LB-2001-2631

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-10-01
Publisert:	LB-2001-02631
Stikkord:	Arrest
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo namsrett Nr 01-691 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02631 K/04.
Parter:	Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Geir Brynhildsen v/advokatfullmektig Thor Arne Angelsen). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Lage Sverdrup-Thygeson).
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Fr. Moen. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Lagdommer Regine Ramm Bjerke
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-1, §14-2, §14-6, Tvistemålsloven (1915) §180, §388, §85, Avtaleloven (1918) §30, §31, §14-13, §14-7, §3-4

Saken gjelder gyldigheten av arrest.

B og A er bekjente fra lang tid tilbake. Deres foreldre var nære venner. Bs mor, C, søkte bistand hos A i økonomiske spørsmål etter at hun ble enke i 1982. Hun døde 17. mars 1997. Hennes to barn, D og B, overtok boet til privat skifte. B brukte på dette tidspunkt narkotika, men etter det som er opplyst begrenset misbruket seg til lettere narkotiske stoffer, som hasjisj, så lenge moren levde. Etter hennes død tiltok misbruket, og B gikk over til å misbruke sterkere stoffer enn tidligere, bl a heroin. Den rollen A hadde hatt som økonomisk rådgiver for moren, gikk han over til å ha i forhold til B. Han bisto også en tid D i økonomiske saker.

B arvet betydelige midler som A, som en følge av avtaler, etter hvert disponerte det meste av. Årsaken til at disposisjonene ble foretatt, skal angivelig være faren for at B pga rusmisbruk kunne bruke opp arven på narkotika. Alle avtaler er ført i pennen av A.

Den 26. mai 1994, mens moren ennå levde, ble det inngått en kontrakt mellom A og henne om leie og senere kjøp av en boligeiendom i - - vei 3 i X. I kontrakten ble det avtalt at A skulle kjøpe eiendommen for kr 770.000. Beløpet forfalt til betaling 1. juni 1995. Den 18. oktober 1995 ble det inngått en låneavtale mellom de samme personer som i korthet gikk ut på at C lånte A penger i forbindelse med kjøpet av eneboligen. Samtidig utstedte hun en pantobligasjon til A pålydende kr 400.000 med sikkerhet i sin leilighet i - - gt 38 i Oslo. Det ble avtalt at lånet skulle ha en løpetid på 25 år med en fast rentesats på 6%. Det skulle betales årlige terminbeløp på kr 90.946 fordelt på to årlige utbetalinger a kr 45.473. Lånebeløp inklusive utgifter ble angitt til kr 2.273.609. Første termin forfalt til betaling 18. april 1996 og siste termin forfalt 18. april 2020. Videre var det avtalt at Cs livsarvinger skulle tre inn i avtalen etter hennes død, slik at de begge skulle motta kr 22.736,50 hvert halvår. Den 12. april 1996 lånte han ytterligere kr 100.000 av C til 7,5% rente. Lånet hadde en gjensidig oppsigelsestid på 12 måneder.

Ved kjøpekontrakt datert 23. mars 1994, kjøpte B en leilighet i - - veien 53 B. Kjøpesummen var kr 605.000 og pengene ble betalt av C, som ville sikre sønnen et sted å bo. Leiligheten ble skjøtet over til A og videre til hans selskap - - - AS ved kjøpekontrakt av 6. januar 1999. Kjøpesummen var kr 605.000. Beløpet ble ikke betalt. Kontrakten gir B bruksrett til leiligheten til boligformål så lenge han lever. Deretter skal:

«A utbetale hans arvinger den avtale overdragelses sum som er fastsatt til kr 605.000,- (sekshundreogfemtusenkroner) som et serielån over 15 år til en fast rente av 6% (seksprosent). Likeledes kan B, etter avtale med A få utbetalt deler av kjøpesummen til dekning av løpende livsnødvendige utgifter etter regning hvis han er uten arbeidsinntekt begrenset oppad til kr 40.333,- Når den avtalte overdragelsessum er utbetalt skal B fraflytte eiendommen.»

Det er videre i et avsnitt i kontrakten opplyst at A vil overføre eiendommen til - - - AS og at skjøte vil bli utstedt mellom - - - AS og B. Overdragelsen ble tinglyst 27. januar 1999. Leiligheten ble i løpet av 1999 belånt med til sammen kr 1.350.000.

B arvet et kontantbeløp på 1,8 millioner kroner. Det ble inngått avtale med A om at et beløp på 1,5 millioner kroner skulle settes inn på høyrentekonto med begrenset uttaksrett. Kontoen ble opprettet i Finansbanken ASA av - - - AS v/A den 20. september 1997, og beløpet på 1,5 millioner kroner ble overført fra Bs konto i Sparebanken NOR til nevnte konto. A foretok frem til 31. august 1998 tre uttak. 4. mars 1998 ble kr 500.000 omplassert og gjort om til lån til A. Den 15. mai 1998 skjedde det samme med kr 250.000. Den 31. august 1998 ble de siste kr 750.000 tatt ut og gjort om til lån til A. Etter at transaksjonene var gjennomført, utformet A et skriv hvor det ble presisert at - - - AS ikke lenger var ansvarlig overfor B for innskuddet på 1,5 millioner kroner.

Den 6. januar 1999 ble det utformet et skriv hvor B bekreftet at låneavtalene vedrørende kr 500.000 inngått 4. mars 1998 og vedrørende kr 250.000 inngått 15. mai 1998 ble gjort om til rente- og avdragsfrie lån med hovedforfall henholdsvis 4. mars og 15. mai 2016. Av skrivets punkt 3 fremgår:

«B er inneforstått med at A kan investere ovennevnte lånte midler i prosjekt/forretningssammenheng og at kjøp av leilighet i - - veien 53b i Oslo kan belånes til dette formål».

B arvet sammen med sin søster en leilighet i - - veien 39 A etter en tante. Leiligheten ble overført til hans søster mot at han ble utløst av henne med Kr 400.000. I avtale datert 29. juni 1999, underskrevet av D og B samt A på vegne av - - - AS, er det bl a inntatt følgende bestemmelser om oppgjøret:

«....Avtalen forutsetter at kr 300.000,- betales innen 30. juni 1999 til - - - AS v/A konto 9680.05.20077 i Finansbanken. De resterende kr 100.000,- betales ved at Ds andel av avdrag/renter på lån til A tilgodeskrives B til rest summen er oppgjort....».

I to skriv, det første datert 6. januar 1999, undertegnet av B, er det bekreftet at han har mottatt kontantbeløp av A. Punkt 2 i nevnte skriv lyder:

«B bekrefter å ha mottatt kr 180.000,- i kontanter foregående år. I tillegg har A belastet honorar for utført arbeid med kr 40.000,- og betalt løpende utgifter og overføringer til bankkonto. Mottatt beløp motregnes i tilgodehavende jf. Renter/avdrag/arveoppgjør etc.».

Videre er det fremlagt et brev fra A til B datert 21. oktober 1999. Brevet er bekreftet av B og lyder:

«KONTANTUTBETALINGER/B

Det er enighet om at det er blitt praksis å utbetale diverse beløp kontant. Beløpene har vært gitt deg kontant av min sekretar eller av meg personlig. Vi har estimert utbetalingene til å være i gjennomsnitt kr 10 - 20.000 pr. måned og vi tar utgangspunkt i en kontantutbetaling på snitt kr 15.000 pr. måned. Basert på dette ber vi deg bekrefte mottak av kr 150.000,- for perioden 1. januar 1999 og frem til 25. oktober 1999.

Det har også vært utbetalt beløp som du skylder tredjemann og dette har blitt foretatt direkte av meg personlig og uten kvittering naturligvis. Jeg har derfor tillatt meg å estimere dette til a kr 40.000,- slik at total beløpet du har fått utbetalt i perioden blir på kr 190.000,- Beløpet blir å motregne mot vårt mellomværende.

Jeg ber deg påføre din signatur på dette brev som en bekreftelse på at du samtykker i mottak av ovennevnte beløp.»

Den 24. april 2001 innsendte B begjæring om arrest til Oslo namsrett, som uten å avholde muntlige forhandlinger tok begjæringen til følge, jf tvangsfullbyrdelsloven §14-7 annet ledd. Den 27. april 2001 ble det avsagt kjennelse med slik slutning:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning mot E tas ikke til følge.

2. Begjæringen om midlertidig forføyning mot - - - AS tas ikke til følge

3. Til sikring for sitt påståtte krav tillates D å ta arrest for inntil kr 630.000,- i As formuesgoder, herunder i leilighet i Oslo med bnr *** gnr. *** snr ** og konto nr ***** i Finansbanken AS.

4. Til sikring for sitt påståtte krav tillates B å ta arrest for inntil kr 4.000.000,- i As formuesgoder, herunder i leilighet i Oslo med bnr ***, gnr *** snr ** og konto nr ***** i Finansbanken AS.

5. A kan avverge iverksettelse av arresten eller kreve iverksettelsen opphevet av namsretten ved å stille sikkerhet for et beløp på kr 4.630.000,-.

6. A betaler kr 4.000,- i saksomkostninger til D innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse.

7. A betaler kr 4.000,- i saksomkostninger til B innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse

8. Partene eller enhver annen som rammes kan ved henvendelse til Oslo namsrett, Pilestredet 19, Postboks 8003 Dep., 0030 Oslo, kreve etterfølgende muntlig forhandling om arresten, jf tvangsfullbyrdelsesloven §14-13 første ledd.

A krevde i prosesskrift datert 15. mai 2001 muntlige forhandlinger, idet han hevdet at vilkårene for arrest ikke var oppfylt. D og B tok til motmæle. Dog ble kjennelsen godtatt for så vidt gjaldt E, som er As ektefelle og styreformann i - - - AS. Etter forutgående muntlige forhandlinger avsa Oslo namsrett 18. juni 2001 kjennelse med slik slutning:

1. Til sikring for sitt påståtte krav tillates B å ta arrest for inntil kr 3.192.000,- i As formuesgoder, herunder leilighet i Oslo med gnr ***, bnr ***, snr **.

2. Oslo namsretts kjennelse av 27. april 2001 i sak 01-691 D, punkt 2 stadfestes, og saksøkernes begjæringen om arrest mot - - - AS tas ikke til følge.

3. Oslo namsretts kjennelse av 27. april 2001 i sak 01-691 D, punkt 3 oppheves, og D begjæring om arrest tas ikke til følge.

4. A kan avverge iverksettelsen av arresten eller kreve iverksettelsen opphevet av namsretten ved å stille sikkerhet for et beløp på kr 3.192.000,-.

5. D betaler kr 5.000,- - kronerfemtusen - i saksomkostninger til - - - AS innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

6. B betaler kr 5.000,- - kronerfemtusen - i saksomkostninger til - - - AS innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

7. For øvrig betaler partene egne omkostninger.

A har i rett tid påkjært Oslo namsretts kjennelse. Kjæremålet retter seg mot den delen av saken som i kjennelsen er kalt «C. Kravene fra B», og gjelder bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen og saksbehandlingen.

Sakens bakgrunn fremgår av namsrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger.

Den kjærende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Når det gjelder kjæremålet over saksbehandlingen, anføres det prinsipalt at namsretten har gått utenfor det krav saken gjaldt, og subsidiært at namsretten har gått utenfor de anførsler kravet bygger på.

Kjæremotparten har anført at B har krav mot A som følge av ugyldige avtaler. Om det forholder seg slik har namsretten utrykkelig ikke tatt standpunkt til. Til tross for det har retten funnet at B har et krav mot A som det må gis arrest for.

Retten har funnet at B har krav på erstatning på bakgrunn av at A har utvist uaktsomhet, og ikke at hans krav har oppstått som en følge av ugyldige kontrakter. Dette grunnlaget for kravet var overhodet ikke opp under forhandlingene, og den kjærende part hadde ingen anledning eller oppfordring til å imøtegå dette grunnlaget. På dette grunnlag må kjennelsen oppheves og arrest i innskudd i Finansbanken og leilighet i - - veien 53 B oppheves.

Subsidiært erklæres det kjæremål over bevisbedømmelsen. Det er ikke grunnlag for arrest, idet lånene har vært løpende betjent, delvis også i større utstrekning enn avtalene tilsier. Namsretten har feilaktig lagt til grunn at As handlinger har vært uaktsomme. A er ikke og har ikke vært formynder for B, og han har informert B om alle forhold knyttet til de enkelte avtaler. Videre har han påtatt seg personlig ansvar for forpliktelsene. Dersom han hadde ønsket å lure B for penger kunne han ha lånt pengene gjennom et selskap med begrenset ansvar.

Når det gjelder lånet av 1,5 millioner kroner, ble A og B i løpet av 1998 enige om at A skulle låne pengene til sine prosjekter i diverse virksomheter, mot at B skulle få en vesentlig høyere rente enn det kan kunne få i bank. Etter hvert ble avtalen omgjort slik at det ikke skulle betales renter og avdrag på lånene. Disse skulle akkumuleres, og utbetales samlet ved slutten av låneperioden. Dette ble gjort for å sikre at B ikke brukte pengene på narkotika. Avtalene må ses i sammenheng med at B hadde fast jobb med solid inntekt og fri bolig.

Når det gjelder leiligheten i - - veien, ble man enige om at for å sikre seg mot at den ble forføyet over i ruset tilstand, ble den overført til - - - AS, mot at B fikk livsvarig borett. - - - AS skulle dekke alle alminnelige kostnader knyttet til leiligheten. A påtok seg et personlig ansvar for gjeldsforpliktelsen, på samme måte som for lånene.

Avtalen er inngått mellom myndige personer som var klar over hva de gjorde. Avtalen er klar og utvetydig. Avtalen er ikke ugyldig, og den kan ikke medføre erstatningsansvar for A.

Atter subsidiært anføres det at rettsanvendelsen vedrørende sikringsgrunnen er feilaktig. Det er lagt til grunn at de handlinger som er grunnlaget for kravet i seg selv kan være egnet til å skape frykt for at tvangsfullbyrdelsen vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort, jf Rt-1982-238.

Det anføres at denne avgjørelsen ikke passer på vårt tilfelle. Namsretten har ikke funnet bevis for straffbare handlinger.

Når det gjelder arrest i leiligheten i - - veien, anføres det at arresten i denne må oppheves da den ikke tilhører A, men - - - AS . Dette selskapet eies av As hustru E. Leiligheten er tinglyst på selskapet - - - AS og er tatt inn i selskapets regnskap. Den er også belånt av - - - AS. Selskapets kreditorer har lagt til grunn at den tilhører selskapet. At A er ansvarlig for kjøpesummen i henhold til kjøpekontrakten kan ikke være tilstrekkelig. Denne del av kjennelsen må bli å oppheve.

Det ble nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1. Oslo namsretts avgjørelse av 18. juni 2001 i sak 01-691 D oppheves, så langt den gjelder kravene fra B alene mot A. Bs krav om arrest i A s eiendeler tas ikke til følge.

Subsidiært:

1. B har ikke rett til å ta arrest i leilighet gnr ***, bnr ***, Snr ** i Oslo kommune, tilhørende - - - AS.

I begge tilfeller:

2. B dømmes til å erstatte As omkostninger i anledning saken både for namsretten og for lagmannsretten med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra 14 dager etter avsigelse av kjennelse, og til betaling skjer.

Kjæremotparten, B, har i det vesentlige anført:

Det anføres at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil. Namsretten har ikke gått utenfor de krav som var sakens gjenstand. Kravene var henholdsvis et pengekrav og et krav om tilbakeføring av eiendomsretten til en selveierleilighet, subsidiært erstatning for leilighetens verdi med 2 millioner kroner. Det medfører riktighet at namsretten ikke tok standpunkt til om avtalene var ugyldige, hvilket var en hovedanførsel fra Bs side. Den kjærende parts forberedelse og behandling ville åpenbart ikke vært annerledes dersom kravene også hadde vært basert på erstatningsrettslig grunnlag. Retten står fritt m h t rettsanvendelsen, og begrunnelsen - at det foreligger et krav på erstatningsrettslig grunnlag - er rettsanvendelse. Den kjærende parts henvisning til tvistemålsloven §85 er ikke relevant.

Subsidiært anføres det at dersom lagmannsretten skulle komme til at det foreligger saksbehandlingsfeil, har den ikke hatt betydning for resultatet.

Det anføres videre at namsretten har foretatt riktig bevisbedømmelse. Utgangspunktet var at A skulle være privat formynder. Formuen skulle holdes inntakt mens avkastningen skulle benyttes som supplement til kostnader til livsopphold/forbruk. Under rettsmøtet i namsretten ble det ført bevis for at pengene sannsynligvis var tapt for B. Disposisjonene står i sterk strid med til den tillit som var gitt A. B er i dag ruinert pga sin formynders disposisjoner.

Når det gjelder rettsanvendelsen knyttet til sikringsgrunnen, anføres det at namsrettens rettsanvendelse er riktig. Namsrettens henvisning til Rt-1982-238 er ikke nødvendigvis en henvisning til et analogt tilfelle, men den er ment å være illustrerende. Det er for øvrig ikke riktig når det hevdes at namsretten ikke har funnet bevis for straffbare handlinger. Dette har namsretten ikke tatt standpunkt til.

Arrest i leiligheten i - - veien 53B er tatt med rette. Overføringen til - - - AS ble ifølge As egen forklaring i retten foretatt pga et uoppgjort skilsmisseoppgjør.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Namsrettens kjennelse av 18. juni 2001 opprettholdes.

2. B tilkjennes kjæremålssakens omkostninger med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra 14 dager etter avsigelse av kjennelse og til betaling skjer.

Lagmannsretten skal bemerke:

Den kjærende part har prinsipalt nedlagt påstand om at namsrettens avgjørelse oppheves p g a saksbehandlingsfeil så langt den gjelder kravene fra B mot A. Det anføres at retten har gått utenfor de krav saken gjaldt og har gått utenfor de anførsler kravet bygger på. Subsidiært er det anket over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

For at det skal kunne treffes en realitetsavgjørelse i en kjæremålssak som er påstått opphevet pga saksbehandlingsfeil, er det for det første et vilkår at hensynet til en annen part ikke taler imot det, jf tvistemålsloven §388. Dette innebærer at lagmannsretten må ha et grunnlag for sin avgjørelse som er fullt ut forsvarlig også tatt i betraktning av den feil som ble begått i førsteinstansen. Det vises til Schei, Tvistemålsloven side 1040. I denne saken finner lagmannsretten at det materiale som er fremlagt gir lagmannsretten et like godt grunnlag å avgjøre saken på som førsteinstansen ville ha hatt hvis saken hadde blitt hjemvist til ny behandling der. Saken tas derfor under behandling.

Den saksbehandlingsfeil som hevdes å foreligge, er at namsretten fant det sannsynlig at B hadde krav på erstatning på bakgrunn av at A hadde utvist uaktsomhet. Det hevdes at dette grunnlaget for kravet ikke var oppe under forhandlingene, og at det av den grunn ikke var anledning eller oppfordring for parten til å imøtegå det.

Lagmannsretten finner for sin del at det ikke er nødvendig å ta uttrykkelig standpunkt til om det foreligger en saksbehandlingsfeil, idet lagmannsrettens vurdering av bevismaterialet i saken gir som resultat at utfallet av saken blir det samme, uansett om avgjørelsen i første instans bygger på erstatningssynspunkter eller på at de inngåtte kontrakter er ugyldige.

For at det skal besluttes arrest i formuesgoder må det foreligge et pengekrav. Skyldnerens adferd må i tillegg gi grunn til å frykte at tvangsfullbyrdelse enten vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §14-1 og §14-2. Så vel kravet som sikringsgrunnen må være sannsynliggjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §14-6 første ledd, første punktum.

Lagmannsretten finner at det er sannsynliggjort at B har et krav mot A som minst er på 3.192.000 millioner kroner, jf namsrettens kjennelse side 9, tredje avsnitt. Når det gjelder den del av kravet som gjelder bankinnskuddet på 1.500.000 millioner kroner, vises det til namsrettens gjennomgang av faktum på side 6 og 7. De avtalene som er inngått, er så ensidige i favør av A, at det har formodningen mot seg at B ville ha inngått dem hvis han hadde forstått hva de innebar. Lagmannsretten legger på det nåværende tidspunkt til grunn at det er mest sannsynlig at avtalene er ugyldige pga av svik og misbruk av tillitsforhold, jf avtaleloven §30 og §31. B omtalte denne delen av arven som sin livs- og pensjonsforsikring, og han ønsket at midlene ble plassert på en høyrentekonto. Det ble foretatt en slik plassering, men ved tre uttak foretatt i løpet av relativt kort tid, ble kontoen tømt og pengene overført til A. Det har formodningen mot seg at B forsto hva det var som egentlig skjedde. Lagmannsretten antar at han på grunn av morens mangeårige kontakt med A lot seg forlede til å tro at A handlet med hans beste for øyet.

Når det gjelder leiligheten i - - veien 53 B, vises det til namsrettens gjennomgang av faktum på side 8 og 9. Etter lagmannsrettens vurdering favoriserer også denne avtalen ensidig A. B fikk leiligheten av sin mor i 1994 fordi hun ønsket å sikre ham en bolig. I dag sitter han igjen med en kontrakt som gir ham borett. Hvis han skulle kreve å få utbetalt kjøpesummen - som er den samme som den var i 1994 - kr 605.000, må han fraflytte leiligheten når beløpet er betalt. Uten at det ytt noen form for vederlag fra As side ved overdragelsen, sitter B i dag som leietaker i den leiligheten han tidligere eide.

Lagmannsretten finner etter dette at også når det gjelder avtalene vedrørende eiendomsoverdragelsen, har det formodningen mot seg at B har hatt oversikt over hva som har skjedd. Slik det fremstår for lagmannsretten i dag, er han manipulert av A til å gi fra seg den verdien leiligheten representerer. Det fremstår etter dette som mest sannsynlig at også avtalene vedrørende leiligheten i - - veien 53 B er ugyldige på grunn av svik og misbruk av tillitsforhold. Bs familie hadde i utgangspunktet svært god økonomi, og B mottok betydelige beløp i arv. Etter As disposisjoner synes han i dag å stå tilnærmet på bar bakke.

As adferd gir grunn til å frykte for at fullbyrdelsen av Bs krav vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort hvis arrest ikke tillates. A synes ut fra sin adferd hittil verken å ha evne eller vilje til å tilbakeføre verdier til B, hvis han skulle bli dømt til det. B har etter dette sannsynliggjort arrestkrav og sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §14-1, §14-2 og §14-6.

Namsretten tillot at det ble tatt arrest i leiligheten i - - veien 53 B. Leiligheten i - - veien 53 B er formelt oppført som - - - AS eiendom, og A har anført at det av den grunn ikke kan tas arrest i den. Det er vist til at selskapet eies av hans hustru og til at leiligheten er tatt inn i selskapets regnskap. Den er også belånt av - - - AS.

Lagmannsretten legger til grunn at overføringen av leiligheten til - - - AS er proforma. Det vises til namsrettens kjennelse side 10 annet avsnitt, som lagmannsretten slutter seg til. Det fremgår der bl a at A under forhandlingene for namsretten forklarte at overskjøtingen til - - - AS ble gjort pga eget skilsmisseoppgjør. Lagmannsretten anser etter dette leiligheten for å tilhøre A.

Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste så langt den er påkjært, idet lagmannsretten er enig også i omkostningsavgjørelsen.

Kjæremålet har etter dette vært forgjeves, og den kjærende part må, i samsvar med hovedregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §3-4, jf tvistemålsloven §180 første ledd, erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Da det ikke er innlevert omkostningsoppgave, settes omkostningsbeløpet skjønnsmessig til kr 4 000 inklusive 24% mva. Beløpet er i sin helhet salær.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Oslo namsretts kjennelse av 18 juni 2001, slutningens punkt 1, 4, 6 og 7, stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B, 4.000 - firetusen - kroner med tillegg av 12% rente p a fra forfall og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.