngende husarbeid som gulvvask, vindusvask etc. Det skaderelaterte behandlingsbehov synes nå å være lite og jeg vil tro at hun nå greier seg med egentrening/egne øvelser. Hun vil nok også i vanskelige perioder ha et visst behov for medikamentell behandling (Lobac, Pinex forte). Behov for kontinuerlig behandling er det ikke lenger tale om.

Overlege Lossius foretok en ny undersøkelse av A i oktober 1996. I spesialisterklæring datert 2. februar 1997 heter det i «vurdering» bl.a.:

Den aktuelle ulykke har påført A en lett til moderat nakkeslengskade med nakkedistorsjon til følge. Heller ikke denne gang finner jeg holdepunkter for inngangsinvaliditet eller sårbarhetsfaktorer av fysisk eller psykososial art. Fordi hun var uforberedt på sammenstøtet og fordi hun overfor undertegnede har angitt at drosjen har hatt en hastighet av ca 50 km/t før sammenstøtet, vil jeg anta at energien i sammenstøtet har vært kraftig nok til å forklare de symptomer hun senere har utviklet. Symptomene er for så vidt karakteristiske for denne skadetype.

Det er ved undersøkelse både av nevrologer og fysikalskmedisiner ikke funnet organisk skade, spesielt er det ikke funnet tegn til skade på sentrale eller perifere nervestrukturer. Heller ikke røntgenundersøkelse har vist tegn til brudd, feilstillinger eller annen patologi. I kjølvannet av sine smerteplager har hun åpenbart utviklet et kronisk smertesyndrom som kan forklare hennes opplevelse av cognitiv svikt. Jeg finner det imidlertid ikke sannsynlig at hun har utviklet en posttraumatisk stresslidelse. Funnene ved nevropsykologisk undersøkelse er heller ikke forenlig med skadebetinget hjerneskade (posttraumatisk encephalopati).

- - -

Jeg har ikke forslag til behandling som kan bedre hennes situasjon. Sannsynligvis vil hun ha størst glede av å være naturlig aktiv i størst mulig grad og eventuelt drive egentrening.

A har i brev til sin advokat av 10. februar 1997 bemerket at det ikke var riktig at hun hadde sagt at drosjen hadde en hastighet av 50 km/t. Hun vet ikke hvor fort drosjen kjørte.

A ble 100 % uføretrygdet i slutten av 1995 med virkning fra 1. februar 1990. Uføretidspunktet ble satt til 1. januar 1989.

Ved stevning til Oslo byrett av 8. oktober 1997 reiste A sak mot Storebrand med krav om erstatning. Storebrand tok til motmæle.

Overlege John Aage Wilson, spesialist i nevrologi og i klinisk nevrofysiologi, ble oppnevnt som sakkyndig for byretten. I sin erklæring av 10. august 1999 konkluderte han slik:

Den aktuelle trafikkulykken den 23.01.89 ansees ikke å ha hatt skadeevne. For øvrig vises til vurderingsavsnittet.

Fra vurderingsavsnittet hitsettes:

Quebec-gruppen har ved sin gjennomgang av data kommet frem til at den minimale hastighet ved påkjørsel bakfra, som hos enkelte kan føre til forbigående smertesymptomer i nakkesøylen på grunn av plutselig strekkbelastning, er 11 km/t. I disse tilfelle dreier det seg om meget beskjedne plager som går over i løpet av dager.

Den aktuelle trafikkulykke ansees således som uten skadeevne.

Når ubetydelige hendelser, som det etter mitt syn det her er tale om, eller ulykker med beskjedne eller moderat skadeevne, som hos enkelte kan medføre akuttsymptomer av den type og omfang som klassifiseres etter Quebec-gruppens anbefalinger i klasse 1 eller 2, følges av varige plager, er det naturlig å se etter forklaringer og årsakssammenhenger i andre forhold, så som disposisjon, karakteregenskaper, livsbelastning, arbeidssituasjon, prognostisk holdning fra behandler i tidligere fase, feilbehandling, m.m., ofte i komplisert gjensidig påvirkning med utvikling av onde sirkler, med utvikling av varige plager og/eller nevrotisering. Som kan forstås er dette en svært vanskelig materie og oppmerksomheten har i slike tilfeller tendens til å rettes mot tilsynelatende identifiserbare enkeltårsaker, med sementering av oppfatninger om årsakssammenhenger.

Oslo byrett avsa den 26. november 1999 dom med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A kr 3.450.000 -tremillionerfirehundreogfemtitusen- med tillegg av 12 -tolv- % rente p.a. fra forfallsdato - 2. januar 2000 - til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte A saksomkostninger med kr 175.000 -etthundreogsøttifemtusen- med tillegg av 12 -tolv- % rente p.a. fra forfallsdato til betaling skjer. Betalingsfristen er 14 -fjorten- dager.

Storebrand påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. A tok til motmæle og innga motanke. Bakgrunnen for mottanken var at kravet om dekning av advokatbistand før saksanlegget ved en inkurie ikke var tatt med i den endelige påstand for byretten. Storebrand aksepterte å dekke disse utgiftene dersom de ble pålagt erstatningsansvar i hovedsaken.

Lagmannsretten oppnevnte overlege Magnus Robberstad og avdelingsoverlege, professor dr. med. Rolf Nyberg-Hansen som sakkyndige for lagmannsretten. De har avgitt erklæringer av henholdsvis 13. september og 15. desember 2000. De sakkyndige har forskjellig syn på årsaksspørsmålet.

Overlege Magnus Robberstad fant det mest sannsynlig at det forelå årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As problemer. Han er bl.a av den oppfatning at de krefter A ble utsatt for ved kollisjonen var store nok til å gi skaden. Han advarer mot å legge for stor vekt på en teoretisk grense for skadevoldende kraft. Til det er det statistiske materialet for lite. Videre tyder måten A satt på i kollisjonsøyeblikket på at hun hadde mindre motstandskraft enn det som foreligger ved foretatte eksperimenter, ved at hun satt foroverbøyd med vridd hode. Ved siden av bøyningen var den vernende effekten ved nakkestøtten borte.

Avdelingsoverlege Rolf Nyberg-Hansen finner ikke årsakssammenheng sannsynliggjort. Han uttrykker på s 17 i sin erklæring:

Den sakkyndige vil oppsummere med å gi uttrykk for at en på teoretisk grunnlag ikke kan utelukke at As plager fra nakken kan være forårsaket av trafikkuhellet i 1989. Sammenfall i tid mellom traumet og symptomenes oppståen, kan være et indisium på at det foreligger årsakssammenheng, men er etter den sakkyndiges skjønn ikke tilstrekkelig til å fastslå dette på medisinsk grunnlag. Forløpet og omfanget av skadelidtes plager er uvanlig sett i forhold til det beskjedne trafikkuhell hun tross alt har vært utsatt for. Symptomene og plagene står ikke i noe rimelig forhold til dette uhell. Etter nøye overveielser der alle forhold er tatt i betraktning, er en derfor kommet til at det er mindre sannsynlig at trafikkuhellet i 1989 hadde evne til å påføre A varig mén. Etter den sakkyndiges skjønn kan hennes nåværende sykdomsbilde neppe karakteriseres som en sannsynlig eller påregnelig følgetilstand etter det beskjedne trafikkuhell hun var utsatt for.

Under sin undersøkelse av A fant Nyberg-Hansen en prolaps i nakken. Det heter om dette på side 18 i erklæringen:

....Ved magnettomografisk undersøkelse av nakken (cervical MRI) er det imidlertid påvist slitasjeforandringer (degenerative forandringer) ved 3 mellomvirvelskiver inklusive 2 mellomvirvelskiveprolaps. En kan ikke utelukke at dette skyldes det aktuelle trafikkuhell i 1989. Etter den sakkyndiges skjønn er det imidlertid lite sannsynlig at et trafikkuhell av den art skadelidte har vært utsatt for hadde evne til å forårsake slike forandringer.

Nyberg-Hansen anbefalte at A bør undersøkes og vurderes for en nakkeoperasjon av de påviste mellomvirvelskiveprolaps.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus, 16. - 19. januar 2001. Storebrand møtte ved sin prosessfullmektig, advokat Ole H. Bendiksen. A møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Arild Ditlev-Simonsen. Hun avga partsforklaring. Det ble hørt i alt 6 vitner. De oppnevnt sakkyndige var til stede den 18. januar. De overvar partsforklaring fra A samt forklaring fra de sakkyndige vitner før de selv avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har i det vesentlige anført:

Storebrand er av den oppfatning at det ikke er faktisk årsakssammenheng mellom kollisjonen og de plager A har i dag. Det er skadelidte som har bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng. Omvendt bevisbyrde må ha særlig grunngivelse, og det foreligger ikke her.

Thelle-dommen, Rt-2000-416, endrer ikke dette utgangspunktet. Den tvilsrisiko som omhandles i dommen på s 432 gjelder spørsmålet om andre mulige årsaker. Tvilsrisikoen for en hypotetisk årsakskonstruksjon påhviler imidlertid skadevolder, eller i dette tilfellet Storebrand, jf Rt-1999-1479.

Storebrand er av den oppfatning at de beskjedne fysiske krefter som kollisjonen forårsaket ikke har evne til å gi varige invalidiserende skader. Storebrand viser til erklæringene fra overlege Wilson og overlege Nyberg-Hansen. Det er videre ikke dokumentert noen vitenskapelig undersøkelse som viser varige plager ved mindre hastighetsendringer enn 17 km/t.

Det foreligger i denne saken en annen sannsynlig årsak til plagene. På dette punkt er saken vesentlig forskjellig fra Thelle-saken. Overlege Nyberg-Hansen har påvist en prolaps i As nakke. Det er sannsynlig at plagene skriver seg fra denne. A har unnlatt å foreta nærmere undersøkelse av prolapsen for å få avklart om den medfører smerte. En eventuell tvil på dette punkt må gå ut over A.

A har videre ikke sannsynliggjort at det foreligger såkalte brosymptomer. Det er ikke ført journal på store deler av 90-tallet. Fra Dahls erklæring frem til i dag er det et tomt rom. Det er også store variasjoner i det kliniske bildet.

Subsidiært anfører Storebrand at en eventuell varig plage ikke er påregnelig. Retten må legge til grunn en hastighetsendring på 6 km/t. Det er helt upåregnelig at en så moderat kraft kan gi varige plager som fører til 100 % uførhet. Dette vil være en helt atypisk sykdomsutvikling. Erstatningsansvar er således utelukket fordi årsakssammenhengen mellom påkjørselen, med den meget begrensede fysiske skade som den voldte, og As varige helseplager, er for fjern og avledet, jfr Thelle-dommen s 425.

Storebrand erkjenner ansvar dersom det sannsynliggjøres årsakssammenheng i faktisk og rettslig henseende mellom kollisjonen og den plage A har i dag.

Under samme forutsetning aksepterer Storebrand å dekke advokatutgifter forut for saksanlegget, jf motsøksmålet.

Partene enige om størrelsen av et eventuelt lidt inntektstap, påførte utgifter og ménerstatning. Partene er uenige om det fremtidige inntektstapet. Storebrand er av den oppfatning at fremtidig inntekt bør settes til kr 420.000 pr. år dersom skaden tenkes bort. Med skaden bør den sannsynlige inntekt settes til kr 250.000.

Storebrand hevder videre at merutgiftene ved å være i arbeid må settes til kr 14.000 pr. år, jf Rt-1993-1538. Storebrand er endelig av den oppfatning at A kan greie seg uten hjelp i hjemmet, og at det ikke er behov for kiropraktorbehandling i fremtiden.

Etter Storebrands vurdering bør en eventuell samlet erstatning ikke overstige kr 2.461.000.

Storebrand har i anken og motanken lagt ned slik felles påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring frifinnes.

2. Storebrand Skadeforsikring tilkjennes saksomkostninger for byretten som for lagmannsretten med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra fjorten dager etter dommens forkynnelse til betaling finner sted.

Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:

Det kan etter As oppfatning ikke være tvil om at det er en faktisk årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As varige plager. A var helt frisk før ulykken. Hun trivdes i og mestret sitt arbeide og levde et aktivt, sporty og utadvendt liv. Hun hadde ingen plager av noen art.

Nakkesmertene oppsto kort tid etter ulykken, og hennes sykdomsforløp er helt klassisk for nakkeslengskader. Etter en periode på ca to uker bedret helsesituasjonen seg etter hvert noe, om ikke dramatisk, frem mot sommeren 1989. Deretter stabiliserte nakke- og hodeplagene seg og gikk over til en kronisk fase. As smerter har hele tiden vært de samme. Sykdomsforløpet er godt dokumentert gjennom journaler og erklæringer fra behandlende leger og spesialister.

Det foreligger ingen alternative årsaker til plagene. På dette punkt skiller saken seg således vesentlig fra Thelle-saken, Rt-2000-418. I den saken var sykdomsforløpet atypisk ved at Thelle ca 2 måneder etter påkjørselen plutselig ble betydelig verre og med et noe endret symptombilde.

Den nå påviste prolaps i As nakke kan ikke være årsaken til plagene. Overlege Nyberg-Hansen har nærmest utelukket at prolapsen oppsto ved sammenstøtet. Dette innebærer at smertene som oppsto kort tid etter ulykken må ha hatt en annen årsak. Smertebildet har videre hele tiden vært det samme. Prolapsen har således ikke innvirket på smertebildet, hvilket må innebære at det er en prolaps som ikke medfører smerte.

Andre alternative årsaker finnes ikke.

For så vidt gjelder virkningen av den skadevoldende kraft, er det også forskjell mellom Thelle-saken og As sak. A var fullstendig uforberedt på sammenstøtet og satt foroverbøyd med hodet på skrå, mens Maria Thelle så bilen komme og var forberedt. Risikoen for skade var således vesentlig større i As tilfelle, selv om en legger til grunn at en befinner seg innen samme hastighetsområde.

A er av den oppfatning at det foreligger en påregnelig årsakssammenheng mellom kollisjonen og den varige skaden. Det som kan gjøre utviklingen upåregnelig er at andre etterfølgende årsaksfaktorer blander seg inn og styrer annerledes enn det man kunne forvente på skadetidspunktet. Hvis disse etterfølgende årsaker er dominerende i det samlede årsaksbildet, kan det gi grunn til å se bort fra den påståtte ansvarlige faktoren, jf Nils Nygaard, Lov og Rett nr 9 - 2000 s 540.

I As tilfelle er det ingen etterfølgende og uventede faktorer som har blandet seg inn og styrt utviklingen annerledes enn man kunne regne med. As sykdomsforløp er helt typisk for et klassisk forløp i en nakkeslengsak.

Da A forsøkte å jobbe 25% fra 1. september 1989 ble hun straks dårligere, og helseplagene forverret seg ytterligere da hun måtte gå opp i halv stilling for å beholde jobben. Dette er typisk for nakkeslengpasienter som utsetter seg for større belastninger enn de klarer.

I dag har A gjennomgående mindre stivhet i nakken enn tidligere. Men nakke- og hodeplagene er tilnærmet de samme som før, og de kommer med en gang hun utsetter seg for belastning. Dette er også typisk for nakkeslengpasienter.

I Thelle-saken knyttet Høyesterett sin påregnelighetsvurdering til den etterfølgende plutselige forverring av Thelles situasjon og det atypiske sykdomsforløpet. I motsetning til Thelle-saken, er det i As tilfelle ingen slike etterfølgende og uventede årsaksfaktorer som har blandet seg inn og styrt utviklingen annerledes enn man kunne regne med.

Et annet vesentlig moment i påregnelighetsvurderingen er videre at det foreligger et betydelig antall tilfelle av kroniske nakkeplager etter påkjørsler med beskjedne krefter. Forsikringsselskapene mottar en rekke slike krav, og det foreligger flere sakkyndige vurderinger som har fastslått årsakssammenheng. I tillegg foreligger det en rekke underrettsdommer som fastslår at skadelidte har fått kroniske nakkeplager til tross for meget beskjedne krefter. Det er derfor vanskelig å forstå at selskapet kan hevde at kroniske nakkeplager etter påkjørsel i beskjeden hastighet er upåregnelig.

A har beregnet erstatningskravet til kr 3.348.329, jfr fremlagt hjelpedokument. For så vidt angår de poster partene er uenige om har A ved beregning av det fremtidige inntektsnivå lagt seg på kr 450.000. Dette tilsvarer nivået for sjefskonsulenter. Med den gode arbeidsinnsats A tidligere har vist, er det sannsynlig at hun ville vært sjefskonsulent dersom hun ikke hadde vært utsatt for ulykken.

Det er det videre på det rene hvilke faktiske utgifter A hadde til reise etc. Det skal i slike tilfelle ikke fastsettes et skjønnsmessig beløp, jf NOU 1994:20 s 34. I Rt-1993-1538 kjente man ikke de faktiske utgiftene.

A har hatt stor glede av kiropraktorbehandlingen og mener at hun trenger denne. Hun er også avhengig av hjelp i huset.

Ved en inkurie ble ikke kravet om dekning av advokatbistand før saksanlegget omfattet av den endelige påstand i byretten. Kravet var tatt med i innledningsforedraget. A har derfor motanket for denne posts vedkommende. Kravet er ikke bestridt dersom A vinner frem i hovedsaken. Det er ikke påløpt omkostninger i forbindelse med motanken.

A la ned slik påstand:

I anken:

I. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad som følger:

1. Ménerstatning kr 81.000 med tillegg av 12 % rente fra 2.januar 2000 til betaling skjer.

2. Lidt inntektstap kr 638.978 med tillegg av 12 % rente fra 2. januar 2000 til betaling skjer.

3. Tap i fremtidig erverv kr 1.576.817 med tillegg av 12 % rente fra 2. januar 2000 til betaling skjer.

4. Fremtidige utgifter kr 97.059 med tillegg av 12 % rente fra 2. januar 2000 til betaling skjer.

5. Skatteulempe kr 417.834 med tillegg av 12 % rente fra 2. januar 2.000 til betaling skjer.

6. Andre poster kr 196.655med tillegg av 12 % rente fra 2. januar 2000 til betaling skjer.

II. Byrettens dom pkt 2 stadfestes.

III. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å erstatte As saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

I motanken:

I. Påførte utgifter kr 310.302 med tillegg av 12 % rente av kr 160.552 fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Det er ikke bestridt at A har varige plager i form av nakke- og hodesmerter.

Det er heller ikke omtvistet at Storebrand er erstatningsansvarlig dersom det fastslås påregnelig årsakssammenheng mellom påkjørselen den 23. januar 1989 og de varige plager A har.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i de fire vilkår som er lagt til grunn i Høyesteretts dom i Rt-1998-1565, som generelle betingelser for at skader og symptomer årsaksmessig kan føres tilbake til traume forårsaket av nakkesleng ved påkjørsel bakfra. Det er spørsmål om påkjørselen hadde tilstrekkelig skadeevne og om det forelå akutte symptomer. Videre må det foreligge såkalte brosymptomer, og sykdomsbildet må være forenlig med skader påført ved nakkesleng.

Partene er enige om at vilkåret om at det forelå akutte symptomer er til stede, men er uenige om de tre øvrige vilkår foreligger.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke krefter som påvirket As bil, har begge parter sluttet seg til de tekniske sakkyndiges konklusjon om at den mest sannsynlige hastighetsendring var ca 6 km/h, med en akselerasjon tilsvarende ca 1,4 g.

I samsvar med Quebec-rapporten legger lagmannsretten som et utgangspunkt til grunn at en så liten hastighetsendring normalt ikke har tilstrekkelig skadeevne til at det oppstår varig nakkeskade.

Hvilken skadeevne en slik hastighetsendring vil ha, reiser imidlertid spørsmål av medisinsk art. Overlege Robberstad uttaler om dette spørsmål i sin erklæring side 14, nederst:

« ...finn ein at den påkjøyrslefart som fr. A er blitt meddelt i den aktuelle ulukka, ligg vel oppe i dei fartsintervall som er kjent for å kunne vera skadevaldande både etter Quebec-rapporten og etter Barault og medarbeiderar. Eg vil derfor rå Retten til å rekna at kriteriet om til strekkeleg skadevaldande kraft er oppfylt».

Avdelingsoverlege, professor dr. med. Nyberg-Hansen uttaler i sin erklæring side 18:

En må imidlertid anta at bilpåkjørslelen utløste beskjeden fysiske krefter som neppe har evne til å påføre A varig kroppslig (somatisk) skade i nakken.

- - -

Etter den sakkyndiges skjønn er det imidlertid lite sannsynlig at et trafikkuhell av den art skadelidte har vært utsatt for hadde evne til å forårsake slike forandringer.

Etter dette finner lagmannsretten at uttalelsene fra de medisinsk sakkyndige ikke gir grunnlag for å trekke bestemte konklusjoner når det gjelder spørsmålet om det forelå tilstrekkelig skadeevne.

I avgjørelsen i Rt-2000-418 (Thelle-dommen) la Høyesterett til grunn at det var dekning for å si at hastinghetsendringen i den påkjørte bil var klart under 10 km pr. time. Lagmannsretten forstår Høyesterett slik at en slik hastighetsendring kan ha tilstrekkelig skadevoldende evne som utløsende årsak for varige plager. Det skal videre bemerkes at begge de sakkyndige i vår sak har gitt uttrykk for at man på teoretisk grunnlag ikke kan utelukke at As varige plager kan være forårsaket av trafikkuhellet.

Lagmannsretten vil videre peke på at A satt foroverbøyd med holdet på skrå, og at hun var uforberedt på sammenstøtet. Det er grunn til å tro at dette gjorde henne spesielt sårbar, og at det ikke var noen vernende effekt i bilens nakkestøtte. Etter det lagmannsretten forstår synes det å være enighet innen fagmiljøet på dette området om at skadefrekvensen øker vesentlig med manglende effekt av nakkestøtten og vridde stillinger av nakken.

Det er omtvistet i fagmiljøene hvor den nedre grense for hastighet som gir varig skade går, og det synes ikke mulig å påvise en akseptert nedre grense for når varig skade kan inntreffe.

På bakgrunn av en helhetsvurdering av de ovenfor nevnte forhold, finner lagmannsretten at kollisjonen i denne sak hadde tilstrekkelig evne til å påføre varige skade.

Lagmannsretten kan ikke slutte seg til Storebrands anførsel om at det ikke foreligger såkalte brosymptomer. Selv om det foreligger begrenset med journalnotater etter at A sluttet hos bedriftslegen i april 1989, foreligger det notater og erklæringer fra leger og spesialister som helt frem til i dag beskriver de plagene A har. Lagmannsretten viser til notatene og erklæringene fra anestesilege Fagerlund, overlege Dahl, psykolog Sundseth, lege Andrup og overlege Lossius som strekker seg fra 1990-1997 og som delvis er referert ovenfor. Notatene beskriver samme type plager og begrensninger. Det er ingen merkbare endringer i symptombildet. Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av den oppfatning at det i tilstrekkelig grad er dokumentert brosymptomer.

Videre finner lagmannsretten at også det fjerde vilkår er til stede. As sykdomsbilde er forenlig med plager påført ved nakkesleng. As plager har hele tiden bestått i stivhet og ømhet i nakke og skuldre samt hodepine. Dette har ført til stor trettbarhet og betydelige konsentrasjonsproblemer.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at de fire vilkår for faktisk årsakssammenheng er oppfylt.

Lagmannsretten går så over til å behandle om det foreligger en rettslig årsakssammenheng. Spørsmålet blir da om påkjørselen var en nødvendig betingelse for de varige plager som A har fått.

Innledningsvis skal det bemerkes at de sakkyndige og det medisinske miljøet for øvrig synes å være av den oppfatning at lavhastighetskollisjoner - dersom de medfører plager - begrenser seg til bløtdelsskader av laveste grad som tilheles fullstendig etter kort tid uten noe varig mén. Imidlertid synes ingen å ville utelukke at varige skader kan forekomme.

Lagmannsretten vil peke på at A var 27 år på ulykkestidspunktet, at hun på den tid var frisk og at hun ikke tidligere hadde vært plaget med sykdom eller hatt noen form for nakke- eller slitasjeproblemer. Retten ser i denne forbindelse bort fra at hun hadde hatt hodepine og smerter i skuldrene ved influensa i september 1988. Retten legger videre til grunn at A trivdes svært godt i sin jobb, og at hun mestret denne. Hun hadde på ulykkestidspunktet arbeidet i ca 3 1/2 år. Hun var på ulykkestidspunktet samboende uten barn, og det er opplyst at hun levde et aktivt sosialt liv. Videre har A opplyst at hun før ulykken drev mye med sport og friluftsliv. Hun var med i heimvernet fra 1977-1983 og deltok i alle konkurransene der. A deltok i feltløp med orientering, skyting, skiskyting og marsjering. Det foreligger ingen opplysninger om negative forhold i tiden før ulykken. Denne aktive tilværelse ble snudd brått umiddelbart etter ulykken, og med unntak av delvis sykemeldinger i to kortere perioder har hun etter ulykken ikke vært arbeidsfør. Selv om sammenfall i tid i seg selv ikke er et avgjørende bevis for årsakssammenheng, har det etter rettens vurdering sannsynligheten mot seg at denne totale endring av As situasjon ikke har noen sammenheng med trafikkuhellet.

Det er etter lagmannsrettens vurdering heller ingen opplysninger som trekker i retning av andre grunner til plagene. På bakgrunn av at A helt fra begynnelsen synes å ha gjort det ytterste for å komme tilbake til arbeidet igjen, er det lite trolig at psykososiale reaksjoner har gjort seg gjeldende i større utstrekning enn det som er naturlig i den gitte situasjon.

I forbindelse med avdelingsoverlege Nyberg-Hansens arbeid med sitt sakkyndigoppdrag fortok han den 11. desember 2000 en undersøkelse av A som ikke var gjort tidligere, nemlig en magnettomografisk undersøkelse av nakken (cervical MRI) på Røntgenavdelingen, Rikshospitalen. Undersøkelsen viste moderate slitasjeforandinger (degenerative forandinger) ved 3 mellomvirvelskivenivåer med 2 mellomvirvelskiveprolaps. Det er ikke foretatt undersøkelser som avklarer om prolapsene er smertebærende. Røntgenundersøkelsene som ble foretatt i 1989 og 1991 var av en slik art at de ikke ville kunne avdekke en slik prolaps. Det er uklart når prolapsen oppsto. Nyberg-Hansen har i sin erklæring uttalt at en ikke kan utelukke at prolapsene skyldes trafikkuhellet i 1989, men at det etter hans skjønn er lite sannsynlig at uhellet hadde evne til å forårsake slike forandringer. Nyberg-Hansen har anbefalt nærmere undersøkelser for å konstatere om prolapset er smertebærende. I så fall kan det etter hans mening være mulig med en operasjon som kan gi vesentlig bedring.

Etter lagmannsrettens oppfatning gjør avdekkingen av prolapset at årsaksspørmålet blir mer komplisert. Lagmannsretten legger til grunn at prolapsene ikke kan ha kommet inn som en faktor av betydning for As plager etter trafikkulykken. Ved vurderingen legger retten vesentlig vekt på at det ikke er noe i As sykehistorie som tilsier at det har vært noen plutselig endring av hennes plager. Symptomene har i det vesentlige vært de samme hele tiden både i art, intensitet og omfang. Det skal bemerkes at lagmannsretten finner det noe utilfredsstillende at den undersøkelse og utredning som avdelingsoverlege Nyberg-Hansen har anbefalt, ikke er gjennomført før ankeforhandlingen. Imidlertid kan ingen av partene bebreides for dette, grunnet den knappe tiden som gjensto før ankeforhandlingen. Lagmannsretten vil dog bemerke at det hadde vært mulig å begjært saken utsatt til nevnte undersøkelse hadde vært gjennomført.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det foreligger årsakssammenheng mellom trafikkulykken og de varige plager A har i dag. Det er ikke ført tilstrekkelig bevis for at det er overveiende sannsynlig at det besvær A har, ville ha inntrådt selv om ulykken tenkes bort.

Spørsmålet er videre om de skader A er blitt påført må anses for upåregnelige og fjerne til at Storebrand kan pålegges ansvar. I denne forbindelse har selskapet vist til Høyesteretts dom i Thelle-saken.

Etter lagmannsrettens oppfatning er saksforholdene i Thelle-saken og vår sak ikke så parallelle slik at høyesterettsdommen ikke uten videre kan legges til grunn. I Thelle-saken skjedde det en plutselig og betydelig forverring av skadeforløpet etter ca 2 måneder. Lagmannsretten oppfatter Høyesterett dithen at trafikkuhellet, som utløste skadeforløpet, kom i bakgrunnen for de senere inntrådte omstendigheter, og at sykdomsforløpet for en vesentlig del skyldtes disse etterfølgende omstendigheter. Dette førte til et atypisk skadeforløp i forhold til ulykken. I nærværende sak er det ikke en slik utvikling. Plagene har i det vesentlige vært de samme hele tiden og med samme styrke.

Lagmannsretten finner at det må legges vekt på at skadeevnen i denne sak må anses for å ha vært i den helt nedre grense. Avdelingsoverlege Nyberg-Hansen har ikke foretatt noen vurdering av As medisinske invaliditet og ervervsmessige uførhet da han mener hun før en slik vurdering bør undersøkes og vurderes for en nakkeoperasjon. Overlege Robberstad har anslått den medisinske invaliditet til mellom 15 og 20 % og den ervervsmessige invaliditet til 100 %. Det er på det rene at hun ble 100 % uføretrygdet med virkning fra 1. februar 1990. I utgangspunktet er det vanskelig å forstå at en påkjørsel med liten skadeevne skal ha ført til så store følger for A. Retten har imidlertid funnet at det foreligger flere forhold som gjør at skaden likevel må anses for påregnelig.

Skaden som A pådro seg var en bløtdelsskade, uten påviselige fysiske følger. Det er således ikke gjort noen objektive funn av nevneverdig betydning ved de undersøkelser som er foretatt (bortsett fra prolapsen som ble konstatert i desember 2000). Dette er ikke uvanlig ved nakkesleng. Begge de to sakkyndige i saken har gitt uttrykk for at det teoretisk kan tenkes varige skader også ved lavenergi-kollisjoner. De sakkyndige har også erkjent at den medisinske viten pr. i dag ikke er slik at man vet alt. Lagmannsretten vil videre vise til at As stilling i bilen i kollisjonsøyeblikket var slik at hun ble mer sårbar og ikke fikk gjort seg nytte av nakkestøtten. Det har ikke vært mulig å avdekke om det skulle finnes andre forhold som har ført til As plager. Tvert imot framstår hun etter rettens oppfatning som en person med store resurser, pågangsmot og evne til å klare vanskeligheter.

Med den usikkerhet som foreligger på dette området er retten av den oppfatning at Storebrand ikke kan høres med at en varig skade er upåregnelig i As tilfelle. Påkjørsler bakfra vil regelmessig forekomme som et utslag av biltrafikk. Det synes klart etter de sakkyndiges gjennomgang av tilgjengelige skadestatistikker fra inn og utland at varige skader som følge av lavhastighets sammenstøt forekommer med en statistisk påregnelighet, uavhengig av sikkerhetstiltak og kvalitet på kjøretøyene. Etter en helhetsvurdering er retten kommet til at man ikke kan utelukke at det i enkeltstående tilfeller kan oppstå skade som fører til 100 % arbeidsuførhet.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at Storebrand er erstatningsansvarlig overfor A.

For så vidt gjelder erstatningens størrelse, er Storebrand uenig i As krav vedrørende størrelsen på fremtidig inntekt, merutgifter ved å være i arbeid, nivået for sannsynlig inntekt med skaden og fremtidige merutgifter. Øvrige deler av kravet aksepteres.

Lagmannsretten finner å legge As krav til grunn fullt ut i det retten er enig i at A mest sannsynlig ville hatt en inntekt på nivå med en sjefskonsulent, kr 450.000. Retten viser til at A fikk godt skussmål for sin arbeidsinnsats da hun jobbet. Det er ikke noe som tyder på at hun ikke ville avansert videre dersom hun hadde kunnet fortsette i arbeid.

Storebrand har under henvisning til Rt-1993-1538 krevet et skjønnsmessig fradrag på kr 14.000 pr. år for merutgifter ved å være i arbeid. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for et skjønnsmessig fradrag i dette tilfellet. A har oppgitt hva hun mener er merutgifter ved å arbeide. Selskapet har ikke anført andre konkrete utgifter. Selskapet har heller ikke søkt å sannsynliggjøre slike, eller søkt å sannsynliggjøre at de utgifter A har oppgitt ikke er riktige.

Lagmannsretten er endelig av den oppfatning at A for fremtiden vil ha behov for smertestillende behandling samt hjelp i huset. Retten legger til grunn at hun vil ha vanskeligheter med tyngre husarbeid.

A har justert sitt krav noe ned i forhold til byrettens dom. Lagmannsretten vil derfor utforme ny slutning med angivelse av beløp i henhold til den påstand som er nedlagt for lagmannsretten. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves. Storebrand Skadeforsikring pålegges å betale saksomkostninger til A, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Retten kan ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier bortfall av erstatningsplikten i dette tilfellet. Advokat Ditlev-Simonsen har fremlagt omkostningsoppgave på kr 166.300 hvorav kr 165.000 er salær. Han har videre krevet at Storebrand dekker utgifter til de rettsoppnevnte sakkyndige. Advokat Bendiksen er kjent med salæroppgaven og har ikke kommet med innsigelser. Lagmannsretten legger salæroppgaven til grunn. For så vidt gjelder utgifter til de sakkyndige forutsetter lagmannsretten at disse utbetales direkte av Storebrand.

Storebrand har akseptert kravet i motsøksmålet under forutsetning av at de blir pålagt erstatningsansvar i saken. Retten tar således kravet til følge. Det er ikke påløpt særskilte omkostninger i forbindelse med motsøksmålet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I hovedsøksmålet, sak nr 00-00668 A/01:

I. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale slik erstatning til A:

1. Ménerstatning med 81.000 - åttientusen - kroner med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra 2.januar 2000 til betaling skjer.

2. Lidt inntektstap med 638.978 - sekshundreogtrettiåttetusennihundreogsyttiåtte - kroner med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra 2. januar 2000 til betaling skjer.

3. Tap i fremtidig erverv med 1.576.817 - enmillionfemhundreogsyttisekstusenåttehundreogsytten - kroner med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra 2. januar 2000 til betaling skjer.

4. Fremtidige utgifter med 97.059 - nittisyvtusenogfemtini - kroner med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra 2. januar 2000 til betaling skjer.

5. Skatteulempe med 417.834 - firehundreogsyttentusenåttehundreogtrettifire - kroner med tillegg av den til envher tid gjeldende forsinkelsesrente fra 2. januar 2000 til betaling skjer.

6. Andre poster med 196.655 - etthundreognittisekstusensekshundreogfemtifem - kroner med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra 2. januar 2000 til betaling skjer.

II. Byrettens dom pkt 2 stadfestes.

III. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte As saksomkostninger for lagmannsretten med 166.300 -etthundreogsekstisekstusentrehundre- kroner med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

IV. Forfall er 2 -to- uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.

I motanken, sak nr 00-00669 A/01:

I. Storebrand Skadeforsikring dømmes til å betale A 310.302 -trehundreogtitusentrehundreogto- kroner - med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente av 160.552 -ethundreogsekstitusenfemhundreogfemtito- kroner fra forfall til betaling skjer.

II. Forfall er 2 -to- uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.

Hentet fra «https://rettspraksis.no/w/index.php?title=LB-2000-668_RG-2001-1007&oldid=167850»