LB-2017-108338

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	07-02-2018
Publisert:	LB-2017-108338
Stikkord:	Strafferett, Frifinnelse, Kroppsskade, Nødverge, Dissens, Nødvendighetsvilkår, Forsvarshandling
Sammendrag:	Vekter ble frifunnet for kroppsskade. Lagmannsretten fant at han hadde handlet i nødverge. Vekteren hadde slått en aggressiv gjest i ansiktet med flat hånd. Gjesten hadde forut for dette flere ganger slått vekteren og også andre gjester. Dissens – en dommer stemte for domfellelse for grov kroppskrenkelse.
Saksgang:	Oslo tingrett TOSLO-2017-18575 – Borgarting lagmannsrett LB-2017-108338 (17-108338AST-BORG/01).
Parter:	A (advokat Zulifqar Munir) mot Oslo statsadvokatembeter (politiadvokat Katja Kristine Sand Dørstad).
Forfatter:	Ellen Mo, Karl Otto Thorheim, Peter Christian Meyer, Torunn Haavardsholm, Tazmina Makhani-Thue, Morten Solemsli Lauritzen, Per Erik Gärtner
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §48, Straffeloven (2005) §22, §24, §25, §83, §271, §272

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 20.01.2017 satt A, født 0.0.1981, under tiltale for overtredelse av:

Straffeloven (2005) § 273
for å ha skadet en annens kropp eller helse, gjort en annen fysisk maktesløs eller fremkalt bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen.

Grunnlag:
Søndag 1. januar 2017 ca. kl. 03.30 utenfor utestedet X i [adresse] i Oslo, slo han B i ansiktet slik at han ble bevisstløs, samt at han måtte sy ett sting.

Oslo tingrett avsa dom 15. mai 2017 med slik domsslutning:

A, født 0.0.1981, dømmes for overtredelse av straffeloven § 273 til fengsel i 90 dager.
Varetekt kommer til fradrag med 2 – to – dager, jf. straffeloven 2005 § 83.
A dømmes til å betale kroner 665 i skadeserstatning til B innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.
A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med 3 000 – tretusen – kroner.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Tingrettens avgjørelse knyttet til det sivile kravet er ikke påanket, se tingrettens domsslutning punkt 2. Ved lagmannsrettens beslutning 1. september 2017 ble anken henvist til ankeforhandling. Ankeforhandling ble holdt 2. februar 2018 i Borgarting lagmannsretts hus. Tiltalte og i alt 5 vitner, herunder fornærmede, gav forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Aktor nedla slik påstand:

A, f. 0.0.1981, dømmes for overtredelse av straffeloven (2005) § 273 til fengsel i 90 dager.
Varetektsfradrag utgjør 2 dager, jf. straffeloven (2005) § 83.
A, f. 0.0.1981, dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige fastsatt etter rettens skjønn.

Forsvarer nedla påstand om at tiltalte frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte.

Lagmannsretten bemerker

Det sentrale spørsmålet i saken er hvorvidt tiltalte handlet i nødverge da han slo fornærmede i ansiktet, jf. straffeloven (2005) § 18.

Natt til søndag 1. januar 2017 var det et hip-pop arrangement på utestedet X i [adresse] i Oslo. Det var mange gjester på arrangementet, anslagsvis 350 stykker. Flere av gjestene var ruset/beruset. Tiltalte var vekter og vaktleder på stedet. I forhold til antall gjester var personalet på stedet underbemannet denne kvelden. Fornærmede i saken befant seg også på utestedet. Han hadde drukket alkohol denne kvelden og var beruset.

Følgende faktum synes uomstridt: Nærmere stengetid oppstod det en kaotisk situasjon i kjelleren i tilknytning til garderoben. Det oppsto klammeri mellom fornærmede og et par andre personer i jakkekøen. Tiltalte og hans kollega – vitnet C – kom til for å løse situasjonen, og de geleidet fornærmede ut. Fornærmede satte seg kraftig til motverge. Han opptrådte aggressivt. Tiltalte og kollegaen C tok fornærmede i hver sin arm. I løpet av et kort tidspunkt mistet de kontrollen over fornærmede, i nærheten av et bord hvor det sto flasker og glass og lå noe glasskår. De to slapp fornærmede da han var kommet like utenfor tausperringen ved inngangspartiet utenfor utestedet. Tiltalte og fornærmede ble stående tett ved hverandre. Fornærmede gjorde en bevegelse mot tiltalte. Tiltalte slo da fornærmede i ansiktet. Slaget traff fornærmedes kinn. Slaget var av en slik kraft at fornærmede mistet bevisstheten og falt i bakken. Han var borte i minst 20 sekunder. Fornærmede ble sendt på legevakten. Det ble påvist kutt i bakhodet som følge av fallet. Han måtte sys med ett sting. Det ble ikke konstatert hjernerystelse. Fornærmede hadde smerter i hodet i tre dager etterpå, samt smerter i et ben. På tidspunktet for hendelsen var også en politipatrulje ankommet stedet. To politibetjenter har foretatt visse observasjoner av hendelsen, samt at politiet tok hånd om så vel fornærmede som tiltalte umiddelbart etter hendelsen.

Den videre beskrivelsen av bakgrunnen for det som skjedde, bygger dels på tiltaltes forklaring samt forklaringene til vitnene, herunder fornærmede. Som nevnt er det ingen vesentlig motstrid mellom forklaringene til disse hva gjelder det hendingsforløp som er beskrevet ovenfor. Imidlertid er bevisbildet til dels motstridende hva gjelder selve slaget og situasjonen knyttet til dette.

Tiltalte har forklart at han denne kvelden jobbet som vaktleder på X. Det var totalt 6 vektere på vakt, samt to medarbeidere i garderoben. Det var mange gjester denne kvelden, totalt omkring 350, og vaktlaget var ikke dimensjonert for dette antallet. Nærmere stengetid oppsto det ifølge tiltalte en kaotisk situasjon i kjelleren knyttet til garderoben. På dette tidspunkt hadde avdelingsleder for vaktselskapet – vitnet D – også blitt tilkalt. Politiet var også blitt tilkalt. Tiltalte gikk ned i kjelleren for å holde orden. En kvinnelig kollega informerte ham om at det hadde vært slåssing. Noen minutter etterpå observerte tiltalte at fornærmede slo til en annen gjest. Fornærmede opptrådte aggressivt, samt at han fremsto som ruset og beruset. Tiltalte vurderte at fornærmede hadde en slik styrke at han tilkalte en kollega – vitnet C. Da kollegaen kom, prøvde de å legge fornærmede i bakken, men det var for mange gjester der til at dette lot seg gjennomføre. Derfor førte de fornærmede ut av stedet. På vei ut og opp trappen hadde tiltalte og kollegaen hendene til fornærmede i grep på dennes rygg. Underveis skrek fornærmede en rekke trusler og ukvemsord til tiltalte og kollegaen, blant annet ble de truet på livet. På et tidspunkt på vei opp trappen var fornærmedes ene hånd fri, og fornærmede slo tiltalte med albuen i ansiktet. Fornærmede veivet armene rundt seg. Videre på vei ut passerte de et bord som hadde mange glass og flasker stående oppå seg. I tillegg var det glasskår på gulvet og på bordet. Tiltalte forklarte at han ser at fornærmede får tak i en glassbit, og at han sier ifra om dette til kollegaen. Kollegaen svarte ikke på dette. Videre forklarte tiltalte at da de kom ut – rett utenfor tausperringen ved utgangen av utestedet – slapp først kollegaen armen på fornærmede. Deretter slapp tiltalte fornærmedes arm. Tiltalte og fornærmede sto ganske tett på hverandre. Umiddelbart kom fornærmede med en brå bevegelse mot tiltalte, og tiltalte ser at fornærmede har reist hånden med knyttet neve til slag. Tiltalte forklarte at han på dette tidspunktet trodde at fornærmede hadde en glassbit i hånden. Ifølge tiltalte prøvde han å rygge bakover, men slo samtidig til fornærmede med sin venstrehånd med flat hånd. Tiltalte forklarte at dette var ikke noe svingslag, men snarere en rask reaksjon fra tiltaltes side. Tiltalte for sin del kan ikke forstå at fornærmede kunne falle sammen på bakgrunn av dette «klapset» med flat hånd. Han slo ikke med stor kraft. Tiltalte er ikke venstrehendt.

Om situasjonen knyttet til slaget fra tiltaltes side, forklarte tiltalte nærmere at det var en svært kaotisk situasjon på utestedet – både inne og rett utenfor. Stemningen var meget amper. Det var mye folk både i kjelleren, i trappen opp fra kjelleren og rundt inngangspartiet. Tiltalte fremhevet videre at han ble slått en rekke ganger av fornærmede nede i trappen. Han ventet derfor at fornærmede kunne slå igjen. I tillegg hadde fornærmede opptrådt svært truende. Fornærmede opptrådte enda mer aggressivt utenfor enn innenfor lokalet. Da tiltalte ser fornærmedes brå bevegelse, og dennes hevede arm, forklarte tiltalte at han kun tenkte forsvar. Han følte en virkelig trussel fra fornærmedes side. Tiltalte forklarte at han ikke hadde noen alternativer, idet det var mange folk bak ham. Tiltalte så at det var politi i nærheten, men hadde ikke tid til å tilkalle disse. Det hele skjedde svært raskt. Tiltalte forklarte videre at etter hendelsen tok en av politibetjentene tak i ham, og ba han bli med denne inn i politibilen. Tiltalte forklarte seg deretter inne i politibilen.

Fornærmede, som av yrke er vekter, forklarte at han feiret nyttårsaften hjemme først. Der drakk han noen øl og litt sprit. Deretter dro han til X, og her drakk han 3-4 øl og 2 drinker. Ifølge fornærmede var han «full». Fornærmede husker at han sto i kø for å få jakken sin, og at det var noe krangling der. Fornærmede betegnet dette som litt knuffing. Han kan ikke huske at han slo noen i garderoben. Deretter «svartnet» alt. Fornærmede forklarte at det neste han husket var at en politimann fortalte ham at han var blitt slått ned. Han var da sint og frustrert, og ville vite hvem som slo ham. Etter en stund kom fornærmedes samboer til stedet, og kjørte han til legevakten. Lagmannsretten bemerker på denne bakgrunn at fornærmede i liten grad kan bidra til å tilføre noe i bevisbedømmelsen.

Vitnet C – som var på jobb som vakt på X denne kvelden – forklarte at det oppsto tumulter i kjelleren. Han gikk inn for å skille partene. Tiltalte var også der. Fornærmede var i basketak med noen andre, og opptrådte meget aggressivt. Vitnet så ingen annen utvei enn at fornærmede måtte bringes ut. Vitnet og tiltalte tok derfor fornærmede med seg, med tak i hver sin arm. På vei ut – og opp trappen – gjorde fornærmede stor motstand samt at han kom med en rekke trusler og ukvemsord. Underveis snublet vitnet på et tidspunkt, og mistet kontroll over fornærmedes arm. Dette skjedde rett ved trappen i tilknytning til et bord som sto der. Ifølge vitnet prøvde fornærmede å få tak i et glass som sto på bordet, men fikk ikke tak i det. Vitnet kan ikke huske om tiltalte sa noe til ham om dette. Vitnet så ikke at fornærmede slo tiltalte, men forklarte at det var en del armbruk fra fornærmedes side. Vitnet forklarte videre at de slapp fornærmede utenfor, men husker ikke om de slapp fornærmede samtidig eller ikke. Vitnet måtte snakke med en del gjester som engasjerte seg i saken. Tiltalte sto da bak vitnet sammen med fornærmede. Han oppfattet at tiltalte og fornærmede snakket sammen, men det var mye skriking og amper stemning. Det var mange folk rundt der vitnet og tiltalte befant seg. Vitnet så videre at politiet var på plass, på den andre siden av gaten. Deretter hørte vitnet et smell og skriking. Vitnet snudde seg og så fornærmede ligge bevisstløs på bakken. Politiet kom umiddelbart til. Tiltalte sto da ved døren, og ble også tatt hånd om av politiet. Lagmannsretten bemerker at vitnets forklaring i stor grad samsvarer med tiltaltes forklaring knyttet til bakgrunnen for at fornærmede ble ført ut, og hendelsene underveis. Dette omfatter så vel at fornærmede ytet mye motstand, samt armbruk og trusler fra fornærmedes side. Imidlertid har vitnet en annen oppfatning av hvorvidt fornærmede fikk tak i et glasskår eller ikke. Vitnet kan videre etter lagmannsrettens vurdering i mindre grad belyse omstendighetene rundt selve slaget, idet vitnet på dette tidspunkt sto med ryggen til tiltalte og fornærmede.

Vitnet D – avdelingsleder for vaktselskapet – forklarte for lagmannsretten at han denne kvelden hadde som arbeidsoppgave å gå rundt på de utesteder selskapet hadde vakthold på og kontrollere disse. Han ble underveis oppringt fra X, og bedt om å komme dit idet man trengte hjelp. Da han ankom så han en politibil kjøre forbi, og han vinket på denne og forklarte at man trengte bistand på stedet. Situasjonen var kaotisk og stemningen amper. Vitnet sto plassert rett ved inngangspartiet. Han så at tiltalte og vitnet C førte fornærmede ut av stedet. Vitnet oppfattet fornærmede som sint og aggressiv, men at vaktene tilsynelatende hadde kontroll på ham. På tidspunktet da fornærmede ble sluppet av vaktene, sto vitnet kun 2-3 meter bak tiltalte. Vitnet forklarte videre for lagmannsretten at han så fornærmede snu seg med en brå bevegelse mot tiltalte. Ifølge vitnet reagerte tiltalte raskt, og «slapp» et slag mot fornærmedes ansikt med flat venstre hånd. Fornærmede falt deretter i bakken. Det hele skjedde meget raskt. Vitnet kunne ikke se at fornærmede hadde noe i hånden, men vitnet så at det var glasskår inne i lokalet. Etter slaget trakk ifølge vitnet tiltalte seg tilbake, og ble umiddelbart pågrepet av politiet. Politiet tok også hånd om fornærmede. Lagmannsretten bemerker at vitnets forklaring i det vesentlige samsvarer med tiltaltes forklaring hva gjelder fornærmedes opptreden da denne ble sluppet fri. Også dette vitnet oppfattet en brå bevegelse fra fornærmedes side, rettet mot tiltalte. Det er videre på det rene at tiltalte og D ikke var i kontakt slik at de kunne samordne sine forklaringer før de begge hadde forklart seg for politiet.

Vitnet Sondre Slettjord Tømte – politibetjent – kjørte patrulje denne natten i det aktuelle området hvor X. Patruljen ble vinket på av en vakt utenfor X. Det sto cirka 30 mennesker utenfor utestedet. Stemningen var amper. Patruljebilen ble parkert tett opp til døren på utestedet. Vitnet sto 2 meter fra døren, og så i retning inngangspartiet. Vitnet så ikke at fornærmede ble ført ut av stedet. Vitnet observerte fornærmede og tiltalte i omtrent 2 sekunder før slaget fra tiltalte falt. Vitnet befant seg tett på tiltalte og fornærmede. Fornærmede sto da med ryggen mot vitnet, mens tiltalte sto med ansiktet vendt mot vitnet. For lagmannsretten forklarte vitnet at han så tiltalte heve sin arm og slå fornærmede. Vitnet forklarte at han kun så begynnelsen av slaget, og at tiltalte da hadde knyttet sin høyre hånd. Vitnet observerte intet i fornærmedes hånd. Vitnet beskrev at slaget hadde en del kraft. Han hørte et smell idet slaget traff fornærmede. For vitnet fremsto det slik at fornærmede var utslått før han traff bakken. Fornærmede roterte 90 grader mot høyre, falt sammen og slo bakhodet i det han traff bakken. Vitnet kunne ikke si noe om foranledningen til slaget, idet vitnet kun så tiltalte og fornærmede i 2 sekunder før slaget falt. Vitnet forklarte videre at han deretter tok kontroll på tiltalte. Tiltalte ble ført inn i politibilen av en politikollega. Vitnet mente at tiltalte var samarbeidsvillig og ikke aggressiv. Vitnet fokuserte mest på fornærmede, som ikke var bevisst. Etter hvert kom fornærmede til seg selv, men han var veldig desorientert. Vitnet beskrev fornærmede som beruset. Vitnet forklarte videre at fornærmede gjerne ville finne tiltalte og ta igjen. Lagmannsretten bemerker at vitnets forklaring står i motstrid til tiltaltes forklaring – og vitnet Ds forklaring – hva gjelder selve slaget, og hvordan det ble utført. Lagmannsretten fremhever videre at vitnet ikke har fått med seg sentrale hendelser kort tid før slaget falt, idet vitnet kun observerte tiltalte og vitnet få sekunder før slaget falt. Vitnet kan heller ikke si med sikkerhet at slaget ble fullført med knyttet neve.

Vitnet Ola Gabriel Hangeland – politibetjent – var på patrulje sammen med vitnet Tømte. Da de ankom X plasserte vitnet seg med ryggen til inngangspartiet. Vitnet så dermed ikke den aktuelle hendelsen. Vitnet hørte imidlertid en lyd, snudde seg og så fornærmede ligge på bakken. Kollegaen – vitnet Tømte – pekte ut tiltalte, og vitnet fikk kontroll på tiltalte. Vitnet forklarte at tiltalte var veldig oppfarende og ropte. Tiltalte begynte også å gå mot fornærmede igjen, og vitnet måtte gripe fatt i tiltalte igjen. Vitnet førte tiltalte inn i politibilen. Ifølge vitnet forklarte tiltalte seg da rolig om hva som hadde skjedd. Tiltalte forklarte seg til vitnet i overensstemmelse med det tiltalte senere har forklart om hendelsesforløpet. Vitnet så videre at tiltalte hadde blåmerke i ansiktet, samt at knapper var løsnet i hans skjorte. Lagmannsretten bemerker at vitnet ikke har sett selve hendelsen. Vitnets forklaring på tiltaltes opptreden etterpå står i noe motstrid til vitnet Tømtes forklaring. Dette kan nok til en viss grad skyldes at vitnet Tømte fokuserte på fornærmede, og ikke observerte tiltalte på samme måte som vitnet Hangeland. Lagmannsretten kan heller ikke se bort fra at tiltalte – selv om han var sint og stresset – gikk mot fornærmede for å se hvordan det gikk med ham.

Etter den samlede bevisførsel knytter det seg etter lagmannsrettens vurdering usikkerhet til hvordan slaget skjedde. Tiltaltes forklaring og vitnet Ds forklaring står i motstrid til vitnet Tømtes forklaring på dette punkt. Lagmannsretten viser også til at vitnet Tømte ikke med sikkerhet kunne si at slaget ble fullført med knyttet neve. Ingen av de øvrige vitner har sett selve voldsutøvelsen. Lagmannsretten vurderer det samlede bevisbildet slik at det ikke kan anses bevist utover rimelig tvil at voldsutøvelsen skjedde på noen annen måte enn slik tiltalte har forklart, det vil si at han slo fornærmede med ett slag med flat hånd.

Hva gjelder hendelsesforløpet frem til voldsutøvelsen fra tiltaltes side, legger lagmannsretten tiltaltes forklaring i det vesentligste til grunn om hva som skjedde. Dette gjelder også hvordan fornærmede oppførte seg. Vitnet C – vaktkollegaen – sitt vitnemål underbygger i stor grad tiltaltes forklaring, men som fremhevet likevel slik at det er motstrid på enkelte punkter. Især gjelder dette hvorvidt fornærmede fikk med seg en glassbit eller ikke. Hva gjelder fornærmedes opptreden, dennes betydelige motstandsytelse og at en rekke trusler ble fremsatt på vei ut av lokalet, er forklaringene i stor grad like. Den umiddelbare tid forut for slaget er det kun tiltalte og vitnet D som fullt ut har observert. Deres forklaringer er i overensstemmelse på dette punkt. Vitnet Tømtes forklaring knytter seg tidsmessig kun til anslagsvis 2 sekunder før selve slaget falt, slik at vitnet Tømtes forklaring i mindre grad belyser hendelsesforløpet som ledet opp til slaget, herunder fornærmedes opptreden rett før slaget falt.

Oppsummering av bevisbedømmelsen. Om den strafferettslige vurdering

Overtredelse av straffeloven (2005) § 273 – kroppsskade

Tiltalte har erkjent å ha slått fornærmede en gang i ansiktet med flat hånd. De objektive følger av tiltaltes slag er ikke omstridt. Det førte til at fornærmede ble bevisstløs, samt at han måtte sy ett sting i bakhodet. Dette oppfyller de objektive straffbarhetsvilkårene i straffeloven § 273, jf. «fremkaller bevisstløshet».

Lagmannsretten må videre ta stilling til om tiltalte har påført fornærmede skade med forsett. For å kunne dømmes etter straffeloven § 273 må forsettet omfatte «skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen». Den nærmere grensedragning mot kroppskrenkelse etter § 271 er trukket opp i forarbeidene og især rettspraksis. Det å sette noen i kortvarig bevisstløshet eller sår som må sys med sting, er eksempler på krenkelser som kan ligge i det nedre sjiktet av skadebegrepet.

Etter lagmannsrettens syn fremstår det som klart at det ikke er grunnlag for å finne det bevist at tiltalte har hatt innvilgelsesforsett. Tiltalte har ikke rukket å tenke over muligheten for at slaget hans vil påføre skade, og så overveid at han likevel ville slå.

Det springende punkt blir dermed om det er bevist ut over enhver rimelig tvil at tiltalte har regnet det som sikkert eller mest sannsynlig at skade kom til å inntreffe, jf. straffeloven § 22 bokstav b. Et slikt sannsynlighetsforsett kan foreligge selv om tiltaltes handling må betegnes som impulsiv, jf. Rt-2004-291 (avsnitt 11). Det er heller ikke nødvendig at tiltalte har hatt noen klare tanker om hvilke følger handlingen ville få. Også det halvklare, slørede forsettet omfattes, jf. Ot.prp.nr.90 (2003–2004) s. 426 første spalte og Rt-2011-1104 (avsnitt 18).

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til at et slikt sløret forsett ikke kan anses bevist. Lagmannsretten har især vektlagt tiltaltes forklaring, som lagmannsretten vurderer som troverdig. Tiltaltes forklaring understøttes på vesentlige punkter hva gjelder slagets karakter og styrke av vitnet D. Vitnet Tømte, politibetjent, har i sin forklaring fremholdt at tiltalte påbegynte slaget med knyttet neve, men slik at vitnet ikke med sikkerhet kunne si at slaget ble fullført med knyttet neve. Med grunnlag i disse vurderinger – og hensyntatt det strafferettslige beviskrav – er lagmannsretten kommet til at tiltalte har slått fornærmede med flat hånd mot ansiktet, og med en slik moderat kraft som han har gitt forklaring om. Det er en voldshandling av en slik karakter som normalt neppe medfører skade.

På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at tiltalte må frifinnes for tiltalen knyttet til straffeloven § 273 om kroppsskade, og kan dermed bare domfelles for kroppskrenkelse. Lagmannsretten bemerker at ethvert slag mot hodet – også med en moderat kraft slik tiltalte har beskrevet – har et betydelig skadepotensial, avhengig av treffpunktet på hodet. På denne bakgrunn finner lagmannsretten det klart at tiltalte kunne innsett at slaget ville få en skade til følge, jf. straffeloven § 24, slik at tiltalte vil kunne dømmes for overtredelse av straffeloven § 272, jf. § 271, dersom det ikke foreligger noen straffrihetsgrunn.

Nødverge

Det sentrale spørsmålet i saken er som nevnt om tiltalte handlet i nødverge da han slo fornærmede i ansiktet, jf. straffeloven § 18. Bestemmelsens første ledd lyder:

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den
blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep,

ikke går lenger enn nødvendig, og

ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesser som angrepet krenker, og angriperens skyld.

Bestemmelsen oppstiller flere vilkår for at en handling skal anses begått i nødverge, og således være straffri. Bestemmelsens første ledd viderefører i det vesentligste straffeloven 1902 § 48 første og annet ledd, men slik at forsvarlighetskravet er noe strengere etter § 18 og at det nå kreves nødvergehensikt, jf. Ot.prp.nr.90 (2003–2004) s. 419. Etter § 18 første ledd bokstav a må handlingen for det første være foretatt for å avverge et ulovlig angrep. Dernest er det etter første ledd bokstav b et grunnvilkår at forsvarshandlingen «ikke går lenger enn nødvendig» (nødvendighetsregelen). Endelig skal det etter bokstav c foretas en forsvarlighetsvurdering. Hvorvidt fornærmede var i ferd med å slå tiltalte, må bedømmes ut fra tiltaltes oppfatning av situasjonen, jf. § 25. Vurderingen av dette må gjøres på grunnlag av bevisene i saken, og enhver rimelig tvil knyttet til det samlede bevisbildet må komme tiltalte til gode.

Lagmannsretten ser først på spørsmålet om tiltaltes handling ble foretatt for å avverge et ulovlig angrep, jf. § 18 første ledd bokstav a. Ut fra tiltaltes forklaring er det klart at tiltalte oppfattet situasjonen slik at han var i ferd med å bli angrepet av fornærmede. Tiltalte har forklart at fornærmede gjorde et utfall mot ham med en brå bevegelse, og hadde hånden hevet til slag, med knyttet neve. Tiltalte var også av den oppfatning at fornærmede kunne ha en glassbit i hånden. Slik lagmannsretten ser det, gir bevisbildet tiltalte god grunn til å oppfatte situasjonen slik. Lagmannsretten legger ut fra sin bevisbedømmelse til grunn at fornærmede i løpet av den korte perioden som gikk fra han ble tatt hånd om i kjelleren på utestedet og frem til han var ført ut og sluppet fri, gjorde en rekke voldelige utfall mot tiltalte og dennes kollega, vitnet C. Tiltalte ble påført slag i ansiktet og mot kroppen av fornærmede, og hadde synlig blåmerke i ansiktet etterpå. I tillegg fremsatte fornærmede en rekke alvorlige trusler, herunder drapstrussel. Fornærmedes opptreden – sett samlet – er entydig beskrevet som aggressiv og at han ytet mye motstand. Tiltalte har forklart at han også så at fornærmede slo en annen gjest i kjelleren ved garderoben. På denne bakgrunn fremstår tiltaltes forklaring at han ble angrepet som troverdig. Vitnet Ds forklaring understøtter også dette, idet dette vitnet har forklart at fornærmede gjorde en brå bevegelse mot tiltalte. Når da fornærmede igjen gjorde utfall mot tiltalte med hevet hånd, var det naturlig for tiltalte å oppfatte fornærmede slik at han var i gang med et angrep. Lagmannsretten kan ikke se at vitnet Tømtes forklaring rokker ved dette, idet dette vitnet kun så tiltalte og fornærmede i svært kort tid og da under utøvelsen av tiltaltes slag. Lagmannsretten har etter dette kommet til at tiltalte oppfattet det slik at fornærmede rettet et ulovlig angrep mot ham, og at forsvarshandlingen rettet seg mot dette angrepet. Lagmannsretten finner videre at forsvarshandlingen hadde nødvergehensikt, og at det ikke forelå noen «hevnaksjon» fra tiltaltes side, jf. «for å avverge».

Lagmannsretten ser dernest på nødvendighetsvilkåret, jf. § 18 første ledd bokstav b. Dette grunnvilkåret angir hvor langt den truede kan gå i forsvarshandlingen. Kan angrepet avverges med mindre kraftige midler eller på annen måte, må man nøye seg med det, jf. Ot.prp.nr.90 (2003–2004) s. 420 og Matningsdal, Straffeloven kommentarutgave – alminnelige bestemmelser, 2015, s. 156. Nødvendighetsvurderingen er en objektiv norm, men også her som ved de øvrige vurderinger etter § 18 er det tiltaltes egen oppfatning av den faktiske situasjonen som er avgjørende, jf. § 25. Lagmannsretten har når det gjelder dette spørsmålet delt seg i et flertall og mindretall.

Flertallet, lagmann Mo, lagdommer Thorheim, ekstraordinær lagdommer Meyer, meddommer Haavardsholm, meddommer Solemsli Lauritzen og meddommer Gärtner, har kommet til at forsvarshandlingen oppfyller lovens nødvendighetsvilkår. Flertallet legger til grunn tiltaltes oppfatning av situasjonen, herunder at fornærmede gjorde en brå bevegelse mot ham med knyttet hånd og kunne ha en glassbit i hånden. Tatt i betraktning tiltaltes forklaring og de momenter som er trukket frem i bevisbedømmelsen foran, samt hvor raskt dette skjedde, anser flertallet at den aktuelle forsvarshandlingen fra tiltaltes side var nødvendig. Lagmannsretten fremhever her også den voldsutøvelse fornærmede hadde foretatt mot tiltalte kort tid i forkant, samt de trusler som var avgitt og den aggressivitet fornærmede hadde utvist. Intensiteten i tiltaltes forsvarshandling fremstår på denne bakgrunn som nødvendig. Flertallet er ikke enig med aktor i at tiltalte på dette tidspunkt – så raskt som fornærmedes angrep skjedde – kunne anropt politiet eller forsøkt å trekke seg tilbake. Flertallet fremhever at man ved denne vurderingen også har sett hen til at tiltalte er vekter, og dermed også trent i konflikthåndtering. Flertallet peker på at et anrop til politiet ikke ville kunne avverget angrepet. Tidsmessig ville dette derfor ikke være et reelt handlingsalternativ. Etter flertallets vurdering hadde heller ikke tiltalte muligheten til å trekke seg unna, ut fra bevisbedømmelsen var angrepet allerede påbegynt. Det var også en kaotisk situasjon, med mange mennesker i umiddelbar nærhet. Dette fremstår for flertallet dermed heller ikke som noe reelt handlingsalternativ for tiltalte. Flertallet minner om at tiltalte var av den oppfatning at fornærmede kunne ha en glassbit i hånden, og ut fra den oppfatningen fortonet angrepet seg for ham som farlig. Aktor har videre vist til Rt-2012-553 avsnitt 11. Flertallet mener at vår sak skiller seg fra denne, især hva gjelder at det ikke her er tale om noe opptakt til angrep. Ut fra tiltaltes forklaring – og vitnet Ds forklaring – var angrepet påbegynt. På denne bakgrunn mener flertallet at forsvarshandlingen var nødvendig.

Flertallet vurderer videre den forsvarlighetsvurdering som avkreves i § 18 første ledd bokstav c. Etter forarbeidene skal det foretas en etisk vurdering av nødvergehandlingen, jf. Ot.prp.nr.90 (2003–2004) s. 420-421. Det er kun i strid med forsvarlighetsregelen dersom handlingen åpenbart går ut over det som er forsvarlig. Selv om grensene for forsvarlighetsregelen er noe snevrere etter § 18 enn etter straffeloven 1902 § 48, er det i forarbeidene understreket at det er «meningen at den angrepne fremdeles skal ha rikelige marginer i sin vurdering av hva som er etisk forsvarlig», se også Matningsdal, Straffeloven kommentarutgave – alminnelige bestemmelser, 2015, s. 156. En samlet vurdering av situasjonen tilsier etter flertallets syn at tiltaltes forsvarshandling ikke kan karakteriseres som å gå «åpenbart utover hva som er forsvarlig». Flertallet vurderer det slik at tiltalte sto overfor en svært vanskelig situasjon. Tiltalte bør gis et rikelig slingringsmonn når en i ettertid skal vurdere forsvarshandlingen, selv om det hos enhver – og ikke minst hos en vekter – må antas å ligge vesentlige motforestillinger mot å slå noen i ansiktet. Flertallet fremhever her også at angrepet – ut fra hvordan tiltalte oppfattet den faktiske situasjonen – må ha fremstått som farlig. Tiltalte oppfattet at fornærmede kunne ha en glassbit i den hånd som var hevet til slag. Under henvisning til «angriperens skyld», vektlegger flertallet at fornærmedes opptreden umiddelbart forut for slaget i form av slag og alvorlige trusler mot tiltalte og kollegaen, vitnet C. Tiltalte hadde således i løpet av tiden forut for forsvarshandlingen erfart at fornærmede var svært aggressiv, og at fornærmede hadde utøvet vold både mot andre gjester i kjelleren og mot tiltalte på vei ut av utestedet. Angrepet fra fornærmede – ut fra tiltaltes forklaring – var rettet mot dennes kropp, og dette medfører også at tiltalte må ha et betydelig slingringsmonn ved valg av forsvarshandling. Som fremholdt ovenfor finner ikke flertallet det avgjørende at det var andre vakter og politi tilstede i nærheten, gitt at fornærmedes angrep skjedde så raskt. Ut fra de konkrete omstendigheter finner ikke flertallet at bevisbedømmelsen tilsier at tiltalte hadde andre reelle handlingsalternativer. Flertallet kan heller ikke se at vitneutsagnene knyttet til tiltaltes opptreden rett etter forsvarshandlingen, rokker ved denne vurderingen. Disse vitneutsagnene er også sprikende. På denne bakgrunn har flertallet kommet til at forsvarlighetsvilkåret er oppfylt.

Flertallet har etter dette kommet til at tiltalte har handlet i nødverge slik som beskrevet i straffeloven § 18, og stemmer for frifinnelse.

Lagmannsrettens mindretall, meddommer Makhani-Thue, har kommet til at nødvendighetsvilkåret i § 18 første ledd bokstav b ikke er oppfylt. Ved sin vurdering har mindretallet tatt utgangspunkt i at tiltalte er en profesjonell vekter, og at tiltalte derfor har erfaringsbakgrunn for hvordan ulike situasjoner som vekter bør håndteres. Mindretallet mener at det bevismessig ikke kan legges til grunn at tiltalte ikke hadde andre, reelle handlingsalternativer. Tiltalte kunne forsvart seg på andre måter enn ved å slå fornærmede i ansiktet, eksempelvis ved å blokkere slaget med armene, dytte fornærmede bort, holde ham fast eller anmode om bistand fra kolleger eller politi som var i nærheten. Mindretallet finner det ikke troverdig at det for tiltalte fremsto som nødvendig å måtte slå fornærmede i ansiktet for å avverge angrepet. Mindretallet har etter dette kommet til at tiltalte ikke handlet i nødverge etter straffeloven § 18, og stemmer for domfellelse for overtredelse av straffeloven § 272.

I samsvar med flertallet syn, seks mot en stemme, blir tiltalte å frifinne.

Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor.

Domsslutning

A, født 0.0.1981, frifinnes.