LB-2019-177188

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2020-08-04
Publisert:	LB-2019-177188
Stikkord:	Strafferett, Hatefull ytring, Ytringsfrihet
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om det var fremsatt diskriminerende eller hatefulle ytringer på offentlig sted. [A] hadde under en appell foran Stortinget blant annet uttalt seg om hva som ville skje dersom man tillot "import" av "morderzombier", "seksualpredatorer" og "tilbakestående kultur" fra Midt-Østen. Ut fra sammenhengen måtte uttalelsene tolkes dit hen at de gjaldt innvandring fra muslimske kulturer. Tingretten frifant [A] for overtredelse av Straffeloven (2005) § 185. Påtalemyndigheten anket lovanvendelsen til lagmannsretten. Lagmannsretten forkastet påtalemyndighetens anke. Retten mente tiltalte hadde tatt sikte på å delta i det offentlige ordskiftet, slik at hensynet til ytringsfriheten måtte veie tungt. Når appellen ble sett i sammeheng, innebar den ikke en ensidig fordømmelse av muslimer som gruppe.
Saksgang:	Oslo tingrett 06.11.2019 - Borgarting lagmannsrett LB-2019-177188 (sak nr. 19-177188AST-BORG/02)
Parter:	Påtalemyndigheten v/Oslo Statsadvokatembeter (politiadvokat Andreas Kruszewski) mot [A-kvinne] (advokat Sidra Sahar Bhatti)
Forfatter:	Lagdommer Thomas Frøberg
Lovhenvisninger:	Straffeloven (2005) §185, Grunnloven (1814) §100, Menneskerettsloven (1999) EMKN A10, FNs rasediskrimineringskonvensjon A4, FNs konvensjon om politiske og sosiale rettigheter SPN A20

Saken gjelder hvorvidt det er fremsatt diskriminerende eller hatefulle ytringer på offentlig sted.

Ved tiltalebeslutning 8. januar 2019 ble [A] satt under tiltale for to overtredelser av straffeloven § 185. Tiltalens post I gjaldt utdeling av brosjyrer/flygeblader den 20. juli 2018, eller medvirkning til dette. [B] var medtiltalt for dette forholdet. Tiltalens post II, som er det forholdet som vår sak gjelder, gjaldt overtredelse av:

Straffeloven § 185 første ledd første punktum, jf. annet ledd
for forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig å ha satt frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn.

Grunnlag:
Gjelder nr. 1 [A].
Lørdag 1. september 2018 ca. kl. 14.30, på Eidsvolls plass i Oslo, under en appell i regi av organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge, uttalte hun blant annet: 'Lekeberg, er byen i Sverige. En liten kommune. Dem har en video som viser hvordan det blir når det blir importert morderzombier, seksualpredatorer, tilbakestående kultur. Kultur fra Midtøsten. Folk blir steina ned når de er på sykkeltur, dem skiter ned balkongene og hagene demmes, dem banker på dørene og krever servering. Det er blitt et shithole. Shithole! Da trenger det ikke være så jævlig dyktig i pluss og minus før vi skjønner på sikt hvor vi er på vei. Hva når det blir nok innvandrere fra Midtøsten og Afrika, ikke med islam for det er fyfy og sin kultur, sin kultur, og tar over. Skal vi sitte på ræva å fornekte sannheten folkens, til dem kommer og tar husene våre'.

Tiltalen er gjengitt slik den lød etter at møtende aktor hadde rettet den under hovedforhandlingen i tingretten.

Ved Oslo tingretts dom 6. november 2019 ble tiltalte frifunnet etter begge tiltalepostene, mens [B] ble dømt i henhold til tiltalens post I til betinget fengsel i 30 dager og en bot på 20 000 kroner.

Påtalemyndigheten anket frifinnelsen av [A] for så vidt gjaldt begge tiltalepostene. Anken over tiltalens post I gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, mens anken over tiltalens post II gjaldt lovanvendelsen. Påtalemyndigheten anket også over straffutmålingen for så vidt gjaldt [B]. [B] anket over lovanvendelsen.

Ved lagmannsrettens beslutning 10. februar 2020 ble anken fra [B] samt påtalemyndighetens anke over straffutmålingen for hans vedkommende, nektet fremmet. Påtalemyndighetens anke for så vidt gjaldt [A] ble henvist til ankeforhandling. [B]

Side:2

påanket nektelsesbeslutningen til Høyesterett, som forkastet anken ved kjennelse 17. april 2020.

Påtalemyndigheten trakk 16. april 2020 anken over frifinnelsen av [A] for så vidt gjaldt tiltalens post I, og lagmannsretten hevet denne delen av ankesaken ved kjennelse 19. mai 2020.

Med samtykke fra partene traff lagmannsretten 4. juni 2020 beslutning om skriftlig behandling av anken, jf. straffeprosessloven § 333. Begge parter har gitt skriftlige innlegg og fått muligheten til å kommentere hverandres innlegg.

Påtalemyndigheten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Uttalelsene som ble fremført under appellen utgjør diskriminerende eller hatefulle ytringer som innebærer en overtredelse av straffeloven § 185. Ytringene hadde en kvalifisert krenkende karakter i form av grove nedvurderinger av en gruppes menneskeverd. Tingrettens lovanvendelse, der det ble konkludert med at ytringene hadde et utydelig meningsinnhold og var rettet mot Stortinget, er uriktig. Det er ikke tale om politiske ytringer som er beskyttet av ytringsfriheten.

Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:

Oslo tingretts dom av 6. november 2019 oppheves for den delen som gjelder frifinnelse av [A], f. xx.xx.1961, for overtredelse av straffeloven § 185 første ledd første punktum, jf. annet ledd, jf. tiltalebeslutningens post II.

[A] har i det vesentlige gjort gjeldende:

Tingrettens lovanvendelse er korrekt. Appellen var i hovedsak rettet mot Stortinget og politikerne, som [A] mente var for kulturrelativistiske. Ingen del av ytringene krenket noens menneskeverd. Det ble ikke tatt til orde for inngrep i andres rettigheter, og ytringene var ikke rettet mot islam eller muslimer i sin alminnelighet. Snarere var hensikten å fremheve muslimske kvinners rettigheter og deres behov for beskyttelse fra ekstremister.

[A] har lagt ned slik påstand:

Anken forkastes.

Side:3

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten ser slik på saken:

Sakens faktum

Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Lagmannsretten skal derfor legge til grunn det faktum som tingretten har funnet bevist.

Tiltalte er nestleder i organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN). Tiltalens post II gjelder en appell som tiltalte holdt foran Stortinget i september 2018. Hendelsesforløpet er beskrevet på følgende måte på side 13–14 i tingrettens dom:

Etter bevisførselen anser retten det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte [A] holdt en appell på Eidsvolls plass i Oslo i september 2018. Ved denne vurderingen har retten lagt vekt på [A]s forklaring, hvor hun i stor grad har erkjent de faktiske forholdene, forklaring fra politibetjent Eldar Sævartveit Snilstveit og videoopptak.

Deler av appellen er gjengitt ordrett i tiltalen, men innledningen og avslutningen er utelatt. Videoopptak av appellen ble i sin helhet spilt av i retten. Gjengivelsen i tiltalen slik den lyder etter møtende aktors endring, er ikke bestridt.

Appellen var varslet, og politiet hadde mottatt flere henvendelser med forespørsel om de ønsket å være til stede for å ivareta sikkerheten. [A] har forklart at det var et stort antall tilhørere til stede, hvorav ca. 300 var motdemonstranter. Politibetjent Snilstveit har forklart at det var flere organisasjoner til stede, som ønsket å si sin mening om SIANs appell. Han har forklart at det var en amper stemning og at det var innkalt flere titalls politifolk for å holde kontroll på demonstrasjonene.

[...]

I tiltalen er det gjengitt følgende fra appellen til [A]:

«Lekeberg, er byen i Sverige. En liten kommune. Dem har en video som viser hvordan det blir når det blir importert morderzombier, seksualpredatorer, tilbakestående kultur. Kultur fra Midtøsten. Folk blir steina ned når de er på sykkeltur, dem skiter ned balkongene og hagene demmes, dem banker på dørene og krever servering. Det er blitt et shithole. Shithole! Da trenger det ikke være så jævlig dyktig i pluss og minus før vi skjønner på sikt hvor vi er på vei. Hva når det blir nok innvandrere fra Midtøsten og Afrika, ikke med islam for det er fyfy og sin kultur, sin kultur, og tar over. Skal vi sitte på ræva å fornekte sannheten folkens, til dem kommer og tar husene våre»

Appellen innledes med at sannheten er grusom og at vi ser et land som styres, «hjernen er ikke tilkoblet hjertet». [A] henviser til demonstrantene, og uttaler at de ikke kjenner til fakta og kunnskap. Hun mener at demonstrantene tar en kamp for at muslimske menn skal ha rett til å undertrykke kvinner. «Feigheten ligger som et teppe over Norge». Videre snakker [A] om stortingsrepresentantene og

Side:4

statsminister Erna Solberg. Hun oppfordrer til at vi må stemme ut politikere som er like «fjerne» som «Erna», «hun er en fiende av demokratiet».

[A] etterlyser kampen mot undertrykkelsen av muslimer, og særlig de muslimske jentene, de som er underkastet islam. Hun uttaler at vi som mennesker fortjener bedre.

Hun er kritisk til politikerne i Norge og stiller spørsmålstegn til hvorfor de fortsetter å importere tilhengere av islam. «De kan aldri bli kompatibel med vårt frie demokrati». «Vi forsvarer muslimske jenter». Videre er hun kritisk til «supperådet FN», som hun mener er styrt av Saudi Arabia.

Etter de utsagnene som er gjengitt i tiltalen retter [A] seg til historien og etterlyser lesere av denne. Hun mener vi har en plikt til å opprettholde vårt siviliserte samfunn. Hun mener at politikerne har gått for langt og at vi må koble hjertet til hjernen. [A] uttaler at «krig har blitt fred», «kvinnediskriminering og undertrykkelse har blitt likestilling», «kjønnsregulering det er likestilling», «voksne menn er blitt barn» og «afghanermenn det er gutter».

Hun avslutter med å etterlyse de «frihetselskende muslimer» som mener det samme som henne, og oppfordrer muslimske menn til å frigi deres kvinner. Dersom dette gjøres kan vi skape et demokrati. «Hvis dere ikke vil det, ut, dere er en trussel. «Loven skal gjelde for alle». Det som retten har gjennomgått er bare deler av det som fremgår av appellen.

Rettslige utgangspunkter

Straffeloven § 185 retter seg mot den som «forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring». I henhold til bestemmelsens annet ledd bokstav a og b omfatter uttrykket «diskriminerende eller hatefull ytring» blant annet det å «true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen» på grunn av deres «nasjonale eller etniske opprinnelse» eller «religion eller livssyn».

Det er klart at ytringene i vår sak ble fremsatt på offentlig sted. Spørsmålet er om ytringene er over terskelen for det som rammes av straffeloven § 185. Høyesterett har i flere avgjørelser klarlagt hva som i så fall kreves, sett i lys av ytringsfriheten i Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10 på den ene siden, og vernet mot rasediskriminering i FNs rasediskrimineringskonvensjon artikkel 4 og FNs konvensjon om politiske og sosiale rettigheter artikkel 20 nr. 2 på den andre siden.

Det må trekkes et skille mellom kritiske ytringer om et emne – det være seg av kulturell, religiøs eller annen art – og ytringer som angriper en eller flere personer, se HR-2020-184-A avsnitt 23, med videre henvisning til Rt-1981-1305. Vår sak reiser særlig spørsmål om grensen mellom religionskritikk på den ene side og hatefulle ytringer mot en persongruppe på den andre. Denne grensen er i HR-2020-185-A avsnitt 19–21 beskrevet på følgende måte:

Side:5

Det fremgår av HR-2020-184-A at religionskritikk er i kjernen av ytringsfriheten og derfor, som den klare hovedregel, kan fremsettes straffritt. Derimot vil hatefulle ytringer mot noen, som en trosgruppe, etter omstendighetene kunne rammes av straffeloven § 185. Det kan eksempelvis være tilfellet ved sjikanøse ytringer, som har et beskjedent vern etter Grunnloven § 100. Under henvisning til tidligere rettspraksis er det i dommen lagt til grunn at det er ytringer av kvalifisert krenkende karakter som rammes av straffeloven § 185, typisk en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd eller utsagn som oppfordrer eller gir sin tilslutning til integritetskrenkelser. Samtidig er det understreket at det er en relativt rommelig margin for smakløse ytringer, jf. også Rt-2012-536 avsnitt 28, 29 og 32, dørvaktdommen.

Ved den nærmere grensedragningen mellom religionskritikk og angrep på en trosgruppe er Rt-1981-1305, løpeseddeldommen, av særlig interesse. Høyesterett la her til grunn at det må ses hen til om ytringene retter seg mot trosretningen eller mot menneskegruppers egenskaper og adferd. Dersom det påstås kriminell adferd i en gruppe eller gruppen omtales på fordømmende måte, vil grensene for hva som er straffbart, raskt kunne være overtrådt. I den aktuelle saken innebar løpesedlene «et så massivt og ensidig fordømmende angrep på den islamske innvandrergruppe i Norge at det ikke kan aksepteres», jf. side 1318. Mindretallet, som var enig med flertallet i resultatet, uttrykte det slik på side 1315:

«Uansett hvilke forbehold man måtte ha overfor Islam som religion, må det etter min oppfatning reageres mot en slik fordømmelse av medlemmer i et trossamfunn for at de praktiserer sin grunnlovfestede rett til fri religionsutøvelse.»

Om grensen mellom religionskritikk og hatefulle ytringer viser jeg ellers til Rt-2007-1807, Vigrid-avgjørelsen, hvor det ble lagt til grunn at en tilslutning til integritetskrenkelser mot jøder ble rammet av daværende straffelov § 135 a. Tilsvarende gjaldt en sammenlikning av jøder med parasitter, som ut fra konteksten ble ansett for å være en grov nedvurdering av jødenes menneskeverd.

Høyesterett uttaler videre i avsnitt 32: «Selv om en ytring er kvalifisert krenkende, vil den normalt ikke være straffbar dersom den må anses som et uttrykk for religionskritikk.»

For å kunne ta stilling til om tiltaltes ytringer rammes av straffeloven § 185, må utsagnene først tolkes slik at innholdet i dem kan fastlegges. Tolkningen er en del av rettsanvendelsen, og lagmannsretten har derfor full kompetanse selv om anken er begrenset til å gjelde lovanvendelsen, se Rt-2012-536 avsnitt 17 med videre henvisninger.

Det avgjørende ved tolkingen er hvordan en alminnelig tilhører vil oppfatte det som sies. Ved korte, muntlige uttalelser vil tilhørernes umiddelbare forståelse – det vil si oppfatning uten nevneverdig tankemessig bearbeidelse – av det som blir sagt, være det sentrale for fastleggelsen av meningsinnholdet. Utsagnene må tolkes i lys av de ytre omstendigheter de fremsettes under, og de må bedømmes samlet og innenfor rammen de ble fremsatt i. Disse

Side:6

utgangspunktene for tolkingen fremgår blant annet av Rt-2012-536 avsnitt 19. I tråd med den såkalte forsiktighetsregelen skal ingen risikere straffansvar for et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt, med mindre et slikt innhold med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen, se for eksempel HR-2020-184-A avsnitt 30.

Vurderingen i vår sak

Lagmannsretten går over til å vurdere de konkrete ytringene som tiltalen gjelder.

Lagmannsretten tar først stilling til om utsagnene utelukkende retter seg mot muslimer, eller om de må tolkes slik at de gjelder innvandrere fra Midøsten og Afrika mer generelt. Som tingretten har påpekt, vil uttalelsene i begge tilfeller angå persongrupper som er vernet av straffeloven § 185. Hvem som omtales vil imidlertid kunne ha betydning for hvordan de negative karakteristikkene skal forstås, noe retten kommer tilbake til.

Etter lagmannsrettens oppfatning vil en alminnelig tilhører forstå ytringene dit hen at de gjelder islam og muslimer, selv om enkelte uttalelser – «kultur fra Midtøsten», «innvandrere fra Midtøsten og Afrika» – isolert sett kan synes å ha et videre nedslagsfelt. Lagmannsretten legger vekt på at den gjennomgående tematikken i appellen, herunder det som ble sagt før og etter de ytringene som tiltalen gjelder, er de problemene som tiltalte mener at innvandring fra muslimske kulturer fører med seg.

Ytringene innebærer ikke noen oppfordring eller tilslutning til integritetskrenkelser, se til sammenligning for eksempel Rt-1997-1821 og Rt-2007-1807. Spørsmålet blir om de innebærer en «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd», se sitatet fra HR-2020-185-A ovenfor. Ytringene er ikke straffbare dersom de ligger innenfor det som er beskyttet av ytringsfriheten.

Tiltalen gjelder til dels uttalelser om et område i Sverige. Tiltalte omtaler de faktiske forholdene som skal fremgå av et videoopptak («Folk blir steina ned når de er på sykkeltur, dem skiter ned balkongene og hagene demmes, dem banker på dørene og krever servering») og gir en samlet karakteristikken av stedet («shithole»). Tiltalte hevder videre at slike samfunnsforhold vil oppstå andre steder dersom man tillater «import» av «tilbakestående» muslimsk kultur fra Midtøsten. Dette innebærer at ytringene, selv om de har referanse til faktiske forhold i Sverige, også er ment som en prognose over hva som ventelig vil finne sted i Norge dersom innvandringen fortsetter.

Etter lagmannsrettens oppfatning er denne del av appellen isolert sett ikke over grensen for det som rammes av straffeloven § 185. Tiltalte har ytret seg om forholdene i andre stater og om konsekvensene av norsk innvandringspolitikk. Kritiske ytringer om slike forhold ligger innenfor kjernen av det ytringsfriheten beskytter, se HR-2020-184-A avsnitt 23, som er gjengitt ovenfor. Særlig må dette gjelde når tiltalte, ved å fremsette sine kritiske

Side:7

merknader under en appell foran Stortinget, så tydelig har signalisert at ytringene er ment å inngå i det offentlige ordskiftet, se motsetningsvis HR-2018-674-A avsnitt 15. Det skal svært mye til før sterke språklige karakteristikker, overdrivelser eller lignende kan medføre at ytringer fremsatt i en slik kontekst skal føre med seg straffansvar. Det er ikke tilstrekkelig at uttalelsene er «krasse og ensidig fordømmende og utvilsomt kan virke sårende og krenkende på dem som bekjenner seg til den islamske religion», se Rt-1981-1305 på side 1317.

Retten presiserer for ordens skyld at det ikke er avgjørende om tiltalte har gitt et dekkende bilde av forholdene i Sverige. Det gir liten mening å snakke om sannhetsgehalten i uttalelser av denne karakteren, se til sammenligning HR-2020-185-A avsnitt 33 med videre henvisning til Rt-1981-1305 på side 1318.

Tiltalte har videre karakterisert den delen av innvandringen til Sverige som hun omtaler, som en illustrasjon av «hvordan det blir når det blir importert morderzombier» og «seksualpredatorer». Et stykke på vei fremstår ordene som neologismer uten et klart meningsinnhold. Lagmannsretten er likevel enig med tingretten i at en alminnelig tilhører vil oppfatte at det her gis uttrykk for at personene i den gruppen som omtales, begår drap og seksuelle overgrep. I så måte inngår ytringene som en del av det gjennomgående budskapet i appellen, som er at «import» av muslimsk kultur fører med seg en rekke problemer, herunder særlig undertrykkelse av kvinner. I og med at tiltalte selv har brukt ord som «morder», er en slik fortolkning ikke i strid med forsiktighetsregelen.

Dersom det påstås kriminell adferd i en gruppe som er beskyttet av straffeloven § 185, vil grensene for hva som er straffbart, raskt kunne være overtrådt, se HR-2020-185-A avsnitt 20, som er gjengitt ovenfor. Lagmannsretten har likevel kommet til at ytringene i vår sak ikke rammes av bestemmelsen.

Lagmannsretten har lagt en viss vekt på at uttalelsene om kriminell adferd er noe diffust formulert. Ut over påstanden om lovbrudd, er det heller ikke brukt slike forsterkende, devaluerende uttrykk som man finner i flere av høyesterettsavgjørelsene der straffeloven § 185 har blitt ansett for å være overtrådt. I HR-2020-185-A hadde for eksempel tiltalte, i tillegg til å hevde at muslimer var pedofile, karakterisert denne gruppen som «avskyelige rotter» og tatt til orde for at de burde fjernes fra jordens overflate (avsnitt 27). Se også HR-2020-184-A («kakkerlakk») og Rt-2007-1807 («parasitter»). Lagmannsretten presiserer likevel at det ikke er nødvendig at slike forsterkende uttrykk er benyttet, for at ytringene skal rammes av straffeloven.

Lagmannsretten legger videre vekt på at tiltalte tok avstand fra undertrykkelsen av muslimer, og særlig de muslimske jentene, som hun selv hevdet at hun («vi») forsvarte. Videre etterlyste hun de frihetselskende muslimene. Uttalelsene om «morderzombier» og «seksualpredatorer» må fortolkes ut fra denne sammenhengen. Karakteristikkene kan da

Side:8

ikke forstås dit hen at de er myntet på samtlige muslimske innvandrere, uavhengig av hvilket kjønn eller øvrig livsanskuelse disse måtte ha. Dette, sett hen til de øvrige forhold som er fremhevet og til at tiltalte så tydelig tok sikte på å delta i det frie ordskiftet, innebærer etter lagmannsrettens syn at heller ikke denne delen av ytringene isolert sett er over grensen for det straffbare.

Det er ikke tilstrekkelig å vurdere tiltaltes ytringer enkeltvis. De må også vurderes samlet og på bakgrunn av det øvrige innholdet i appellen, se Rt-1981-1305. Flertallet fant i denne saken at negative ytringer om muslimer isolert sett ikke var straffbare, men at det samlede innholdet i de løpesedlene det var tale om innebar «et så massivt og ensidig fordømmende angrep på den islamske innvandrergruppe i Norge at det ikke kan aksepteres» (side 1318).

Lagmannsretten mener vår sak ligger annerledes an, og viser til det som er sagt ovenfor vedrørende tiltaltes ytringer om muslimske kvinner og frihetselskende muslimer. Når appellen vurderes i sammenheng, kan den ikke sies å være ensidig fordømmende. At isolerte enkeltutsagn – herunder de som tiltalen gjelder – ikke inneholder en slik nyansering, er ikke avgjørende.

På bakgrunn av det foregående har lagmannsretten kommet til at tiltaltes ytringer ikke rammes av straffeloven § 185, når bestemmelsen tolkes i lys av ytringsfriheten. Påtalemyndighetens anke må derfor forkastes.

Dommen er enstemmig.

Side:9

DOMSSLUTNING

Anken forkastes.